Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Rimbereid, bruksanvisning?

Nordisk samtidspoesifestival inviterer til Øyvind Rimbereid-seminar og nytenkning omkring forfatterskapet.

Torsdag 7. mars tar jeg rulletrappene ned til Nationaltheatrets underjordiske jernbanestasjon og setter meg på toget fra Skien i retning Lillehammer. Jeg er, med min kaffe og min rosinbolle, på vei til Hamar og Nordisk samtidspoesifestival, som i samarbeid med Høgskolen i Hedmark arrangerer et todagers seminar viet Øyvind Rimbereids forfatterskap.

Med ryggsekken full av forfatterens bøker, ser jeg landskapet endre seg etter hvert som regionstoget kjører nordover. En tolv meter høy og tjue tonn tung stålmann på en gold slette på Lillestrøm avløses av Gardermoen, med nye passasjerer flydd inn fra alle steder, før vi kjører videre til Eidsvoll, hvor alle gamle trehus er mulige fødesteder for Grunnloven, videre langs Mjøsa og gjennom likelydende steder som Tangen og Stange. Det blir kaldere og hvitere etter hvert som toget beveger seg innover i landet.

Men den store stålmannen gjør ikke inntrykk på meg, selv om Lillestrøm turistkontor kan fastslå at den uten tvil er en stor attraksjon – og heller ikke den historiske susen som hviler over navnet Eidsvoll. Først når vi nærmer oss Hamar og forstedenes rekkehus, blir jeg grepet av den banale erkjennelsen at også her bor det mennesker. Og selv om Rimbereids diktsamlinger er skrevet i vandrerens tegn og ikke i rasende inter city-tempo, faller tankene mot essayet «Om det topografiske diktet» fra Hvorfor ensomt leve (2006), og innledningen, hvor forfatteren prøver å forstå hvorfor han er så opptatt av stedets betydning: «[D]et kan ha å gjøre med reint subjektive sider ved en selv. Som det å komme hjem etter ferie og i et glimt se gata og huset som fra en helt annen vinkel, og ane at du kunne ha levd et annet liv.»

Høgskolen i Hedmark, Campus Hamar

Høgskolen i Hedmark, Campus Hamar. Foto: Arne Borge

Kartlegging av samtidspoesien

På Hamar er det bitende kulde, strålende sol. Jeg spør meg frem til Alf Prøysens Hus på Campus Hamar, en ti minutters gåtur fra stasjonen. Gradvis fylles auditorium 2 opp av lokale kulturinteresserte, muligens en og annen student, samt arrangører og deltakere knyttet til festivalen – blant dem Rimbereid selv.

Professor ved høgskolen, Ole Karlsen, åpner seminaret med en refleksjon over samtidslyrikkens former. På et utdelt ark ser vi antall diktsamlinger meldt opp til innkjøpsordningen de siste ti årene, og tendensene Karlsen finner er ikke uventet at den frie verseformen er svært dominerende, samt at langdiktet er i ferd med å vinne terreng i forhold til samlingen med enkeltdikt. Dessuten mener han at diktet mer enn tidligere sprenger seg utover bokas rammer, og sikter til oppblomstringen av festivaler, opplesningsarrangementer og poesiens møte med andre kunstformer.

Poet Morten Wintervold påpeker at bøker fra unge dialektpoeter som Erlend O. Nødtvedt, Rebecca Kielland, Aina Villanger og Morten Langeland ville vært utenkelige uten Rimbereids innflytelse, og viser til en artikkel i Morgenbladet fra i fjor høst, «Lyrikkens nye selvtillit».1 Selv kunne jeg ønske meg at litterater var forsiktige med å gi slike tendensbeskrivelser autoritet. Artikkelen fra Morgenbladet hviler igjen på et essay i Bokmagasinet av Hadle Oftedal Andersen uka i forveien. Også her blir «poeter som» Langeland, Villanger, Nødtvedt og Kielland trukket frem: «Ei rekkje poeter vender tilbake til det muntlege og til lyrikk på dialekt.» Det er påfallende at denne rekka eller generasjonen alltid består av disse fire – i hvert fall har jeg til gode å høre flere nevnt.

Lektor ved Aalborgs Universitet, Louise Mønster, setter Rimbereid i forbindelse med samtidige nordiske bevegelser. I likhet med Ole Karlsen henviser hun til Peter Stein Larsens studie Drømme og dialoge (2009), som deler samtidspoesien inn i kategoriene «sentrallyrikk» og «interaksjonslyrikk». Førstnevnte har et entydig, monologisk dikter-jeg, med ambisjoner om å si noe unikt, mens interaksjonslyrikken setter subjektets autoritet på prøve ved å la det vekselvirke med omgivelsene, i tillegg til at det rommer en flerstemmighet og prosaisering, samt låner grep fra konseptkunsten.

Det blir litt uklart hva som er særlig interaksjonistisk ved Rimbereids poesi, og det blir ikke mer forståelig når de andre norske poetene som nevnes i sammenhengen er Geir Gulliksen og Audun Mortensen. Hvis Rimbereid og Mortensen skal være del av samme tendens, lurer jeg virkelig på hva disse kategoriseringene bidrar til å klargjøre. Nå er jeg ingen prinsipiell motstander av slike forsøk på kartlegging, som kan være stimulerende øvelser for enhver leser som er opptatt av hva litteratur er og kan være, utover det enkelte verket. Men kanskje er det særlig diagnostiseringen av det samtidige, før trykksverten har satt seg, som iblant lider av vel kreative forsøk på epoke- og skoledannelser, i konkurranse om å være først ute med prefikser som sen-, ny- eller post-.

Essayistiske føringer

Det gir mer mening når Mønster ser Rimbereids interesse for stedet som del av en større trend i den nordiske litteraturen, og foreslår at det kan skyldes en motreaksjon mot den økende globaliseringen, noe Rimbereid forøvrig har eksplisert i «Om det topografiske diktet»: «I dag har moderne turisme og teknologi løftet det stedlige opp i det a-topiske, omskapt det eksotiske og fjerne til et oppnåelig reisemål for mange – eller til noe virtuelt transporterbart inn i de tusen hjem.»2

Betoningen av stedet blir også en gjenganger blant foredragsholderne, og mange siterer hyppig fra topografiessayet. Førsteamanuensis Thorstein Norheims foredrag blir langt på vei en presentasjon av essayet – han følger pliktoppfyllende poetens egen definisjon av det topografiske diktet, slik at det blir en grei introduksjon til Rimbereids tanker og praksis, men ikke noe tankevekkende selvstendig bidrag.

Øyvind Rimbereid: Seine topografiar (Gyldendal Norsk Forlag 2000)

Øyvind Rimbereid: Seine topografiar (Gyldendal Norsk Forlag 2000)

Det strålende diktet «Stavanger» fra Seine topografiar (2000) trekkes av mange fram på seminaret, særlig disse linjene:

[…] Landskabet
og byen gjennomkryssa i kverandre
og i meg og i mine venner. Som om me
adle sko vera lukka inne i
alt dette åbna.

Som Rimbereid skriver i det nevnte essayet, er hensikten å fremme omgivelsene som «en taus kritikk av tanken om det ikke-stedlige»: «Den som ønsker å drive ut det fysisk stedlige, vil måtte jage bort både realhistorie og myte. Selv så friksjonsfritt vi synes å leve, er det for enkelt å si at det stedlige er i ferd med å fordampe som tanke. Det er heller et spørsmål om det i dag tilbys blikk og språk for våre fysiske omgivelsers kulturelle arkeologi.»3

Hanna Mühlbauer, stipendiat ved universitetet i Freiburg, arbeider på en avhandling om sted, natur og historie i norsk lyrikk. Også hun funderer sine historiske utlegninger om det topografiske diktet på Rimbereids essay. Man må spørre seg om ikke poeten har fått for stor innflytelse på sine profesjonelle lesere når de uten videre overtar hans historiske fremstilling. Ifølge seminarinvitasjonen er det forfatterskapet som skal undersøkes, og dette inkluderer også essayistikken. Likevel blir resultatet ofte at lyrikken fremstår som studieobjekt, mens essayistikken blir det analytiske verktøyet for disse lesningene.

Louise Mønster ser Rimbereids interesse for stedet som en motreaksjon mot den økende globaliseringen. Foto: Arne Borge

Louise Mønster ser Rimbereids interesse for stedet som en motreaksjon mot den økende globaliseringen.           Foto: Arne Borge

Særlig er dette underlig med tanke på at flere av seminardeltakerne er opptatt av det metarefleksive i Rimbereids diktning, altså at den er bevisstgjort sin egen praksis som skriving. Rimbereid viser at det blikk og språk som farer over landskapet er subjektivt, og at det altså ikke uten videre skal anses som en nøytral kartlegging av omgivelsene, men heller som en enkelt persons måte å påvirke og å bli påvirket av geografien – eller å få stedets ånd i tale.

Det er dette nivået, altså den selvbevisste språkliggjøringen av samspillet mellom subjekt og sted, som Norheim tillegger den sentopografiske Rimbereid, til forskjell fra den eldre topografiske diktningen. På meg virker det som man vil forsikre seg om at Rimbereid ikke er en naiv, førmoderne dikter som innbiller seg at han ganske enkelt kan beskrive virkeligheten, men at han har innreflektert den utbredte (og etter hvert gjennominstitusjonaliserte) innsikten om gapet mellom språket og verden.

Men da er det rart at denne språkkritiske holdningen i så liten grad preger behandlingen av essayistikken hans, som uten ytterligere problematisering fungerer som en nøkkel eller åpning til hans lyriske forfatterskap. Slik fremstår denne «åpningen» mer som en eufemisme for fasit. Dette blir også antydet i diskusjonen etter seminarets første dag, når Ole Karlsen spør: Hva om Rimbereid har glemt noe i essayistikken som man burde vektlegge? Man kunne også ta det lenger: Hva om Rimbereids historiske kartlegging er tendensiøs og lar andre tradisjoner havne i ufortjent dårlig lys?

Den metonymiske flanøren

Poet og kritiker Ulf Eriksson foreslår et interessant begrep for å utfordre det topografiske: Er det ikke riktigere å kalle Rimbereids diktning for hodologisk? Hodos er det greske ordet for vei, og hodologien er en lineær oppfatning av geografien som baserer seg på den reisendes forflytninger. Begrepet blir særlig anvendt i idéhistorisk sammenheng for å beskrive gamle (og forvrengte) kart hvor den reisendes erfaringer ligger til grunn for utformingen, til forskjell fra de moderne flerdimensjonale kartene. Man kunne kanskje si et kart som ble til mens man gikk. Eriksson ser en slik bevegelse innenfra i Rimbereids diktning, snarere enn et oversiktlig kart, og minner om at ordet metode har etymologisk opphav i etter veien – slik Rimbereids diktersubjekt går veiene opp som sin metode.

Etter min mening står Eriksson for det mest tankevekkende bidraget på seminaret. I forlengelsen av Norheims påstand om at stedet hos Rimbereid er en konsentrasjon av tid, beskriver han poeten som en metonymisk flanør. Protagonistene i diktene er reflekterende vandrere som omtolker de historiske forandringene rundt seg, og metonymiens nærhetsrelasjon – i kontrast til metaforens forbindelse gjennom likhet – virker som et godt utgangspunkt for å komme i kontakt med  omgivelsenes historie. Hus og gater blir dermed ikke abstrakte symboler for noe annet, men brukes som konkrete utgangspunkt for å spekulere seg bakover og fremover i «det antropologiske ved våre omgivelser»4, som Rimbereid skriver i topografiessayet, eller som i diktet «St. Petersburg-vatn» fra Trådreiser (2001):

Øyvind Rimbereid: Trådreiser (Gyldendal Norsk Forlag 2001)

Øyvind Rimbereid: Trådreiser (Gyldendal Norsk Forlag 2001)

På parkeringsplassen, konturen
av ein lastebil, grønn gammaldags
kantet. Som fra den eine, store
russiske fabrikk …
Eller som fra et mareritt
i Stalins innerste
natt, ein lastebil på ny
klar te å fara gjønå mørket
uden lys
med mennesker
brått uden navn.

Det metonymiske blikket gjør den historiske forbindelsen klarere, da den springer ut av de faktiske omgivelsene. Men dette utelukker ikke lyriske spekulasjoner om menneskets håp og fortvilelse, gjennomkrysset av landskapet. For Eriksson er Rimbereid utopikritisk ved å motstå ønsket om fullbyrdelse – det er alltid en bevegelse i bildene han skaper. Samtidig unngår han resignasjonen ved å opprettholde kontakten med utopien. Dette får meg til å tenke på tittelessayet i Hvorfor ensomt leve, hvor Rimbereid i en diskusjon om den radikale ensomhetens farer trekker inn Unabomberen Ted Kaczynski: «Nihilisten Kaczynski var […] sperret inne i seg selv. Om ham kan en bli fristet til å bruke Diderots ord: ‘Den onde er alltid alene.’ For Kaczynski kunne ingenting forandres. Ikke i verdenen omkring ham, og ikke i ham selv.»5

Den sentrallyriske stråmann

Interessen for det som sies i auditorium 2 er vekslende for min egen del, og ettersom jeg pendler begge dagene, går jeg glipp av kveldsprogrammets festligheter, hvor poesien får utfolde seg i andre rammer. Etter seminarets første dag haster jeg mot togstasjonen. På veien legger jeg inn et kort besøk hos McDonald’s, som ifølge Rimbereid «har vunnet den symbolske kampen om stedet. McDonald’s er det stedløses tempel».6 Og det er ikke mye som minner oss om hvor i (all) verden vi er på dette stedet, noe poet og kritiker Anna Hallberg minner om, når hun forteller om sin families besøk på McDonald’s i Marokko, og sønnens glede over å finne akkurat den lekefiguren han ønsket seg hjemme i Stockholm, i sin Happy Meal.

At Hallberg fletter inn personlige erfaringer i sitt foredrag, er symptomatisk for skillet mellom de akademiske bidragene og de som kommer fra forfattere og kritikere. De sistnevnte tillater seg å bringe sine egne erfaringer inn i bildet, som når Wintervold forteller om gatene i Tromsø og hvordan Rimbereids beskrivelse av Stavanger kastet nytt lys over disse da han leste Seine topografiar for mange år siden. Den svenske kritikeren og skrivelæreren Ingmar Lemhagens foredrag om hesten i Jimmen (2011), er kåserende og rikt på digresjoner og besnærende innfall, i et trav som fort slår over i galopp uten synderlige forsøk på å holde tankene i tømmene.

Øyvind Rimbereid: Jimmen (Gyldendal Norsk Forlag 2011)

Øyvind Rimbereid: Jimmen (Gyldendal Norsk Forlag 2011)

De akademiske bidragene er mer upersonlige og formelpregede, uten at det i seg selv er noe problem. Kanskje er det en fordel at noen følger kjørereglene, slik at man kan glede seg mer over hvordan andre bryter dem? En del av frasene burde likevel vært luket ut. At språket til kjørekaren i Jimmen er påvirket av hans omgivelser, blir hos en av seminardeltakerne til at «utsigelsesinstansen er påvirket av andre sosiale diskurser». At Rimbereids poesi har selvbiografiske trekk, heter at «jeget som tekstlig størrelse knyttes nært til den biofaktiske forfatteren». Påfallende blir konspikuøst. Ellers kan den som vil krysse av hver gang en hører fragment, palimpsest, dekonstruksjon, diskursive praksiser og metarefleksjon. Rimbereids språklige sensibilitet har i hvert fall ikke påvirket disse utsigelsesinstansene på noe konspikuøst vis.

Over de to dagene kommer stadig små stikk mot den «sentrallyriske» diktningen og den autonomiestetiske lesemåten – ikke inngående, heller nevnt i en bisetning, innforstått. Vi får høre at det i det idealtypiske diktet gjerne kommer én stemme til syne (sic) – og forstår altså at det gode diktet, i både estetisk og etisk forstand, er urent og rommer mange stemmer. Noen baserer seg på nevnte Peter Stein Larsens skille mellom autonomi og interaksjon.

Uten å ha lest Larsens verk, lurer jeg på hvor produktivt skillet er, i hvert fall slik det anvendes disse to dagene. For hvor havner i så fall poesien til Georg Johannesen, som nevnes og siteres av mange foredragsholdere?7 Er det et særspråk, eller «åpner det seg mot det sosiale rom», slik flere formulerer det? Hva med begge deler? Og hva med Rimbereid selv? Overflødiggjør ikke diktene hans denne forsøksvise motsetningen og gjør problemstillingen mindre interessant? Skriver han ikke på et særspråk henvendt til sosiale rom, og hva i all verden vil det egentlig si? Er Gmail-chat et sosialt rom, mens de syv fjellene rundt Bergen ikke er det?

For meg virker det litt enkelt med disse anklagene mot det «lukkede», monologiske diktet – kritikken er gjerne ført i en sjargong preget av metaforer med etisk valør: åpent, flerstemt, inkluderende, bevegelig. Er det ikke noe lukkende over denne favoriseringen av det åpne?

Øyvind Rimbereid er årets festivalpoet under Nordisk samtidspoesifestival. Foto: Arne Borge

Øyvind Rimbereid er årets festivalpoet under Nordisk samtidspoesifestival. Foto: Arne Borge

Kritiske innvendinger

Når seminaret er over, får Rimbereid ordet, og takker varmt for alle bidragene. Muntert trekker han også fram de få tilløpene til «kritiske rapp», som han lover å ta med seg. Men særlig harde kan ikke disse rappene sies å ha vært. Professor Unni Langås gjorde en grundig analyse av diktet «Tulipan. Mani» i Herbarium (2008), hvor hun poengterte den konsekvente feminiseringen av aktørene i finanskrisene Rimbereid skriver om: Fama er ryktets gudinne, husmødre begjærer «masseproduserte moteklær og kjøleskap», kalvinistpresten raser mot «Fru verden» og «Dronning gull», «tulipanens åpne kjønn», «Ei ny hore på horehuset!» også videre. Hvorvidt diktet representerer eller problematiserer disse holdningene lot hun stå åpent.

Mest interessante finner jeg innvendingene mot Rimbereids fremstilling av romantikken i topografiessayet. Ulf Eriksson presiserer at om man skal sette det topografiske i opposisjon til den romantiske estetikken, som Rimbereid gjør, må man ikke glemme at det fantes britiske romantikere som Wordsworth, som samtidig var landskapsbundne og empirisk orienterte. Rimbereids påstander om at «romantikken iverksetter et essensialiserende blikk på landskapet og geografien, der formålet er å skape en emosjonell, sublim effekt i leseren»8, kan altså motsies. En annen blant publikum spør om det nødvendigvis er slik at helhetstanken dominerer i all romantisk diktning. Øver ikke landskapet motstand også her, og handler det ikke vel så mye om lesemåten?

Disse innvendingene kom dessverre bare som spørsmål fra salen. Diskusjonen av Rimbereids romantikkforståelse kunne med fordel erstattet ett av de mer introduserende foredragene – kanskje noe i retning av Henning Hagerups omfattende essay om romantikkbegrepets miskreditt blant norske forfattere fra i fjor?9 Det er i hvert fall sikkert at deler av forfatterskapet, ikke minst essayistikken, hadde tålt å bli lest mer mothårs.

Hvorfor ensomt lese

Anna Hallberg sier at et slikt todagers seminar om en samtidspoet i regi av høgskolen, ville vært utenkelig i Sverige. Og det er all grunn til å være takknemlig når en høgskole arrangerer et gratis todagers seminar med intellektuelle krefter fra Norge, Sverige, Danmark og Tyskland. Kanskje er det et godt tegn at mange av bidragene ikke er helt på høyde med Rimbereids poesi – det viser at forfatterskapet ikke enkelt lar seg uttømme – men jeg hadde håpet på flere originale innfallsvinkler. Mest givende er det å bli minnet på styrkene i Rimbereids poesi, som i mine øyne ligger i den situasjonsfornemmelsen man får av å lese ham, og som inviterer til hva Georg Johannesen kalte seinlesning, i kontrast til nærlesning som er «ahistorisk uten sorg».

Ole Karlsen har trolig rett når han ser en økende tilslutning til poesiarrangementer, og jeg har selv kommet ut av slike festivaler med skjerpet lyst og økte ambisjoner på poesiens vegne. Men selv om det er tilfellet at opplesningssituasjonen har blitt viktigere, og selv om Rimbereid løfter frem det muntlige og kollektive ved lyrikken, så er min glede over forfatterskapet størst når jeg endelig sitter på toget tilbake til Oslo, ensom med bøkene.

  1. Morgenbladet, 30.11.2012.
  2. Øyvind Rimbereid: Hvorfor ensomt leve, Gyldendal Norsk Forlag, 2006, s. 81.
  3. Hvorfor ensomt leve s. 82.
  4. Hvorfor ensomt leve, s. 83.
  5. Hvorfor ensomt leve, s. 22
  6. Hvorfor ensomt leve, s. 81.
  7. Ingmar Lemhagen omtaler ham som den rikeste sitatkilden hos Rimbereid ved siden av Bibelen.
  8. Hvorfor ensomt leve, s. 137
  9. Henning Hagerup: «Mellom Tu Fu og Wordsworth» i Prosopopeia 1-2/2012.

Arne Borge

Arne Borge