Retten til å sørge

Tyske krigstabuer hos Sebald og Treichel.
Tidligere publisert i Vagant 1/2008.

Første gangen jeg fikk høre om bombingen av Pfortzheim var som doktorgradsstudent i Heidelberg på slutten av 1990-tallet. Der leide jeg en etasje av en gammel patrisiervilla hos den myndige fru Meyer. I begynnelsen av hver måned gikk jeg den plysjbelagte trappen opp til fru Meyer for å betale husleien, innstilt på å bli der i to timer minst. For fru Meyer, en vever og vital dame i begynnelsen av 80-årene med forkjærlighet for tung parfyme, snakket mye og gjerne: om vedlikeholdet og pleien av den gamle villaen og sine alderdomsplager. Hun snakket også forbausende bramfritt om den avdøde ektemannen, som hadde vært soldat i Norge under krigen, og hvordan det hadde vært zur Zeit des Adolf. Hun fortalte om den høflige unge jødiske medisinstudenten som hadde leid loftsværelset under krigen, han som aldri kom tilbake etter at Gestapo hadde hentet ham. Og om den jødiske naboen over gaten som var gift med en «arisk» kvinne og derfor var blant de siste som ble hentet. Likeledes fortalte hun om de vettskremte deserterende tenåringene som ble hengt på kirkegården av fanatiske nazister i krigens siste dager. Hun fortalte om den vanskelige mat- og brenselssituasjonen som de tyske kvinnene måtte håndtere etter katastrofen, selv om Heidelberg med sitt gamle preg var heldigere stilt enn mange andre byer. Til forskjell fra nabobyen Mannheim, som var blitt bombet sønder og sammen og gjenreist som en moderne storby, hadde ikke Heidelberg hatt noen krigsrelevant industri av betydning. Derfor var den heller ikke blitt rammet av allierte bomber, med unntak av én bombe som engelske fly hadde droppet som overskuddslast i utkanten av byen mot slutten av krigen. Den militærpolitiske logikken som lå til grunn for de alliertes såkalte area bombingi de to siste årene av krigen, gjorde det utenkelig å vende tilbake med bombeflyenes «kostbare varer».

Den 23. februar 1945 var turen så kommet til Pforzheim, denne pittoreske sørtyske småbyen, som inntil da var mest kjent for sin urmakerindustri. Det kom derfor fullstendig uventet på innbyggerne da allierte bombefly rammet byen med et angrep som kostet en tredjedel av byens 60 000 innbyggere livet i et brennende inferno. Fru Meyer hadde fortalt at urverkene man framstilte der kunne anvendes som tidsmekanismer i de tyske bombene, slik at de ikke skulle eksplodere før de hadde rammet sine mål. Rent bortsett fra at Luftwaffes flåte av bombefly på dette tidspunktet nærmest var uskadeliggjort som en følge av Hitlers strategiske feildisponeringer. Så hvorfor angripe Pforzheim, spurte jeg. Den ellers så snakkesalige fru Meyer trakk på skuldrene og ble stille et øyeblikk. Så fortalte hun bedrøvet om de stakkars innbyggerne i Pforzheim som hadde søkt tilflukt i byens bomberom og kjellere og siden blitt kvalt av røyken eller forkullet av varmen som slo inn og antente kullbingene i kjellerne. Som en følge av den intense varmen fordampet all væske i brannofrenes bløt- og beinvev, slik at de skrumpet inn til en tredjedel av sin opprinnelige størrelse. Fru Meyer skildret familier som ble funnet oppsvulmede i sine kjellere der vannet i rørledningene hadde kokt. Det virket som om stadig nye og presise erindringsbilder steg fram mens hun fortalte.

Bildet av de forkullede dukkemenneskene som hennes beretning fremkalte i min bevissthet, har jeg siden aldri glemt. Etter den kalde krigens fokus på trusselen om den nukleære katastrofen, fikk jeg slik for første gang en virkelig pekepinn på hva såkalte konvensjonelle bomber kunne utrette. Det skulle gå fem år før jeg fikk se fotografiske bevis på at fru Meyers utrolige beretning faktisk var svært dekkende, i en dokumentarbok om bombekrigens redsler med bidrag og kommentarer til en større historisk og litterær debatt i Tyskland. Diskusjonen var blitt utløst av en rekke forelesninger den altfor tidlig døde forfatteren Winfried Georg Sebald (1944-2001) hadde holdt ved universitetet i Zürich i 1997. Her hevdet han at «utslettelsesaksjonen, som var enestående i historien til da,» knapt syntes å ha «etterlatt seg et spor av smerte i den kollektive historiske bevisstheten». Ifølge Sebald skyldtes dette blant annet at de hjemvendte eksilforfatterne «i den grad ble fiksert på sine egne selvopplevde krigsberetninger, som alltid gled over i jamring, at de knapt syntes å ha øyne for de redsler som var synlige alle steder på den tiden»:

Selv den viden berømte ruinlitteraturen, som programmatisk erklærte en ubestikkelig virkelighetssans, der det ifølge Heinrich Bölls bekjennelse, hovedsakelig dreide seg om «hva vi (…) fant da vi kom hjem», viser seg ved nærmere ettersyn å være et instrument for å tilsløre en verden som ikke lenger kan begripes, sannsynligvis styrt av underbevisste selvsensureringsprosesser og harmoniserende med den individuelle og kollektive amnesien.1

I tråd med sin egenartede dokumentarisk-fiksjonale innfølende fortelleteknikk har Sebald utstyrt de sammenredigerte Zürich-forelesningene med autentiske fotografier fra bombeangrepene, ruinbyene og ofrene. Slik har bildene av forkullede menneskeminiatyrer og de historiske omstendighetene rundt deres kremering nå også blitt språklig og fotografisk tilgjengelig for norske lesere gjennom Geir Pollens presise oversettelse av Sebalds Luftkrieg und Literatur. I Zürich-forelesningene nøyer Sebald seg ikke med et kritisk oppgjør med den tyske etterkrigslitteraturens manglende evne og vilje til å «heve luftkrigens redsler opp i den offentlige bevisstheten gjennom historiske og litterære fremstillinger.»2 Han setter seg også fore å lage et forarbeid til en «ødeleggelsens naturhistorie» etter en aldri gjennomført idé av det britiske tidsvitnet Solly Zuckermann. Denne ødeleggelsens naturhistorie må ifølge Sebald ta utgangspunkt i de «tekniske, organisatoriske og politiske forutsetningene for gjennomføringen av storangrep fra luften, med en vitenskapelig beskrivelse av det inntil da ukjente fenomenet med ildstormer, med et patografisk register over de karakteristiske dødsmåtene, eller med adferdspsykologiske studier av instinktet å flykte eller søke hjem igjen».3Videre må den omhandle ruinlandskapenes parasittære fauna og flora. Men den skisserte naturhistorien må altså begynne med selve ødeleggelsen og dens militærpolitiske planlegging. Planen om ubegrenset bombekrig ble utviklet av grupperinger innenfor Royal Air Force med Sir Arthur Harris (best kjent som «Bomber» Harris) i spissen, i 1941, på et tidspunkt da Storbritannia befant seg i en ekstremt marginalisert posisjon: Tyske tropper rykket fram i Nord-Afrika og på Østfronten, mens britiske styrker nærmest var utestengt fra militærstrategisk kontakt. Dette virket etter hvert nedbrytende på moralen i øyriket, og den ellers så egenrådige Churchill ble uventet mottakelig for «Bomber» Harris’ strategiske konsept om moral bombing. Selv da det ble klart at denne dødbringende strategien bare hadde marginal betydning for Tysklands industrielle og strategiske slagkraft og i stedet økte den tyske befolkningens forbitrelse og fanatiske motstandsvilje, ble planen videreført til siste slutt. Også den militærindustrielle masseproduksjonen utviklet sin egen dynamikk, hvor det akkumulerte potensialet for militær ødeleggelse og den omfattende planleggingen med all innsatsen av intelligens, kapital og arbeidskraft hjemme så å si nødvendiggjorde ødeleggelsen av mer enn 131 tyske byer som Hamburg, Köln, Frankfurt, Mannheim, Berlin og Dresden. Som en følge av denne militærindustrielle logikken slapp Royal Air Force i løpet av 400 000 tokt over en million tonn bomber som krevde nær 600 000 tyske sivile menneskeliv.

Til konseptet moral bombing hørte målsetningen om å ramme og bryte ned moralen hos den tyske sivilbefolkningen, noe mange kommentatorer, også på britisk side, oppfattet som etisk og folkerettslig betenkelig. I den såkalte Operasjon Gomorra fikk Hamburg sommeren 1943 erfare den ubegrensete bombekrigens uhyrlige konsekvenser, da ti tusen tonn spreng- og brannbomber ble sluppet over de tett befolkede boligområdene øst for Elben. Når Sebald skildrer Hamburgs ødeleggelse, framstår han som en blanding av Dantes Vergil og Benjamins flanør, og tar, med et vell av kunnskap, sitater og pregnante formuleringer, leseren med på en reise gjennom inferno til mørkets hjerte:

Gjennom en allerede velprøvd fremgangsmåte ble først samtlige vinduer og dører smadret og revet ut av rammene ved hjelp av to tusen kilo tunge sprengbomber, deretter loftene antent med lette brannansatser, mens brannbomber med en vekt opp til 15 kilo samtidig slo gjennom de lavere etasjene. I løpet av få minutter raste det overalt enorme branner på det ca tyve kvadratkilometer store angrepsarealet som vokste så fort sammen at hele luftrommet var et eneste flammehav så langt man kunne se, bare et kvarter etter at de første bombene hadde falt. Og etter ytterligere fem minutter, tyve minutter over ett om morgenen, reiste det seg en ildstorm med en intensitet som intet menneske ville ha holdt for mulig inntil da. Ilden, som luet to tusen meter opp mot himmelen, rev surstoff til seg med en slik kraft at luftstrømmen nådde orkans styrke og tordnet som mektige orgler som spilte på alle registre samtidig.4

Den videre framstillingen av ødeleggelsens naturhistorie er ikke for svake sjeler:

Overalt lå det grufullt deformerte lik. På flere flakket ennå de blålige små fosforflammene, andre var stekt brune eller purpurfargede og krøllet sammen til en tredjedel av sin naturlige størrelse. Sammenskrumpet lå de i pølene av sitt eget fett, som delvis var avkjølt.5

Sebalds nærværende fortellerevne viser seg også i framstillingen av den uhyggelige stanken som bredte seg over ruinene og utløste et plutselig begjær etter parfyme hos de sjokkskadde overlevende, og av den omseggripende motbydelige ruinfaunaen av rotter, fluer, makk og andre kribledyr. Om tukthusfangene som ble satt inn for å fjerne «restene av tidligere mennesker» fortelles det at de «bare kunne bane seg vei med flammekaster inn til likene som lå i dødssonen, så tett surret fluene rundt dem, og kjellertrappene var dekket av sleipe, fingerlange marker».6 Og om de apatiske flyktningene som ble drevet ut av katastrofeområdene, med eller uten forstanden i behold, fortelles det at flere av dem bar med seg sine mumifiserte barn sammen med hastig sammenraskede livsnødvendigheter, noe som kom til syne da en halvt sinnssyk kvinne mistet kofferten ned på perrongen på en jernbanestasjon i Oberbayern.7 I passasjer som disse aner man Sebalds ønske om selv å fortelle om bombekrigens naturhistorie i en mest mulig saklig og detaljert stil, avkledd enhver trang til forklarende og opphøyende metafysisk mening.

Zürich-forelesningenes poetologiske ærend kommer særlig til uttrykk i Sebalds oppgjør med de ulike litterære tilslørings- og selvsensureringsstrategiene han påviser i den tyske ruinlitteraturen, derunder myten om «Stunde Null», det historiske og litterære nullpunktet. På den ene siden påpeker han hvordan det «tilsynelatende viderefungerende normalspråket» i mange litterære framstillinger av ødeleggelsene bidrar til å skape tvil om disse framstillingenes autentisitet. På den andre siden kritiserer han den hangen til metafysisk sakralisering av ruinlandskapene han finner hos forfattere som Hermann Kasack, Hans Erich Nossack og Peter de Mendelssohn. Særlig går han i rette med Kasacks pseudo-fascistiske mytologisering av massedøden, der ofrene gjenoppstår som «såkorn, som apokryf gjenfødelse i et til nå lukket livsrom».8 Uforsvarlig finner han også utnyttelsen av ruinene som middel til framstilling av «estetiske og pseudo-estetiske effekter» hos Nossack og i de språkakrobatiske «lingvistiske løvsagarbeidene» til Arno Schmidt.9

Sebalds tese om at bombekrigens masseødeleggelser knapt hadde etterlatt noe «spor av smerte» i den tyske etterkrigslitteraturen og den kollektive historiske bevisstheten utløste en storm av motreaksjoner, som Sebald selv gjør delvis rede for i et eget tilleggskapittel. Kritikernes forsøk på å tilbakevise Sebalds teser gjennom en kvantitativ oppregning av moteksempler treffer imidlertid ikke kjernen i Sebalds oppgjør med de kvalitative manglene ved disse framstillingene, eksempelvis hans kritikk av estetisk og pseudo-estetisk effektmakeri. Det samme gjelder hans oppgjør med den metafysiske rettferdiggjørelsen av ødeleggelsene som en høyere bestemt straff. «Har Tyskland virkelig trodd at det aldri ville måtte betale for ugjerningene som ble tillatt gjennom spranget inn i barbariet?»10 spurte Thomas Mann etter bombingen av hjembyen Lübeck på knitrende radiooverføring fra sitt eksil iUSA, der han hver måned leste inn nye taler på grammofonplater i et studio i Los Angeles. Ødeleggelsene av Köln registrerte han med forferdelse, men noterte likevel i sin dagbok: «Rystende, men sonofferet begynner.» Thomas Manns uforsonlige uttalelser vakte avsky hos Bertolt Brecht, som også befant seg i USA: «Stivsnippen taler.»11 Brecht var rystet over måten den totale bombekrigen rammet sivilbefolkningen i Berlin på, uten å ha noen egentlig militærstrategisk betydning. Den aldrende dramatikeren Gerhard Hauptmann ble selv øyenvitne til Dresdens inferno: «Skudd i det skrekkeligste omfang fra himmelen som mennesker har vanæret. Så skulle jeg oppleve også dette.»12 Byen var kjent som Tysklands Firenze og overfylt av flyktninger østfra da de dødelige bombene rammet. Det hersker derfor usikkerhet om dødstallene, som anslås til mellom 40 000 og 200 000 mennesker. Talløse brev og dagbøker som dokumenterer ofrenes lidelser og ødeleggelser ble imidlertid aldri utgitt. Det ble derimot utgitt kvalitativt overbevisende litterære forsøk som Gert Ledings roman Vergeltung(Gjengjeldelse) (1999). Med sine usentimentale og nøkterne fremstillinger av kvinner og barn som innhentes av bomberegnet og brannstormene ble den for sterk kost for datidens publikum og kritikere: «Ved siden av henne stod en kvinne og brant som en fakkel. Hun skrek. Moren så hjelpeløst på henne, så brant hun selv. Fra føttene og oppover langs leggene til livet. Det merket hun ennå, så skrumpet hun sammen.»13 Det kan derfor innvendes mot Sebald at det påståtte tomrommet som luftkrigens lidelser etterlot seg i den tyske etterkrigslitteraturen snarere skyldtes etterspørsel og preferanser hos publikum og kritikere enn den kunstneriske produktiviteten.

Man kan også innvende at han gjør tabuiseringen og forsømmelsene til et for ensidig selvforskyldt tysk indre anliggende, ettersom det var sterke ytre grunner til at den offentlige og litterære bearbeidelsen av bombekrigen i Tyskland lot vente på seg. Frykten for tysk revansjisme ble blant annet næret av de uavklarte spørsmålene om Tysklands østgrense, som først ble avklart etter gjenforeningen. Av samme årsak ble en annen katastrofe av større menneskelig omfang fortiet og tabuisert: fordrivelsen av 14 millioner tyskere fra Øst-Europa mot slutten av og etter Andre verdenskrig. Først etter at EU ble utvidet til å omfatte Tysklands naboland i øst, ble dette kollektive traumet gjenstand for bred offentlig oppmerksomhet. Som en følge av de utenrikspolitiske normaliseringsprosessene har andre krigshistorier i nye gråtoner blitt fortalt. Det er særlig generasjonen av barnebarn som i dag prøver å forstå de fortrengte kapitlene som bombekrigen og massedeportasjonene fra øst utgjør, på et mindre forutinntatt grunnlag enn den politisk radikaliserte foreldregenerasjonen på 60- og 70-tallet. På den tiden dannet det seg minst to forskjellige kollektive krigsfortellinger i Tyskland: det offisielle oppgjøret med Det tredje rikets forbrytelser, og de tabuiserte kapitlene som ble formidlet i bruddstykker i private sammenhenger i kneipene. Historikeren Hans-Ulrich Wehler har påpekt at denne selvpålagte tausheten i sin tid var berettiget. Tyskerne trengte nesten to tiår på å komme i gang med oppgjøret med sin egen fortid som gjerningsmenn, for alvor utløst av 68-generasjonens moralske sinne. I en slik situasjon måtte man unngå å regne tyske lidelser opp mot tyske ugjerninger, og bombekrigsofrene og de østfordrevnes lidelser måtte derfor privatiseres. Denne utviklingen ble forsterket av at 68-generasjonen i første rekke interesserte seg for foreldregenerasjonens rolle som gjerningsmenn og medløpere, og ikke som ofre. Slik kom krigsgenerasjonen og deres barn etter hvert til å dele forståelsen av tyskernes lidelser som en rettferdig straff for nazi-tidens forbrytelser mot menneskeheten.14

Men det var fjernsynsbildene og beretningene om den etniske rensingen og massevoldtektene i eks-Jugoslavia på begynnelsen av 90-tallet, som for alvor reaktiverte de fortrengte minnene fra den såkalte Ostvertreibung(«østfordrivelsen»). For første gang brøt mange tyske bestemødre tausheten og fortalte om hva de selv hadde opplevd under masseflukten vestover fra Den røde armés soldater og tsjekkiske frikorps. Gjennom TV-bildene ble nye generasjoner av tyskere og europeere konfrontert med realitetene bak det nye begrepet om «etnisk rensing» og med bruken av massevoldtekt av kvinner som strategisk virkemiddel for å ydmyke og demoralisere en fiende i krig.

Under flukten østover fra russernes hevn mot slutten av krigen mistet mer enn en million tyskere livet. Dersom man regner med dem som døde av sykdommer og andre sene komplikasjoner, nærmer dødstallene seg to millioner. 1,4 millioner tyske kvinner ble voldtatt. Som en følge av Potsdam-konferansens beslutning om å skyve Polens vestgrense til elvene Oder og Neisse, ble millioner drevet vestover til tyske byer og landsbyer. I mange tilfeller var disse så utbombet at innbyggerne for en stor del hadde nok med sine egne prøvelser.

Den nye utforskende holdningen og tilnærmingen til de tyske krigstabuene bombekrig og Ostvertreibung har først slått gjennom i litteraturen i løpet av de siste ti årene, anført av forfattere som Günter Grass, Christoph Hein, Walter Kempowski og ikke minst hos Hans-Ulrich Treichel. Størst oppmerksomhet fikk Günter Grass med romanen Im Krebsgang (I krabbegang),15 som med en blanding av dokumentarisk og fiksjonal tilnærming omhandler skjebnen til den tyske turistdamperen Wilhelm Gustloff, som ble senket av russiske ubåter med 10 000 tyske flyktninger og soldater om bord. Til tross for sensasjonelle salgstall faller Grass i denne romanen for fristelsen til skolemesteraktig patos. Et litterært langt mer vellykket forsøk er Hans-Ulrich Treichels (f. 1952) korte og fengslende romanDer Verlorene (Den bortkomne),16 utgitt i 1998. Her skildres skjebnen til en østfordrevet småborgerlig familie, preget av traumer, fortielser, fortrengning og somatisering. Faren, som i begge verdenskrigene har opplevd å miste gård og grunn, slår seg opp som slakter og siden som kjøttgrossist i en sørtysk småby. Traumatisert etter å ha mistet sitt eksistensgrunnlag to ganger, kompenserer han ved stadig å bygge ut og øke sin virksomhet og levestandard. Moren forsøker på sin side å døyve traumene etter voldtekten hun ble utsatt for under flukten, med eksessivt husarbeid. Hun er imidlertid ikke i stand til å ta ordet «voldtekt» i sin munn og snakker i stedet i unnvikende vendinger om «det skrekkelige som noen gjorde med henne».

Med dette tragikomiske familieportrettet tegner Treichel et slående bilde av et etterkrigs-Tyskland preget av skyld, tabuisering, småborgerlig konsumisme og normalitetslengsel. Som familiens selvskrevne patriark og beslutningstaker kjører faren rundt, først i en Buckel-Taunus, deretter i en Opel Olympia og til slutt i en Admiral – selv om alle disse doningene gjør sønnen, som er romanens jeg-forteller, like bilsyk. Foreldrenes taushet og manglende evne til kommunikasjon blir et symptom på det tyske etterkrigssamfunnets kollektive taushet og fortrengning. Jeg-fortelleren framstår som et naivt barn som betrakter virkeligheten nedenfra og som derfor også ser mer enn andre. Selv hans engstelser og misforståelser bidrar til fortellingens skjøre humor og tristesse. Hans naive perspektiv kommer til uttrykk i enkle ord og helsetninger, som likevel rommer humorvekkende gjentakelser, understatements og karnevaleske overdrivelser. På denne måten blir han også en objektiv betrakter med blikk for avgrunnene som skjuler seg bak tilsynelatende harmløse episoder, som når han observerer moren som vifter bort en tåre eller bare blir sittende ved bordet og stirre tomt foran seg. Eller den klaustrofobiske opplevelsen av moren som klemmer hodet hans til magen med armene, så hardt at han nesten mister pusten. Han merker at magen hennes begynner å riste og deretter hele moren, mens det gradvis går opp for ham at det er en annen person hun tenker på mens hun gråter og presser ham inntil seg. Sentrum for familiens bevissthet og gjenstanden for foreldrenes kjærlighet og savn er nemlig den førstefødte sønnen Arnold, som forsvant under flukten fra russerne. Ham er det moren innerst inne ønsker å klemme ut av jeg-fortelleren.

Slik blir den yngre jeg-fortelleren klar over at «den skinndøde» Arnold spiller hovedrollen i familien, mens han selv bare er blitt tildelt en birolle.17Oppfyllelsen av foreldrenes høyeste ønske framstår for ham som det største mareritt: at den eldre broren skal komme til rette igjen og frata ham hans eksistens som enebarn. Foreldrenes anstrengelser for å finne igjen den bortkomne Arnold utvikler seg etter hvert til en besettelse når Røde Kors sporer opp et hittebarn nummer 2037, som muligens kan være Arnold. For å bringe et mulig slektskap på det rene, gjennomgår jeg-fortelleren og foreldrene en rekke «antropologisk-arvebiologiske undersøkelser» som parodierer det tyske etterkrigssamfunnets manglende oppgjør med nazi-tidens pseudo-vitenskapelige «rase»-eksperimenter. Undersøkelsene kan da heller ikke gi noe sikkert svar på slektskapsforholdet, og foreldrenes engasjement fører til at jeg-fortelleren føler seg tiltakende ensom og forsømt. Romantittelen Den bortkomne rommer således spørsmålet om hvem som egentlig er den bortkomne i dette dramaet: den eldre broren eller jeg-fortelleren selv? Denne spørsmålsstillingen kan også åpne opp for en mer radikal tolkning av Arnold som jeg-fortellerens alter-ego. Arnold kan i så fall sees som en projeksjon av den uelskede sønnens innerste ønsker om å bli sett og elsket av sin mor. For de traumatiserte foreldrene vokser det brennende ønsket om å gjenfinne den bortkomne eldste sønnen derimot til en utopisk lengsel som ikke lenger kan finne noe motsvar i virkeligheten, slik det tapte hjemstedet transformeres i den fordrevnes erindring.

I 1993 opplevde Treichel selv at moren like før sin død betrodde ham at hans eldste bror ikke var omkommet under flukten vestover i januar 1945, slik hun hadde fortalt, men at han rett og slett hadde kommet bort, noe som på ingen måte var uvanlig. Uten å fortelle noe til de tre yngste barna, som ble født etter krigen, hadde foreldrene iherdig søkt etter den forsvunne sønnen Gustaf, som han het i virkeligheten, uten resultat. Blant hennes etterlatte papirer fant Treichel resultatene fra de antropologisk-medisinske undersøkelsene og korrespondansen med letetjenesten til Røde Kors.

I et intervju med Der Spiegel framhever Treichel at etterkrigsgenerasjonen ikke kan fortelle historiene om hva som egentlig hendte under krigen, «[m]en de kan fortelle om hvordan følgene av disse historiene stadig innhenter dem».18 Treichel opplevde denne sene avsløringen som et sjokk – og samtidig som en lettelse: «Plutselig fantes det en historie bak den tomheten som inntil da hadde vært uforklarlig for meg.»19 Om virkningen av fordrivelse og fortrengning på neste generasjon framhever Treichel viktigheten av å løfte de tabuiserte erfaringene fram i bevisstheten: «Man må tilegne seg de tabuiserte hendelsene på nytt – slik at man kan kommunisere om dem, nå og i framtiden.»20

Både Treichel og Sebald ønsker således å bøte på den tyske etterkrigslitteraturens forsømmelser: dens manglende evne og vilje til å finne et adekvat litterært uttrykk for erfaringen av massefordrivelsen av flyktninger østfra og den allierte bombekrigens nærmest totale tilintetgjørelse av tyske byer og sivile innbyggere. Man kan også stille spørsmål ved den totale avvisningen som krigsgenerasjonens barn, den senere 68-generasjonen møtte den traumatiserte foreldregenerasjonen med. Etterkrigsgenerasjonens politiske radikalisering og raseri mot fedrenes fortielser av ufattelige forbrytelser mot menneskeheten ble forsterket av foreldregenerasjonens iver etter å hengi seg til gjenoppbyggingseuforien og lengselen etter småborgerlig normalitet. Denne prosessen krevde sin tid før man kunne begynne å ta inn over seg at gjerningsmennene og medløperne i noen sammenhenger selv ble ofre for grusomheter. Og at drepte gjerningsmenn også var noens elskede sønner og brødre.

På dette punktet kan det være grunn til å minne om den urgamle tragiske konflikten mellom kong Kreon og Antigone i Sofokles’ tragedie. Antigone viser til slektskapslovene når hun krever retten til å begrave sin bror Eteokles, som falt i kampen mot kong Kreon om Teben. For kong Kreon, som påberoper seg statens lover, er Eteokles en forræder som ikke har krav på begravelse og i stedet skal ligge ubegravd som bytte for åtseldyr og den parasittære faunaen Sebald beskriver i Zürich-forelesningene. Antigone trosser hans påbud ved å gjøre bruk av sin guddommelige rett til å begrave sin døde bror, og Kreon straffer henne ved å mure henne inne i en hule for at hun skal sulte i hjel. Behovet for å sørge over avdøde slektninger og gi dem en grav, skiller ikke mellom gjerningsmenn og ofre, slik politikken gjør det.

Vanskeligere blir det dersom vi vender argumentet innover mot oss selv og vårt eget forhold til krigshistorien. I hvilken grad har den norske historieskrivingen og hukommelsen om krigen gitt rom for å sørge over dem som falt på den «gale siden»? Når dette skrives, ligger hundrevis av norske frivillige Frontkjempere uten merket grav i Estland og andre steder på Østfronten, sammen med tusenvis av tyske SS-soldater og frivillige fra andre land. Det har vakt motreaksjoner at norsk UD etter påtrykk nå vil bistå estiske myndigheter i arbeidet med å finne og begrave de falne norske SS-soldatene. Annerledes forholder det seg med våre holdninger til de norske frivillige flymannskapene som bidro til de alliertes moral bombing. Ingen har så langt stilt spørsmål ved at nordmenn og myndighetspersoner hver 17. mai samles ved det som antas å være graven til Nordahl Grieg i Berlin.

Bad Homburg vor der Höhe, den 23. mars 2008

1Sebald, W. G.: Luftkrig og litteratur, overs. av Geir Pollen, Oslo, Gyldendal 2007, s. 21.

2Sebald, Luftkrig og litteratur, s. 124.

3Sebald, op. cit., s. 49.

4Sebald, op. cit., s. 41 f.

5Sebald, op. cit., s. 43.

6Sebald, op. cit., s. 51.

7Jfr. Sebald, op. cit., s. 45.

8Jfr. Sebald, op. cit., s. 69.

9Jfr. Sebald, op. cit., s. 73 ff.

10Sitert etter Volker Hage: «Berichte aus einem Totenhaus» i Stephan Burgdorff og Christian Habbe (red.): Als Feuer vom Himmel fiel. Der Bombenkrieg in Deutschland, München 2003, s. 101. Tyske kilder siteres i min oversettelse, T. S.

11Sit. etter Hage, op. cit., s. 102.

12Sitert etter Hage, op. cit., s. 107.

13Sitert etter Hage, op. cit., s. 109.

14Jfr. Stefan Aust & Stephan Burgdorff (red.): Die Flucht. Uber die Vertreibung der Deutshen aus dem Osten, Stuttgart/München 2002.

15Grass, Günther: Im Krebsgang: eine novelle, Göttingen, Steidl 2002. I norsk utgave: I krabbegang: en novelle, overs. av Kjell Risvik, Oslo, Gyldendal 2003.

16Treichel, Hans-Ulrich: Der Verlorene, Frankfurt a. M. 1998. I norsk utgave:Den bortkomne, overs. av Kari og Kjell Risvik, Oslo, Pax Forlag 2000.

17Jfr. Treichel, Der Verlorene, s. 17.

18«Auf der Suche nach Arnold», Der Spiegel 13/1998, s. 249.

19Op. cit., s. 244.

20Op. cit., s. 249.

Facebook

Twitter