Samtidseksegeten

Ulrich Beck er død. Hva sier Tyskland?

Du husker sikkert ikke navnet Ulrich Beck, men kanskje husker du et begrep fra kommentarspaltene i avisene eller universitetsforelesningene – «risikosamfunnet»?

Dette later til å være resonnementet på desken hos mange store aviser i Europa den siste uken. Begrepet «risikosamfunn» plottes tidlig inn i samtlige nekrologer om den tyske sosiologen Ulrich Beck, som døde 1. januar, 70 år gammel. Franske Le Monde har likeså godt satt begrepet i sin Google-vennlige tittel, slik at man ikke skal være i tvil om hvilken viktig figur Beck har vært.

Ulrich Beck, 2007. Kilde: Wikimedia Commons.

Ulrich Beck, 2007. Kilde: Wikimedia Commons.

For mange var Beck ikke først og fremst et begrep. Gjennom flere tiår er han blitt referert til i diskusjoner, både på statlig og institusjonelt nivå, på universiteter og i redaksjoner over hele Europa. Die Zeits Gunter Hofmann skriver at Beck var «en man bare måtte lytte til og lese tekstene til om man ville forstå den moderne verden. Nettopp som journalist!» Av Philipp Holstein i Rheinische Post blir Beck omtalt som en «samtidsekseget»: Beck «var ikke bare fagmann, han klarte aldri å skjule fascinasjonen for samtiden, dragningen mot tingene rundt ham». Han var alltid på jakt å sette tidsånden på begrep, skriver Frankfurter Allgemeine Zeitungs Jürgen Kaube. Roman Leick i Der Spiegel krediterer Beck for å ha myntet motebegrepet «globalisering», og roser den tyske professorens identifisering av det moderne individet; et individ som ikke «trenger emansipasjon og frigjøring lenger, men kreativitet og selvrealisering – en evig famling i det omtrentlige».

Ønsket om å sirkle inn tidsånden fikk riktignok enkelte uheldige bivirkninger, mener F.A.Z. og Kaube. Sosiologen var kjent for iblant å slå inn åpne dører, å ville finne opp på nytt, både i offentlige og akademiske diskusjoner. «Han brukte for eksempel mye energi på å fortelle sosiologien at de tenker innenfor nasjonale grenser. Og han forutså i Der eigene Gott (2008) en individualisering av religionen som 40 år tidligere var blitt lansert som en diagnose under tittelen ‘usynlig religion’.»

Ulrich Becks Risikogesellschaft. Auf dem Weg in eine andere Moderne (Suhrkamp, 1986)

Ulrich Becks Risikogesellschaft. Auf dem Weg in eine andere Moderne (Suhrkamp, 1986)

Men til gjengjeld var det hos Beck alltid høyt under taket for motargumenter. Selv om enkelte kollegaer avviste «hans frittstående teser, tok de aldri avstand fra personen», minner Kaube oss på. Nekrologene forteller om en diskusjonsvillig og nysgjerrig akademiker og samfunnsdebattant. Samtlige nekrologer understreker Becks rolle: I likhet med Jürgen Habermas og Anthony Giddens var han en av få intellektuelle i Europa som blir lyttet til langt utenfor universitetene.

Det er og blir utgivelsen Risikogesellschaft. Auf dem Weg in eine andere Moderne (1986) som fikk Becks teser til å resonnere på en særlig måte i den europeiske offentligheten. Becks beskrivelser av vår tid som en postindustriell tidsalder hvor samfunnsstrukturen selv produserer risikoene som politikken forsøker å begrense, ble en akademisk hit – godt hjulpet av at den så dagens lys omtrent samtidig som en av reaktorene i Tsjernobyl sprang i luften og satte store deler av Europa i sjokkartet beredskap. Risikogesellschaft er oversatt til mer enn 30 språk, og var et de viktigste støtteverktøyene for diskusjonene som fulgte, både om atomenergi og om betingelsene det moderne mennesket lever under.

Beck har i senere tid vært en sentral stemme i debatten om hva slags institusjon EU skal utgjøre. Fra de siste årene er det vanskelig å komme utenom hans kritikk av Angela Merkel – «Merkiavelli» – og hennes rolle under og etter eurokrisen, formulert i Der Spiegel-teksten «Merkiavellis Macht» fra 2012. To år tidligere hevdet han, i en fornøyelig tirade:

Angela Merkel er verken Angela Kohl eller Angela Brandt. Den tyske kansleren er heller ikke Maggie Merkel. Hun er Angela Bush. På samme måte som den amerikanske presidenten Bush brukte terrorrisikoen for å pålegge resten av verden sin unilateralisme i kampen mot terror, benytter Angela Bush den europeiske finansrisikoen til å påtvinge andre den tyske stabilitetspolitikken.

Beck arbeidet for tiden med et stort tverrfaglig forskningsprosjekt om de politiske og samfunnsmessige konsekvensene av klimaendringene. Selv om det nå er andre stemmer vi må orientere oss etter, vil Becks tanker fortsette å resonnere inn i fremtiden, skal vi tro tyske medier.

På norsk finnes følgende bøker av Ulrich Beck: Risiko og Frihet (Fagbokforlaget, 1997) og Det tyske Europa: fra Machiavelli til Merkiavelli – maktstrategier under euro-krisen (Abstrakt forlag, 2013), samt en knippe oversatte enkeltartikler.

Ragnild Lome

Ragnild Lome

Medredaktør i Vagant. Født i 1987.

Facebook

Twitter