Mest sannsynlig er vi simulasjoner i et stort dataprogram. Det mener fremtidsfilosofen Nick Bostrom.
Nick Bostrom har drømmejobben: Han er professor i filosofi ved universitetet i Oxford samtidig som han – tro det eller ei – leder instituttet for menneskehetens fremtid, «Future of Humanity Institute». Medgrunnleggeren av World Transhumanist Association (nå Humanity+) arbeider blant annet med AI og ulike posthumane scenarier og tilstander, men har fått spesiell oppmerksomhet for en artikkel publisert i Philosophical Quarterly i 2003 med tittelen «Are You Living in a Computer Simulation?». Spørsmålet er stilt med en slik tyngde at diskusjonen bare har tiltatt i styrke de senere årene. Ideen lyder kanskje som en oppdatert versjon av Descartes’ demon – tanken om at vår verden er en illusjon skapt av en ytre kraft med onde hensikter –, men Bostrom insisterer på at argumentet hans befinner seg på et annet område enn metafysikkens.
La oss følge Bostroms argumentasjonsrekke, og bær over med den formidlende tonen, fremtidsfilosofens konklusjon er interessant nok. I et sammendrag av artikkelen sier Bostrom at målet er å vise at minst en av de følgende påstandene medfører riktighet: 1) Menneskearten vil sannsynligvis dø ut før vi trer inn i en posthuman epoke. 2) Et posthumant samfunn vil mest sannsynlig ikke kjøre et betydelig antall simulasjoner av sin evolusjonære forhistorie. 3) Vi lever sannsynligvis i en datasimulasjon.
Ifølge Bostrom er det grunn til å anta at vi i fjern fremtid – hvor fjern spiller i denne sammenhengen ingen rolle – vil ha tilnærmet uendelig data- og kalkulasjonskraft tilgjengelig. Dette vil gjøre det problemfritt for en fremtidig datamaskin å simulere hele menneskehetens historie, alle menneskene som noen gang har levd, og den rudimentære fremstillingen av universet rundt oss som er nødvendig for å skape troverdige omgivelser. En grunnleggende sinnsfilosofisk antakelse ligger under argumentet: At bevissthet er substans-uavhengig. Det vil si at bevissthet slik vi forstår det, er en egenskap som kan oppstå på bakgrunn av ulike fysiske konfigurasjoner, ikke bare karbonbaserte organismer med myke, grå-hvite hjerner, men også for eksempel nye typer datamaskiner. Simulasjon er mulig og sannsynlig, om ikke akkurat nå, så om hundre eller hundre tusen år.
Spørsmålet er om menneskeheten overlever så lenge (den enorme kalkulasjonskraften kan brukes til å skape ødeleggende teknologi), og om eventuelle overlevende sivilisasjoner er interessert i å lage såkalte forfedresimulasjoner. Det er ikke nødvendig for argumentet at hele menneskeheten skal overleve, og det er ikke nødvendig at mange mennesker er interessert i å lage en simulasjon. Men dersom noen overlever og går inn i en posthuman teknologisk era, og noen med tilgang til enorm kalkulasjonskraft er interessert i å lage en slik simulasjon, vil vi måtte anta at simulasjonen blir en enormt omfangsrik virtuell virkelighet. At antallet simulerte subjekter – in machina – langt overstiger antallet mennesker – in vivo – i et slikt fremtidsscenario er overveiende sannsynlig.
For Bostrom er dommedagsalternativet 1) mest troverdig: Antakelig når vi aldri posthumaniteten. Men dersom vi gjør det, og noen har et ønske om å lage en forfedresimulasjon, er sannsynligheten for at akkurat du er et menneske in vivo betydelig mindre enn at du er in machina, all den tid antallet av førstnevnte vil være ubetydelig sammenlignet med antallet av sistnevnte. Bostroms besnærende tankerekke fører til følgende påstand: «Med mindre vi nå lever i en simulasjon, vil etterkommerne våre sannsynligvis aldri kjøre en forfedresimulasjon.» Den tilsynelatende paradoksale konklusjonen er at hvis en slik simulasjon noen gang oppstår, er det mest trolig at vi nå er en del av den.
Så hva er konsekvensen av dette synet? I en kommentar («How to Live in a Simulation», Journal of Evolution and Technology, 2001) til et notat som Bostrom sirkulerte før hans artikkel ble publisert, skriver økonomen Robin Hanson at vår simulasjon antakelig er et begrenset scenario. Det vil si at vi er her for å fylle roller i en bestemt scene, et bestemt opptrinn, og at vår egen forhistorie og følelse av konsistent personlighet er noe vi er programmert med for troverdig å utgjøre kulissene til noe et fremtidsmenneske ønsker å oppleve eller utforske. Dersom vi ønsker å leve lenger, og dersom de vi er glade i skal leve lenger, blir det derfor hensiktsmessig å «forlenge» simulasjonen. Hvis våre forfedre ønsker å undersøke historisk betydningsfulle øyeblikk og viktige personer, bør vi forsøke å bli viktige og oppsøke det avgjørende. Og hvis underholdning er viktigst, bør vi, for å overleve lengst mulig, «forsterke de vanligste kjennetegnene ved underholdende fortellinger. Være morsomme, skandaløse, voldelige, sexy, merkelige, patetiske, heroiske … Sagt på en annen måte, ‘dramatiske’.» Hvis vi tror at fremtidsmenneskene selv spiller berømtheter, noe som virker trolig hvis vi ser på våre egne begjær, bør vi gjøre oss interessante for de som er berømte.
Hansons konklusjon er klar og instruktiv:
Hvis muligheten finnes for at du lever ditt liv i en simulasjon burde du, gitt at alt annet er likt, bry deg mindre om andre, leve mer i øyeblikket, anrette din verden slik at du etter hvert blir rik, forvente og forsøke å bli en del av omveltende hendelser, være underholdende og rosverdig, og ikke minst gjøre de berømte menneskene i dine omgivelser lykkelige og interesserte i deg.
Opportunismen lenge leve, med andre ord.
Bostrom, som synes å holde en knapp på totalsimulasjonen, byr på en mulighet til å bevise at vi faktisk er del av en simulasjon: Hvis vi, i fremtiden, selv trer inn i posthumaniteten, uten å bli utryddet på veien, og bestemmer oss for å skape forfedresimulasjoner, da er påstand 1) og 2) tilbakevist, og 3) står tilbake som eneste alternativ. Men det medfører i tillegg at våre posthumane programmerere også, med stor sannsynlighet, er simulasjoner fra en annen, mer opprinnelig posthuman sivilisasjon, etc. etc. Hvis vi tar Hansons dystre forståelse for pålydende, kan vi ikke annet enn å håpe at en reelt posthuman fremtid ligger langt unna og at vi enten blir utryddet eller klarer å utvikle en robust lovgivning mot simulasjoner før den tid. Trøsten er at vi, siden ingen kan være sikker på sin egen status, og vi har grunn til å tro at våre programmerere belønner eller straffer våre handlinger, havner i en slags moralsk terrorbalanse der subjekter på alle nivåer av «virkeligheten» har interesse av å oppføre seg anstendig innenfor den verden som er deres egen. Det posthumane marerittet utgjør med andre ord et humanistisk imperativ.
–
Nick Bostrom (f. 1973) er filosof ved Universitetet i Oxford, leder av Future of Humanity Institute og Programme on the Impacts of Future Technology, og en av initiativtagerne til World Transhumanist Association (nå Humanity+). Han har gjestet blant annet TED Talks og podcastserien Philosophy Bites. For mer om simulasjonsargumentet og den akademiske og journalistiske responsen, se www.simulation-argument.com.
Tidligere publisert i Vagant 1/2012.
