1.
Vi går inn i en epoke da tankeverkenes rettighetshavere mister den reelle kontrollen over kunstens distribusjon. Den digitale kommunikasjonsteknologien demokratiserer helt bokstavelig makten til å spre og tilegne seg kunnskap (og la oss bare kort feie til side argumentet om at økonomisk velstand jo fremdeles betinger den høyteknologiske lesningen, et argument som ikke bare svikefullt impliserer at de aller mest elendig stilte skulle ha noe å tape på at for eksempel kunnskapssentre i den tredje verden ble innrømmet en større frihet til å formidle kulturell og annen informasjon, men som dessuten er en selvfølgelighet i et samfunn som vårt, hvor griskhet innrømmes noen som helst mening – den aller høyeste – altså feie det til side ved å påpeke at en drastisk skalaendring har funnet sted; fra å ha vært i individers hender, er teknologien i dag i massens hender).
Kulturens eiere, de som inntil nylig styrte og – aller viktigst – kunne begrense litteraturens spredning, fordi de har kontrollert det kostbare maskineriet for å masseprodusere bøker, konfronteres med at litteraturhistorien er en historie om hvordan tekst har blitt spredd så vidt teknologien har gjort det praktisk mulig. Boka, og før den skriftrullene, leirtavlene, ytringene, er ganske enkelt historisk betingede teknikker for å realisere tekst som lesbare gjenstander. Men litteraturens egen materie eksisterer på et annet nivå enn disse forgjengelige tingene. Det så ofte besungne, store tapet i litteraturens historie, brannen i biblioteket i Alexandria, krevde de eneste fysiske kopiene av en rekke viktige verker. Men tekst kan ikke stikkes i flammer; det som gikk tapt i Alexandria, var bare bøker. Dermed ble tekstene i sitt vesen usynlige for menneskene. Men allerede hadde de satt så viktige spor i tekstmassen og hopen av lesere omkring, og selve hendelsen ble et så viktig traume i vår litterære selvbevissthet, at verkene fortsatte å være viktige, virksomme. I tillegg til å eksemplifisere vekten av lesning og intertekst for litteraturen, gir beretningen oss anledning til å vurdere forskjellen mellom fysisk skrift og tekstens vesentlige, litterære natur. Boka er én rituell realisering blant tusen mulige – hvis tekstene i biblioteket hadde eksistert i andre kopier, hadde ikke brannen vært noe særlig å snakke om. Det er verdt å merke seg at da kopiretten ble innstiftet, var det ikke for å «beskytte» verket eller «forfatterens rettigheter», slik vi har lett for å anta i dag, men for å stimulere trykkerier og forleggere til å handle med tekst i stor skala. Så tidlig som på 1400-tallet ble det første monopolet på en tekst utstedt av florentinsk adel, og da forfatterens enerett til eget verk ble formulert mot slutten av 1800-tallet, i en tid da det lesekyndige borgerskap vokste frem som et massemarked for litteraturen, var det som et ledd i kunstens initiering i det kapitalistiske systemet. På dette tidspunktet styrte bokbransjen de høyteknologiske distribusjonskanalene for skrift. Forfatterens nyervervede rett til eget verk gav liten reell mulighet til på egenhånd å nå ut til et bredt publikum i denne konteksten. Snarere må retten forstås som sin egen uunngåelige negasjon: eldre, mindre rasjonaliserte former for lesning og litterær distribusjon ble langt på vei skubbet til side på den nye, massemediale litteraturarenaen, hvor forfatterens eneste mulighet til å bli lest var gjennom å selge sine rettigheter til en distributør etter en modell som best mulig tilstrebet å minne om proletarens rett til å selge sin arbeidskraft til industriherren. For forfatteren, som i utgangspunktet er tvangsmessig drevet til å ytre sitt verk, er konsekvensen utålelig. I og med kontrakten med forlaget oppgir hun ikke bare retten til å selge verket til markedskonkurrenter, men i det hele tatt retten til å distribuere eller ytre verket utenfor konteksten av forlagets eierskap. Alternativt innrømmes hun retten til å holde kjeft.
Slik sikret bokbransjen seg makt over den «brede» litteraturen ved å formulere ideen om skaperens ukrenkelige rett, hans naturlige eierskap til eget verk. Ved å redefinere kunsten som en kommoditet, noe menneskene for all del ikke må få dele uhemmet med hverandre, kunne kulturens nye eiere tvinge tekstene til å fungere som varer. Boka ble forvandlet fra en av mange muligheter for tekstens realisering til den eneste, gangbare muligheten, en fetisjistisk teknikk for å styre lesningens premisser. For kunstens nye eiere betød det en mulighet til å tøyle det for dem så uheldige faktum at tekst ikke forbrukes når man leser den. I aristokratiets epoke var selvfølgelig betalingsevne allerede betingelsen for å erverve seg bøker, men gjennom hele historien har litteraturen og tekstene levd gjennom menneskene, de frie leserne, og like gjerne analfabeter med klisterhjerne, og like mye på kneipene og i klostrene (hvor munkene bedrev det Horace Engdahl i en artikkel i ORD&BILD 1/07 betegner som «sorgløs stjeling»). Men nå som befolkningens evne til å lese langt overskrider massemarkedets evne til å levere varen, omformuleres det som egentlig var en teknisk konsekvens av trykkekostnader til et juridisk prinsipp, og lovene sementeres for å verne om ujevnhetene i samfunnet. Ved å erstatte tekstens ubegrensede spredningsevne med bokopplagets artifisielle begrensninger i tid og rom, kunne de innskrenke litteraturutbudet og dermed forhindre tilbudsoverfloden som ville bety markedets kollaps. Konsumentene skal møtes med en stadig strøm av nye og aktuelle bøker, mens eldre verker, smal og på forskjellige måter «ukvalifisert» tekst kveles for å gi plass, om mulig all plass, til den kommersielle litteraturen. Bokbransjens overveldende teknologi betød at det ble vanskelig å nå frem ad alternative kanaler. Reklamebildenes selvoppfyllende profetier om «hva folk vil ha», trykkpressemogulenes innflytelse på kritikken, kom til å få større betydning for lesningen og litteraturens spredning enn individenes samtaler og meditasjoner, ved å avskaffe leseren som individ og innsette leserne som masse. Kort sagt: ved å gjøre språket til både forbruksvare og sin egen reklame, klarte litteraturens nye eiere å trenge til side og umyndiggjøre all annen litterær virksomhet enn den som utfoldet seg på det massemediale markedet.
Men den fikse ideen om at litteraturen begynner og slutter med en bok hvis første, definerende egenskap er at den kan eies, er i ferd med å sprekke. Som Eben Moglen påpeker i sitt argumentativt eksemplariske (om enn retorisk tvilsomme) «dotkommunistiske manifest», resulterer det moderne borgerskapets hang til ustanselig å revolusjonere produksjonsmidlene (og kanskje også deres evne til ukritisk å sluke sin egen propaganda) i epoken hvor den teknologiske makten til å reprodusere og distribuere litteratur og andre «myke» varer demokratiseres i radikal fart. En krig pågår allerede om friheten til å bruke film, musikk og teknisk informasjon, og denne konflikten kommer til å bli like akutt for litteraturens vedkommende, etterhvert som borgerskapets egen teknologi gjør det praktisk å lese digitalt ervervet litteratur. Å «krype opp i godstolen med godboka» er allerede en klisjé; andre og like gyldige former for lesning kommer til å vokse frem som supplementer. De som i dag går utenom kapitalismens offisielle kanaler for kunst, stemples som tyver. For første gang i verdenshistorien maner teknokratene til forsiktighet, til ikke å misbruke teknologien. Det vitner om utrolig liten velvilje i en verden hvor teknologien alltid har fått lov til å herje fritt i hendene på de få. Å brenne en cd er å stjele; men å brenne et kornlager eller å bombe et sykehus er visst å handle i god tro.
Det er naturlig at noen forfattere allierer seg med bokbransjen i deres kamp mot den frie lesning. Men det er skuffende å se hvor lite vidsyn mange forfattere viser, og det på begge sider i konflikten. I en særdeles uinspirert kommentar til Klassekampen, på spørsmål om hvilken effekt Google Books kan komme til å ha for litteraturen, sier Forfatterforeningens leder Anne Oterholm ganske enkelt: «Noen er nødt til å betale opphavspersonene.» Skrekkvisjonen er vel noe i stil med at forlagene faller og litteraturen sprer seg som ild i tørt gress. Overalt leses det! Fylliker åler seg langs fortauet med utskriftsremser som salamanderhaler slepende i rennesteinen; folk henger fra lyktestolpene og resiterer dikt. Opptøyene når bibliotekene, hvor slyngelbibliotekarer slår til innenfra og erklærer revolusjonen sin tro, alt mens forlagssjefene sitter i fosterstilling og nynner la dem spise kake la dem spise kake la dem spise kake …
Oterholm hadde kanskje vært mer positivt innstilt hvis hun visste at Google Books legger stor omsorg i å respektere forlagenes rett til å sensurere litteraturen: et søk resulterer i utdrag i et format som spesifikt gjør det vanskelig å kopiere teksten – poenget er med andre ord at det ikke skal være mulig for lesere å hente ned manuskripter gjennom tjenesten, men at de skal lokkes til å klikke seg videre til amazon.com. Google vet jo hvem de skal stryke med hårene. I deres verden gjelder det gamle ordtaket: «Money talks, bullshit walks.» Og med «bullshit» mener jeg da poesi. Kommentaren om at noen «må betale opphavspersonene» er også en implisitt reproduksjon av den leserfiendtlige innstillingen at forfatterne er økonomisk avhengig av den litterære forvaltningsmodellen som har vokst frem i løpet av de siste par hundre årene. Skal vi først gå med på at dette er et spørsmål om hvordan forfattere skal få betalt for arbeidet sitt, burde jo kulturarbeiderne drømme om første anledning til å falle forleggerne i ryggen. I stedet for å tvinges inn på et marked hvor bøker overprises og forfattere underbetales fordi det passer makthaverne med et system hvor distribusjon er det økonomiske navet, kan forfatterne snart ta eierskapet sitt til andre markeder, hvor leser og skribent handler mer direkte med hverandre etter modeller som er gunstigere for begge. På egenhånd makter et norsk forlag å selge noen hundre eksemplarer av en middels ukjent, leseverdig bok. Det gir noen tusenlapper i årslønn til den gjengse forfatter, hvis vi ser bort fra statlige støtteordninger som innkjøpsordningen (i denne skrekkvisjonen måtte nemlig bibliotekarene kle seg i strie og søke seg selv i ørkenen). Vi må ikke blande sammen syltetøyet og blomsterjorden ved å tro at forlagene ikke vil være i stand til å tilpasse seg den nye epoken. Redaktørarbeid og for den saks skyld PR-arbeid vil fortsette å være viktig, selv når den rigide ideen om kulturelt eierskap mister sin makt.
Både frykten for økonomisk tap og optimismen hos dem som bejubler «gratisprinsippet» i digital litteraturdistribusjon, vitner om en à priori aksept for den borgerlige definisjonen av «retten til litteratur» som forfatterens banale rett til royalties, en rett som er bundet opp til ideen om boka som tekstenes eneste legitime form, en idé som altså ble innstiftet for å få tekster, disse alltid flyktige, aldri forgjengelige størrelsene, til å fungere som varer med begrenset utstrekning i tid og rom. Sagt annerledes: kampen står ikke dypest sett om hvorvidt forfattere skal få betalt for arbeidet sitt eller ikke. Det som er akutt viktig for forlagene, er å begrense folks rett til å lese. (Et overtydelig eksempel: da den kanadiske forleggeren Raincoast Books ved en feiltakelse solgte 14 kopier av Harry Potter and the Half Blood Prince noen få dager før boken skulle vært ute, fikk de prompte politistatens velsignelse til å gå ut med et offentlig forbud om i det hele tatt å lese boka før lanseringsdatoen; ulydige konsumenter ble truet med bøter).
2.
Mer og mer filtres lesefriheten sammen med ytringsfriheten. Gitt de teknologiske mulighetene til å kopiere, modifisere og spre andres verk, blir forskjellige former for frivillig distribusjon en naturlig del av leseakten. I dag er eierskapets forvaltning av kulturen med andre ord truet av kulturens naturlige bruksmåter. Den nye teknologien gjør tekstenes lesefrihet til et praktisk faktum, og forandrer hva lesning betyr. Dermed forrykkes også det tradisjonelle forholdet mellom forfatter og leser. For oss som tradisjonelt definerer oss som skribenter og forfattere, viser det seg at lesefriheten har en «karmisk» karakter. Å innrømme andre mennesker retten til å spre vårt arbeid, er i praksis den eneste måten å sikre det egne verkets ytringsfrihet. Lesefriheten bør kanskje først og fremst forstås som friheten til å bli lest. Den enkeltes rett til å lese, og enkelttekstens mulighet til å brukes og utfoldes, avhenger av den allmenne, uinnskrenkede leseretten. Det er ingenting ironisk eller paradoksalt i at forfattere som ønsker å kjempe for ytringsfrihet, bare kan gjøre det ved å kjempe mot eneretten til eget verk.
Spørsmålet om litteraturens materialitet er et av estetikkens sisyfosarbeider, som det ikke er tid til å hengi seg til her. Men i en økonomisk kontekst kan «litteraturens materie» også forstås ganske banalt, som tekstmaterialet til et litterært verk: et abstrakt, grammatisk vesen uten utstrekning i tid og rom. Denne litteraturens «mykhet» stikker dypere enn den «mykheten» som preger f. eks. filmens medium, som Walter Benjamin så berømt analyserte i sitt essay om «Kunstverket i reproduksjonsalderen». Helt meningsfullt blir det derfor ikke å skulle overføre hans aurabegrep, som helt kort har å gjøre med verkets fysiske forankring i tid og rom, på litteraturen. Men for Benjamin var det også et viktig poeng å minne om kunstartenes rituelle opphav – altså f. eks. skulpturens egenskap av religiøs fetisj før den ble estetisk fetisj og endelig kommersiell fetisj. Litteraturens rituelle opphav er muntlig, vel og merke i den forstand at trollmenn og prester approprierte språket og ytret skjebnesvangre troper, men også på en måte som trekker seg unna den steds- og tidsbestemmelsen som hos Benjamin gir verkene deres auratiske singularitet. Litteraturens materialitet er aldri bundet til tekstens forskjellige, skriftlige og muntlige realiseringer, men tar snarere form mellom fremføringene og bak skriften. Om vi skal prøve å spore et «auratap» i litteraturens historie, inntreffer det nok før den audiovisuelle reproduksjonsteknologien. I Europa kanskje allerede med Gutenberg. På slutten av 1800-tallet hadde i hvert fall massen og kommersialismen forlengst rekvirert litteraturen. Denne utviklingen kan ikke snus. Den digitale kommunikasjonsteknologien er ingen magisk realisering av litteraturens ikkefysiske materialitet, og slett ikke et punkt da tekstene får sin gamle muntlighet tilbake. Det er ganske enkelt snakk om at nok en teknikk for å realisere tekst føyer seg til de allerede eksisterende. Den nye teknologien radikaliserer litteraturfeltet ganske enkelt fordi kostnadene for distribusjon går mot null. Dermed innser vi også i denne epoken at lesningens vilkår ikke stemmer overens med den kulturelle passiviteten som dagens system avhenger av. En ny form for muntlighet gjør seg gjeldende.
Hva preger denne muntligheten, som vi ennå ikke har tydelig for oss? Slett ikke noen gjenerobring av individets meditative lesemåte, men snarere en sementering av massens distraherte lesning og felles eierskap. Lesningen blir enda mer avprivatisert; på et strukturelt plan fordi vi etterlater oss alle slags digitale spor i og med høyteknologiske lesehandlinger, men også på et mer direkte plan, idet man som leser befinner seg i samme virtuelle rom som tusener av andre og med mulighet til å kommunisere med dem, kommentere og tilegne seg tekstene i en felles anstrengelse. Man kan lett forestille seg tekster som vil akkumulere mastodontiske noteapparater eller forkes til hundrevis av alternative versjoner, som spres av forskjellige vektorer. Massens rolle som leser glir over i og gir opphav til massens rolle som redaktør, distributør og til og med forfatter. Triviallitteraturen kommer uten tvil til å trives godt i dette miljøet, men det er lov å håpe at vi vil overraskes over hvilke tekster som vil vinne store leserkretser i distribusjonsmodeller som bygges nedenfra, i det minste strukturelt uavhengig av kommersialismen. Vi ser allerede fremveksten av frivillige nettverk av «meditative» lesere, som aldri vil kunne løsrive seg fra de muligheter og hindre som oppstår med massens form for lesning, men som tross alt danner sin egen etikette, sine egne sosiale regler for å sjalte ut uinspirerende leseakter.
Litterære bloggere og andre «forfattere av fri litteratur» er allerede i ferd med å definere hva som er sosialt og asosialt på nettets tekstarena. Høfligheten i å maile en forfatter for å skrive at «nå har jeg linket til teksten din fra bloggen min» osv. Smigeren, egentlig, hvor fokuset på forfatterrollen stadig er sterkt. På den annen side har vi den voksende gruppen av såkalte «pirater», som arbeider taktisk med å spre kunnskap og kulturelle goder ad nettets transparente spektrum, men uten å ta de samme strategiske hensyn som disse «forfatterne av fri litteratur». Piratens virksomhet preges snarere av et totalt fokus på verk og en fullstendig likegladhet med de juridiske, sosiale og økonomiske strukturene som omgir forfatteren og boka i dag. I piratenes paradigme er den tradisjonelle skaperrollen i ferd med å falle helt bort. Geniestetikk er ikke kompatibel med deres taktikker, hvor man interesserer seg for teksten, men ikke forfatteren, slik man heller ikke interesserer seg for hvem som gravde denne brønnen eller i å gi beskjed om at man forsynte seg med et glass vann, et hvilket som helst glass vann. «Forfatterens død» er en ennå pågående prosess.
Både den isolasjonen og den forflatningen som preger lesning i borgerskapets epoke, tas til nye ekstremer i og med den digitale kommunikasjonsteknologien. Smigeren, selvgodheten, gleden ved å tilhøre de som «skjønner greia», men også oversvømmelsen av plattheter, litteraturen brukt som reklame, pengemøllen som allerede er i ferd med å finne sin viktige plass i det nye systemet. En uhørt rikdom av kontekster vokser frem og blir styrket. Er det første gang i moderne tid at forfattere kan påvirke sine egne kår så indirekte?
Hvor står vi egentlig i denne radikaliserende overgangsfasen? Hva er min konklusjon? Har jeg egentlig noen konklusjon? Kanskje ikke, men en oppfordring til oppmerksomhet, uten for mye optimisme eller pessimisme. Den nye tiden er allerede inne, allerede preget av alle menneskers like mulighet til å delta i litteraturens forvaltning. Det er bare et spørsmål om tid før forfatteres vilje til å «beskytte» verket blott vil resultere i å få det «stjålet» og distribuert på masselesernes premisser. Walter Benjamin sa om forfattere at de tilhører «en av de befolkningsgruppene som er tregest til å nyttegjøre seg sin sosiale erfaring». Det ville være synd om vi skulle sove oss gjennom denne epokens første definerende fase.
(c) Skrevet av Simen Hagerup. Teksten kan fritt brukes, modifiseres, mangfoldiggjøres og gjøres tilgjengelig i digital, trykt eller annen form, såfremt denne notisen beholdes.
Foredraget «Retten til å lese i den digitale redistribusjonens tidsalder» ble første gang holdt på Nordens Folkhögskola Biskops-Arnö i forbindelse med seminaret «Alternativ publicering og litterär innovation», 10.-13. mai 2007. Versjonen vi publiserer her lå til grunn for en fremføring på barbarisk engelsk på Audiatur 2007, 29.09.07.
