Romanens milesiske opphav

Tidligere publisert i Vagant 1/2008

Steinar Løding:
Jernalderdrøm. Andre bok. Og. Forsøk på en poetikk
Gyldendal, 2008

Litteraturen, eller rettere sagt skriftkulturen, vokser hele tiden, i alle retninger og på nesten alle tenkelige levende og mange døde språk, og all litteratur tilhører én av to former: Sakprosa, som foregir å være objektiv, og skjønnlitteratur, som er subjektiv, i varierende grad fiktiv og i stor grad unntatt fra åndelig regnskapstvang. Mens sakprosaen er litterær planøkonomi, bestilte resultater og påstått oppfyllbare eller allerede oppfylte femårsplaner, er skjønnlitteraturen etter prinsippet (paradoksalt nok) ville vekster, drysset hen i så vel sommer som vinter, kommode og printer. Dette prinsippet brytes imidlertid ofte, villskudd gror villig vekk på bestillingsverk, og mange skjønnlitterære forfattere planlegger minutiøst alle tekstens konflikter, løsninger, konspirasjoner, skjebner og lykkelige og ulykkelige utfall, og skriver lydig etter streng disposisjon. Resultatet er i alle fall at verdensbiblioteket vokser; samlet man alle skrifter i én hylle, og presset inn nye verker, bøker, aviser, avhandlinger, tidsskrifter etc. etter hvert som de ble publisert, ville økningen i hyllemeter per tidsenhet snart tilsvare lysets hastighet, og i beregningen av bibliotekets utvidelse måtte byggherren med tiden ta hensyn til Hubbles lov.

Formodentlig blir de fleste tilføyelser til vår felles skriftkultur gjort uten forfatternes bevissthet om at det de produserer er nettopp tilføyelser, men enkelte tydelige unntak eksisterer, og et slikt unntak kan Steinar Løding sies å være. 11 år etter at den mye roste, men mindre leste polyfone, polyhistoriske, polymorfe polypptekst mellom, hinsides, innenfor og utenfor roman og essay, jenseits von Gut und Böse, Jernalderdrøm. Første bok. Flukten til Ninive, forelå, til kritikernes begeistrede fortvilelse, eller fortvilte begeistring, har Løding beriket litteraturen med nok en utvekst fra samme skjulte rotsystem, en bok med mange titler, hvorav de to første er Jernalderdrøm og Andre bok. Den tredje er forresten Og, hvilket jeg håper å komme tilbake til, i min kamp med og mot og omringet av denne viltre, men fascinerende og imponerende teksten, som har 11 års forsprang (minst!) på leseren. Denne anmeldelsen burde følgelig komme ut i år 2019, hvis en noenlunde jevnbyrdighet mellom forfatter og kritiker skulle la seg etablere. For å kompensere for dette ulike styrkeforholdet, tillater jeg meg å skrive nesten like vanskelig og hypotaktisk som Løding, som hevn for all den slitsomme lesing boken hans har påtvunget meg. Selv om det altså var interessant, sågar svært interessant, lesning.

Apropos utvidelse: Steinar Løding nevner selv mot slutten av sin sjangersprengende (egentlig vedvarende detonerende) nye bok forekomsten av en gigantisk honningsopp i Oregon, USA. Denne soppen, etter grundigeDNA-analyser beviselig ett og samme individ, som gjennomvever jordsmonnet i et skogområde på (sannsynligvis) 9 kvadratkilometer (med henvisning til sin egen dyskalkuli stiller forfatteren spørsmål om sammenhengen mellom de to oppgitte størrelsene 880 mål og 9 kvadratkilometer. Til det kan det sies at 880 mål er feil (men ikke Lødings feil, han siterer en avis), det må være 880 hektar, 8800 mål), er den største levende organismen på jorden. Den er dessuten 2400 år gammel, noe som svarer ganske godt til tidsspennet for Jernalderdrøm. Andre bok. Ellers er eksemplet interessant også på en måte forfatteren ikke nevner, eller ikke helt har tatt innover seg: Ingen har egentlig noensinne virkelig sett en sopp. Det vi ser, og som vi kaller soppen, er dens fruktlegeme, et midlertidig forplantningsorgan, så å si soppens ereksjon, i overført betydning organismens apoteose, dens eneste overjordiske tilstand, noen øyeblikks tilsynekomst som den langlivete og mystiske soppens bilde i verden, men da i en annen verden enn soppens egen. Soppen tjener dermed som illustrasjon for litteraturens opprinnelse i det folkelige, eller den felleserfaring som tilhører hver generasjon, men alltid uttrykt ved og i det elitære, og med de enkelte forfatterskap som øyeblikkets eksemplariske framstilling av det som ligger latent i språket og samtiden.

Soppens fruktlegeme spretter opp, sprer sine sporer, og dør, alt i løpet av noen få dager. Litt mer langvarig er et forfatterliv, men som produsenter av litteratur, i den store og vedvarende og eldgamle litteraturveven (ordet tekst, gjenfunnet i tekstil, er avledet av telus, som egentlig betyr renningen i veven), er også forfatterne bare forbigående forekomster. De er ikke litteraturen selv. Litteraturlegemet viser seg glimtvis og fragmentert, både i det oralt traderte, i menneskenes skikker og ritualer, fortellinger, rykter, anekdoter etc., og i gamle og nye skrifter, og det kommer til syne som språkets bilde i verden (for alt språk er diktning, sa Georg Johannesen, og sier skriftene hans fremdeles. Men han sa og sier også: Alt vi sier er sitater. Man kunne dermed vri på Johannesen, og finne en setning som passer utmerket på Løding og hans prosjekt: Alt språk er gjendiktning).

Løding har forsøkt å tegne forbindelseslinjer fra de såkalte milesiske fortellinger, bevart i et fåtall fragmenter, og til den moderne romanen. Tesen han tar utgangspunkt i er at enkelte av disse fragmentene er deler av, eller simpelthen utgjør, romaner, inspirert av skrifter fra hellenistisk tid, etter en litterær mote som oppsto i Milet omkring fem hundre år før kristen tidsregning. De fortellingene forfatteren etter hvert konsentrerer seg om, i forsøket på å bevise sin tese, er noe yngre, fra første og andre århundre e.k.t., nemlig Satyricon av Petronius (omtalt i klassisk litteratur som Titus eller Gaius Petronius, og Petronius Arbiter, det siste betyr noe sånt som dommer, skjønnsdommer, fra tittelen Arbiter elegantiarum, smaksdommer, Petronius’ tittel ved Neros hoff) og Det gylne esel (også kjent under tittelen Metamorphoses) av Apuleius.

Jernalderdrøm. Andre bok innledes med et påstått forord fra forlaget, der forfatteren, som har diktet opp dette lange forordet, ikke har slitt seg ut med å gjøre sin påstand (at det virkelig dreier seg om et forord fra forlaget) det aller minste sannsynlig, tvert imot er det åpenbart maktpåliggende for ham å gjøre det så usannsynlig som mulig, noe han lykkes med til fulle. I dette forordet nevnes det at vedlagte verk er skrevet av Fartein Veøy, en bekjent av Steinar Løding. Dessuten inneholder boken, manuset, en artikkel av Løding, om Veøy, eller rettere sagt Veøys karibiske aner blant slavene på en norskeid sukkerplantasje på St. Croix.

Flere titler og forslag til beskrivelser og definisjoner av boken eller prosjektet får vi også, og Veøy (ifølge Løding) nevner ofte at det foreliggende manuskriptet (boken, altså) er en poetikk, noe han hver eneste gang delvis dementerer ved følgende bemerkning, i parentes: ”(viss det er en poetikk)”. Dette er typisk for Lødings (og inkarnasjonen Veøys) framgangsmåte, han snur den gamle formaningen suaviter in modo, fortiter in re (mild i måten, sterk i saken) på hodet, og blir karibisk (og romsdalsk) orkansk i måten, men mer føyelig på det saklige planet, idet han, hver gang han har snirklet seg fram til et poeng, eller påvist en inkonsekvens hos en av bokens talløse siterte og utvilsomt meritterte forskere, straks ruller rundt, ber om forlatelse og viser sin myke lekmannsmage, ved å skrive for eksempel: ”I forhold til Anderson, professoren, er jeg ei jævla nepe”, ”Stephen Harrison er professor, det er ikke jeg (åh!!!)”, ”Jeg er amatøramatør her, som overalt ellers” og til og med ”dobbeltsidig totalamatør”. Manuskriptet sitt omtaler han som ”en jævla kladd”, og i all denne koketterende manér, der retretten sikres ved ydmykhet (beleste mennesker som gjør et stort nummer av at de er autodidakter røper ofte en uutryddelig forestilling om at de formelt kompetente egentlig kan kolossalt mye mer enn dem, at de anerkjent lærde, for å oppnå sin beundringsverdige autoritet, uttrykt ved tittelen (særlig tittelen professor: Løding og Veøy, enten Veøy er Løding, Løding er Veøy, hver er seg selv eller ingen, henger seg alltid opp i professortittelen, som om den er et universelt og altoverskyggende kvalitetskriterium), har skaffet seg en art lærdom som er utilgjengelig for selv den mest beleste lekmann. Men hvem er ikke autodidakt, når det kommer til stykket, eller, for den saks skyld: Hvem er vel autodidakt? Ethvert studium er til syvende og sist et selvstudium, men ingen har selv funnet opp eller oppdaget all sin viten. Løding er, når sant skal sies, sprenglærd, fraværet av akademiske titler er irrelevant), og ved sitt påpasselig og utstudert antiakademiske språk (og da sikter jeg ikke til den kronglete syntaksen, eller måten han setter sammen ord på, det man etter hvert kan forstå som Lødings oppdaterte og personlige praktisering av en milesisk poetikk, men rett og slett den muntlige, kameratslige tonen, hvilke ord han setter sammen og hvilken sosiolekt han skriver seg inn i), krysser han enkelte ganger grensen til det parodiske, og minner denne leseren om Oslolosen Kjell Aronsen i tv-serien ”Uti vår hage 2”.

Dette språket, som muliggjør ordsammensetninger som ”toellersatanhvormangeårerdetsia”, for ikke å snakke om en bastard som ”innfellingssegmentessaymanuset”, er en jovialt sleivpreikende kontrast til den uhyre omfattende lesningen og til tider selvstendige tenkningen denne merkverdige boken faktisk presenterer. Det er som om forfatteren syns han må unnskylde seg hele tiden, for å ha brukt så mye tid og krefter på et prosjekt han ikke regner med at særlig mange, om noen, vil interessere seg det aller minste for. Løding oppdager naturligvis den lærdes uunngåelige ensomhet: Jo dyktigere man blir på sitt spesialfelt, jo færre likemenn og -kvinner har man. Det kan kanskje tjene som en trøst også ved erkjennelsen av bokens uselgelighet: Det beviser bare at forfatteren har habilitert seg bort fra publikum. Han har med andre ord blitt for flink til å bli populær.

Jeg leser både den ærbødige avbikten for autoritetene (i tilfelle han skulle ha misforstått et eller annet som alle de ”ekte” lærde, dvs. professorene, alltid har visst) og den omtalte joviale tonen hos Løding (enten han opptrer i forekomsten Veøy eller ei) som vedvarende unnskyldninger for hele prosjektet, sleivspråket sikter mot den mindre beleste leseren, tenkt av Løding i Lødings bilde som dobbeltsidig totalamatør, men intelligent og nysgjerrig og utholdende og ikke minst inkluderende, som Løding selv, kameratslig, karslig gutt på gølvet og stolt av det, mens jungelen av fotnoter, 600, nesten alle i siste tredjedel (første fotnote kommer på side 125, deretter går det slag i slag, enkelte fotnoter strekker seg over mange hele sider), sitater, henvisninger etc. sikter mot akademikeren, og Løding bukker bortforklarende og ydmykt i begge retninger, og kommer dermed, som formidler med ett bein i hver grav, til syne som representant for det viktigste ordet i hele remsen av titler på og definisjoner for prosjektet, nemlig den unnselige konjunksjonen og.

Før mer blir sagt om dette, må jeg gi noen prøver på Lødings stil, slik at bokens voldsomme friksjon mot øye og forstand blir begripelig for lesere av denne anmeldelsen. Ikke bare er teksten akkurat som i disse siterte brokkene, nesten hele veien, over omkring 350 tettskrevnesider (på side 319 står for øvrig ordet SLUTT), men her er som nevnt fotnoter og parenteser som går over flere sider og samtidige drøftelser av forfatterens nåtid og temaets fortid, innimellom eller parallelt med tenkte diskusjoner med et titalls forskere som siteres ekstensivt. Med andre ord: Den som skal lese dette må være tålmodig som en edderkopp (nok en vev-metafor. Smittet av Løding kunne jeg ikke dy meg). Her følger en typisk periode fra side 80:

De kanaaneiske fruktbarhetsmaskeringene i det middelhavske Levanten analogiskaptes antakelig gjennom århundres langsomt kultiverende flyktningerebellers snubling og omvandringsfortelleres mumling og handelskaravaners lunting og diplomatbukkeres vetdafaen og krigerhærers tramping, kanskje burde det siste stått først og det første stått sist, sørøstfra gjennom den syriske ørkenen og langs breddene av de mesopotamiske elvene, spesielt Eufrats, fra denakkadiske akitu-festivalen,

som også var en orgiastisk fruktbarhetsframtvingende feiring av det nye året, hos de semittiske folkene som levde langs breddene av og i det sentrale og nordlige rommet mellom elvene Eufrat og Tigris, i henholdsvis Babylonia og Assyria, det grekerne samla kalte Mesopotamia, som betyr nettopp landet mellom elvene, dagens Irak, også språklig fellesnavnet som akkadisk, etter deres første hovedstad, Akkade, da assyrisk og babylonsk er to semittiske dialekter.

Dette er på ingen måte noen versting blant Lødings (Veøys, ifølge Løding) setninger. Heller ikke denne perioden, fra den angivelige artikkelen om Veøys karibiske slaveopphav, skrevet av Steinar Løding, ifølge Veøy, og dermed ifølge Løding:

Antakelig stammer denne sangen, ”e-Samja!” fra tidlig dansk-norsk slavetid, kanskje er dette en av de dansk-norske markslavenes stønnesanger, antakelig uforståelig for andre enn de som selv sangstønnet, skjønt bombaen med pisken var svart, og forsto vel derfor, kanskje deltok han i stillhet, for de stønnesang den antakelig på kreolsk, der de, markslavene gikk i rekker på over hundre, nestennakne og tvikrøkte i støvføykende svetteblendende sukkerstinkende solflom i den vedvarende passatvinden, mens de kappet rørsukkeret med bredbladete klebrige sukkerkniver, Ørholm støpt i jernet, verkekroppen dekt av rørstøv og smeltende sukker, sulten sliten, sliten sulten, sulten sliten, sliten sulten, foran den stadig fallende vikende skogsveggen av trefiremeterhøye bladklaprende gullskinnende sukkerrør, og for hver stivleppet sårhalset utpust støtte fra seg et felles rautende stønn, forsøkt formet som jamrende ord, jamresyngendesangord, overvåket av black skin bomba med pisk, igjen våket over av blank mesterknekt med gevær til hest, fra sola steg av Sargassohavet til sola sank i Karibiahavet, den knallblå himmelen den saltfuktige passaten.

Teksten er altså rik på begreper, for ikke å si direkte overlesset, hyperbolsk ekspresjonistisk og maksimalistisk i sitt faneriske (motsatt av kryptiske) uttrykk, og, forstår vi etter hvert, dermed på sett og vis milesisk i sin idé, om ikke nødvendigvis i språk og stil. Om leseren samler det som står litt her og litt der om de milesiske fortellingene, finner han/hun at de (fortellingene) ikke bare kjennetegnes ved frivolitet, rå humor, burlesk og grotesk satire, men også ved sin potpurriaktige kavalkadestil: Den milesiske fortelling, eller rett og slett roman, inneholder selv innskutte fortellinger, digresjoner, avveier, bomveier etc. ad infinitum. Den milesiske romanen er altså en mangfoldig og innlemmende roman, fargerik som et karnevalsopptog.

Løding, i inkarnasjonen Veøy, bruker mye tid på å beskrive karnevalsopptog slik de nevnes i litteraturen, bl.a. av Goethe når han omtaler sin italienske reise. Løding/Veøy later til å mene at mange av prosesjonenes/opptogenes faste figurer stammer fra et typegalleri også de milesiske romanforfatterne (som ikke selv nødvendigvis var fra Milet – Petronius og Apuleius var romere, men det hellenistiske riket overlappet delvis det romerske, det nevnes i boken at det offisielle språket i Napolis bystyre så sent som omkring år 100 e.k.t. var gresk) kjente til. Ikke minst er de milesiske romanene karnevalistiske, kavalkadiske, dionysiske og løsslupne i sin åpenhet for nær sagt hva som helst, og er, med Veøys (ifølge Løding) ord, eksempler på ”de maksimalt mange sammensnekra roms måte”.

Løding, både som seg selv og forkledd som den prikk like Veøy (de skriver likt, tenker likt og lever etter alt å dømme temmelig likt, og er begge fra Fjære, upresist plassert ved ”vestkysten av Atlanterhavet”, hvilket ikke gir mening. Det dreier seg om østbredden av Atlanterhavet. Havet har ingen kyst. For øvrig er boken, i alt sitt viltre språk, så å si uten annen plett og lyte enn det som er tilsiktet), gir seg god tid til å prøve ut ideer i den ene og den andre retningen, han (de) skynder seg ikke fram til konklusjonene, og når de (han) endelig konkluderer, ender han (de) for eksempel med å definere romanen slik: ”en formalt sjangerinnvevende språklig fleksibeltknabar stofflig mangeromsogtids lengre kontekstfiksert prosatekst.” Men er dette en definisjon? Er det ikke heller en diffusjon? Begrepsoppfinnelsene gjør oppfinneren usårlig, begrepene mangler selv avklarende kontekst, følgelig er innholdet ukjent og foreløpig unndratt mulig kritikk. Dette passer for øvrig godt med de forbehold jeg nevnte tidligere, forfatteren er ikke sikker nok på seg selv til å ta sjansen på en spissformulering, men dette gjør teksten, og for så vidt samtidig forfatteren, sympatisk. Han er lur, men vennlig, han viser leseren i glimt hva han kanskje kan, og så bagatelliserer han sin egen prestasjon, og han pakker inn meningene sine idet han foregir å pakke dem ut. Med andre ord: Han utleverer seg ikke. Teknikken minner om noe Johan Nilsen Nagel i Hamsuns Mysterier foreslår, da en mann har tatt livet av seg og etterlatt seg et brev hvor han siterer en poet. Nagel mener at man, for ikke å utlevere seg i all sin tåpelighet, aldri burde sitere en poet, men heller en geograf. Tanken fikk meg en gang til å bestemme meg for at om jeg noensinne skulle ta livet av meg, ville jeg etterlate meg en lapp der det sto: Ordsjonikidse er hovedstad i den Nord-Ossetiske autonome republikk.

Men så falt Sovjetunionen, og jeg har ikke hatt energi til å sjekke opp Ordsjonikidses endrede status. Så da får det heller være.

Løding, som Veøy, gir oss lange og interessante smakebiter på de to milesiske romanene han særlig har konsentrert seg om, og presentasjonen er kongenial og medrivende, slik at man gleder seg til å få lese disse tekstene selv, i den grad av helhet de foreligger. Særlig fikk jeg sansen for den saftige tematikken og frodige stilen i Det gylne esel, om Lucius, som på grunn av sin nysgjerrighet, og dessuten et par uheldige omstendigheter, blir forvandlet til et esel. Teksten nevner flere likheter med Kafka, man tenker naturligvis umiddelbart på Gregor Samsas sørgelige opplevelse i Forvandlingen, men også på scener fra Slottet. En fortelling om eselet Lucius’ langørete observasjoner av intime detaljer hjemme hos en møller (jeg fikk ikke tak i hvor mølleren holdt til, trolig var det ikke i Milet, men stedsnavnet gir meg påskudd til en allitterasjon) fikk meg forresten til å tenke at Mølleren fra Milet (som altså trolig ikke var fra Milet) må ha vært forbildet for Bokhandleren i Kabul.

Langt om lenge går så Veøy i clinch med en forsker, Graham Anderson, som har funnet ut at en annen av romanene fra antikken, den velkjente Daphne og Chloe av Longus, så å si handling for handling låner sitt stoff fra en 2000 år eldre sumerisk fortelling, kalt Dumuzis drøm. Andersons konklusjon er at romansjangerens voggesang var sumerisk, mens Veøyforekomsten av Løding bare er enig hva det tematiske angår, men ikke når det gjelder resten av det som gjør en roman til en roman og ikke et romansynopsis. Dumuzis drøm er bare på cirka ni sider.

Siden Løding/Veøy ellers ikke lar noen mulighet til digresjon ligge uprøvd, og idet teksten uttrykkelig sier at den sumeriske Dumuzi er den babylonske guden Tammuz, hadde jeg ventet meg en utlegning om Tammuz og hans forbindelse med det fremste av alle kristne symboler, og dermed det fremste symbolet i vår kulturkrets, nemlig korset, men den veien til fascinasjon er ennå ikke åpnet av sideveisjef Løding og assistent Veøy. Jeg har naturligvis ikke noe med å oppfordre ham til å åpne veien heller.

Hvis denne store og viltre, men likevel, på ullent vis, stringente teksten, slik en lodden tråd også er en tråd, virkelig er en poetikk, er den det i kraft av Lødings innskrivning i det milesiske litterære manntall som inkluderende forfatter av altmuligromaner og altmuligessays, egentlig essayromaner med assosiativt språk, men argumentativ agenda. Dette leses ikke bare av bokens omfang og mangfoldighet, men, som før antydet, også av tittelordet Og. Løding, og de milesiske romanforfattere, både de milesiske av byrd, av byrde, av legning, overbevisning og slump, er konjunksjonens forfattere, de er sammenstillende, innlemmende, omfavnende, tilsluttende og ensyklopediske forfattere, de er ogforfattere, rett og slett. De er gjenbrukere og gjendiktere (Løding omtaler i en fotnote Hamlets opphav, på Shakespeares tid var det som kjent ikke noe galt i å rappe velkjente historier og skrive litt om på dem), omstokkere og nyfortolkere av det eksisterende, iblandet personlige pussigheter og samtidige observasjoner.

Nå og da faller den essayistiske teksten brått ned i det private, i forfatterens frustrasjoner over de vonde tidene, blant annet når han nevner den gjelden verdens rike land har til den samme verdens fattige, etter herrefolkenes utbytting og utnytting av mennesker, jord og ressurser, og med mange omtrentlige ord får han sagt noe i retning av at de miljøene som ønsker å se utvalgte norske kulturuttrykk presentert som kanon, nettopp ved opprettelsen av en kulturkanon ender med å fornekte vår historiske skyld, noe som bare forlenger vårt synderegister og skaper et enda mer brutalt segregerende samfunn, og han sier dessuten at i hans og Veøys blikk ”er Fremskrittspartiet ledende blant disse brutaliserende kreftene i Norge, merkelig nok samme parti, og dermed de samme personene, Karin Ståhl Woldseth og Carl Ivar Hagen og Siv Jensen osv. etc., som har tatt initiativet til opprettelsen av en norsk kulturkànon, støttet av praksisen til andre slimete og kaldhamrete personer og organisasjoner i dagens norske samfunn, alle med en retusjerende pillefinger på bakspeilet.” Han polemiserer videre mot uverifiserbare påstander idet han viser til de to slavesangene e-Samja og Clear de Road, sitert av Fartein Veøy (F.V.):

Men denne arvedelen av norskekulturen, den gamle kulturarven fra slaveøyene våre i Karibia, bør, kulturligvis, også speiles i en, eventuell, forhåpentligvis ikke, offisiell norsk kànonkultur, men vil, antakelig, aldri bli det viss  Fremskrittspartiet får kanónstyre en norsk kulturkànon, fordi F.V.s to slave-arbeider-sanger, lest og sunget i sin historiske kontekst, antakelig vil virke som negativ kritikk av agendaen bak den intellektuelt etnosentriske og emosjonelt brutaliserte Frp-stanken, formet av dette partiets, Fremskrittspartiets, benektelse av Europas grunnleggende hybridiserte historie, med tilhørende frykt for mennesker fra mange av de amalgamerte kulturene i fellesverdenen, og benektelse av Vestens mishandling av disse samme andre blandingsmenneskene, dette som også kalles rasisme nasjonalisme egoisme sjåvinisme fundamentalisme absolutisme provinsialisme populisme somnambulisme imperialisme cæsarisme terrorisme barbarisme brutalisme kynisme sadisme samt botulismes norvagiseringsglobalisme – så kanskje det ikke er så merkelig, likevel at det er Fremskrittspartiet som vil bygge offisiell nasjonal kànon, for stanken fra bakgården og søppelbøtta til dette partiet viser at det er disse ismeverdiene Frp-kànonen skal brukes til å styrke. Helvetes.

Når Løding slik skaper presedens for bruken av skjellsord som argumentenes stedfortredere, representerer han ikke selv en posisjon som er egnet til å bringe motparten i moralsk forlegenhet, dermed blir polemikken hans tafatt og selvutslettende, enda utgangspunktet hans, som talsmann for de undertrykte, burde gjøre ham usårlig. Sagt med en sportsmetafor: På papiret er han solid i forsvar, men ineffektiv i angrep. Han holder ballen i laget, og laget samlet rundt egen 16-meter. Enhver motstander som krysser midtstreken, går automatisk i offside, etter regler som sier at Lødings lag har lidd nok. Kampen burde derfor ende 0-0, men Løding utklasser seg selv ved spektakulære selvmål. Heldigvis går kampen uten tilskuere.

Det som til syvende og sist, og for den saks skyld hele tiden, gjør denne boken vellykket, fascinerende og uforglemmelig, er ikke dens frustrasjoner eller forsiktige og diffuse konklusjoner, men snarere at den, skrevet midt i Grandiosaland, er grandiost mislykket, og at forfatteren vet det. For først og fremst er den grandios, og det den prøver å gjennomføre, er kan hende umulig. Men det er riktig å prøve. Et essay er et forsøk, og det er nettopp forsøket som her er storslått, like strukturert som en orkan (sett fra verdensrommet er orkanen et vakkert og velordnet objekt. Avstand forskjønner. På 150 millioner kilometers avstand er for eksempel nyheter fra solen, som jo er en naturkatastrofe, især for solen selv, bare solskinnshistorier), frisk, oppfinnsom, lærd, morsom og beundringsverdig grundig. Hvorvidt forskningen kommer til å godta at romanens opphav er å finne i de milesiske fortellingene, gjenstår naturligvis å se, men det er ikke, i hvert fall ikke for meg, som menig leser, det viktigste ved denne boken. Det assosiative språket er bedre enn den argumentative metoden, i digresjonene, og alle de stedene hvor forfatteren rett og slett ikke kan dy seg, får vi øye på kunstneren, mens det i hovedtemaet er en flittig amatørforsker som kommer til syne, de to står i et avhengighetsforhold til hverandre, og mellom dem står konjunksjonen som en toløps tunnel, et milesisk OG som binder tekster av ulik karakter sammen, ved hjelp av en personlig og kompromissløs stil.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.