ESSAY. Robotene skulle frigjøre mennesket fra arbeidet. I stedet har teknologien gjort oss til slaver.

Er robotene kommet eller er de allerede her? Illustrasjon: Andreas Töpfer

[dropcap]E[/dropcap]n bekmørk natt helt på begynnelsen av 1800-tallet var det en gruppe venner, deriblant forfatteren Mary Shelley og dikteren Lord Byron, som satt sammen i en villa et sted på den sveitsiske landsbygda. Det lynte og tordnet hele natta og regnet høljet ned. I det blafrende skinnet fra stearinlys, omgitt av høylytt knirking og knaking fra huset som kjempet mot stormen, bestemte denne gruppen av skribenter seg for å holde en konkurranse. Hver av dem skulle skrive en grøsser, og så skulle de se hvem av dem som skrev den mest uhyggelige historien.

Mary Shelley diktet opp fortellingen om doktor Victor Frankenstein, en god lege som hadde satt seg fore å overvinne døden i en tid da den lurte bak ethvert hjørne. Kolera, influensa og feilernæring tok knekken på store deler av befolkningen. Victor var en enestående vitenskapsmann, og var fast besluttet på å beseire døden. Da hans kjære kone ble syk, ble hans besluttsomhet bare enda sterkere. For å kunne beseire døden, måtte han først forstå den, og finne ut hva som skulle til for å gi liv, og hva som gjorde kjøtt og blod til et levende menneske, så han begynte å eksperimentere med døde kropper. Han sydde sammen de best bevarte kroppsdelene fra hver enkelt – organer fra den ene, hodet fra en annen, hendene fra en tredje, og så videre. Planen var å bruke elektrisitetens magiske kraft for å puste liv i skapningen. Han tenkte at hvis han kunne skape en levende kropp ut fra disse råmaterialene, så ville han komme nærmere en mulighet for å beseire døden.

Yanis Varoufakis: Økonomi forklart for min datter, oversatt av Erik Ringen. Solum Forlag, 2018.

Plutselig åpnet doktor Frankensteins skapning øynene. Under store smerter våknet den til liv, reiste seg fra operasjonsbordet og begynte å gå omkring av seg selv. Nesten med det samme begynte den å søke ømhet og kjærlighet. Victor ble plutselig fylt av frykt og vemmelse over det han hadde skapt, og stakk av og etterlot vesenet til seg selv.

Monsteret som Victor hadde skapt, var ute av stand til å tilpasse seg det uvennlige samfunnet, og som hevn for at hans skaper hadde forlatt ham og overlatt ham til ensomheten, begynte han å drepe en masse mennesker, deriblant Victors egen kone. Etter at den gode doktor hadde fulgt sporene av monsteret helt opp til Nordpolen, i håp om å kunne tilintetgjøre det og ta ansvar for den trusselen han hadde skapt mot menneskeheten, vendte monsteret seg mot sin skaper og drepte doktor Frankenstein i et desperat forsøk på selvoppholdelse.

Frankensteinsyndromet
På den tiden Mary Shelley skrev dette, pågikk fortsatt Napoleons-krigene i Europa. Mens markedssamfunnet var under fremvekst i Storbritannia og i Amsterdam (som var det andre fullt utviklede handelssamfunnet), fremsto det ellers bare som en fjern mulighet alle andre steder. Likevel, selv om Byron, Shelley og vennene deres kanskje var romantikere, så hadde de en finger på historiens puls. Shelleys visjonære roman gjenspeilte en følsom forfatters angst for hvilken virkning teknologi kunne få på samfunnet.

Profitt ble et mål i seg selv fordi de første entreprenørene ble drevet ut i gjeld allerede før de kunne komme i gang med produksjonen. Uten profitt ville de ha blitt slaver av sine kreditorer, slik doktor Faustus ble Mefistofeles’ slave. For å kunne få profitt ble de nødt til å konkurrere med hverandre om kundene. For å vinne kundene, var de nødt til å redusere prisene på sine produkter. For å kunne redusere prisene, prøvde de hele tiden å presse høyere produksjon ut av den samme mengden lønnet arbeidskraft. Straks det dukket opp nye metoder og nye teknologiske oppfinnelser som kunne gi en et fortrinn i denne kampen for tilværelsen, ble de tatt i bruk.

James Watts dampmaskin og de mange andre oppfinnelsene som fulgte, ble tatt opp i markedssamfunnet utelukkende på grunn av profittmotivet og konkurransen mellom de profittjagende entreprenørene som markedssamfunnet fostret. Tenk deg hvis James Watt hadde levd i oldtidens Egypt under faraoene, og hadde oppfunnet dampmaskinen der! Hva ville den ha blitt brukt til? Sett at Watt fikk audiens hos faraoen for å demonstrere oppfinnelsen. Det beste han hadde kunnet håpe på, var at Egypts hersker hadde blitt så imponert at han fikk en eller flere dampmaskiner installert i palasset sitt for å vise alle besøkende hvor dyktige undersåtter han hadde i sitt rike. Men i og med at det ikke fantes noen entreprenører som konkurrerte om profitt i oldtidens Egypt, og i og med de hundretusener av slaver som faraoen hadde til disposisjon, ville dampmaskinen aldri ha blitt tatt i bruk for å drive produksjonen på gårder eller verksteder eller fabrikker.

Når en entreprenør fikk en ny maskin, fikk han umiddelbart en fordel fremfor sine konkurrenter ved at han kunne øke produktiviteten per arbeider. Men så snart alle de andre entreprenørene fikk det samme hjelpemiddelet, ble denne fordelen selvfølgelig utlignet. Snart kom enda en ny teknologisk oppfinnelse på banen, anført av en eller to ledende entreprenører, før også denne etter hvert ble normdannende for hele industrigrenen. Takket være denne endeløse, selvoppholdende prosessen har menneskeheten gradvis skaffet seg en kjempemessig hær av mekaniske slaver, slik at det per i dag knapt finnes noe aspekt ved vårt liv hvor vi ikke blir betjent av maskiner.

Og mens disse arbeider videre for oss uten protester, kan vi begynne å drømme om en fremtid hvor alle slitsomme jobber endelig kan bli mekanisert, slik at vi får et mer behagelig liv i et samfunn uten praktiske oppgaver og rutinearbeid – litt sånn som i Star Trek, hvor menneskene er opptatt med å utforske universet og fordype seg i filosofiske diskusjoner på broen av romskipet Enterprise, hvor maten deres kommer automatisk ut av et hull i veggen – en «replikator» – sammen med nærmest hva som helst mannskapet for øvrig måtte trenge eller ønske seg, fra klær og verktøy til musikkinstrumenter og smykker.

Men, vent litt. Virkeligheten er ikke akkurat slik, vel? Våre skapninger – maskinene som befinner seg i hver eneste fabrikk, bondegård, kontor eller butikk – har hjulpet oss å fremstille en hel masse produkter og har endret vårt liv fullstendig, men de har ikke utryddet fattigdom, sult, ulikhet, drittjobber eller bekymringene for hvordan vi skal dekke våre fremtidige behov. Er de bare ikke kommet så langt ennå? På mange måter virker det som om det er det motsatte som er i ferd med å skje. Maskinene arbeider videre og fremstiller forbløffende produkter i enorme mengder, men i stedet for at dette gjør livet vårt lettere, er vi mer stresset enn noen gang før. Riktignok blir ikke barn lenger lenket fast til fabrikkmaskiner, men samtidig med at konkurransen tvinger enhver arbeidsgiver til å følge med på de nyeste oppfinnelsene, føler de fleste av oss at vi er lenket til vår teknologi og at vi i stadig større grad er tvunget til å tilpasse oss etter hva den krever.

Mange blant oss har dårligere jobber nå enn før, og vi føler oss mer usikre enn noen gang. Enda mer bekymret er vi for om barna våre overhodet vil kunne finne seg en eller annen usikker, strevsom og rutinepreget jobb som kan gi dem råd til tak over hodet. På mange måter minner vi om hamstere i løpehjul: Uansett hvor fort vi løper så kommer vi egentlig ingen vei. Vi kan trygt trekke den konklusjon at det ikke er slik at maskinene arbeider til fordel for oss – iblant virker det tvert imot som om det er vi som strever for å holde gang i dem.

Sett i et slikt lys kan Mary Shelleys roman leses som en allegori – en advarsel til leserne i hennes samtid om at de måtte være forsiktige, for ellers kunne teknologien komme til å gi oss monstere som i stedet for å tjene menneskeheten, gjorde oss til slaver, som ville komme til å terrorisere oss, og kanskje til og med ødelegge oss; at disse skapningene som var et resultat av menneskets oppfinnsomhet (i likhet med det levende vesenet som doktor Frankenstein hadde klart å mane frem ved å sette sammen forskjellige kroppsdeler) ville komme til å vende seg mot sine skapere, med tragiske følger.

Historiene vi forteller, sier en hel del om oss. Skal vi dømme ut fra litteratur og filmer som er kommet siden industrialiseringen, fra Brødrene Grimms eventyr Den søte grøten og Goethes Trollmannens læregutt, til filmer som Blade Runner og Terminator, så blir vi mennesker ganske skremt av det vi selv har skapt. Blant alle disse fortellingene er det særlig ett stykke science fiction som etter mitt syn står som vår tids verdige etterfølger etter Mary Shelleys Frankenstein, i alle fall som en allegori for markedssamfunnets tendens til å bruke teknologi på en måte som gjør oss til slaver i stedet for å frigjøre oss, nemlig filmen Matrix.

Matrix og Karl Marx
Skapningen som doktor Frankenstein har satt sammen av forskjellige kroppsdeler fra lik, dreper mennesker på grunn av sin uutholdelige eksistensielle angst. Maskinene i Terminator-filmene prøver å utrydde menneskeheten for selv å kunne overta vår planet. Matrix går enda lenger, og viser oss en klode hvor maskinene allerede har overtatt, men likevel fortsatt forsøker å holde oss i live.

Grunnen til at maskinene ikke har råd til å la oss dø ut, er at før de kom til makten, hadde vi mennesker brukt opp alle jordas energiressurser og sørget for at hele kloden var dekket av et ugjennomtrengelig svart skylag som blokkerte all energi fra sola. Den eneste energiressursen som er tilbake, er menneskenes kropper. Maskinene holder oss fanget i kokonger, hvor vi blir fôret og vannet som en slags planter, og hvor varmen som skapes av stoffskiftet i kroppen vår, kan hentes ut og brukes som energi til maskin-samfunnet deres. Men så har de funnet ut at mennesker som holdes innelukket i kokonger uten samkvem med andre og uten å kunne føle håp eller frihet, vil dø ganske raskt uansett om de får riktig næring og blir holdt under ellers optimale forhold. Derfor har maskinene skapt «Matrix», en computer-generert virtuell virkelighet som kan projiseres inn i hodet på menneskene i kokongene slik at de i sin bevissthet opplever livet som det var før disse tingene skjedde, samtidig som de sørger for at vi ikke blir oppmerksomme på at vi blir utnyttet og holdt fanget i et absolutt slaveri.

Storslagne futuristiske filmer som Matrix slår an en nerve fordi de taler til oss om nåtiden. Matrix er en gjenspeiling (en dokumentarfilm som benytter seg av metaforer, kunne man si) av vår tid, eller i alle fall av hva vi er engstelige for. Den avslører vår frykt for at alt skal bli fullstendig mekanisert, for at kroppen vår skal bli til en vare, for at hjernen vår skal bli gjort til slave på en så gjennomgripende måte at vi ikke engang er klar over det selv, for at teknologiene som styrer oss, skal sørge for at vi mister kontakten med vår egen virkelighet. Faktisk uttrykker filmen Matrix en frykt for at dette kanskje allerede har skjedd, og at vi ikke har noen mulighet for å vite om det faktisk er tilfellet.

Karl Marx, 1800-tallets berømte revolusjonære tenker, skrev en gang at de produserte produksjonsmidlene – maskinene – utgjør den «kraften vi er nødt til å bøye oss for». Man kan si at filmen Matrix gir en fremstilling av hvordan det blir når denne prosessen er fullendt. Den viser oss den type situasjon som Karl Marx mente at markedssamfunnets utvikling tvinger oss inn i. (Det faktum at Marx var særlig påvirket av Mary Shelleys Frankenstein, bør ikke komme som noen overraskelse; folk som skriver godt om økonomi, har lånt sine beste ideer fra kunstnere, romanforfattere og vitenskapsmenn.)

Likevel, ifølge Marx finnes det noe som vi kunne kalle en sikkerhetsforanstaltning i vår økonomi som burde gi oss grunn til håp. Det er nemlig noe som ligger innebygd i markedsøkonomiens funksjonsmåte, og som forsterkes gjennom mekaniseringen av arbeid, som medfører en tendens til å generere en krise før det kommer så langt at maskinene tar fullstendig over for menneskelig arbeidskraft. Denne krisen motvirker at menneskene fjernes helt fra produksjonskjeden.

Ikarossyndromet
Husker du fortellingen om Ikaros? Om hvordan han misbrukte vingene som hans far, Daidalos, hadde laget til ham av fjær og voks for å rømme fra kong Minos’ labyrint. Ikaros fløy etter hvert så tett opp til sola at voksen smeltet, så han falt ned i Egeerhavet.

Markedssamfunn er tilbøyelige til å begå den samme type galskap. Først lirker de seg gradvis nærmere mot en total automatisering (ikke ulikt Ikaros, som i begynnelsen av flyturen sin kjemper for å komme høyere), og steg for steg blir den menneskelige arbeidskraften tvunget ut av produksjonsprosessen idet forskjellige nye teknologier blir tatt i bruk, fra dampmaskiner på 1700- og 1800-tallet til dagens roboter. For hvert steg blir produksjonskostnaden for en stoffrull eller en bil litt lavere slik at konkurransen mellom stoff- eller bilprodusentene tvinger prisene litt lenger ned. Men på et eller annet tidspunkt tar den teknologiske utviklingen helt av og sikter mot sola. Kostnadene for produksjon av en mikrochip eller en iPhone begynner å falle dramatisk. Dette stadiet er vi kommet til allerede. Hvis du i dag besøker en moderne fabrikk som lager enten biler, smarttelefoner eller bærbare computere, så vil du se en hær av roboter som jobber jamt og trutt med et minimum av menneskelige inngrep i prosessen. Men, som vi allerede vet, så er det profitt som utgjør næringen for det markedssamfunnet som driver denne prosessen fremover, og profitt kan selvfølgelig oppstå bare dersom prisene holder seg over produksjonsutgiftene. Problemet er bare at det finnes tre slags krefter som får prisene til å falle lavere enn dette nivået.

For det første har vi automatiseringen av produksjonen, som presser prisene ned. For det annet har vi den nådeløse konkurransen mellom produsentene, som gjør at de ikke kan ta priser som ligger over disse (fallende) produksjonsutgiftene. Dette har den konsekvens at profitten presses ned til et minimum. For det tredje har vi det faktum at robotene som har erstattet menneskene i produksjonskjeden, ikke vil bruke penger for å kjøpe de produktene som de selv er med og lager. Dermed vil etterspørselen etter produktene falle. Ifølge Marx vil disse tre kreftene til slutt få prisene til å falle under det nivået som er nødvendig for å dekke produksjonsutgiftene og holde det hele i gang. Her har vi tidspunktet da markedssamfunnet, i likhet med Ikaros, oppdager at voksen som vingene er festet med, begynner å smelte. Med den voldsomme farten vi ser i automatiseringen i dag, er det fare for at prisene vil falle raskere enn hva produsentene kan tåle.

I praksis foregår det på følgende måte. Entreprenører som grunnet konkurranse er blitt nødt til å låne verdier fra fremtiden for å kunne investere i det aller nyeste produksjonsutstyret, stilles overfor fallende salgspriser for sine produkter, og oppdager at den profitten som de hadde regnet med, forsvinner. Når prisene på mange produkter faller samtidig, til et nivå lavere enn produksjonskostnadene, vil enkelte entreprenører – de svakeste og minst effektive – få de største tapene og gå konkurs. De kontakter bankene sine og meddeler den grusomme nyhet at de ikke lenger ser seg i stand til å betjene sine lån, og dette utløser den kjeden av konsekvenser som vi har drøftet tidligere: Det utløses et økonomisk krakk og krisen er et faktum.

Alt dette har vi sett før, men nå har vi støtt på en enda mer dypereliggende årsak til krisen: at menneskene presses ut av produksjonskjeden. Men det er nettopp her den menneskelige arbeidskraften igjen får sitt comeback, og tar tilbake i alle fall en liten del av produksjonsprosessen fra maskinene. Hva er det egentlig som skjer?

Krisen tvinger både mennesker og maskiner over i lediggang – de blir til overs. På dette tidspunkt vil de entreprenørene som har klart å bli værende i bransjen, innse to ting. Det ene er at siden så mange av konkurrentene er blitt nødt til å lukke, er det nå mindre konkurranse. Dette gjør det mulig for dem å heve prisene til litt over utgiftene, slik at de får et ekstra tilskudd. Det andre er at det nå vil være billigere å ansette menneskelig arbeidskraft enn å bruke maskiner – muligens fordi mennesker har det problem at de er nødt til å ha mat, noe som før eller senere får dem til å godta en hvilken som helst lønn for sin arbeidskraft. Resultatet av dette blir at midt oppe i lavkonjunkturen vil den menneskelige arbeidskraften gjenvinne noe av sin tapte appell hos arbeidsgiverne og dermed hente tilbake noe av det de hadde overgitt til maskinene. Under den verste globale lavkonjunkturen i manns minne, den som fulgte etter krakket i 2008, fikk arbeiderne et slikt comeback i flere store sektorer av den internasjonale markedsøkonomien.

Det sies iblant at det er de mest lunefulle og hevngjerrige gudene som oppfyller våre mest intense begjær. Arbeidsgivernes mest intense begjær er å eliminere det besværlige menneskelige elementet fra deres virksomhet samtidig som de selv opprettholder eierskapet til produktene fra sine maskiner og høster profitt fra dette monopolet. En gud som oppfyller dette ønsket, må være virkelig hevngjerrig. Se på Midas, som ønsket at alt som han rørte ved, skulle bli til gull, men dermed ble han sørgelig ensom, for han kunne ikke berøre dem han elsket, for ellers ville de bli til gull. På samme måte ser profittbegjærlige arbeidsgivere at automatiseringen får motsatt virkning av det de hadde håpet på: tap av profitt og i verste fall en krise som kan slå dem konkurs.

En annen allegori som kan brukes til å beskrive markedssamfunnets problem er den velkjente historien om Sisyfos, kongen som Zevs straffet ved å dømme ham til å rulle en svær stein opp en skråning, bare for å se at hver gang han nesten var nådd til topps, rullet steinen ned igjen, gang på gang, i det uendelige. På samme måte er markedssamfunnet dømt til en konstant streben etter noe som går i oppløsning like før det blir realisert: forsøket på å fjerne den menneskelige arbeidskraften fra produksjonen av varer.

Jeg vet ikke hva du synes, men jeg finner en viss trøst i nettopp denne ironien.

Motstand er aldri nytteløst
Omtrent på den tiden da Mary Shelley skrev Frankenstein, var det en gruppe engelske arbeidere kalt luddittene som protesterte mot at dampdrevne vevstoler tok fra dem jobbene deres i ull- og bomullsproduksjonen, og de aksjonerte ved å ødelegge maskiner. Luddittene er blant historiens mest misforståtte aktører. Deres kamp var ikke rettet mot maskinene som sådan, selv om de ødela ganske mange av dem. De ville bare protestere mot det faktum at det var så få som eide disse maskinene. Det var den sosiale orden og ikke teknologien de protesterte mot.

Luddittene oppnådde aldri å begrense maskinenes fremmarsj, men denne fremmarsjen er likevel sporadisk blitt bremset opp av markedssamfunnets egne Ikaros-øyeblikk – disse øyeblikkene i historien da kombinasjonen av automatisering og bankenes adferd resulterte i et krakk og en periode med lavkonjunktur. Dette innebærer at selv om automatiseringen fortsetter med økende hastighet, så utgjør den bare en del av bildet.

Om du i dag satte deg på et fly til Bangladesh for å besøke en T-skjortefabrikk, ville du til din forbløffelse få se at klærne ble sydd av tusenvis av arbeidere – ikke av maskiner. Synet ville ha hatt en slående likhet med det man ser i Charlie Chaplins Moderne tider. I denne filmen spiller han en fabrikkarbeider ved et konstant rullende samlebånd – en oppfinnelse som revolusjonerte fabrikkproduksjon da den kom i 1913. Han tvinges til å arbeide fortere og fortere for å holde tritt med maskinene, og begynner snart selv å oppføre seg som en maskin. Han løper fullstendig løpsk og lager slikt et kaos at han mister jobben og havner i fengsel.

Tatt i betraktning at det fortsatt finnes fabrikker med elendige arbeidsforhold, side om side med futuristiske robotiserte produksjonslokaler, kan det se ut som om Marx hadde rett, i alle fall på ett punkt: Vårt markedssamfunn har en spesiell holdning til innovasjon som ikke bare sikter mot å erstatte arbeidere med roboter, den innebærer også en mekanisering av menneskelig arbeidskraft i perioder hvor lønningene gjør mennesker mer attraktive enn roboter.

Og her støter vi på et annet ironisk fenomen som burde gi menneskene et visst håp i kappløpet med maskinene. Å ansette mennesker har alltid den fordelaktige bieffekt at arbeidere, i motsetning til maskiner, vil resirkulere sine lønninger, uansett hvor små disse måtte være, og dermed bidrar de selv til at det finnes et marked for T-skjortene de produserer. Og på samme måte, hvis disse lønningene faller (slik vi ser når arbeidet blir mer mekanisk og mindre kompetansekrevende), vil det komme til et punkt hvor de blir for lave til å kunne opprettholde salget av varene som arbeiderne produserer.

Sett i dette lyset vil det være i ethvert markedssamfunns interesse – og, sett i et større perspektiv, til og med i arbeidsgivernes egen interesse – hvis arbeiderne motsetter seg mekaniseringen av deres egen arbeidskraft, for dette er det eneste som kan bremse opp den profitt-ødeleggende prosessen som automatisering innebærer. Her ser vi enda et paradoks som ligger skjult i måten markedssamfunn fungerer på: at selv om de fleste arbeidsgivere er totalt motstandere av den, så er det arbeidernes evne til å organisere seg, særlig gjennom fagforeninger som krever kortere arbeidsdager, høyere lønn og bedre arbeidsforhold, som utgjør motgiften mot Ikaros-syndromet.

I Star Trek befinner heltene seg ofte i konfrontasjoner med legioner av «borger» – en slags mekanisert kollektiv enhet som har som mål å assimilere alle de møter til å bli en av dem. Borgenes budskap til menneskene er: «Dere blir assimilert – motstand er nytteløst!» Men, tvert imot vil jeg si: Motstand er aldri nytteløst.

Maskin-slaver eller maskin-herrer?
Nå vil du kanskje innvende at hvis produksjonen skulle bli fullstendig automatisert, så ville vi bli nødt til å utvikle maskiner som kan designe og bygge nye maskiner. Det stemmer. Nå for tiden er det designere, og ikke samlebåndsarbeidere eller verksmestere, som skaper den største bytteverdien. For å gi deg et praktisk eksempel på dette: Av de rundt 600 pund som en iPhone koster å kjøpe i dag, er det mindre enn 150 pund som går til fabrikken i Kina som lager den. Resten beholder Apple som betaling for sine såkalte immaterielle rettigheter. Så alle våre spekulasjoner om en fullkomment automatisert verden, slik som den vi så i Matrix, er grunnløse så lenge maskiner ikke kan måle seg med mennesker når det kommer til oppfinnsomhet – evnen til å skape noe nytt, til å designe maskiner og varer som ikke allerede finnes. Vil maskiner kunne utvikles til å utføre slike oppgaver? Svært mye avhenger av svaret på dette spørsmålet.

Hvis de blir i stand til det, kan vi se frem til en produksjonsprosess som i sin helhet er drevet av en hær av sofistikerte menneskelignende roboter som ikke bare arbeider som manuell arbeidskraft, men også som oppfinnere, designere og ledere for alle oppgavene som menneskeheten trenger å få utført.

Imens vil vi mennesker kunne leve som Sokrates, Platon og Aristoteles, og rusle rundt på torget mens vi diskuterer meningen med det hele, bortsett fra at i dette futuristiske scenariet vil det ikke være noen mennesker som tvinges til å gjøre alle de drittjobbene som slavene måtte gjøre i antikken. Alternativt kan vi ende som menneskelige batterier innkapslet i kokonger, uten bevissthet om vår egen slavetilstand.

Inntil et av disse to scenariene blir virkelighet, er det i alle fall én ting vi vet med sikkerhet, og det er at maskiner snart blir i stand til å utføre de utroligste ting – ting som vi nå ikke engang er i stand til å forestille oss. Om noen få år vil det, for eksempel når du ringer til en eller annen telefontjeneste, bli veldig vanskelig å vite om du snakker med et menneske eller med en maskin. Dette kommer til å fjerne millioner av arbeidsplasser over hele kloden. Det avgjørende spørsmålet er: Kommer disse jobbene til å bli erstattet av nye jobber som bare mennesker kan utføre på noen skikkelig måte?

Dersom samfunnet vårt fortsetter å være organisert slik det er i dag, hvor bare en bitte liten minoritet har rett til å motta den profitten som maskinene genererer, så tviler jeg på det. I vår langt fra ideelle verden, som står i slik skarp kontrast til den verden vi ser i Star Trek, vil de som har kontrollen over teknologien, være fast besluttet på å bruke den til å øke sin egen profitt og styrke sin egen makt. Arbeidsgivere flest drømmer tross alt ikke om et samfunn hvor ingen behøver å arbeide, hvor profitt ikke betyr noe, og hvor alle har like fordeler av et samfunn betjent av maskiner som designes og styres av andre maskiner. Arbeidsgivernes drøm er å få alle sine egne arbeidere erstattet av menneskelignende roboter uten at noen av deres konkurrenter får det samme fortrinnet, slik at de selv kan akkumulere profitt og makt som ligger utenfor rekkevidde for konkurrentene, som i stedet blir nødt til å fortsette å ansette menneskelig arbeidskraft, noe som dermed bidrar til å opprettholde markedet for varer.

Hvis jeg har rett i alt dette, kommer vårt markedssamfunn ikke til å utvikle seg naturlig til det velfungerende, Star Trek-lignende samfunnet som de gigantiske teknologiselskapene påstår at de er med på å skape av seg selv. Jeg frykter at det som venter oss, snarere er noe som minner om Matrix, og som er styrt, ikke av maskiner, men av de fantastisk rike og mektige sjefene i disse selskapene. Og i så fall kan vi ikke bare bli sittende tålmodig og vente på at dagens og morgendagens Google, Apple, Tesla, Amazon og Microsoft serverer oss den vidunderlige nye verden på et sølvfat.

Men hva bør vi gjøre i stedet?

Hemmeligheten bak bytteverdien: mennesker
I løpet av de siste par tiårene er det kommet frem et nytt spennende argument: Kunstig intelligens vil før eller senere komme til å overvinne den menneskelige intelligens. Vår reaksjon på dette bør ikke være å omorganisere samfunnet med dets lover og eiendomsrettigheter i et forsøk på å stanse eller senke farten i denne prosessen og opprettholde vår dødsdømte menneskelighet. Vi bør heller gjøre det motsatte. La oss ta imot endringene med åpne armer og strebe etter teknologier som gjør det mulig for oss å bli «post-humane», slik at vi ikke blir så forskjellige fra de sofistikerte maskinene som er underveis. Med andre ord, hvis du ikke kan beseire dem, bli med dem.

For virkelig å kunne forstå hva som ligger i denne kontroversielle fremtidsvisjonen, blir vi først nødt til å besvare ett spørsmål: Hva er det som skiller et menneske med vilje og bevissthet fra en avansert robot?

I filmen Blade Runner fra 1982 har hovedpersonen Rick Deckard (spilt av Harrison Ford) fått den vanskelige og ubehagelige oppgave å spore opp og ødelegge menneskelignende roboter (androider) som har rømt fra koloniserte planeter (hvor de holdes fanget fordi menneskene ble skremt av deres styrke og intelligens) og funnet veien tilbake til jorda. Problemet er at etter hvert som androide-teknologien har utviklet seg, er disse «replikantene» blitt stadig mer sofistikerte og vanskelige å skjelne fra mennesker. I det store havet av mennesker i Los Angeles finner Deckard det stadig vanskeligere å spore opp sine mål, og når de nyeste, meste avanserte androide-modellene begynner å utvikle følelser og et ønske om frihet, begynner han å oppleve oppdraget sitt som moralsk problematisk. Både Rick og vi som ser filmen, tvinges til å spørre oss selv hva det egentlig innebærer å være menneske.

Sett at du var døv og hadde et høreapparat, eller at den ene foten din var erstattet av en protese. Ville du fortsatt være et menneske? Selvfølgelig ville du det. Sett at vi så begynner å erstatte organene dine, ett for ett, med mekaniske proteser: et kunstig hjerte, kunstige lunger, kunstig lever og nyrer. Ville du fortsatt være et menneske? Selvfølgelig ville du det. Men hva hvis vi går videre til hjernen? Hva om vi plasserte for eksempel en mikrochip på et bestemt sted i hjernen din (slik man kan gjøre for å lette symptomene for mennesker med Parkinsons sykdom) for å forbedre dine reflekser? Igjen vil jeg gå ut fra at du bakenfor all denne teknologien fortsatt vil være den samme gamle Xenia.

Men hva hvis vi erstatter et annet lite stykke av hjernen din? Og enda ett? Og enda ett? For å skjære igjennom: Hvis vi fortsetter videre med slike utskiftninger, vil vi på et eller annet tidspunkt komme til å erstatte noe i deg som gjør at du ikke lenger er deg selv, og før eller senere vil det komme så langt at du blir en androide. Kanskje er vi ikke i stand til å definere nøyaktig hvilken bestanddel som er avgjørende hvis den skiftes ut i deg eller meg. Men det er nok å vite at den finnes.

Men hva om vi nå gjorde dette ikke bare med deg, men med alle mennesker i hele verden? Det ville bli som om alle i den verden vi ser i Blade Runner, faktisk var replikanter, inkludert Rick Deckard, eller som om vi levde i Matrix, ikke som maskinenes slaver, men at vi var maskinene som styrte denne verden – det ville være en ønskelig tilstand for dem som ser for seg en post-human fremtid. Men uansett om vi ser bort fra alle kresne, sentimentale motforestillinger du måtte ha mot en slik fremtid, så er jeg redd for at denne typen samfunn bestående av androider, sett i et rent økonomisk perspektiv ville ha uendelig mange svakheter.

La oss vende tilbake til Matrix og spørre hva som er den viktigste forskjellen mellom økonomien der og vår egen økonomi. Svaret vil være at alt i vår økonomi hviler på bytteverdi, mens det i Matrix-universet er slik at begrepet bytteverdi i seg selv er meningsløst. Likevel er det en ganske kompleks økonomi også i Matrix: Det kreves en hel hærskare av maskiner for å opprettholde den, idet de kontinuerlig er nødt til å erstatte sine egne maskindeler med noen som er nyere og bedre; de må designe nye teknologier, produsere nye maskiner, og oppdatere matrisen («the Matrix»). Men så lenge det ikke finnes noen selvbevisste mennesker utstyrt med dømmekraft og fri vilje, gir det ikke lenger noen mening å snakke om verdier på de tingene maskinene utveksler, siden det ikke lenger finnes noen som kan sette en verdi på tingene.

Ta for eksempel en gammel mekanisk klokke. Alle de små duppedittene og fjærene inne i urverket opererer uavhengig og unisont for å vise riktig tid på dagen. Dette er et system fylt med kompliserte utvekslinger av energi. Men det ville selvfølgelig være tåpelig å påstå at de enkelte bestanddelene skaper bytteverdi for hverandre. Det å leve i en verden som den i Matrix, eller i et post-humant samfunn utelukkende befolket med replikanter, ville være som å leve inne i et urverk, eller i PCen din – et system av maskindeler som virker sammen med hverandre uten menneskelige inngrep, som kan bygge opp fantastiske strukturer, mønster, til og med byer, men som er ute av stand til å produsere bytteverdi.

Disse bystatene ville være mer sammenlignbare med bikuber enn med menneskesamfunn, og innbyggerne ville minne mer om bier enn om mennesker. Det ville ikke lenger kunne kalles et markedssamfunn. Kanskje kan man ikke engang kalle det et samfunn.

Kilder til håp
Enten vi liker det eller ikke, så er det bare et spørsmål om tid før teknologien skaper menneskelignende replikanter som kan utføre det meste av arbeid. Men selv om den post-humane verden er like uhyggelig som den er uegnet til å holde gang i en økonomi, så ligger det heller ingen løsning i det motsatte alternativet – å stanse all teknologisk innovasjon som kan befri oss for livets harde slit, generere ren energi og lage livreddende medisiner. La meg gjøre det helt klart: Jeg liker teknologi og de enorme fordeler den kan gi oss mennesker og planeten vår, akkurat som jeg er sikker på at Mary Shelley også likte tanken på at vitenskapen kunne bekjempe sykdommer. Men én ting er å like teknologi, noe ganske annet er å bli stående likegyldig på historiens sidelinje mens menneskene langsomt og gradvis gjøres om til de energigeneratorene vi så i Matrix, ikke minst fordi dette vil undergrave nettopp det som holder økonomien i live.

Men hvem kan hindre at det ustoppelige jaget etter å mekanisere produksjonen utløser den ene krisen etter den andre og dømmer den ene generasjonen etter den andre til mangelfull beskjeftigelse, eller rett og slett til en total arbeidsløshet? Hvem kan ta rollen som «gjenferdet av fremtids jul» og advare alle disse Ebenezer Scrooge i vår mekaniserte verden om hvilken fremtid det er de styrer oss mot?

Ironisk nok vil vi, etter hvert som teknologien gjør sine fremskritt, kunne komme til å oppdage at vi ikke står helt alene i kampen for å holde menneskets sjel i førersetet. I sluttscenen i Blade Runner ser vi at Rick Deckard blir forelsket i en androide som har utviklet følelser – hun er en av dem som han hadde fått i oppdrag å utrydde. Han innser at hvis han dreper denne replikanten, vil han selv stå i fare for å miste sin menneskelighet, så han bestemmer seg for ikke å lystre det han selv er «programmert» til å gjøre, og rømmer i stedet sammen med sin androide-kjæreste og lar henne få muligheten til å finne sin egen ubestemmelige sjel. Slike ting kan selvfølgelig vise seg å være umulige i virkelighetens verden, men i et samfunn som er fast besluttet på å gjøre oss til androider, vil tanken på at ikke bare vi selv kommer til å gjøre motstand, men at også androidene kanskje kan vokse seg til noe mer enn bare mekanikk, kunne gi oss et glimt av håp om at teknologien kanskje ikke nødvendigvis vil føre oss ut i en Matrix-lignende dystopi, men til et eller annet som ligger nærmere Star Trek.

Men la oss ikke bruke mer tid på fjerntliggende muligheter for håp, og heller vende oss mot det store, realistiske håpet som ligger foran oss: troen på at menneskene har en uuttømmelig evne til å stå imot nedbrytningen av deres moral og nedvurderingen av deres arbeid – dette er i alle fall mitt håp. Tross alt er Matrix ikke en film om slaveri. Det er en film om motstand mot slaveriet og flukten fra det. Den andre kilden til håp er kunnskapen om at vi har en fantastisk god alliert i denne kampen: nemlig det fenomenet som gjør at dersom automatiseringsprosessen skulle komme til å bli altfor vellykket, så vil det nødvendigvis måtte komme et Ikaros-lignende fall som gjør ende på den.

Vi må selvfølgelig aldri glemme at kriser ødelegger tilværelsen for millioner av mennesker, for hele generasjoner, og derfor aldri er noen ønskesituasjon. Men samtidig gir disse periodiske jordskjelvene i økonomien nye muligheter for menneskelig arbeidskraft. Konkurser og kriser gjør at det, i alle fall for en stund, blir billigere for de bedriftene som har overlevd, å ansette lutfattige arbeidere enn å kjøpe dyre roboter. Enhver krise rommer muligheten for en bedring. Og vice versa.

En ny og annerledes gjennomgripende transformasjon
Det finnes også et annet gode som følger med et krakk. En god stund før du ble født, under den såkalt gode perioden da en turboladet banksektor pøste ut lån og dermed skapte en boble som til slutt sprakk i 2008, var samtaler både rundt middagsbordet, i media og blant politikere preget av selvbedrag. Middelklassen snakket ustanselig om hvor mye verdien av deres boliger hadde steget, om sine vellykkede investeringer, om sin overbevisning om at kriser var noe som hørte fortiden til. Det var en trist og enerverende tid. Selv om jeg var forferdet og opprørt over alle lidelsene som fulgte etter krakket i 2008, så husker jeg også hvor lettet jeg var da boblen sprakk. Endelig kom sannheten om vår situasjon på bordet. Nå kunne man bli litt mer ydmyk igjen.

Selvfølgelig er det til å bli gal av at den eneste måten vi kan opprettholde vår fornuft og vårt menneskelige mot på, er gjennom periodiske offer på de økonomiske krisenes blodige alter. Derfor blir vi nå nødt til å få en ny og annerledes gjennomgripende transformasjon* som sikrer oss at maskinenes arbeid blir brukt fornuftig og til alles beste. Men hva kan denne transformasjonen tenkes å bestå i?

Her er én idé til hvordan vi kan sørge for at menneskenes egeninteresse harmonerer med maskinenes inntog. Dette enkle, praktiske tiltaket innebærer kort sagt at en viss andel av maskinene i enhver bedrift skal være felleseie. Fra profitten skal det trekkes en prosentsats som svarer til denne andelen, og denne skal settes inn i et felles fond som alle skal ha lik tilgang til. Tenk deg hvilken effekt dette ville få på menneskehetens fremtid.

Slik det er nå, vil økende automatisering redusere arbeidernes andel av den samlede inntekten, og kanalisere stadig mer penger i lommene på de rike eierne av maskinene. Men, som vi har sett, så vil dette i siste instans føre til en redusert etterspørsel etter deres produkter, i og med at flertallet av befolkningen får mindre og mindre penger å rutte med. Men hvis derimot en andel av profitten automatisk gikk til arbeidernes bankkontoer, så ville denne nedadgående tendensen for etterspørsel, varesalg og priser, bli dempet, og samtidig ville hele menneskeheten kunne høste fordeler av maskinenes arbeid.

Så lenge det kreves høyt kvalifisert menneskelig arbeidskraft for å designe maskiner som skal bygge andre maskiner, vil det ikke bli noen full automatisering av produksjonsprosessen. I dette scenariet vil effekten av en fordeling av profitten slik jeg har beskrevet, være at man sikrer mer eller mindre stabile priser samtidig som inntektene stiger, med den konsekvens at produktene blir stadig mer tilgjengelige.

Og om det skulle gå den vei at produksjonsprosessen likevel blir fullstendig robotisert, og menneskene ikke lenger behøver å jobbe med design eller fremstilling av roboter som lager andre roboter, så vil alle priser på varer og alle lønnsinntekter gradvis falle inntil alle varer blir som lufta vi puster i – så lett tilgjengelige at ingen lenger behøver å betale for dem, uansett hvor kostbare de i utgangspunktet måtte være. Da, og først da, vil vi kunne skryte, slik kaptein Picard i Star Trek gjør, av at «Folk er ikke lenger besatt av å akkumulere ting. Vi har eliminert sult, begjær etter ting, behovet for å eie. Vi har vokst oss ut av vår barndom.»

Selv om du nå synes det ser ut som om jeg har mistet tråden fullstendig og henfalt til sci-fi-fantasier – slik mange vil si til deg at jeg har gjort – så vær ikke bekymret. Jeg er i godt selskap. En av de mest ansette økonomer som noen gang har levd, John Maynard Keynes, skrev et essay om «De økonomiske mulighetene for våre barnebarn», hvor han sier følgende: «Kjærligheten til penger som eiendom (…) kommer til å bli sett på som det den er, en ganske motbydelig sykelighet, en av disse halvt kriminelle, halvt patologiske tilbøyelighetene som man med et skuldertrekk overlater til psykiatere.»

Selv om han skrev dette tilbake i 1930, i en tid da tanken på en fullstendig robotisert produksjonskjede var adskillig mer fjern enn i dag, lyder Keynes nesten som kaptein Picard – ikke sant?

For å si det så enkelt og klart som mulig: Som art er vi helt avhengige av at vi snarest mulig finner en måte å dra full nytte av vårt teknologiske potensial på, uten denne periodiske ødeleggelsen av levebrødet for store deler av menneskeheten, og uten at vi ender som slaver for de få. For å kunne gjøre dette, må vi aller først begynne å fordele all den rikdommen som maskinene vi har skapt kan produsere mellom oss, og dette må vi gjøre ved at alle får deleierskap i disse maskinene. Jeg ser ingen annen metode som kan gjøre oss til herrer over våre skapninger i stedet for å være slavene deres.

Hva er det som stopper oss fra å gjøre dette? Det gjør den harde motstanden fra den bittelille, men uhyre mektige minoriteten som eier alle eksisterende maskiner, jord, kontorbygninger og selvfølgelig bankene.

* Jfr. Karl Polanyis The Great Transformation. (Overs.anm.)

Teksten her er et utdrag av Yanis Varoufakis’ Økonomi forklart for min datter, oversatt av Erik Ringen, og nylig utgitt av Solum Forlag.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.