Det spøker i synthen

KOMMENTAR. Verden er i oppbrudd og Pye Corner Audio graver seg ned under det øde dansegulvet.

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Selv i den fremtidsrettede elektroniske musikken danser spøkelsene som om morgendagen ikke fantes. Er det dette som er begynnelsen på slutten?

Da enmannsprosjektet Pye Corner Audio Transcription Services i 2010 begynte å utgi sine Black Mill Tapes (Vol. 1–4, 2010–2014), hørte det med til utgivelsesmytologien at disse fire samlingene av «Themes», «Transmissions» og «Electronic Rhytms» ville inneholde musikk fra en rekke forsvunne kassettbånd med elektronisk musikk fra overgangen mellom 1970-­ og 1980­-årene, funnet og overført til plate av en viss «Head Technician». Flere av låttitlene på Black Mill Tapes talte sitt eget fordunklede språk: «Building Obscured By Mist», «A Dark Door», «Void Bound», «Dystopian Vector» og «We Have Visitors».

Selv om fortellingen om de gjenfunne kassettene kun var en fiksjonsramme rundt musikken, fremstod Pye Corner Audio som en kilde til en alternativ historie om den nære fortidens elektroniske lyder – stemninger og fornemmelser fra en verden av båndopptakere og VHS, kanalisert gjennom «Head Technician» – eller Martin Jenkins, som den britiske produsenten egentlig heter – og inn i 2010-­tallets elektroniske musikk.

Stadig kommer det nye utgivelser signert Pye Corner Audio. Singler, splitter, album og sideprosjekter, senest dobbelsingelen The Spiral (Death Waltz Recording Co, 2017) og singelen The Darkest Wave (Polytechnic Youth, 2017). Flere av grunnideene, først introdusert på Black Mill Tapes, er intakt: «Jeg liker at ikke alt blir avslørt, at det ligger noe skjult under støvlaget,» sa Jenkins den gangen. På album som Sleep Games (Ghost Box, 2012) og Stasis (Ghost Box, 2016) har han tørket støv av og rengjort sin elektroniske palimpsest, men fremdeles dirrer det noe fortidig og «unheimlich» i britens muterte mørkedisco.

Med gamle analoge synther, sequencere og spolebånd lokker Pye Corner Audios musikk lytteren fram til et sted der hevdvunne forestillinger om fortid og fremtid, ruralitet og urbanitet utfordres. Dette myrete mellomlandet huser det halvveis glemte, som bidrar til å holde tingene sammen, men er blitt liggende igjen i de store fortellingenes randsoner.

Hos Pye Corner Audio lever det videre i en musikalsk form som bringer tankene til alt fra John Carpenters filmmusikk, kosmische Musik, Detroit­techno, italodisco til det rytmiske anslaget i post­punken, samtidig som det pekes tydelig tilbake til 1990­-tallets såkalte IDM (Intelligent Dance Music), gjerne tilknyttet Warp Records. Også denne musikken har da vel rett til barn?

Sleep Games kobles 1970­-tallets brutalistiske urbane paranoia med musikalske teksturer som kunne vært hentet fra BBC Radiophonic Workshop, studioet som fra 1958 og frem til 1998 produserte lydeffekter og musikk for den britiske almenkringkasteren. Innimellom er det lett å se for seg en David Attenborough eller en Adam Curtis lene seg frem mot mikrofonen1 – i det som fremstår som en mytisk og merkelig fengende rekonstruksjon av den fremtidsorienterte elektroniske musikkens glansdager, hensatt i et dystopisk gjørmehøl.

Det er i alle fall en alternativ nostalgi som preger musikken til Pye Corner Audio, ikke minst på albumene utgitt av Ghost Box-­labelen, med sin uttalte forbindelse til «hauntology», en type kritisk kulturteori som i ulike avskygninger fortsetter å virke på den britiske musikk­- og kunstscenen: Siden 2004 har Ghost Box utgitt musikk i et bredt spekter av sjangre, som alle har det til felles at de på en eller annen måte knytter an til en alternativ historie bestående av gammel elektronikk, produksjonsmusikk og radiofoni, filmmusikk, 1960-­ og 1970-tallets horror, science fiction og folklore. «[A] strange dream of a school textbook,» sier en av grunnleggerne, Julian House, om foretaket når han intervjues av Mark Fisher i boken Ghosts of My Life (Zero Books, 2014). Eller som Fisher beskriver:

Ghost box releases conjure a sense of artificial déjà vu, where you are duped into thinking that what you are hearing has its origin somewhere in the late 60s or early 70s: not false, but simulated memory. The spectres in Ghost Box’s hauntology are the lost contexts which, we imagine must have prompted the sounds we are hearing: forgotten programmes, uncommissioned series, pilots that were never followed­ up.

Til grunn ligger en idé om en tid da offentlighetens bærende institusjoner fortsatt var i stand til å utvide tenkningens rom, før alt det som er interessant forsvant ned i subkulturene. Nostalgien virker skamløs, men er først og fremst paradoksal, hevder Fisher: «in a culture dominated by retrospection, what they are nostalgic for is nothing less than (popular) modernism itself.»

Her tilbys ingen trygghet gjennom overtydelige bilder av fortiden. Lengtes det, er lengselen først og fremst rettet mot særskilte fortellergrep, musikkstiler eller teknologier som fremmaner noe, kall det en epokal idé, innhyllet i tåke og befolket av åndene vi ikke blir kvitt, fordi de fortsatt betyr noe for noen.

«Broken sentences and forgotten names wink like fossils among the ruins,» skriver psykogeografen Iain Sinclair. I senere år har han og andre, som Fisher og Robert Macfarlane, inntatt de britiske byenes periferi og det rurale landskapet. I kamp mot forflating, forsvinning og utslettelse har de jaktet på unntak snarere enn kontinuitet, ut fra en skepsis til ideer om «tilhørighet» og fortiden forstått som «arv». Ødeleggelsene der ute skjer i et stadig hurtigere tempo – også landskapet er grunnleggende porøst, knuselig og sprøtt –, men i hulrom og sprekker finnes det noe uoppdaget, undertrykt og underlig, som fremdeles er mulig å oppsøke.

Med ett blir M. R. James’ og Arthur Machens spøkelsesfortellinger, en film som Michael Reeves’ Witchfinder General (1968), elveløpet Ouse der Virginia Woolf druknet, merkelige treformasjoner i South Downs eller et overvåkningskamera i en enveiskjørt gate i det nordøstlige London mer talende for landskapets karakter enn billedskjønne fremstillinger av the English pastoral.

Slik stiger the English eerie opp til overflaten, i en kumulativ bevegelse igangsatt av en rekke ulike kunstneriske krefter og som en speiling av akutte engstelser.

Med den elektroniske musikken som begynnelse og slutt, pirker også Pye Corner Audios pulserende arpeggioer borti fornemmelser, minner og drømmer. Kanskje for 
å kapsle inn – som et spor på fjorårets album heter, «The Heart of Stasis» – den langsomme, nesten umerkelige utviklingens prinsipp? Ørsmå referanser bølger hit og dit, en medrivende rytme, en melodilinje som kan minne om en 70-­tallsjingle. The Tomorrow People. Som om The Black Mill Studios, der «Head Technician» sitter og knotter, huser musikkens permanente liminalfase, et gåtefullt sted der tapte fremtider har hopet seg opp som døde fluer i vinduskarmen. Kanskje er det dette som er fremtiden?

For hva skjer egentlig når Pye Corner Audios elektroniske musikk inntas av the weird and the eerie? (Jenkins har for øvrig utgitt mer direkte klubborientert musikk som Head Technician, og mer ambientaktig musikk som The House in the Woods.) Er det et regressiv hypnose vi deltar i? I et luftslott reist av en av retromaniens spekulanter? Eller befinner vi oss midt en hypnagogisk sverm av uregjerlig kulturell stimuli, overlatt til våre begrensede innsikter? Hvor er vi? Truslene kommer fra alle kanter. Romkrig? Atomkrig? Dronekrig?

Vi står på stedet hvil i et konturløst rom. Den som sovner vender ryggen til alle. Kommer vi oss noensinne herfra?

Run For the Shadows (Lapsus, 2016), splitt­-EP-en med skotten Marc Dalls Dalhous, er talende for Martin Jenkins’ musikalske granskning. På denne lille utgivelsen står Pye Corner Audio for den rytmebaserte monotonien og Dalhous for den rastløse melankolien. Musikken drives fremover av skjulte kontraster, virksomme i det små. Foreleggene er i det ene øyeblikket skarpe, milde i det neste. Den rolige stemningen skjuler en nær sagt nevrotisk ro, musikken befinner seg et sted mellom vikende trygghet og ulmende galskap, drømmende.

Med ett er det som om den britiske psykogeografien har fått sitt musikalske ekko, slik det toner ut av nedlagte sanatorier, over myrlandskapet og inn via gjemte elveløp til de døende byenes kakofoni. Utenfor klubben ligger et lik. Kjellerlemmen står på vidt gap. En skygge forsvinner rundt hjørnet.

Denne teksten ble først publisert i Vagant 1­–2/2017. Pye Corner Audio utgir i disse dager albumet Hollow Earth på Ghost Box.

1 Den som har hørt godt etter under visninger av den britiske dokumentarfilmskaperen Adam Curtis’ seneste filmer, som for eksempel fjorårets gigantberetning HyperNormalisation, er allerede kjent med Pye Corner Audio. Ifølge Curtis’ musikkrådgiver Gavin Miller har Jenkins sendt Curtis musikk gjennom flere år. Pye Corner Audios musikk skjeler til tankebanene i Curtis’ montageaktige fremstillinger av store beretninger, som HyperNormalisations anskueliggjøring av hvordan usikkerheten og forvirringen og paralysen har utbredt seg i det politiske liv.

Avatar

Tore Engelsen Espedal

Skribent og idéhistoriker. Medredaktør i Vagant.