Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Samling av den litterære republikk

Det danske litteraturtidsskriftet Standart ble nylansert ifjor. Til deres tredje utgave i 2010 ba de Vagants Audun Lindholm anmelde de seks seneste numrene. Her publiseres en utvidet versjon av anmeldelsen.

Hjernen er alene. Dette ifølge det norske poporkesteret DeLillos, som lot sangen med samme tittel gi navn til et av sine tidlige album (1989). «Der jeg tenker er det alltid mørkt,» innledet Stig Sæterbakken ti år senere romanen Sauermugg. Rent fysiologisk stemmer begge betraktninger: Vårt mest gåtefulle organ befinner seg i stummende mørke, der det hviler innestengt i kraniet, i vedvarende og uoverskuelig synaptisk aktivitet. Men for at de cerebrale funksjoner – ikke minst språksenteret – skal få utfolde sitt fulle potensial, er hjernen avhengig av stimulanse utenfra.

Tilsvarende forholder det seg med de skrivende og lesende. Every man is an island, men like fullt er det først i møte med våre omgivelser at vi blir de vi er. Etter hvert som vi trer inn i morsmålets (eller morsmålenes: stadig flere av oss er flerspråklige) fellesskap, blir vi også selvstendige språkbrukere. Desto mer innforlivet forfattere og kritikere er med sin samtidige litterære sammenheng, jo mer presist og relevant kan de uttrykke seg. Siden opplysningstiden har det å lese og bidra til tidsskrifter vært en av de viktigste måtene denne prosessen finner sted på: Det er i disse at nye impulser kommer i sirkulasjon, stivnede tankemønstre utfordres, verk fortolkes og diskusjoner oppstår – diskusjoner som egger til motsigelse og stimulerer til høyere ambisjoner på vegne av egen og andres litteratur.

Tidsskriftenes avgenerasjonalisering

En av grunnene til å utgi et tidsskrift er med andre ord å inspirere til å skrive spenstigere, tenke med større dristighet og vurdere kvalitet ut fra et mer bevisstgjort forhold til historien. At en slik utgivelsespraksis er en uselvisk virksomhet, motivert av et holistisk engasjement for litteraturen i alle dens fasetter, blir svært tydelig i Standart, som fra begynnelsen for 23 år siden av har omtalt hele bredden av nye (stort sett danskspråklige) utgivelser. Den grunnleggende tanken synes å være et ønske om å holde i gang den pågående samtalen om bøker og forfattere per se; nettopp den aktiviteten som er livsnerven i den myldrende massen av språkbruk og tilværelsesfortolkninger de skrivende og lesende til sammen utgjør.

Vilkårene for å lage tidsskrift av betydning er andre i dag enn for bare 20 eller 30 år siden. Jakob Østergaard Nielsen, en av Standarts redaktører, kommenterer i lederen til nummer 3/2009 at det «gennem det seneste årti er foregået en art ideologisk af-generationalisering af tidsskrifterne». Fenomenet har ikke bare med tilfeldigheter og konjunkturer å gjøre. Generasjonstidsskriftene, der en bestemt gruppering trer i karakter og vil hevde seg i offentligheten, forutsetter sannsynligvis mer stabile estetiske hierarkier, mer selvsikre litterære institusjoner og at en eldre generasjon besitter reell definisjonsmakt over begge deler, ikke bare spredt innflytelse, som tilfellet er i 2010.

Kulturkritikk

Som man kan lese seg frem til i Standarts ledere, som har holdt en konsekvent linje fra nylanseringen med 2/2009 – der engasjementet særlig dreier seg om dagsavisenes neglisjering av den nyskapende litteraturen, de små, uavhengige forlagenes betydning for vitaliteten av samme, bloggene som skueplass for litterære feider osv. – og de nye faste spaltene i form av omtaler av elektronisk litteratur, bokobjekter og tidsskrifter, står i dag selve den litterære offentligheten på spill. Det som en gang kan ha fremstått som den offisielle kulturens urokkelige institusjoner, befinner seg nå under kryssild fra kommersialisme, politisk nedbygging av et innbilt velde av «smaksdommere» og en generell detronisering av litteraturen som erkjennelsesmedium.

Et særdansk utslag av dette er, som en annen av Standarts redaktører, Jonathan Nielsen opplyser på lederplass, at kun ett av ti biblioteker i DK abonnerer på litteraturtidsskrifter (til sammenligning sørger den norske innkjøpsordningen for at 500 folkebiblioteker får ti tidsskrifter fire ganger i året – for øyeblikket er tre av disse desidert litterære). Dette er formodentlig forklaringen på det relative fraværet av generasjonsmarkeringer i Standart, også etter nylanseringen: Situasjonen er for prekær, trusselen om at litteraturen skal henvises til et offentlig vakuum og fragmentert diskusjon i sosiale medier for overhengende. Tilstanden tilsier at den litterære republikken samles heller enn å fraksjoneres.

Den unglitterære ambisjonen myntes dermed om til å bli en mer omfattende kulturkritisk holdning der man motsetter seg medienes og massesamfunnets premisser. Standart inntar altså det mange debattanter har forsøkt å redusere til en såkalt kulturradikal posisjon: Offensivitet på den kvalifiserte kulturens vegne, fundamentert på skepsis til maktens opportunisme, markedets sivilisasjonsløshet og folkemeningens svingninger.

Det mentale vandmærke

Her ligger også Standarts største utfordring. De hederskronede tidsskriftene i Skandinavia har historisk sett vært spissede, stornebbede aktører med en markant identitet og et tydelig prosjekt, ikke folkeopplysende medianmedier med det som drivkraft å presentere omtaler av et representativt utvalg av forlagenes kvalitetsutgivelser. Umiddelbart er Standart vanskelig å plassere i dette landskapet; tidsskriftets sosiale og kulturelle sammenheng er ikke tydeligere enn at det produseres av litterater med akademisk bakgrunn. Vender man blikket utover, ser man imidlertid at Standart som bogtilæg har en rekke internasjonale pendanter, som Bookforum, London Review of Books, New York Times Book Review og (nyss hedengangne) La revue internationale des livres & des idées. Ingen av disse har en entydig politisk tilknytning eller eksplisitt rangerte estetiske sympatier; de har bokanmeldelsen som dominerende sjanger og sterke skribenter som viktigste aktivum. De utgjør orienterende og kritisk reflekterende instanser mellom forlagene og en større offentlighet, uten av den grunn å reduseres til formidlere eller lanseringskanaler. En enkelt anmeldelse i NYRB kan utgjøre et være eller ikke være for en forfatter, og anmeldelsene er gjennomarbeidete og engasjerte nok til at de gjerne forsvarer å gjenutgis i bokform et par år etterpå, da under sjangerbetegnelsen «essay».

«Memento mori,» er overskriften på en anmeldelse av en bok av Julian Barnes i Standart 3/2009. Det lyder også som et mulig utgangspunktet for en kritikers selvransakelse: Hvorfor bruker jeg mon tid på å skrive denne anmeldelsen, som andre skal bruke tid på å lese? Uttrykket dukker opp igjen i Ole Nygaards bidrag til en – kvalitetsmessig svært ujevn – Stand In (temaseksjon) om apokalyptisk litteratur: «Bomben og paddehattskyen blev det hyperpotente ‘memento mori’ for hele Den Kolde Krigs kultur, der som et mentalt vandmærke lå under det meste af, hvad vi beskæftigede os med.» Det må innrømmes at en god del av Standart-bidragene synes å mangle et slikt mentalt vannmerke – som ikke trenger å være «hyperpotent» eller å dreie seg om en ytre trussel, men vel så gjerne kan springe ut av en personlig bekymring eller omsorg, et litterært og/eller eksistensielt motivert prosjekt: den trangen til å endre eller redde noe som er så tydelig i redaksjonens lederartikler, og som er den genuine kritikerens drivkraft. I hvert nummer finnes anmeldelser som fremstår som lidenskapsløse bestillingsverk, selv om antallet av denne typen tekster har minsket i og med nylanseringen.

Etterlatte verk

Det er i så måte talende at et av de mest effektive memento mori man møter i Standart 2/2010 – for øvrig en av de beste utgavene jeg har fått til vurdering – er et Stand In om ulike forfatteres Nachlass; ikke nettopp det mest akutte tema i dansk offentlighet i dag, skulle man tro. Denne avdelingen er riktig solid, om enn kort; variasjonen i tilgangen til emnet er stor, og viljen til problematisering tydelig. Særlig sterk er den personlige beretningen av forlegger Johannes Riis om Jakob Ejersbos siste år og arbeidet med forfatterens tre ufullendte romaner. Opplysende og poengtert er Tore Rye Andersens artikkel om «kanonisering i internettets tid», der han tar for seg David Foster Wallace’ død ved egen hånd, og skredet av utgivelser som følger på oppmerksomheten et slikt endelikt har en tendens til å medføre. Den problematiserende tilnærmingen gjenfinnes også i Ole Nyegaards edruelige artikkel om Nabokov, der han langt på vei synes å forstå hvorfor den store russisk-amerikaneren ikke ønsket å la papirene i dødsboet publisere: «Og langsomt kommer de, efterladenskaberne, dueklatter på bronzen, ridser i skabslågens lak.» Ønsket man større kulturkritisk sting, kunne man riktignok ha gjort lurt i å ha gått til den vel mest kontroversielle og omdiskuterte Nachlass-skjebnen i moderne tid: Nietzsches etterlatte skrifter, som fikk en dubiøs etterhistorie ved søsterens ivrig redigerende (og like intensivt antisemittiske) mellomkomst. I så fall ville man ha fått et memento mori som ikke bare angikk de spesielt interesserte, men også boret inn i et av de sorteste kapitlene i den vestlige kulturkretsen.

Inspirerte indignasjoner

Gitt at Standart domineres av anmeldelser, blir Stand In et viktig sted for å vise redaksjonens prioriteringer. Den mest debatterte temaseksjonen siden relanseringen, er formodentlig den om «borgerlig litteratur» (1/2010) – et forfriskende valg, der redaksjonen utfordrer sin egen selvforståelse. Det igangsettende spørsmålet er i grunnen to ulike spørsmål: Om regjeringsskiftet i 2001 har fått et borgerlig tilsvar i litteraturen, og hvilken status borgerlig dannelse har i en konservativ menneskeforståelse (eller antropologi, som skribentene mer akademisk velger å kalle det). Problematikken ender i flere av bidragene opp i den av litteraturvitenskapen så fetisjerte aporien, da det viser seg at den borgerlige regjeringen har undergravd borgerlige dannelsesdyder i minst like stor utstrekning som bidragsyternes Prügelknabe, 1968-opprøret, gjorde. Om dette er egnet til å overraske, er et annet spørsmål. Borgerlig politikk har like lite med borgerlig dannelse som med borgerlig offentlighet å gjøre – i alle fall har disse bruksområdene for ordet «borgerlig» ulike oppføringer i de norske ordbøkene jeg kjenner til.

Mads Storgaard Jensens avsluttende bidrag til temaseksjonen om borgerlig litteratur ender med å snu problemstillingen på hodet, idet han antyder at det e ravantgardistene som i dag står for kvalitetsbesinnelsen – for øvrig ganske i tråd med Standarts konsekvente holdning på lederplass. Kampen mot de kulturradikale har som kjent også hatt som springpunkt at disse utgjør et hegemonisk, venstreorientert, intellektuelt borgerskap; ergo utfordres de mer effektivt av folkedypsflørtende kulturfiendtlighet enn av tale om kvalitet og livsinnhold. I flukt med dette leverer Søren R. Fauth – som i introduksjonen til temaseksjonen strever gevaldig med å holde sammen et sprikende idékompleks – en rekke inspirerte indignasjoner over hvordan «den borgerlige regerings værdikamp bestod […] i at afvikle de sidste tilbageværende humboldtske dannelsesidealer og undervejs gøre op med smagsdommeri og ekspervælde». Klagesangen er herlig å lese: «Hvilken jammerlig fantasiløshed, hvilket helt igennem uinspireret, renskuret sløvsind – fuld fart frem ad den snorlige motorvej med sirlig sideskilning, stirrende blikke og ressentiment til op over ørerne.»

Se – her har vi en skribent for hvem det han skriver betyr noe; en kritiker man formelig kan se for seg med et skrekkinnjagende memento mori hengende over skrivebordet. Hans kraftfulle angrep på den borgerlige regjeringens bidrag til mcdonaldifiseringen av utdannelsespolitikken, svekkes bare av at han i nest siste setning skriver: «Lad os vække Mnemosyne til live igen og sende Lethe til Langbortistan.» Kanskje gjør han her narr av en særlig dansk provinsdiskurs om «de fræmmede» ved å herme og ironisere over denne («Langtbortistan»), men i så fall burde han vel ikke i samme setning ha blandet inn den i dannelsessammenheng positivt valoriserte greske mytologien?

Børge Kristiansens artikkel om germanistikkens forfall i dansk akademia er polemisk medrivende i sine deskriptive passasjer, men møter heldigvis vektige motsigelser i form av de mange innforlivede omtaler av danske oversettelser av tysk litteratur i Standart (f.eks. Sara Tanderups flotte bokessay om Arendt og Enzensberger i 3/2009). At han på generelt og subjektivt grunnlag skylder misèren på ungdomsopprøret, uten å nevne Bologna-prosessen, studenteksplosjonen eller tilsvarende reformer, bærer man over med – teksten har betydelig retorisk kraft og inngår dessuten i en på forhånd klart vinklet temaseksjon. Samme Kristiansens bidrag i neste nummer, derimot, er mer problematisk. Der hans tilsynelatende åndsfrende Kasper Støvring presenterer en historisk forankret og edruelig presentasjon av en konservativ besinnelse på heideggerianske eksistensialer, bothostraussisk tidsforståelse og en rasjonalismekritikk som like gjerne kunne vært kalt modernistisk eller adornittisk, bikker Kristensen over i en parodi på mytisk transhistorisitet og tilværelsens evige dualismer. I en klassisk gullalder-fortelling innleder han med å hevde at ingen på 1960-tallet (med andre ord: før ‘68) ville finne på å stille seg spørsmålet «hvorfor vi ikke kan undvære litteraturen». Dette er selvsagt det reneste sludder, noe enhver som har fordypet seg i dette omkullkastende tiårets litteraturdebatter umiddelbart vil kunne innvende. «For de flæste forfattere har tilværelsen mistet sin uskyld og sin selvfølgelighed,» sier Kristiansen. Glimrende formulert – men hvorfor skulle ikke dette også gjelde deres forhold til litteraturen? En forfatter som behandlet romanen eller diktet som en «selvfølgelighed» ville neppe kunne ha hevdet seg i 60-tallets skandinaviske intellektuelle klima, preget av nye kulturelle påvirkninger, utdannelseseksplosjon, kulturpolitiske diskusjoner og endringer i hierarkiet mellom høyt og lavt som det var.

«Litteraturen verken forherliger eller idealiserer mennesket,» skriver Kristiansen litt senere, hvorpå man straks begynner oppregningen for sitt indre av alle de dikt og romaner som gjør nettopp dette. Kristiansen uttaler seg varmt om erfaringsbasert skeptisisme som filosofisk holdning, men raskt perverteres skeptisismen til et essensialistisk litteraturbegrep basert på 1900-tallets realistiske romaner, der litteraturen fremstår som selve vernet mot å hengi seg til ideologier eller filosofisk systemdannelse, og mennesket paradoksalt nok samtidig heves over all historisk foranderlighet. Det plederes for en dannelsesbagasje som angivelig skal være tapt for den oppvoksende slekt, men denne boklige lærdommen blir samtidig redusert til en rekke begrepslige motsetningspar som skal karakterisere menneskefremstillingen i litteraturen som sådan: vesen vs. skinn, syklus vs. historie, primitivt lag vs. moderne sivilisasjon, demoni vs. rasjonalitet. Und so weiter. Med dette menneske-, kultur- og litteratursynet vil alle bøker kun bli en «evig genkomst af det samme», som Kristiansen skriver, med et Nietzsche-sitat man ikke trenger å være spesielt dannet for å kjenne til. (Selv om det ikke helt stiller på nivå med et annet av den århusianske skribentens visdomsord: «Der er altså på trods af de forskellige iklædninger intet nyt under solen.» Hah!) En slik ahistorisk litterær vesensdefinisjon er ingenting annet enn nettopp udannet; og man kan lure på hvor den besungne skeptisismen har tatt veien i den skjematiske fremstillingen av litteraturhistorien generelt og Thomas Manns idéverden spesielt.

Å forstå og å forme

Hvorfor dvele ved dette bidraget? Jo, for å få frem at et av Standarts forcer er at tidsskriftet fungerer som en forståelsesmatrise for samtidens kultur, også i det at redaksjonen publiserer tekster om annet enn deres egne primære interesser. På denne måten innrømmes det at man ikke har et entydig program, et nøyaktig bilde av hva som kommer til å skje og at man ikke lener seg dogmatisk opp til noen doktrine, men derimot ønsker å delta i den gradvise formingen av den nye litteraturen gjennom å presentere vidt ulike perspektiver på det som allerede i morgen er den gamle.

Utbyttet i Standart er både dette brede, sammensatte bildet, og sterke enkelttekster av noen særlige skribenter. Søren R. Fauth er allerede nevnt, med sine mange bidrag om tysk litteratur (og litterær kultur, jamfør omtalen av den produktive litteraturforskeren Peter-André Alt i nummer 2/2009, som kan motivere enhver skrivende til å bli sittende en daglig time ekstra ved skrivebordet). Mathias Kokholms artikler om «bogobjekter» diskuterer – velinformert og med betraktelig energi – en rekke eksempler fra skribentens spesialfelt, uten å henfalle til ukritisk misjonering. Andre navn og tekster man merker seg: Jeppe Brixvold om tidsskrifter og sublimiteter, Birgitte Steffen Nielsen om Peer Hultbeerg, Anne-Marie Mais poengtere artikkel om nylesninger av Herman Bang og litteraturforskningens bedrøvelige kår, Gregers Andersen med uredde tekster om dansk samtidspoesi og Tore Rye Andersen om ny amerikansk litteratur. Blant flere. Redaktørenes ledere er gjennomgående livsbekreftende og kampberedte, som deres egne anmeldelser – helst av den yngre danske samtidslitteraturen – også er. Stefan Kjerkegaard har en tendens til å blande banaliteter og skarpsinn, men hans skeptiske omtale av Mikkel Thykier (3/2009) stiller et tankevekkende spørsmålstegn ved en ellers svært velvillig resepsjon. Blant høydepunktene må nevnes de tilbakeskuende artiklene om uavhengige forlag: Henning Mortensens anekdotiske tekst om Jorinde & Joringel (4/2009) og Thomas Hvid Kromanns tekst om Arena Sub-pub (1/2010), med sitt samvittighetsfulle blikk for detaljer – verdig en nyss disputert doktorand.

Flere steder noterer jeg meg en bukdahlsk innflytelse i skrivemåten, som her, i et bidrag av Jakob Østergaard Nielsen (1/2010): «Hvorvidt der her er tale om materiale til en egentlig grafisk roman (eller bare en art særegent summende (billed)poesi), skal grundlæggende være usagt, men at der væsensforskelligt er meget på initierende litterære spil (og moro!!) i Zeuthens trivielt snaksalige, vitterligt fungibelt forløsende og akut idiotiske, emancipatoriske striber, skal der herfra ikke herske tvivl om.» Den danske litterære offentligheten bør prise seg lykkelig over å ha criticus Bukdahl i sin midte, men kanskje stille seg mer skeptisk til tendensen til at den hyperaktive Lars danner skole hva angår lidderlig syntaks og ungdomsdyrkende ablegøyer. Utdraget eksemplifiserer et stiltrekk som synes å bre om seg i Standart, og som litt for ofte (her kommer problemet inn) går i hope med en påtakelig ubekymrethet i skribentens holdning. Konfrontasjoner med det Danmark i krise – preget av fremmedfiendtlighet og frigjøring av den indre svinehund – som vi hører så mye om ellers i Norden, er i det hele tatt underlig fraværende i Standarts spalter. Men kanskje er en slik reaksjon bare uttrykk for en norsk lesers fordommer, som stirrer for mye etter én bestemt type vannmerke.

Refusjoner og bortskjæringer

Hva skulle jeg ellers ønske meg at var annerledes? At et knippe likegyldige tekster ble refusert i hvert nummer, og at stilløst dødkjøtt ble skjært vekk fra ellers gode tekster. Som når Steen Klitgaard Povlsen skriver en opplysende og presis tekst om Uwe Tellkamp og Ingo Schulze, men i første avsnitt leverer følgende frasemakeri: «De skal derfor her anmeldes sammen, selv om de er vidt forskellige både i tema og stil. De kan således også ses som eksempler på variationsrigdommen i den nye tyske litteratur.» Her har anmelderens – og redaksjonens – klisjéalarm åpenbart manglet batteri.

Jeg merker meg også at mannlige skribenter nå og da omtaler kvinnelige forfattere eller kvinnelige erfaringer på en måte jeg trodde at tilhørte en annen tidsalder: «Først tvivlede jeg på, om jeg som mand besidder kvalifikationerne til at læse denne række erindringsfortællinger, der føjer sig sammen til ‘en skildring af et kvindeliv’ – som det lyder på bagsiden» (fra en anmeldelse av en novellesamling av Margaretha Strömstedt). I DK finnes altså fortsatt litterater som ser på mannen som universelt subjekt, og kvinner som særtilfeller? Skribenten tilhører forhåpentligvis unntakene.

Men først og fremst savner jeg det lange, reflekterende essayet – tidsskriftssjangeren par excellence; essays som griper inn i den litterære situasjonen med en ambisjon om å forandre tingenes tilstand. Her er en utfordring til Standart: I hvert nummer å publisere minst ett essay som foretar en grunnleggende nyvurdering av et etablert forfatterskap, eller har kanoniserende ambisjoner. Den slags trenger leserne – om vi ikke skal forsvinne fra hverandre i ensomhet, og la litteraturen i mørke.

Les også Martin Glaz Serups anmeldelse av Vagants 2009-årgang fra Standart2/2010.

Audun Lindholm

Audun Lindholm

Ansvarlig redaktør i Vagant. Født 1980.
audun.lindholm@vagant.no