ENQUÊTE. Hvilken betydning har Rosa Luxemburg 100 år etter sin død?

I dag er det 100 år siden revolusjonære Rosa Luxemburg (1871–1919) ble henrettet.

[dropcap]1[/dropcap]5. januar er det 100 år siden revolusjonære Rosa Luxemburg (1871–1919) ble henrettet og dumpet i Landwehrkanal i Berlin. Luxemburg var aktiv både som politiker i flere ulike polske og tyske sosialistiske og komministiske partier og kommunistisk teoretiker og har for ettertiden særlig hatt betydning for sin tro på demokratisk kommunisme. Vi spurte skandinaver på venstresiden om hva de mener er hennes viktigste innsats, og om hva man kan lære av henne i dagens politiske klima. Hva innebærer tanken om revolusjon i 2019?

Kapitalisme uten grenser

SOFIE MARHAUG

Rosa Luxemburg bidro til å utvikle den marxistiske analysen av kapitalismen, særlig i boken Kapitalens akkumulasjon (1913) som beskriver kapitalens evne til å ekspandere gjennom nye markeder. Studien tar for seg den imperialistiske ekspansjonen hun registrerte i sin egen samtid. I dag er det åpenbart at kapitalismen ikke kjenner noen grenser; etter Sovjets fall har enda flere markeder åpnet seg for kapitalistisk produksjon, parallelt med at den profittmotiverte økonomien truer naturens bristepunkt.

Vel så viktig for Luxemburgs ettermæle er hennes politiske aktivisme, som selvsagt henger sammen med hennes interesse for Marx’ tenkning. Siden hun døde har hun hatt en særlig status – nærmest som en politisk martyr, poetisert i for eksempel Bertolt Brechts dikt «Vom ertrunkenen Mädchen» (1919). Drapet på Luxemburg inngår i en brutal fase av tysk historie, og står for mange som et symbol på hvordan høyresiden i det tyske sosialdemokratiske partiet (i beste fall) var naive eller (i verste fall) svek sine egne.

Perioden før 1919 var løfterik for revolusjonære sosialister, siden revolusjonen ennå ikke var forbundet med 1900-tallets mer og mindre mislykkede forsøk på sosialisme. Men det er minst like viktig nå som den gang å kunne tenke seg alternativer til kapitalismen. Som Luxemburg viste, tar ikke kapitalismen hensyn til menneskenes behov eller naturens tåleevne, grunnet sin iboende trang til å akkumulere og vokse. Tanken om revolusjon i 2019 må innebære at vi klarer å forestille oss et alternativ til denne logikken, og handle på vegne av dette alternativet.

Sofie Marhaug, f. 1990, stipendiat i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen og gruppeleder for Rødt i Bergen bystyre. Bor i Bergen.

Mer direkt enn Marx

SVEN-ERIC LIEDMAN

»Friheten är alltid frihet för dem som tänker annorlunda«, sa Rosa Luxemburg. Det är en enkel och självklar tanke. Men det är sammanhanget som avgör vikten av ett yttrande. Dessa ord yttras i polemik mot Lenin som efter oktoberrevolutionen 1917 talade mycket om frihet men också for hårt fram mot oliktänkande. Rosa Luxemburg tummade inte på sina krav på människors rätt att hysa en åsikt och utan hinder få yttra den. Hon var själv en sanningssägare som få. Och nu är det hundra år sedan hon blev mördad av protonazistiska knektar som först misshandlade och dödade henne och till sist kastade hennes lik i Landwehrkanal i Berlin. Samma öde drabbade hennes åsiktsfrände Karl Liebknecht.

Varför finns det skäl att inte bara minnas utan också fördjupa sig i hennes skrifter? Flera, skulle jag vilja säga. Först hennes motstånd mot Lenin. Hon accepterade inte teorin om en partielit, ett avantgarde som visste bättre än alla andra om hur samhället skulle förändras. I princip stödde hon den revolutionära linjen men inte folkets underordning.

Teorierna var viktiga, det visste Luxemburg, och ingen var en bättre teoretiker än hon själv. Men teorierna skulle inte förkroppsligas av några ledare som i varje ögonblick kunde peka ut riktningen. Rosa Luxemburg var i det avseendet en god efterföljare till Karl Marx, elitism var inte heller något för honom. Men i ett avseende talar Luxemburg mer direkt till oss än Marx. Marx gav i Kapitalet (1867) en oöverträffad bild av kapitalismens verkningssätt när kapitalet i huvudsak används i produktionen. Luxemburg levde i en tid som mer liknande vår. En allt större del av kapitalet användes för spekulationer på börsen. Decennierna före första världskriget påminde i det avseendet om 2000-talets första årtionden. Luxemburgs Die Akkumulation des Kapitals (Kapitalets ackumulation, 1913) är därför en skrift som fler borde läsa idag. Den är ett verk av en stor, knivskarp begåvning. Den talar direkt till oss.

Sven-Eric Liedman, f. 1939, professor emeritus i idéhistorie ved Göteborgs universitet. Bor i Göteborg.

Likhet for alle

HANNE LINN SKOGVANG

Jeg leste akkurat en polemikk Rosa Luxemburg skrev i 1902, rettet mot de belgiske sosialdemokratene fordi de droppet kravet om kvinners stemmerett til fordel for allmenn stemmerett for menn («bare midlertidig», som de sa). Det var interessant lesning ettersom de feministiske kravene hennes ofte nedtones i fortellingen om henne, men hun skriver altså at«politisk likhet for kvinner er et modig og stort politisk eksperiment». Samtidig minner Rosa Luxemburgom at kvinner fra overklassen ikke nødvendigvis deler arbeiderkvinnenes interesser. Stemmerett for alle var et krav i tenkningen hennes, og hun så på demokrati som grunnleggende prinsipp for et sosialistisk samfunn. Om jeg må fremheve én ting tror jeg det må bli at hun var veldig kritisk og modig. Hun var kritisk til Tysklands deltakelse i første verdenskrig, til den topptunge styringen i Sovjetunionen etter den russiske revolusjonen, til nasjonalisme og til sitt eget parti, for å nevne noe.

Det er lettere å snakke om revolusjon som idé enn som noe konkret. Samfunnsendringer som klimakrise eller teknologiens påvirkning på arbeidsliv og samfunnet for øvrig, skjer raskt, mens politikk utvikles sakte. Da er det en betydelig utfordring å holde følge. Filosofen Nancy Fraser har sagt at vi lider av en forestillingskrise, at vi har vanskelig for å formulere hva slags samfunn vi ønsker oss. Jeg tror hun har rett, og at det er viktig at vi forestiller oss alternativer og utopier, og snakker om hva slags samfunn vi ønsker å leve i. Kanskje Luxemburg kan hjelpe oss med å formulere revolusjonerende ideer.

Hanne Linn Skogvang, f. 1990, redaktør i Fett. Bor i Oslo.

Demokratisk kommunisme

MARI SKURDAL

En av grunnene til at Rosa Luxemburg blir trukket fram av venstreradikale i dag, er at hun viste at det finnes en vei mellom kommunistiske diktaturer og sosialdemokratisk forvaltning av kapitalismen. Luxemburg holdt fast på at demokrati og sosialisme aldri måtte skille lag, og hun var kritisk til den leninistiske ideen om elitepartiet og sosialisme ovenfra. Hennes kritikk av den russiske revolusjonens utvikling går til kjernen av mye av det som var galt og gikk galt. Revolusjon i dag kan ta form av sosiale opprør i mange politiske farger. Analysene til den sosialistiske bevegelsen er gode verktøy for å forstå samfunnet. De innebærer også den revolusjonære innsikten at samfunnet kunne vært annerledes. Det forplikter til å formulere hvordan en annen verden ser ut og stake ut veien dit – i demokratiets og rettferdighetens navn.

Mari Skurdal, f. 1977, ansvarlig redaktør i Klassekampen. Bor i Oslo.

Som att lära sig simma i vatten

JOSEFIN ANKARBERG

För mig står Rosa Luxemburg för en orubblig tro på folket och den enorma styrka som uppstår när den stora massan går samman och skapar en enad front gentemot dem som förtrycker och utnyttjar. Rosa var en oerhört vass skribent, och jag slås av hur lätt det är att läsa hennes ord idag och tänka att de handlar om oss som lever precis nu. Rosa var klippfast övertygad om att ljusningen fanns någonstans där framme, trots misslyckade revolutioner och krigsutbrott, och hon fortsatte enträget sitt politiska arbete även de åren hon satt i fängelse. I möte med dagens starka konservativa och främlingsfientliga krafter tror jag vi mer än nånsin behöver påminna oss om Rosa Luxemburgs våldsamma optimism och framtidshopp. Vi behöver inte vara rädda, vi har varandra.

I min föreställning Röd rödare Rosa (2018 på moment:teater) fördjupade jag mig i de brev Rosa skrev 1915–1918, då hon fängslades för hot mot landets säkerhet. I breven slås jag återigen av den optimism och förmåga till empati hon besatt. Inte bara för andra människor, utan också för naturen och de små djur och insekter hon hade omkring sig. Den här förmågan att glädjas åt de till synes små tingen i naturen var livsviktig för Rosa när hon satt inlåst och ensam, långt borta från sina kamrater. Den gav energi till att sedan skriva glödande om folkligt uppror eller formulera skarp kritik mot någon maktfullkomlig partielit.

Idag när vi står inför en klimatkatastrof tror jag vi behöver hitta våra kraftkällor i de små tingen och blir stora visionärer. Antagligen krävs det någon form av revolution för att ekorrhjulen som snurrar idag ska sakta ne, för att inte mala sönder vår planet fullständigt. Den tanken är förstås skrämmande, men vi ska komma ihåg vad Rosa Luxemburg skrev i Die Rote Fahne 8:e januari 1919: »Att organisera revolutionära aktioner kan man bara lära sig under en pågående revolution, precis som man bara kan lära sig simma i vatten.«

Josefin Ankarberg, f. 1984, skådespelare och regissör. Bor i Stockholm.

At fastholde et mål

PER CLAUSEN

Holdningsmæssigt formulerede Rosa Luxemburg et alternativ til både den socialdemokratiske opgivelse af de socialistiske mål og til den leninistiske kommunismes opgør med de demokratiske rettigheder og erstatningen af folkets demokrati med partiets diktatur.

Efter min opfattelse kan man udlede fem vigtige pointer af Rosa Luxemburgs bøger, artikler og politiske praksis, som vi stadig kan lade os inspirere af.

For det første er det nødvendigt at fastholde et mål om et helt andet samfund end det kapitalistiske. Der skal gøres grundlæggende op med et system, hvor produktionen tager udgangspunkt i ønsket om profit – ikke i opfyldelsen af menneskers behov – og et system, hvor de afgørende beslutninger omkring investeringer er overladt til det lille mindretal, som ejer produktionsmidlerne.

For det andet står denne langsigtede målsætning ikke i modsætning til kampen for konkrete forbedringer her og nu. Denne kamp er helt nødvendig for at forsvare arbejdernes livsvilkår, og kan give erfaringer, som kan styrke kampen på længere sigt. Reform og revolution er i følge Rosa Luxemburg ikke hinandens modsætning, men hinandens forudsætning.

For det tredje opfattede hun kapitalismen som et økonomisk system, som er afhængig af hele tiden at vokse. Det betyder, at kapitalismen stræber efter at underlægge sige hele jordkloden og alle menneskelige relationer, sådan at der kan tjenes penge på alle og alt. Uanset om det fører til natur- og miljøødelæggelse og øger uligheden dramatisk.

For det fjerde mente hun ikke, at strejker, politiske aktioner og revolutioner opstod, fordi partier eller fagforeninger tog initiativ til disse. Forudsætningen for disse var, at der i befolkningen var et ønske om oprør og forandring samt vilje til handling.

For det femte var hun urokkelig i sit forsvar for demokratiet både i samfundet og i partiet. For Rosa Luxemburg var det umuligt at skille socialismen og demokratiet. Socialismen vokser op nedefra og kan ikke indføres ovenfra og ned.

Per Clausen, f. 1955, tidligere politiker for Enhedslisten, sidder i kommunalbestyrelsen i Aalborg. Bor i Aalborg.

Det viktiga är vad man vill uppnå

NINA BJÖRK

Rosa Luxemburg insisterande på att demokratin måste vara närvarande hela tiden i alla politiska rörelser, inte bara som slutmål utan under hela vägen till den ekonomiska demokrati som är socialismens vilja att införa. Det är den viktigaste lektionen från henne. Att en socialist inte bör förakta människor eller människors känslor. När högerpopulismen växer kan vi finna dessa känslor vidriga, men vi ska inte förklara dem i termer av ondska eller godhet – de har sin upprinnelse i samhället av idag. Och det är det samhället vi bör analysera för att förstå varför det föder dessa känslor. Luxemburg ägde den tilltro till människor som varje socialist bör äga.

Jag tycker inte att begreppen »revolution« eller»reformism« är bra begrepp att tänka genom längre. Det viktiga är inte metoden för förändring, utan vad man vill uppnå. Vill vi förändra systemet eller vill vi förvalta det? Politiska beslut kan vara små eller stora, men i någon av de här två riktningarna går de ändå.

Nina Björk, f. 1967, litteraturvetare, författare och journalist. Bor i Lund.

Kapitalistisk veksttvang ødelegger kloden

ELLEN ENGELSTAD

Rosa Luxemburgs viktigste innsats var hennes ryddige og klare insistering på at venstresida må jobbe for et brudd med kapitalismen, ikke bare forsøke å temme den, samtidig som hun er like bestemt på at dette bruddet bare kan skje gjennom en utvidelse av demokratiet og ved at folk tar skjebnen i sine egne hender. Kritikken hennes av utviklingen av den russiske revolusjonen er også svært viktig, fordi den peker ut en sosialisme som skiller seg både fra det vesteuropeiske sosialdemokratiet og den østeuropeiske kommunismen. Om det er aldri så store forskjeller på norsk sosialdemokrati og sovjetisk kommunisme, har de også hatt noe til felles: en toppstyrt partimodell der direktivene gikk fra ledelsen og ned, heller enn omvendt. Luxemburg sto for det motsatte av dette, og hadde klokkertro på at det var folk flest, ikke partiets skarpeste hjerner, som i lengden visste best. Denne overbevisningen om at sosialisme bygges nedenfra, er noe av det viktigste vi kan føre videre fra henne i dag.

Tanken om revolusjon i 2019 innebærer for meg et brudd med kapitalismen og en overgang til en sosialistisk organisering av økonomi og samfunn. Som Luxemburg skrev i sin debatt med sosialdemokraten Eduard Bernstein om reform og revolusjon, var Bernsteins ønske om å reformere kapitalismen ikke en «roligere og langsommere vei til det samme målet, men til et annet mål. […] Programmet vårt blir dermed ikke å realisere sosialisme, men å reformere kapitalismen: ikke å fjerne systemet med lønnsarbeid, men å redusere utnyttelsen, altså, en undertrykkelse av kapitalismens krenkelser i stedet for undertrykkelsen av kapitalismen selv.» Undertrykkelsen av kapitalismen selv kan kalles en revolusjon, og er i dag helt nødvendig, siden den kapitalistiske veksttvangen er i ferd med å ødelegge kloden, en klode hvor åtte menn eier like mye som halvparten av verdens befolkning. Vi kan gjøre bedre enn det, noe Luxemburg alltid forble overbevist om.

Ellen Engelstad, f. 1985, forfatter og aktivist. Bor i Oslo og Lysekil.

Wer hat uns verraten? Sozialdemokraten!

HALVOR FJERMEROS

Ingen forblir uberørt av å høre hvordan Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht ble tatt av dage; han skutt og kjørt på likhuset med en lapp påskrevet «identitet: ukjent», hun knust skallen på med en geværkolbe, skutt og dumpa i Landwehr-kanalen. Udåden var utført av frikorpsbøller, forløperne for Hitlers SA, i regi av den tyske innenriksministeren, som kom fra det sosialdemokratiske partiet SPD.

I kampen for å gjøre Tyskland til rådskommunistisk republikk sto Rosa Luxemburg i forreste rekke. Hun polemiserte mot SPD-ledelsens høyredreining ved å forfatte pamfletten Sosialreform eller revolusjon (1900) og løfte frem massestreikens betydning for å mobilisere arbeiderne til kamp. Etter den russiske revolusjon i 1917 viste hun seg også som en frisjel som rettet skarp kritikk mot det hun oppfattet som udemokratiske tilbøyeligheter hos revolusjonslederne Lenin og Trotskij. Som svoren internasjonalist var hun også kritisk til det nasjonale sjølstyret bolsjevikene gikk inn for.

Ved 100-årsdagen for Rosa Ls død er det verdt å stoppe ved ironien i at hun og den noe yngre kommunisten Antonio Gramsci blir holdt fram som revolusjonære ikoner, mens de gamle helter fra Lenin til Mao er demonisert av akademia og kommentariatet. Ikoner kan man holde seg med – så lenge hendene deres ikke er tilsølt med det blodet som enhver revolusjonsleder med statsmakt nødvendigvis vil bli sittende igjen med. Både Luxemburg og Gramsci er viktige teoretikere, men det var også andre marxister som løp lina ut som statsledere.

Ironien blir ytterligere forsterket av at avisa Die Zeit ved kommentator Christoph Dieckmann avslutter en større artikkel i siste nummer (10.01.19) med påstanden om at kommunistene Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht «var sosialdemokrater til sitt livs siste dager». Sosialdemokratiet har nærmest ligget på sotteseng siden sist valg etter å ha gjennomført de forhatte Hartz-reformene, og har visket ut ethvert særtrekk som parti etter år i storkoalisjon med de konservative: Er denne artikkelen et forsøk på å si at Luxemburg og Liebknecht er de eneste sanne sosialdemokrater som kan oppdrives i Tyskland? 100 år etter at SPD tok livet av sin egen venstreopposisjon, er de i ferd med å ta livet av seg sjøl. Og om ytterligere hundre år er allting glemt.

Halvor Fjermeros, f. 1951, vernepleier, forfatter og politiker for Rødt. Bor i Kristiansand.

I en tidligere versjon av Ellen Engelstads bidrag til enquêten kunne man lese: «Kritikken hennes av utviklingen i Sovjetunionen etter den russiske revolusjonen er også svært viktig.» 19.01.19 ble dette rettet til: «Kritikken hennes av utviklingen av den russiske revolusjonen er også svært viktig.» (Red.anm.)

Vis kommentarer (1)
  1. Rødt-politiker Halvor Fjermeros i enqueten «Sosialisme nedenfra» slår et slag for å «ikonisere de gamle helter fra Lenin til Mao», fordi sosialister må akseptere «det blodet som enhver revolusjonsleder med statsmakt nødvendigvis vil bli tilsølt med».
    # Fjermeros slutter seg også til Stalins variant av na3ienes dolkestøt-doktrine: «Wer hat uns verraten? Sozialdemokraten!»
    # Du skal ikke lete mye i Rødt-kommentariatet for å finne utbredt oppslutning om Fjermeros’ totalitarisme og forakt – historisk og nå – for «samarbeidspartnere på venstresiden».
    http://www.vagant.no/rosa-luxemburg-sosialisme-nedenfra/

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.