BAKGRUNN. Oppslutningen om QAnon vokser raskere i Tyskland enn i noe annet europeisk land. Hvorfor?
Brandenburger Tor, Berlin, sommeren 2020. På en av de mange demonstrasjonene mot de tyske myndighetenes koronapolitikk får en reporter eventmakeren «James» i tale. På spørsmål om hvordan han kan vite at «Donald Trump vil redde verden og tilby fredsavtalen Det tyske rike ble frarøvet i 1945», svarer mannen: «Alt står så klart, man må bare lete det opp.»[1]
Den som for ettertiden vil beskrive stormingen av Capitol 6. januar i år kommer ikke utenom «QAnon»-bevegelsen. Tilhengerne av QAnon var ikke bare blant de mest aktive i oppløpet. Gjennom sine nettbaserte kanaler var de også storleverandører av de mobiliserende fortellingene bak stormingen, om valget som ble stjålet og Donald Trump som folkets redningsmann i sluttkampen mot den globale, pedofile elitens deep state.
QAnon-bevegelsen er i utgangspunktet et erkeamerikansk fenomen, men har etter starten i 2017 gradvis spredd seg over kloden. Overraskende nok har nedslaget vært særlig stort i Tyskland: Europas mektigste stat har det største antallet QAnon-tilhengere utenfor det engelskspråklige rom.
150 000–170 000 tilhengere i Tyskland
I mars 2020 var det registrert cirka 21 000 abonnenter på den største tyske Q-kanalen på meldingstjenesten «Telegram», den viktigste plattformen for spredning av Q-budskap. Ved begynnelsen av 2021 var tallet steget til rundt 164 000. Skal man tro Konrad-Adenauer-stiftelsen, er potensialet langt fra uttømt. Ifølge en studie stiftelsen presenterte høsten 2020, skal opptil en tredel av tyskerne være åpne for konspirasjonsmyter i en eller annen form.[2]
Fremveksten av QAnon i Tyskland kan ikke sees isolert fra de politiske og sosiale rystelsene utløst av koronapandemien. Demonstrasjoner mot frihetsbegrensningene i myndighetenes inndemmingspolitikk har vært et godt synlig fenomen i de store tyske byene fra våren 2020. De protesterende har utgjort et fargerikt fellesskap av «Wutbürger» («raseriborgere»), vaksinemotstandere, esoterikere og høyreekstreme.
Koronapandemien har fra første stund vært en perfekt anledning for spredning av QAnons fortellinger og forestillingsunivers. I forgrunnen står påstanden om at covid-19 er en del av løgn- og manipulasjonssystemet til dypstaten og dens støttespillere i mediene og de korrupte politikerelitene. At QAnon-bevegelsens covid-19-fortelling er bygget opp rundt påstander som logisk sett utelukker hverandre, synes ikke å svekke oppslutningen om dem. Påstandene varierer fra at viruset ikke eksisterer til at det er et biologisk våpen sluppet løs av dypstaten, fra at 5G-nettet er det egentlige viruset til at strålingen fra 5G bereder grunnen for smitte. QAnon-fortellingene innbyr til kreativ tolkning og meddiktning. At de opptrer i ulike versjoner bidrar i seg selv til bevegelsens dynamikk.
Rotschildene og George Soros
Et fellestrekk ved QAnon-bevegelsen overalt på kloden er de antisemittiske konspirasjonsforestillingene og de tette forbindelsene til høyreekstreme grupperinger. Når det manes til sluttkamp mot dypstatens globale elite, er «elite» åpenbart et chiffer for jødene; gjengangere er «Rotschildene» og investoren George Soros. Mer bisart blir det i fortellingen om de underjordiske fengslene der dypstaten holder barn fanget for å tappe «Adrenochrom» ut av dem, en stoffskiftesubstans eliten benytter som rusmiddel og foryngelseskur. Her vekkes ritualmordmyter fra europeisk middelalder til live.
QAnons antisemittisme får noen ganger groteske utslag, slik som i de gule (jøde)stjernene med påskriften «nicht geimpft» («ikke vaksinert») som har vært festet på jakkeermene til demonstranter i flere tyske byer. To mulige tolkninger: «Som ansvarlige for koronabedrageriet, vaksinerer vi jøder oss selvsagt ikke», eller «kravet om vaksinering, minner om forfølgingen av jødene under nazismen». Flertydigheten er trolig tilsiktet.
«Die Reichsbürger»
Foruten QAnon har ingen organisasjon vært mer synlig under antikorona-demonstrasjonene enn de såkalte «Reichsbürger» – borgere av (det tyske) Riket. I Tysklands rike flora av høyreekstreme subkulturer er dette en av de største, best organiserte og mest myteomspunnede. Riksborgernes store fortelling er at Det tyske rike fortsatt eksisterer, at den tyske statsform slik vi i dag kjenner den er illegitim og at forbundsrepublikkens forfatning av 1949 er ugyldig. Begrunnelsen er at det aldri ble inngått noen «fredsavtale» mellom de allierte og Det tyske rike etter 2. verdenskrig.
Det er foretatt betydelige våpenbeslag blant bevegelsens medlemmer, og det tyske Verfassungsschutz (tilsvarer PST i Norge) har i sin siste rapport beskrevet riksborgerne som en organisasjon med stort voldspotensial. QAnons og riksborgernes fortellinger utgjorde en perfekt match så lenge Trump var i spill som redningsmann mot dypstatens maktvelde. Med Trump som seierherre ville nemlig tyskerne kunne få sin fredsavtale, og Det tyske rike gjenvinne sin suverenitet.
Kokebokforfattere og slagerartister
Ekstra oppmerksomhet sikres av Q-kjendiser som kokebokforfatteren Attila Hildmann, soulsangeren Xavier Naidoo og slagerartisten og trash-tv-profilen Michael Wendler. Den første, som foruten for kokebøker er kjent for sin forkjærlighet for naturmedisin og økologi, erklærte seg i fjor som kommende tysk statsleder når «det store oppgjøret kommer». Meldingen fra Wendler kort tid etter stormingen av Capitol – «Trump vil snart gripe inn og stille fiendene sine for et militærtribunal» – sto ikke tilbake for Hildman i profetisk seiersikkerhet. Xavier Naidoo for sin del melder jevnlig om pågående aksjoner for befrielse av barn i de pedofile nettverkenes fangenskap.
Når rablende galskap som dette ikke kan overses, skyldes det ikke bare at millioner av mennesker kloden rundt tror på den, men også fordi de som bærer galskapen frem ikke er fremmede for bruk av vold. Det går en direkte linje fra Telegrams QAnon-grupper til forsøkene på storming av Riksdagsbygningen i august i fjor.
Det særskilt tyske
I boken Frykt og avsky i demokratiet (2020) beskriver filosofen Eirik Høyer Leivestad vår tids hat- og ressentimentspregede ekkokamre som «mediefasiliterte omløp av affekter og ideer», iverksatt og vedlikeholdt av «emosjonelt oppflammede kollektiver».[3] Dette treffer godt også for QAnon. I tillegg kan man søke forklaringer på konspirasjonsmytenes tiltrekningskraft gjennom massepsykologiske og antropologiske tilnærmingsmåter, som studerer den arkaiske trangen til å se verden som beveget av intensjoner og som en evig kamp mellom det gode og det onde.
Spørsmålet er så om også historiske erfaringer kan kaste lys over den ekstraordinært store utbredelsen av QAnon i Tyskland. Finnes det historisk frembrakte mentaliteter, myter og praksiser som er særskilte for Tyskland, og som kan ha gitt QAnon-tenkningen gunstigere vekstbetingelser der enn i andre sammenlignbare land? Er det mulig å sannsynliggjøre at visse ideologisk-kulturelle pregninger har opptrådt hyppigere og mer intenst i Tyskland enn i det øvrige Europa, og at disse kan ha bidratt til QAnonbevegelsens utbredelse? Spørsmålene kan undersøkes gjennom et nærmere blikk på fire kulturelle fenomener i Tysklands nyere historie.
Alternativtenkning og esoterikk
Den moderne alternativtenkningen, slik vi kjenner den i form av naturmedisin, homeopati, veganisme, naturisme, reformpedagogikk og nyåndelighet, har sine røtter i den såkalte Lebensreform-bevegelsen i det tyske keiserriket.[4]Etter første verdenskrig delte bevegelsen seg grovt sett i to: en sosialistisk/anarkistisk retning som forsøkte å videreføre dens vitalistiske ideer som del av et frigjøringsprosjekt, og en autoritær/fascistisk retning som kombinerte kropps- og soldyrkingsideologi med rasetenkning og antisemittisme.
Alternativkulturene fikk en kraftig oppblomstring i kjølvannet av de vestlige ungdoms- og studentopprørene på 60- og 70-tallet, med et sterkt gjennomslag i Tyskland. Flere av alternativkulturens prosjekter, som økologisk landbruk og veganisme, har gjennom årene vokst seg ut av subkulturene og inn i det kommersielle massekonsumets sfærer. Ingen steder er markedet for allehånde «alternative» produkter større enn i Tyskland, og ingen steder er mangfoldet av alternative terapier, nyreligiøsitet og motkulturelle tilbaketrekningstilbud mer synlig. Ofte er disse fenomenene forbundet med antivitenskapelige og anti-moderne impulser, som i skepsisen til skolemedisin, vaksinemotstand, frykt for «stråling» og lignende.
Den moderne alternativbevegelsen har tradisjonelt vært ansett som et barn av venstresiden, men retter man blikket mot folkloren som omgir det tyske QAnon, viser det seg at mange av elementene i alternativtenkningens idé- og smaksunivers gjenfinnes også der.
Konflikt, polarisering og German Angst
QAnon-bevegelsen lever av konflikt og tilspisning. Med unntak av tidsspennet 1953–1965 – «Det økonomiske underets» kjerneperiode – har det tyske politiske landskapet de siste 100 årene hatt sterke innslag av opprør, gatekamper og politisk vold. Forskjellene er store mellom republikkmotstandernes politiske attentater på tidlig 20-tall og den røde RAF-terroren på 70- og 80-tallet, mellom de marsjerende studentene i 1933 og 1967/68, mellom de fremmedfiendtlige PEGIDA-demonstrasjonene i Dresden og slåsskampene mellom politi og anarkistiske gatekjempere i Hamburg og Berlin. Samtidig finnes det fellestrekk. I sin bok Republik der Angst – Eine andere Geschichte der Bundesrepublik (2019) beskriver historikeren Frank Biess disse som en type «dramatisering av det politiske».[5]
Med økende vilje til konfrontasjon og gatekamp også i eldre aldersgrupper, og i det man tidligere ville ha omtalt som borgerlige sjikt, har «den tyske furoren» fått en ny dimensjon. Inkarnasjonen av denne finner man i det tyskerne med et nyord har døpt til «Der Wutbürger» – raseriborgeren.
«German Angst» var i utgangspunktet et bilde som utenlandske journalister – ironisk og lettere forferdet – introduserte for å beskrive angsten og sivilisasjonspessimismen bak massedemonstrasjonene som fylte opp gater og plasser i 1970-, 80- og 90-tallets Tyskland. Det var også en mer generell betegnelse på et gjennomgående fryktsomt og panikkdrevet samfunn – fra de borgerliges angst for RAF-terrorisme og «fienden i øst» til de sosiale bevegelsenes frykt for atomkrig, atomulykker, skogsdød, overvåkning og «den autoritære stat».
Som Biess fremhever, favner fenomenet «German angst» videre enn å beskrive noen særegne trekk ved 80-tallets tyske venstreside. Det springer ut av den spesifikke tyske traumatiseringen etter 2. verdenskrig, et traume som ble arvet og videreført i generasjoner etterpå. Biess beskriver periodene etter de to verdenskrigene som preget av «emosjonell fellesskapsbygging» fundert i frykten for og avgrensningen mot en indre fiende – i mellomkrigstiden jøden, i etterkrigstiden alt fra de såkalte DPs (Displaced Persons) via verveagenter for den franske fremmedlegionen til hevngjerrige kommunister.
Også vår tids høyrepopulister, eksempelvis i AfD og PEGIDA, drives frem av frykt. Her fremtrer frykten mer som et kulturelt undergangsscenario, som «trusselen mot den kristne, tyske kultur» og «trusselen mot den homogene tyske identitet». Det truende «andre» er først og fremst muslimene og innvandrerne, men også elitene og «systemet» som har tillatt de fremmede å slippe inn. QAnon nærer dessuten frykt for «de skjulte farer», for «stråling» og giftstoffer, for «den indre fiende», for «elitene». Mye av dette er plukket opp og videreforedlet fra German Angst-universet.
Revolt, underordning og tillit
De seneste 150 årenes tyske historie viser radikale skiftninger i borgernes forhold til statsmakten – fra radikal revolt til masochistisk underordning via perioder med større grad av gjensidig tillit mellom styrende og styrte. Den delvis mytologiserte tyske underdanighetsmentaliteten hadde sin storhetstid i keisertiden før og etter nest siste århundreskifte, udødeliggjort i Heinrich Manns portrett av fabrikantsønnen Diederich Hessling i romanen Der Untertan (1918). Den gjenoppsto i radikalisert og pervertert form i de tyske massenes hengivelse til Hitler og nazismen.
Den umiddelbare etterkrigstidens kombinasjon av «økonomisk under», halvautoritære samfunnsformer og foreldregenerasjonens løgnaktige omgang med nazitiden, ble utfordret av det vesttyske studentopprøret i 1968. Det omfattet flere og fikk et voldsommere gjennomslag enn noe annet sted i Vesten. Opprørernes kamp var en krigserklæring mot ufrie livsformer og undertrykkelse av subjektivitet – en fundamentalkritikk som skapte antagonisme og tillitssvikt mellom «systemet» og de nye generasjonene.
Først fra 80-tallet og utover begynte en mer gjennomgripende demokratisk-republikansk forståelse av statsborgerrollen å slå rot i det vesttyske samfunnet. De som bar den frem var i stigende grad den tidligere opprørsgenerasjonen. I dag har denne generasjonen (og deres barn) for lengst inntatt kommandopostene i de samfunnsbærende partiene i «Tysklands store politiske sentrum» – CDU, SPD og De Grønne. For de nye gruppene av opprørere – raseriborgerne, høyrepopulistene, koronademonstrantene – er partiene i det politiske sentrum «systempartier». I kampen mot dem er fundamentalopposisjonens rike spektrum av protesttyper viktige redskaper. Historisk sett er disse venstresidens produkter. Raseriborgerne og deres allierte har nå i betydelig grad gjort dem til sine egne.
Det er umulig å begripe «tillitens problem» i dagens tyske samfunn uten å ta innover seg to epokegjørende hendelser i de siste 30 årenes historie – sammenbruddet av DDR i 1989, og prekariseringen av deler av befolkningen i kjølvannet av nedskjæringspolitikk og økonomiske kriser. Ifølge psykoanalytikeren Annette Simon var hverdagen i DDR preget av «en stadig nykonsolidering av autoritære, hierarkiske strukturer».[6] Raseriet som vokste ut av denne resulterte ikke i medfølelse med ofrene for fascismen, slik statsideologien foreskrev, men tvert imot i et raseri mot det Simon beskriver som en «påtvunget antifascisme». I dagens Tyskland lever dette raseriet videre i deler av den tidligere DDR-befolkningen, blant annet som raseri mot migrasjon iverksatt av «de politiske elitene i vest». Samtidig skapte DDR-befolkningens skuffelse over uoppfylte lovnader fra gjenforeningen en distanse til staten, noe AfDs og Pegidas agitasjon mot de vestlige «systempolitikerne» senere har profitert sterkt på.
Opplevelsen av å være utestengt ble også en erfaring for mange gjennom Schröderregjeringens hardhendte «Agenda-2011»-politikk og gjennom tapet av arbeidsplasser i kjølvannet av finanskrisen 2008–09. Grupper som tidligere hadde trygge og sikrede posisjoner er gjennom prekære Hartz-IV-betingelser blitt frarøvet grunnlaget for samfunnsmessig anerkjennelse og personlig selvaktelse, og dermed også mye av det som ligger til grunn for tiltro til de politiske institusjonene. Antallet borgere uten tillit til «systemet» er ikke ubetydelig i Tyskland. Mistroen og desillusjonen i disse gruppene er en «ressurs» for allehånde demagoger.
Emosjonaliseringen av politikken
I kjølvannet av 68-oppgjøret oppsto en ny ekspressiv følelseskultur. Frank Biess beskriver den som en «emosjonalisering av politikken». Aksjonsformene ble voldsommere og mer mangfoldige, demonstrasjonene ble til gateteater eller gateslag, det anarkistiske og karnevalistiske ble mye tydeligere. Hos den enkelte skulle behovsundertrykkende maktstrukturer sprenges i stykker nedenfra gjennom nye alternative livsformer: basisdemokrati, selvorganisering, kollektive boformer, ikke-autoritære barnehager, fri sex og utprøving av narkotika. Indre patologier skulle drives ut, og det autentiske selvet skulle realiseres gjennom kollektiv politisk kamp. I de nye sosiale bevegelsene, herunder særlig antiatomkraft- og fredsbevegelsen, ble kultiveringen og politiseringen av følelsene og angsten en sterk drivkraft i seg selv.
Tilpasning og opprør – protestformenes konvergens
De revolusjonære har for lengst avsluttet sin «marsj gjennom institusjonene». På veien frem har samfunnet blitt modernisert og demokratisert, og veldig mye av det opprørerne sto for er blitt mainstream. Også formene for protest og motstand har satt seg fast. Gatedemonstrasjonenes preg av konfrontasjon er mye av den samme i dag som for 50 år siden. Den store forskjellen er at den politiske emosjonaliseringen ikke lenger er noe de venstrealternative miljøene har monopol på.
I det økonomiske underets kjerneperiode (1953–1969) var den klassiske konservative politikeren en stiv og korrekt skikkelse. Han foraktet urostiftere og «gatens parlament» og hans politiske angst var primært rettet mot krefter som truet statsmaktens autoritet. I dag har høyrepopulister og konspirasjonstenkere annammet politikkens ekspressive emosjonskultur med samme selvfølgelighet som Hamburgs og Berlins anarkistiske gatekjempere. De målbevisste provokasjonene og hangen til tilspissing og konflikt viser kontinuiteten i aksjonsformer mellom 60-/70-tallets venstreorienterte kamporganisasjoner og de høyrepopulistiske bevegelsene.
Det ideologiske grunnlaget for studentbevegelsens fremste kamporganisasjon, SDS, og høyrepopulistene med AfD i spissen, er selvsagt svært forskjellig, men fiendene var og er i en viss forstand de samme – «systempartiene», elitene og en «løgnaktig» presse. Selv om angstobjektene er ulike, finnes det likheter i frykten for fremtidig sammenbrudd og undergang. For fredsbevegelsen og for 70/80-tallets nye grønne partier gjaldt frykten atomstråling, giftstoffene i bakken og den totalutslettende atomkrigen. Det nye høyre dyrker forutsigelser om at muslimene, migrantene og «systemet som beskytter dem» vil bringe Tyskland mot en katastrofe – om man ikke endevender det bestående.
Høyrepopulisten, konspirasjonstenkeren og raseriborgeren har gjenskapt post-1968-periodens ekspressive følelseskultur. Grunnlaget for den nye kulturen – mønstrene for det Frank Biess omtaler som «følelsenes offentlige skueplass» – ble lagt av 68-generasjonen, men de mest aktive til å utnytte den er i dag det nye ytre høyre. I samme perspektiv kan man se filosofen Marc Jongens (AfD-representant i Bundestag og elev av Peter Sloterdijk) mobilisering for gjenmobilisering av tyskernes «thymotiske energier» – kultivering av sinne, stolthet og opprørthet som modus for selvhevdelse i kampen mot de politisk korrekte elitene og et «ungt og vitalt islam».
Den som tar en gjennomsnittlig demonstrasjon under «Querdenker»-fanen (som samler anti-koronademonstrantene) nærmere i øyesyn vil bli vitne til et rikt skue – et spenn fra det latterlige via det karnevalistiske og gateteateraktige til det voldelige og frastøtende. I sentrum for begivenhetene vil man finne Q-aktivistene med sine aluminiumshatter, gassmasker og groteske gule armbind. Mange av de opptredende bærer gammelhippiens klamotter, en hel del har tilbrakt år av sine liv i esoterikkens subkulturer, flere har tatt steget fra én fundamentalopposisjon til en annen; alle har gitt seg hen til et følelses- og fantasistyrt bilde av virkeligheten.
QAnon og de høyreekstreme
QAnons muligheter for videre vekst i Tyskland beror på koronapandemiens videre spredningskurver, og ikke minst politikernes og myndighetenes håndtering av den. Fortsetter situasjonen med nedstengninger og innskrenkning av frihetsrettigheter, vil et rikholdig råmateriale for utvikling av nye konspirasjonsfortellinger foreligge.
Den store faren er at båndene mellom QAnon-bevegelsen og de eksplisitt høyreekstreme konspirasjonsmiljøene styrkes, og at oppslutningen om QAnon blir en egen rekrutteringsvei inn til de etablerte høyreekstreme organisasjonene. I sin seneste årsrapport (2019) anslår det tyske «Verfassungsschutz» at cirka 32 000 personer kan tilordnes den høyreekstreme scenen.[7] Rundt en tredel av disse kan utgjøre en betydelig voldstrussel. Oppslutningen om den tyske QAnonbevegelsen er anslått til 150 000–170 000 personer, altså det femdobbelte av den høyreekstreme scenen. For deler av QAnon-folket, og særlig de som er inspirert av «alternative» ideer, kan det være sperrer mot å bevege seg i retning organisert høyreekstremisme eller nynazisme, for andre ikke. Alene de store tallene gjør det nødvendig å følge utviklingen årvåkent.
Motstandskraft mot politiske og ideologiske eksesser
Et paradoks i å omtale Tyskland som eksessenes og konspirasjonenes land, er at landet i dag har en udiskutabel posisjon som et av verdens mest stabile og velfungerende demokratier. Politiske flertallsdannelser både nasjonalt og regionalt er gjennomgående forankret i det man kan beskrive som «det brede sentrum», og til forskjell fra ytre høyre-partiene i flere av nabolandene er det høyrepopulistiske AfD ikke i stand til å øve politisk innflytelse, til tross for sine representanter i Forbundsdagen. Den solide forankringen av demokratiske og republikanske verdier i befolkningen er også dokumentert i holdningsundersøkelser og verdibarometre.
Utfordringene knyttet til ekstremisme og konspirasjonstenkning, utenforskap og avmakt er likevel åpenbart til stede. Styrken med Tyskland er at demokratiets verdier er dyrekjøpte, og at erfaringene med krig og diktaturer – og tiår på tiår med bearbeiding av erfaringene fra dem – etterhvert har frembrakt en grunnfestet motstandskraft mot politiske og ideologiske eksesser. Stilt overfor et fenomen som QAnon er nok Tyskland betydelig bedre rustet enn opprinnelseslandet på den andre siden av Atlanteren.
[1] Video i nettmagasinet t3n, 18.11.20.
[2] Jochen Roose: «Sie sind überall». Eine repräsentative Studie zu Verschwörungstheorien, Konrad-Adenauer-Stiftung, september 2020. https://www.kas.de/documents/252038/7995358/Eine+repräsentative+Umfrage+zu+Verschwörungstheorien.pdf/0f422364-9ff1-b058-9b02-617e15f8bbd8?version=1.0&t=1599144843148
[3] Eirik Høyer Leivestad: Frykt og avsky i demokratiet, Vagant, 2020.
[4] En god oversikt finnes i Die Zeit Geschichte 2/13, «Anders Leben».
[5] Frank Biess: Republik der Angst – Eine andere Geschichte der Bundesrepublik, Rowohlt, mars 2019.
[6] Annette Simon: «Wut Schlägt Scham», Blätter für deutsche und internationale Politik 10/2019.
[7] Bundesministerium des Innern, für Bau und Heimat: Verfassungsschutzbericht 2019. https://www.bmi.bund.de/SharedDocs/downloads/DE/publikationen/themen/sicherheit/vsb-2019-gesamt.pdf?__blob=publicationFile&v=10
