Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Rocken hadde en stor, om enn kronglete, plass i Vagants første årganger.

Tidligere publisert i Vagant 3/2013.

I feiringen av Vagants 25 år som fanebærer for skiftende litterære fortropper, er det lett å glemme hvor mange innslag av tilstøtende kulturuttrykk som har vært å finne mellom tidsskriftspermene. Dette gjelder særlig de første årgangene. Avisformatet som ble benyttet i denne perioden er uhyre tiltalende, og gjør på sett og vis tekstene lettere å lese, lettere å ta inn over seg. Ja, dagens usedvanlig smakfulle og intelligente, gjennomillustrerte og typografisk uovertrufne design, kommer til kort i møte med en liten bunke gulnede aviser, hovedsakelig med tekst og noen få sort/hvitt-bilder.

Fra Natt & Dag.

Fra Natt & Dag.

Who needs yesterday’s papers, spurte Mick Jagger i 1967. Vel, jeg gjør det.

Jeg kan godt huske å ha hatt fingrene i mange blader i samme format ved overgangen til 1990-tallet. Hjem til kjellerstua på Hadeland fikk jeg faren min til å ta med livsviktige impulser fra storbyen: Natt&Dag, Puls, Beat, Vagant med flere. Disse publikasjonene, om enn vidt forskjellige, er for meg beslektet, fordi de sto som løfter om et liv etter livet på landet. De var celluloseflaskepost inneholdende drømmen om byen.

Å sitte på Café Nordraak en tidlig tirsdag kveld og lese tidsskrift og være ung voksen: Det var slike svermeriske framtidsplaner som dominerte på gutterommet. På grunn av alders- og utdanningsmessige tilkortkommenheter, ble nok ikke alt lest med like umiddelbar effekt. Andre distraksjoner tilkom også. Men å se disse gulnede årgangene nå, gir meg en følelse av at alt var del av samme bevegelse.

Faksimile fra Vagant 2/1991.

Faksimile fra Vagant 2/1991.

Mer prosaisk er nok det faktum at magasinene tilhører den samme visuelle epoken, med de tekniske virkemidlene en hadde for hånden da, designere med de samme formlærerne og de samme utenlandske idealene. Omslaget til Vagant 4/1991, med Dag E. Thorenfeldts portrett av Kjell Askildsen, er i ettertid vanskelig å skille fra et Natt&Dag fra samme periode. Men ikke bare det. Tonen i tekstene er ofte forfriskende ung og urban, polemikken underholdende og villig til å skue utenfor landegrensene. Og det er noe sortkledd og ambisiøst ved de forskjellige bladene, som gjør dem til representanter for ett og samme tidsbilde.

Som redaktør av litteraturtidsskriftet Vinduet de siste seks årene, er jeg blitt godt vant med bemerkninger om at det er mange artikler om musikk i bladet, indirekte en kritikk av at tidsskriftet er blitt utvannet, litterært sett. Da John Freeman, redaktøren (nå plutselig forhenværende) for det britisk-imperialistiske Granta holdt en tale i Gyldendalhuset, ved lanseringen av deres første norskspråklige utgave, var han stolt over å gi forlaget muligheten til å utgi et litterært tidsskrift, med de konsekvensene det kunne ha for et lite språkområde som det norske. «I believe you already do have a journal,» la han raust nok til, «but mostly about music.»

Ai, ai. Så langt hadde altså nyhetene om utvanningen nådd. Det var som om samtlige årganger siden 1947 ramlet ned i hodet på meg, sammen med de gamle kalosjene til Brikt Jensen. Alt arbeidet lagt ned av Johan Borgen, Janneken Øverland, Jan Erik Vold og Jan Kjærstad med flere: avfeid i en kort setning.

Vagant 4/1989.

Vagant 4/1989.

Men ser man på noen utvalgte Vagant-numre fra disse første årene, er det tydelig at det var mer musikk i Vagant da, enn det er i Vinduet nå. Det idealistiske litteraturtidsskriftet hadde rett og slett en musikkavdeling med høye intellektuelle ambisjoner.

Kombinasjonen av musikk og litteratur er vanskelig. Det blir fort mye av det samme. Den vanligste musikken å flagge for norske litterater av idag, er Dylan, Cohen og Springsteen. Tre utvilsomt viktige artister med svært gode tekster og litterære personaer.

Men om jeg ser norske forfattere skrive én eneste tekst til om noen av disse artistene, går jeg over til å twitre poetiske meldinger på nynorsk om fergeleier og countrylåten som fêr over andletet ditt.

Vagant 2/1991.

Vagant 2/1991.

Bach og black metal er et annet segment, der den triste musikkens dønninger gjaller gjennom diktersinnet med en uendelig kraft.

Vi har også en omfangsrik forfatter- og kritikergenerasjon som vokste opp under alternativrock-revolusjonen på 1990-tallet, og som gjerne lar drømmende, forvrengte Fender Jazzmaster-gitarfelt gli over boksidene.

Og så er det The Smiths. Eg elsker deg, eg hatar deg, eg elsker deg, Morrissey. Mer er det ikke å si om den saken.

Hva slags musikksyn ble forfektet i disse første Vagant-årgangene? Vi kan legge noen numre utover bordet og se etter eventuelle overraskelser. For det første burde det ikke være veldig uventet at studenter er opptatt av musikk. Post-punk-perioden varte lenge i Norge, og var fortsatt meget sterk da man i Vagant 4/1989 kunne lese disse motvillige ord i en usignert lederartikkel:

Industrilandskapets Orfeus, rockartisten, er vanskelig å overse, eller rettere sagt overhøre for en tidsskriftredaksjon anno 1989. Som de tidsbevisste fillearistokrater vi er, har vi et arrogant, men nært forhold til rocken som kulturell og litterær uttrykksform. Den er vulgær, påtrengende og aggressiv, skriver Robert Pattison i sin bok The Triumph of Vulgarity. Likevel oppfatter vi det som vår sure plikt å pusse våre monokler og granske, ikke bare sublime, men også barbariske uttrykk under en litterær optikk. Derfor ser vi oss nødt til å bringe artikler og intervjuer om rock i hvert eneste nummer av Vagant fra nå av.

Det kan virke som at man gikk noen runder blant skjønnåndene på Vagant-kontoret før man slapp den industrielle Orfeus inn.

Faksimile av Vagant 4/1989.

Faksimile av Vagant 4/1989.

Johann Grip skulle komme til å skrive mange artikler om musikk i bladet, og undersøker (på svensk) Kate Bush sin senere produksjon, og hennes forsøk på å bryte løs fra «patriarkalsk metaforbruk» – en problemstilling som ikke er blitt mindre essensiell med årene. Vagant trykker i samme nummer en oversettelse av Biba Kopfs fanmanifest (i versaler):

I DE KATASTROFENE SOM EINSTÜRZENDE NEUBAUTENS MUSIKK FORÅRSAKER, LIGGER SPIRER TIL DØD, FORLØSNING OG FORNYELSE: IKKE NOEN ANNEN MUSIKK KAN FÅ DEG TIL Å FØLE DEG SÅ LEVENDE SOM NÅR EINSTÜRZENDE NEUBAUTEN SENDER DEG VANVITTIG DANSENDE AV STED LANGS DENNE VERDENS VILLSPOR.

Arvid Skancke-Knutsen gjør (i 4/1989) en omfattende presentasjon av no wave-kunsteren Lydia Lunch, ikke uten å påpeke svakhetene ved at hun ofte benytter for grovt skyts, at sjokkmakeriet skygger for budskapet. Skancke-Knudsen skrev for øvrig mye om liknende musikk i Puls i samme periode, men nok noe slappere redigert.

Faksimile av Vagant 4/1990.

Faksimile av Vagant 4/1990.

Espen Hagerup avslutter på sin side en hommage (i 4/1989) til den undervurderte britiske artisten Peter Hammill, først aktiv i progrockbandet Van Der Graaf Generator, på denne måten: «Hvis jeg får én leser til å bli en Hammill-lytter, skal jeg være fornøyd.»

Det var altså ikke bare undersøkelser av overskridelse som sto på programmet; her ble mange gitt en gyllen sjanse til å skrive om favorittartistene sine i en seriøs setting.

En viss fargetone er gjennomgående i Vagant-musikken, og den er ikke mintgrønn. I senere numre i denne perioden finner vi ikke overraskende tekster om Nurse With Wound, Michael Gira og Swans, Genesis P-Orridge – gjerne også med gjendiktninger av musikktekstene og prosatekstene deres.

Johann Grip var i god flyt i disse årene, og skriver blant annet fem sider om Holy Toy (i 3/1991), med utgangspunkt i en flåsete og forvirret Radio Nova-reporters møte med bandets frontfigur Andrej Nebb – og Julia Kristevas idé om deliriet. I foregående nummer hadde Grip på trykk et overraskende intetsigende intervju med post-punk-trommeslager Sven Kalmar, en meget fargerik skikkelse (idag blant annet en av landets fremste casting-fiskere), uten at dette kommer særlig godt frem.

Faksimile av Vagant 2/1991.

Faksimile av Vagant 2/1991.

Men det som gleder mest ved gjensynet med disse artiklene, er redaksjonsmedlem og musikkentusiast John Tore Aartveits essay om, og ikke minst oversettelser av, Lester Bangs (4/1990). Denne hyperaktive amerikaneren er en av rockjournalistikkens virkelig store profiler og påvirkningsdyktige penner, på godt og vondt. Hans skriverier om det som senere ble kalt garasjerock og punk, hans mangeårige baling med Lou Reed og Iggy Pop, hans egen selvforakt og mange skjønnlitterære forsøk, hans privatliv – alt dette er verd å dvele nærmere ved. Aartveits utvalg gir et godt bilde av Bangs’ poetikk og livssyn.

Den viktige antologien Psychotic Reactions and Carburetor Dung (1987, redigert av Greil Marcus) hadde nettopp kommet ut da denne Vagant-artikkelen ble trykket, og det var vel omtrent på dette tidspunktet at 1970-tallsgenerasjonen av rockskribenter begynte å bli tatt inn i det gode selskap – et selskap Bangs selv uten tvil foraktet.

Men disse ni sidene gjenreiser Robert Pattisons spørsmål om hvorvidt rockekulturen er det vulgæres triumf, eller om den snarere, slik Petter Fjågsund skriver i en artikkel (4/1989), er vår skjebne og det åndelige rom vi er dømt til å leve i.

Avatar

Audun Vinger