Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

KRITIKERPORTRETT. Henning Hagerup er en kritiker av den gamle typen, skriver Gisle Selnes.

Opprinnelig publisert i Vagant 4/2010.

«At vi ikke er blitt europeere, tror jeg vi alle kan enes om.»
Dostojevskij, Vinteropptegnelser om sommerinntrykk (1863)

H.H., tel que je l’imagine
Henning Hagerup er en kritiker av den gamle typen. Allerede før han hadde fylt 40, lot han Vinternotater (1998) åpne med et «sentimentalt» blikk både på den håpefulle barndommen («Jente i regnfrakk») og på den tapte europeiske tradisjonen («Det gamle Europa»), mens det avsluttende tittelessayet («Vinternotater») var rammet inn av et anekdotisk høstscenario der forfatteren selv «svakt kan begynne å merke de første pustene fra min egen tilstundende høst» (s. 329). Siden den tid har H.H., i likhet med de fleste av sine lesere, gradvis blitt eldre, noe han minner oss og seg selv om i flere av sine senere tekster. Portrettbildene fra Vinduets essaynummer (1/2009) viser spor av et halvt århundre. Men både bilde og skrift åpenbarer også at den som blir eldre, er den samme som den som var og på sett og vis fortsatt er ung: Å eldes er like mye å erobre alderdommen med sin egen ungdom, som det er å bli overvunnet av den. Vi finner tilsvarende tanker i Wordsworths kjente dikt fra 1802:

My heart leaps up when I behold
A rainbow in the sky:
So was it when my life began;
So is it now I am a man;
So be it when I shall grow old,
Or let me die!
The Child is father of the Man;
I could wish my days to be
Bound each to each by natural piety.

The Child is father of the Man: Det høres kanskje ut som et paradoks, men det er i så fall et presist og poetisk virksomt paradoks. Supplert av romantikkens emblematiske regnbue utgjør det et perspektiverende forelegg for «Vinternotater»: essaysubjektets uforanderlige høststemning som for alltid vil være hensatt til barndommen selv etter at han er blitt gammel («Or let me die!»).

Det er en gammel sannhet, jeg husker ikke helt hvor den stammer fra, men Georg Johannesen slår den i alle fall ettertrykkelig fast ved flere anledninger, at essayet er en sjanger forbeholdt de eldre, eller i alle fall de godt voksne, de med livserfaring. (Aristoteles sier det samme om maksimen eller sentensen.) Men jo eldre jeg blir, desto mer tviler jeg på at dette er riktig. For er det ikke egentlig noe ungdommelig, eller nesten barnaktig nysgjerrig, over den beste essayistiske skriften: det kjetterske prinsippet, den uortodokse, utprøvende, usensurerte innstillingen som trengs for virkelig å anlegge et uvant blikk på tilværelsen? Kanskje er det på sin plass å minne om at det ofte er de unge (menn) som snakker og skriver som om de var mye eldre enn de aller fleste og selv representerte institusjonen eller den symbolske orden? Og ingenting er vel mer bekreftende enn den pubertale opposisjonen mot voksenverdenen, de «overskridende» (alkoholiserte) innvielsesritualene eller den «subversive» fallosen (en kledelig obskøn påminnelse om farens lov) som opptrer overalt i de normale forberedelsene til et liv som bedøvd subjekt? Eller med et mindre upassende eksempel: Borges’ essayistikk fra 1920-tallet er tilsynelatende skrevet av en 300 år gammel olding som behersker hele den litterære tradisjonen og alle ordene i ordboken; på 1950-tallet er han blitt adskillige sobrere og mer fleksibel i uttrykket, og mot slutten av sitt liv uttrykker han seg omsider som en ung mann. Bob Dylan har formulert sin versjon av dette paradokset i omkvedet til «My Back Pages»: «Ah, but I was so much older then,  I’m younger than that now.»

Derfor: Om det er noe utidsmessig eller alderdommelig over Henning Hagerups virksomhet som kritiker og essayist, er det i så fall i en slik revidert forståelse av «det gamle». Det er en lignende temporalitet som ligger i tittelen til det mest programmatiske essayet i Vinternotater, «Det gamle Europa», som viser til den overvintrede kimen til en ny tidsalder som fremdeles ligger uforløst i den europeiske arven.1 Det dreier seg da om det gamle humanistiske idealet «som er blitt fortid uten å ha blitt realisert» (s. 19), en reell dannelse, det vil si en forming av hele personligheten, karakteren, subjektet, ikke bare på det estetiske området, men også politisk og moralsk. Hagerups ideal kan minne om Edward Saids «fairly unoriginal ideas about freedom and knowledge»,2 der mangelen på originalitet må oppfattes som en historisk nødvendighet: Jo, dette er gammelt nytt, men siden det er en nyhet som aldri er blitt virkeliggjort, representerer det fremdeles det eneste alternativet til en kynisk samtid som har barbari eller apokalypse som sitt mest sannsynlige korollarium, og det er disse ubrukte ideene som igjen må tenkes frem for at fremtiden i det hele tatt skal kunne tenkes. H.H. er konsekvent nok til å følge denne tradisjonen helt frem til Marx’ kritikk av den kapitalistiske økonomien og av dens supplement, den borgerlige dannelses- og frihetsideologien, men han er samtidig kjettersk nok til å la den omfatte en metafysisk dimensjon som gjerne kan kalles religiøs, formodentlig som en «alternativ motvekt» mot opplysningens og modernitetens dialektikk fra en som på 1990-tallet opplevde samtidens postmoderne skeptisisme som sørgelig uforpliktende og inkonsistent – og den politisk korrekte postkoloniale kritikken som lidende av manglende sans for proporsjoner når det gjelder forholdet mellom det estetiske og det politiske. I så måte kan H.H. tenkes som en figur som fordi han ikke har gitt etter for gårsdagens åndelige konformitetspress, i dag fremstår som betraktelig yngre og mer aktuell enn de av hans samtidige som i går fremsto som talsmenn for det nyeste av det nye.

To forståingsformer …
Denne innledende utlegningen av Henning Hagerups kritiske habitus er utvilsomt et eksempel på det Atle Kittang i sin tid definerte som «den sympatiske lesemåten».3 Selv om slike åndelige røntgenbilder i mange tilfeller vil ha begrenset kritisk verdi, tror jeg i det minste dette kan være til hjelp for å plassere kritikerens individuelle talent innenfor den essayistiske delen av den norske kritikktradisjonen. For de konturene som således avtegner seg, viser en profil som strekker seg på tvers av de etablerte motsetningene i norsk essaytradisjon, mellom den estetiske/litterære og den politiske/kulturkritiske, eller også mellom den kulturbevarende og den opprørske essayistikken: H.H. er på bølgelengde både med Georg Johannesens materialisme og med Jens Bjørneboes idealisme; han er slett ikke fremmed for Alf Larsens (eller Aasmund Brynildsens) utidsmessige prosauttrykk, samtidig som han har fremmet kjennskapen til flere moderne forfatterskap (Tor Ulvens, ikke minst) med en grundighet og entusiasme som minner om Jan Erik Volds; han konverserer utvungent med både eldre og yngre forfatterkolleger, samtidig som han fremstår som udiskutabelt innrammet av det miljøet som av og til omtales som Vagant-generasjonen, og som vel befinner/befant seg et sted i randsonen av litteraturvitenskapen slik den så ut i Norge omkring 1990, særlig på Blindern og et utvalg mer sentrale Oslo-kneiper og kafeer.

I en adskillig mer symptomal modus skrev den noe yngre Eirik Vassenden i sin tid en bokomtale av Vinternotater der han hevdet at dette egentlig ikke var noen essaysamling, men en samling artikler; så gikk han videre med å bebreide forfatteren for en rekke feil og mangler, blant annet at artiklene hadde flere kjennetegn som vanligvis forbindes med essays, og at essayene uansett allerede var gamle da de ble utgitt.4 Man kunne nesten gripe seg selv i å tenke på den urovekkende Elsa Gress-anekdoten H.H. forteller i et Vinduet-intervju, der den danske marxistisk orienterte kritikeren på et av sine besøk i 1930-årenes Tyskland ble irettesatt av en meget ung pike hun hadde diskutert nasjonalsosialismens farer med: «De har jo overhodet ingen verdensanskuelse!» – men det ville selvsagt være en drøy assosiasjon, slik frie assosiasjoner ofte er. H.H. virker uansett, tel que je l’imagine, først og fremst som essayist. Jeg kan i alle fall ikke komme på noen norsk kritiker eller forfatter som er like gjennomført essayistisk i sitt skrivende og tenkende vesen. Andre norske essayister er først og fremst noe annet enn essayister, det vil si, de kommer til essayet «utenfra», enten som romanforfattere (Sunde, Fløgstad, Solstad), poeter (Berg, Rimbereid), akademikere (Linneberg, Hellesnes), journalister (Strøksnes, Ravatn), og et langt et cetera; Henning Hagerups verk er i sin innerste essens av essayistisk karakter: Han fremstår som en kritisk essayist, eller som en utpreget essayistisk kritiker, selv når han skriver anmeldelser i dagspressen; de mange prologene og etterordene han har signert (til Fatalisten Jacques, til Claes Gills samlede dikt, til Tor Ulvens Etterlatte dikt og Essays, til Baudelaires Spleen og ideal, et cetera) bærer et umiskjennelig hagerupsk essaypreg; også polemikkene har en avvæpnende essaylignende redelighet som de fleste av oss nok kunne ha godt av å øve oss på å imitere.

Ja, jeg klarer til og med å forestille meg at H.H. har en essayistisk tilnærming til sin oversettergjerning, både i måten han konkret angriper oversetterens oppgave på og med hensyn til det store spennet han har i valg av oversettelsesobjekter, fra Denis Diderot til Donald Duck, eller (om noen skulle mene at distansen mellom dem ikke er så stor at den kan brukes som antonomasi) fra Catullus til Turtles.5 Som regel benytter H.H. anledningen til å akkompagnere sine oversettelser med utførlige essayistiske paratekster (noe han også fikk lov til i Hall of Fame nummer 9, fra 2009, viet Don Rosas Donald-serier), og han har dessuten skrevet en rekke essays i ulike formater både om oversettelser og om det å oversette: «Urytmisk ignoranse», en av hans første Vagant-tekster (3/1990), en hvass kritikk av Geir Uthaugs romantiske gjendiktninger; «Gisp! Kvakk!», en kort essaytekst i Klassekampen (23.9.91), om det å oversette tegneserier; «Som feiere til støvet gå», fra Vagants oversettelsesnummer (3/2005), som sannsynligvis er et av de best eksemplifiserte essayene om litterær oversettelse skrevet på norsk.

Gitt hans kjennskap til en rekke ulike eldre og nyere verdensspråk (tysk, fransk, engelsk, italiensk, spansk, latin …) på et nivå som etter alt å dømme overgår alle andre norske litteraturkritikere, i tillegg til hans omfattende erfaring både som kritiker og som oversetter, er H.H. sannsynligvis den av oss som er best skikket til virkelig å vurdere kvaliteten på et bredt utvalg norske oversettelser og til å tenke høyt omkring hva det egentlig er som står på spill når en litterær tekst overføres fra et språk til et annet – hvilke vurderinger, eller mangel på sådanne, det er som avgjør om en gjendiktning skal bli en levedyktig eller en dødfødt tekstorganisme. Essayets eksempelmateriale er mangfoldig, og den hypotetiske rekonstruksjonen av et Ungaretti-dikt via Paul Celans uregjerlige, men poetisk effektive tyske gjendiktning er både tankevekkende og lærerik lesning. H.H. inkluderer dessuten en betimelig ekskurs om den «thorleifdalske» riksmålspoetikken som på mange måter kan sies å inkarnere det som er problematisk ved norsk oversettelsespraksis (og manglende -teori). Vi kjenner vel alle denne lusa på gangen:

Dikternes språk finner ingen gjenklang hos gjendikterne, som pyntelig og med forfeilet pietet normaliserer den i retning av en uttrykksform som kanskje virket ny og interessant for hundre år siden. (…) [P]roblemet er gjendikternes manglende vilje til å utarbeide norske språklige strategier som minner om originalens – deres tilbøyelighet til verken å ta originalen alvorlig eller til å erkjenne at språket er et plastisk medium (s. 17).

Det dreier seg om et omfattende bibliotek (som også finnes andre steder enn i de utgivelsene som har det thorleifdalske kulturbibliotekets logo på omslaget), der verker fra de forskjelligste epoker og språkområder reduseres til det samme tid- og sted- og pregløse normal-sproguniverset. Hagerups egen formulering av denne sykdommen er som vanlig så velformulert og presis at den heller bør siteres enn parafraseres: «[V]i har knesatt et gjendiktningsprinsipp som gjør store klassikere til litterære amatører fra et innbilt Frogner anno 1900» (s. 18) – også slik at vi en passant kan merke oss den dempede georgjohannenske resonansen.

H.H. gjør et viktig unntak for den som mange kanskje ville tro var den inkarnerte arkaiserende frogneroversetteren, nemlig André Bjerke; men han er tvert imot hevet høyt over den allmenne misèren som «en glimrende gjendikter» og «et dypt språkbevisst menneske» (ib.). To år senere kommer Hagerups essay om André Bjerkes essayistikk, «Fuglen i fikserbildet», i Vagants essaynummer (3/2007). Selv om H.H. (enten på grunn av litt for stor nærhet til stoffet eller et for brennende ønske om total rehabilitering?) etter mitt syn bagatelliserer enkelte av problemene med André Bjerkes poetikk og overdriver betydningen av for eksempel de nokså tilforlatelige foredragene i et verk som Reiser gjennom århundrene (1966), er en begrunnet apologi for Bjerkes innsats både som oversetter og som essayist utvilsomt på sin plass. Det er liten tvil om at H.H. selv besitter store mengder av de litterære kvalitetene han identifiserer og analyserer hos sitt objekt: Når han selv er den som er best skikket til dette oppdraget, skyldes det nettopp at H.H. har en umiskjennelig affinitet til Bjerkes poetiske og intellektuelle gemytt, samtidig som han ved hjelp av andre referanser og samtalepartnere kan anlegge et eksternt perspektiv på temaet han behandler. Slik blir H.H. både den som kan erkjenne år-sakene til at Bjerke er blitt en «problematisk» figur for mange av apologetens samtidige og presumptivt likesinnede, og den som vet hvor (og hvordan) han skal finne det som er verdt å ta vare på i dette forfatterskapet.

Det heterodokse mangfoldet
Forsvaret for André Bjerke er også symptomatisk for et annet vesentlig kjennetegn ved Hagerups kritiske habitus. Dette kjennetegnet kunne betegnes som «heterodoks pluralisme» – en utålmodig motvilje mot alle tendenser til å redusere et kreativt mangfold i det nyes eller det godes eller det sannes navn. Samtidig som H.H. opplagt føler seg hjemme blant de sentrale representantene for den vestlige tradisjonen (de som finnes i biblioteket i Alexandria, i Curtius’ Lateinisches Mittelalter, i Blooms Western Canon), har han også en egen fornemmelse for det som befinner seg i skyggen av kolossene, det være seg for diktene til den antikke Sulpicia eller den barokke Sibylla Schwarz, for dedikasjonen og aforismen som sjangrer, for barnelitteraturen og den politiske lyrikken som tradisjon (på en tid da denne ennå ikke hadde fått sin renessanse) – ja, også for de antatt salonfähige som derfor blir marginaliserte i de «marginale» miljøene, som Per Petterson i Vagant-sammenheng,6 eller de metafysiske lyrikerne som ble forsøkt avskaffet (med et grep som Alain Badiou, i L’Éthique, ville betegnet som terroristisk) i den såkalte poesidebatten fra 2007. I Mazdak Shafieians forbilledlige intervju med H.H. i Vinduet (1/2009) refererer intervjuobjektet til Arve Kleiva som «et par ganger har sagt til meg at han har respekt for meg som essayist, men som polemiker synes han jeg er dum» (s. 104). Her er jeg uenig: Etter å ha kvittet seg med det aller tidligste og litt gymnasiale uttrykket, fremstår H.H. som en meget balansert og passe bestemt debattant – en som vet å forholde seg til reell uenighet på en avventende måte, og som er i stand til å plassere vennlige stikk med urban presisjon (jf. Opstad-debatten, Holtet Larsen-debatten og Wold-debatten). Derfor er det oftest lett å gi ham rett, noen ganger kanskje litt for lett, siden H.H. argumenterer med et ethos som det er vanskelig ikke å la seg påvirke av. Hume skal ha sagt om Berkeley at hans argumenter er ugjendrivelige, men likevel blir man ikke overbevist av dem; H.H. overbeviser selv når man ikke helt lar seg overtale av de argumentene han bruker. (Slik sett fungerer H.H. på sett og vis som et sujet supposé savoir i den norske litterære offentligheten.)

Hagerups ilddåp som Vagant-kritiker ser ut til å ha vært essayet om Harold Bloom («Freudiansk gnostisisme») og det transatlantiske intervjuet med samme person i Vagant 4/1989 – et nummer som dessverre er forsvunnet fra mitt eget arkiv, og som heller ikke dukket opp i de jevnlige plastposeleveransene fra dagens vaganter. Men jeg minnes likevel at jeg for 20 år siden med ungdommelig entusiasme leste bidragene om Bloom (en teoretiker som jeg i likhet med H.H. en gang hadde et intenst forhold til, men som jeg de siste 10 årene har fått ettertrykkelig på avstand – selv om jeg fremdeles anser de heterodokse verkene fra tidlig 1970-tall, der teorien om poetisk originalitet som et resultat av «strong misreadings» og «revistionary ratios» utvikles, som fundamentale for forståelsen av diktningens vesen). Uansett er det ikke vanskelig å se at nettopp Harold Bloom har vært en retningsgivende opptakt til Hagerups essayistiske forfatterskap – Bloom som i egne øyne er stifter av en kjettersk sekt med bare ett medlem, en kritiker på kollisjonskurs med den dekonstruktive hovedstrømningen i sin egen samtid, som tar parti for litteraturen mot den akademiske «school of resentment», og som åpenbart er en uforbederlig romantiker i dypet av sin sjel. Men H.H. må i så fall betegnes som en mild elev av Bloom, en som lar den sataniske fascinasjonen avstemmes mot en adskillig frommere, metafysisk, religiøs tilbøyelighet – og som i den forstand står nærmere Blooms egen læremester Northrop Frye enn det Bloom selv noensinne har gjort.

Frye er da også tema for Hagerups neste substansielle bidrag til Vagant, «Veien til Golgonooza» (3/1990). I dette essayet fremstår kanadieren først og fremst som «en mytisk-bibelsk strukturalist» og fortolker av William Blakes poetisk-apokalyptiske univers, noe som gjør ham fortjent både til betegnelsen «apokalyptisk akademiker» og «an odd man out» i normal litteraturteoretisk sammenheng. Med sitt essayistiske uttrykk, sine kreative lesninger av arketypiske mønstre og sine retorisk skolerte sjangerteorier har Fryes kritiske praksis som mål å dekke hele det litterære systemet på en måte som harmonerer fortreffelig med Hagerups egen grunnholdning. Han er derfor en referanse som dukker opp flere steder senere i hans forfatterskap, for eksempel når H.H. diskuterer det «tematisk lett kjennelige» hos Alf Prøysen, en dikter som er blitt så folkekjær at han nesten er usynlig.

Etter tekstene om Bloom og Frye følger det flere andre bidrag fra Hagerups hånd om ulike sider ved romantikken, som til tross for hans betydelige radius nok er den poetiske orienteringen som best definerer H.H. tel que je l’imagine. Da er det ikke bare de unge, opprørske engelske poetene jeg tenker på, men også de tyske romantikerne, som Goethe, «den lystige fra Weimar», og Jena-filosofene med sine høye krav til kritikken som erkjennende virksomhet, plassert mellom den historiske og den filosofiske vitenskapen, men med et uttrykk tilpasset kunstens egne premisser; «profeten fra Genève-sjøen», Rousseau, er også selvskreven; i tillegg til samtidens overskridende eller ikke-helt-konforme korps av forfattere og kritikere, også den klassisk-modernistiske kryptoromantikeren Georg Johannesen, som sannsynligvis beundret Wergeland, Keats og Blake like mye som han beundret Brecht.

Når Henning Hagerups opus majus ennå i dag heter Vinternotater, skyldes det at dette (beklagelig og uforståelig nok) fremdeles er hans eneste utgitte essaysamling. Men H.H. har skrevet flere usamlede essays, artikler og kritikker av høy kvalitet etter at denne samlingen kom ut enn han gjorde i perioden mellom 1989 (Vagant-debuten) og 1998 (Vinternotater).7 Og oppfølgeren har allerede vært annonsert under tittelen Tivoli (selv om den sikkert kan mutere på ymse vis før den publiseres) og har alle forutsetninger for å overgå sin forløper når det gjelder bredde og dybde (volum, tout court) og interesse. Forrådskammeret er som antydet særdeles rikholdig og variert og rommer blant annet godt voksne essays om André Bjerke, om oversettelse, om norsk essayistikk, om Samuel Johnson, om Alf Prøysen, om gotikk og metafysikk, om T.S. Eliot, om Ole Robert Sunde et cetera. Men det sikreste kjennetegnet på at dette er en bok det er vel verdt å vente på, er den teksten som kunne tenkes å figurere som tittelessay for denne samlingen in potentia, nemlig «Tivoliets metafysikk», opprinnelig trykt i Samtiden 1/2008. Det dreier seg rett og slett om et av de beste essayene som er skrevet i Norge på 2000-tallet. Her viser H.H. hva som bor i ham både som «informal» subjektiv essayist og som «formal» formidler av presis kunnskap, med stor språklig kreativitet. Teksten kan leses som en stor metafor (eller en liten allegori) for en hel essaypoetikk som kanskje peker i retning av det undertegnede annetsteds med begrensede midler har prøvd å definere som det figurlige essayet.8 «Tivoliet» minner uansett mest av alt om en nesten utenkelig, men likevel uhyre vellykket krysspollinering av Walter Benjamin og André Bjerke, ispedd vagantske referanser til Deleuze, Borges og Blixen, og nå med en tematisk konsentrasjon og en formell komposisjon som ikke alltid har vært det hagerupske essayets mest opplagte kvalitet. I denne utgaven fremstår H.H. som yngre og sprekere enn noensinne, retorisk så vel som tematisk: «Det er flere år siden jeg erkjente at ungdommen er forbi, følgelig har jeg innbilt meg at det er enda lengre tid siden barndommen var over. Der viste det seg at jeg tok feil» (s. 108). Han observerer også ting som noen av oss kanskje har ant, men som vi neppe ville funnet på å si selv, som for eksempel Dantes affinitet til tivoliet: «Hans egne dødsriker er ikke blottet for tivolieffekter» (s. 121). Tivoliets metafysikk, tivoliets anatomi, verden og litteraturen sett sub specie feriae: For denne portrettøren virker det opplagt at slike figurlige oppstillinger er noe H.H. burde utforske videre i fremtidige tekster – men om han velger å gjøre det, er selvsagt et helt åpent spørsmål, i overensstemmelse med essayistens suverent nomadiske bevegelsesmønster.

Kritikk av kritikken
Som litteraturkritiker har H.H. – i tillegg til et lite intermesso i Dagbladet – også vært virksom i Morgenbladet, i Klassekampen og i Dagsavisen. Han fikk kritikerprisen så tidlig som i 1994; i 2002 ble han kåret til Norges beste kritiker av en jury bestående av 300 forfattere, og i 2003 ble han tildelt Olav Dalgards kritikarpris. Disse utmerkelsene er selvsagt komplimenterende, og det som slår en ved gjenlesning av et utvalg av hans anmeldelser, skrevet for å tilfredsstille dagens behov, er i hvor stor grad også disse minner om genuine essays; de forfaller sjelden til aviskritikkens artikkelspråk, de henvender seg både til leseren og til forfatteren som om disse var del av en opplyst offentlighet som knapt kan sies å eksistere. Slik preges tekstene av en nesten konverserende muntlighet som minner oss om at den frie og opplyste samtalen er essayets forutsetning, eller også dens forform. Et godt eksempel er omtalen av Georg Johannesens uventede diktsamling Ars Vivendi (1999), under tittelen «Paradoksfylt livskunst» i Dagsavisen (23.9.99): Hagerups vurdering er perspektiverende, argumenterende og eksemplifiserende – og den er uredd og radikalt egalitær i sin tilnærming til en lyrisk og retorisk koloss som GJ. I denne anmeldelsen kunne både vi og GJ lese en pregnant kritisk avveining av den problematiske balansen mellom det lyriske og det aforistiske som preger GJs forsinkede diktsamling i enda større grad enn forløperen (sannsynligvis også fordi det hadde passert mer enn 33 år med iherdig sentensmakeri siden forrige diktsamling), og en like pertinent påpekning av det uheldige i GJs sedvanlige seksualiserte krigsmetaforikk. Og GJ, som alltid (det vil si: sjelden) gjenkjente og anerkjente en kompetent kritikers relevante innvendinger når han så dem, repliserte indirekte, via Øystein Vidnes’ intervju i Prosopopeia (2/1999): «Henning Hagerup sin kritiske anmeldelse i Dagsavisen vil eg kanskje ta til etterretning dersom det blir aktuelt å lage ei ny utgåve av Ars vivendi.» Noen ville nok holdt denne uformelle autorisasjonen som like mye verdt som en kritikerpris eller to.

Helt til slutt skal jeg se litt på enkelte av de innvendinger N.N.s teori er blitt utsatt for … I ethvert portrett av denne typen forventes det vel en konkluderende balanse som gjør den portretterte lik seg selv, det vil si lik et levende menneske med sine sterke og svake sider. Det forekommer meg imidlertid å være en unødvendig resept, muligens fordi jeg er mindre informalt anlagt enn H.H. og faktisk ikke så veldig interessert i å lufte mine egne personlige synspunkter, eller også fordi forhåndsprogrammert «kritikk» sjelden er særlig spennende. Jeg kunne saktens registrert at det er visse ting ved Hagerups forfatterskap som godt kunne vært annerledes – at den sikkert sunne teoriskepsisen enten kunne vært utdypet eller i det minste mer økumenisk fordelt; at det kanskje er på tide å myke opp reaksjonsdannelsen mot dekonstruktive eksesser og produsere i alle fall noen lesninger som går tett på teksten med et klarere blikk for de figurene som ikke faller helt på plass; at den stadige tilbakevendende henvisningen til metafysiske spørsmål innimellom kunne vært formulert og besvart litt mer systematisk; at de problematiske sidene ved den europeiske arven godt kunne vært poengtert med like stor vigør som problemene ved den postkoloniale kritikken; at den anekdotiske jeg-refleksjonen noen ganger kunne vært bedre integrert i den essayistiske sammenhengen; et sikkert enda noen caetera. Men selv mens jeg formulerer slike mer eller mindre hypotetiske innvendinger, merker jeg at de i bunn og grunn virker irrelevante, i alle fall i denne billedrammen: Med en kritiker kan man være enig eller uenig i vurderingen av verkene han omtaler, man kan kritisere kriteriene som legges til grunn, argumentasjonen og valg av eksempler; men man kan vanskelig være uenig med en essayist i hans eller hennes interesser eller preferanser. I bunn og grunn er Hagerups essays, slik jeg oppfatter dem, akkurat slik de bør være: I likhet med Leibniz’ hypotetiske bibliotek trenger også det enkelte verket (in casu Hagerups essayistikk) noen mindre fordelaktige bestanddeler for at resultatet skal bli optimalt. Og i vår sammenheng er det optimale ensbetydende med det hagerupske essayet slik vi kjenner det …

Det eneste jeg merker at jeg, idet portrettet signeres, ikke kan avstå fra å bemerke, er den utvilsomt uvesentlige detaljen som utgjør en minimalt irriterende flekk på skilderiet, nemlig Hagerups iøynefallende forkjærlighet for «synonyme» perifraser av det journalistiske slaget, som gjør at (for eksempel) Marx ikke får lov til å hete Marx for lenge av gangen, men må døpes om til «forfatteren av Kapitalen» eller lignende, ikke for å formidle nødvendig eller supplerende opplysninger om det omtalte subjektet, men utelukkende for den uvesentlige variasjonens skyld. Poenget kunne vært formulert av Georg Johannesen i sin beskrivelse av de glitrende gullpenners poetikk, men det er ikke det: Det finnes flere steder i Borges’ sene forfatterskap, det slår meg som særdeles vel observert, og jeg forærer det derfor til H.H., tel que je l’imagine, som en avsluttende symbolsk gave.

  1. Denne holdningen må selvsagt ikke forveksles med den livstrette pessimismen som har preget deler av Hagerups generasjon helt fra dens pureste ungdom, og som med årene utilslørt fremstår som det den kanskje allerede i utgangspunktet var, nemlig en rendyrket reaksjon. Emblematisk: Aftenpostens Jan E. Hansen, som var skyteskive for Hagerups predebut i Vagant 2/1988, «Homo immobilis», et bidrag som hadde fått under- eller overtittel «Jan E. Hansen og litteraturvitenskapen», og var signert «Henning Hagerup, Stud.mag.art».
  2. «Interview with Edward Said», Diacritics, 3/1976, s. 36.
  3. Atle Kittang, «Tre forståingsformer i litteraturvitskapen», Litteraturkritiske problem, Universitetsforlaget, 1975.
  4. «For sent og for tidlig», Norsk litteraturvitenskapelig tidsskrift 2/2000. Vassenden hevder her at «artikkelsamling» er en mer adekvat betegnelse enn «essaysamling» siden Vinternotater for det meste består av tidligere publiserte tekster, og at slike uansett har begrenset verdi; fire år senere gir han ut en samling egne, tidligere publiserte artikler, som på omslaget også omtales som «essays».
  5. «Har H.H. virkelig oversatt Turtles?» spørres det. Ja, det virker sånn. Jeg har ikke sett resultatet selv, men en formulering i «Gisp! Kvakk!» (jf. ref. ndf.) tyder på det: «En serie som Turtles kan du oversette i søvne.»
  6. Jf. Jørgen Sejersted, «Per Petterson – mellom tekst og psyke», i Vagant 3–4/1998.
  7. Overflødig informal note for spesielt interesserte: Dette burde vel jeg vite, som i flere av de siste ukene har levd i plastposer og virtuelle tekstlandskap fylt med essays og utklipp fra Vagant og Vinduet og en rekke andre tilsvarende trykksaker, de fleste tilveiebrakt av Hagerups arvtagere, dagens vaganter, men noen av dem håndplukket fra den aller mest nedstøvede delen av mitt hjemlige «arkiv». Der fikk jeg også dokumentert noe jeg lenge har hatt en mistanke om (men uten å være helt sikker på), nemlig at G.S. har fulgt Vagant og H.H. helt siden det første Axel Jensen-/fiskebollenummeret fra 1988. Og kanskje tjener det dette kritikerportrettets kredibilitet at det fra en av redaksjonens gamle utklippspermer dukket opp et par notiser, sakset fra tidlige numre av det en gang lesverdige partiorganet Friheten, som bar undertegnedes umiskjennelige signatur, der følgende teser ble etter-trykkelig spikret fast: i) at Vagant anno 1990 var Norges beste litteraturtidsskrift; ii) at det selvsagt var vagantene (v/ H.H. og Alf van der Hagen) som hadde rett i sin kritiske utlevering av aviskritikken av Erik Fosnes Hansens Salme ved reisens slutt (1990), til tross for massiv motbør fra et så godt som samlet pressekorps; iii) at noen (i redaksjonen) burde stoppet plagiatbeskyldningene rettet mot en sakesløs lyrikkdebutant i god tid før de kom på trykk i Vagant 3/1990.
  8. «Sannheten om det norske essayet», i Det fjerde kontinentet, Vigmostad & Bjørke, 2010.

Gisle Selnes

Gisle Selnes

Gisle Selnes, f. 1965. Professor i Allmenn litteraturvitenskap, Universitetet i Bergen. Bor i Bergen.

Én kommentar

  • No er eg 19 år. Ein vert gamal fyrr ein veit ordet av det. Nådelaust sniglar dagar, månader og år avstad.

    (august 1927)