Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Frekkhetens nådegave

ANMELDELSE. I 1981 avdekket to forskere en utbredt voldskultur blant politiet i Bergen. En ny bok diskrediterer avsløringene, men mangler selv et faglig fundament.

«Denne boken er et journalistisk prosjekt som er motivert av å finne sannheten om politivoldsaken i Bergen», sies det i bokas første setning. På side 7, i samme innledning, sier forfatterne: «Boken er ikke et forsøk på å renvaske bergenspolitiet. Vi er overbevist om at det har forekommet politivold i Bergen, selv om vi ikke har noen mening om omfanget.» Begge disse setningene er åpenbart usanne. Det er et dårlig tegn når ei bok begynner med usannheter.

Motivet kan ikke ha vært å «finne sannheten om politivoldsaken i Bergen», for forfatterne er ikke interessert i den utvilsomme politivolden og omfanget den hadde. Som Kvam sjøl sa til NTB, etter VGs referat 12.11.19: «– Vi har ikke gransket politivold. Vi har gransket et forskningsprosjekt.» Det er ikke sant at forfatterne «ikke har noen mening om omfanget». Hele boka handler om at omfanget var nær null eller kanskje ti eller i alle fall like lavt som det en kan anta å finne ved andre politikammer, da som nå. For Kvam & co holder det ikke å si at Vogt og Nordhus tok feil. Nei, bokas klare hovedpåstand er at «voldsforskernes mange anklager mot bergenspolitiet ble avslørt som en eneste stor løgnhistorie» (s. 223, min emfase), fortalt mot bedre vitende for å skade politiet. Slik sett er det nettopp «renvaske bergenspolitiet» de vil – trass i at knapt noen ved Bergen Politikammer er blitt dømt for misbruk av vold i tjenesten. Kvam & co argumenterer hardt, lenge og ensidig for at Vogt og særlig Nordhus var svindlere, og at professor Anders Bratholm og andre som støttet dem egentlig også var det, «at Bratholm i politivoldssaken handlet grovt uaktsomt, og at hans arbeid derfor bør betegnes som vitenskapelig uredelig» (s. 321). Denne boka er ikke vitenskapelig «metodekritikk», den er en kriminalfortelling, en beskrivelse av forbrytelser og forbrytere.

Stilt overfor hundrevis av erklæringer og vitneutsagn om ulovlig voldsbruk i betydelig omfang ved Bergen Politikammer på 1970-tallet, samlet ikke bare i Nordhus og Vogts 1981-rapport, men også blant annet i utredningen som ble til på Justisdepartementets initiativ og flere bøker signert Anders Bratholm, velger forfatterne altså å konsentrere seg om å sannsynliggjøre at anklagene mot politiet var grunnløse. Og det gjør de i hovedsak ved å (forsøke å) vise at «voldsforskerne» var dårlige mennesker: Boka angriper primært forskernes karakter, deres angivelige, til dels svære, moralske brister. I mye mindre grad interesserer de seg for forskningens data og rapportens tolkninger av dem. 

De leverer rett og slett ikke en faglig fundert kritikk. Her er for eksempel ikke noe forsøk på å plassere politivoldsundersøkelsen i en større nasjonal og internasjonal sammenheng – politivold var og er studert både i Oslo og i diverse vestlige land gjennom flere år. Hva viste disse studiene? Var den bergenske undersøkelsen veldig avvikende, metodisk og med hensyn til resultater? Hvordan har politiet rundt om i verden pleid å reagere når noen anklager dem for overdrevet voldsbruk? Dette kan ikke Kvam & co, i motsetning til for eksempel Anders Bratholm, fortelle oss noe om. Kapittel 11 i boka hans fra 1986 er viet internasjonal forskning på politivold[i]. Han påpeker hvordan oppnevnelsen av utvalget han ledet også hang sammen med en undersøkelse publisert i 1980 av Liv Finstad og Anne Lise Gjetvik som – overraskende også for disse forskerne – hadde fått fram i lyset illegal voldsbruk fra politiets side. Den hang også sammen med den mye omtalte Maridalssaken fra 1981, der to unge biltyver var ettertrykkelig banket opp av politifolk, mens andre politifolk så på – med brukne ribbein på den ene og brukket kragebein på den andre som resultat. (Bratholm 1986, s. 21) 

Den voldsomme energien (446 sider, 1149 noter) for å forsvare et politikammer, der så godt som ingen noen gang er dømt for ulovlig voldsbruk, er litt underlig. En genuin interesse, som forfatterne altså proklamerer, for «sannheten om politivoldsaken i Bergen», ville gjøre det naturlig å snakke med ett eller flere påståtte eller faktiske voldsofre – eller vitner. Men forfatterne synes heller å ville gjøre det til en dyd at de ikke har snakket med en eneste representant for disse kategoriene. Forakten for «tidligere straffedømte» og den slags folk kommer fram på flere steder i boka og ble direkte uttrykt av Kvam på pressekonferansen ved lanseringen. VG rapporterte 12.11.19: «– Det denne politivoldssaken har vist, er at disse voldsofrene gjerne forteller én historie den ene dagen, og så forteller de en annen historie neste dag. Så det å basere seg på hva disse voldsofrene sier, er ikke egnet til å kaste lys over om dette forskningsprosjektet er seriøst eller ikke, sier Kvam til NTB.» 

 Hadde dette vært et prosjekt som skulle ettergå Vogt og Nordhus’ resultater på samfunnsfaglig grunnlag, ville nye intervjuer med gjenlevende voldsofre fra undersøkelsen åpenbart inngått som et viktig element. Valget om å ikke snakke med de opprinnelige intervjuobjektene er også åpenbart problematisk sett i lys av utbredte oppfatninger av hva «journalistisk metode» går ut på. Valget er dessuten i åpenbar strid med den maktkritiske impulsen som kjennetegner journalistisk etikk. Det er snarere i tråd med en holdning som kan stiliseres slik: «Vi er ikke kritiske overfor en mektig samfunnsinstitusjon med rett til voldsbruk, vi konsentrerer oss om å billedlig banke gørra ut av døde og sjuke forskere som har kritisert denne institusjonen.» 

Ettersom én av forfatterne, Bjarne Kvam, har vært opptatt av og involvert i «politivoldskomplekset» i over 30 år, og samlet stoff og tatt notater like lenge, er det ikke urimelig å tenke at energien i arbeidet og trangen til å gi dette ut så lang tid etter, henger sammen med at noen har noe å forsvare her, for ikke å si hevne. Kvams sterke synspunkter kom flere ganger til offentlig uttrykk på 90-tallet, som i en halvsides omtale av dokumentarfilmen Boomerang i BT 1. april 1996, i forbindelse med at den skulle vises på NRK1. (Merk at filmen nå ligger allment tilgjengelig på YouTube.) Men Kvams personlige behov for en omkamp er ikke god nok grunn for et forlag til å gi ut denne boka. Og det er da heller ikke bare en trang til å henge ut en avdød og en sjuk bergensk forsker det handler om. 

Kvams oppgjør er så voldsomt at de psykoanalytisk bevandrede kan komme til å tenke på hva et såret grandiost selv kan komme til å kreve: I oppgjøret med de to bergenske forskerne ryker også Høyesterett, en rekke av Norges fremste jurister i etterkrigstiden, i og utenfor akademia, en rekke framstående sosiologer og statsvitere, Amnesty International, Fritt Ord, Den norske advokatforening, Norsk sosiologforening, Den norske Forfatterforening, Universitetet i Bergen, store deler av norsk presse etc. etc. Alle disse har nemlig latt seg lure av de to bergenske forskernes mediestrategi til å godta at det faktisk var noe i de politivoldsanklagene de to mente de hadde dokumentert. Det er en ganske fantastisk fortelling. Forfatterne har, kan en si, frekkhetens nådegave.

De tre forfatterne er som de to voldsforskerne uten direkte relevant akademisk bakgrunn: Bjarne Kvam har (som Vogt hadde) en doktorgrad, fra det juridiske fakultetet ved UiB. Magnus har en cand.mag. fra UiB og en Master of Fine Arts i dokumentarfilmproduksjon fra det amerikanske Regent University, grunnlagt som Christian Broadcasting Network University av legendariske Pat Robertson i 1978.[ii] Tom Kristensen var siviløkonom og ingeniør før han for cirka 20 år siden ble krimforfatter, og det var som spenningslitterær rådgiver han helt på tampen kom inn i bokprosjektet. 

Disse tre er det da som ikke bare utfordrer og rakker ned på Vogt og Nordhus, men også på et betydelig antall mennesker som dannet toppskiktet i norsk akademisk jus og samfunnsvitenskap på 80- og 90-tallet, samt diverse organisasjoner, institusjoner og den norske Høyesterett, som angivelig dømte som de gjorde i sju såkalte boomerangsaker for å takke Bratholm for lang og tro tjeneste, som Kvam sa det sist på 90-tallet.[iii] De har kanskje baller, eller frekkhetens nådegave, men de har mistet hodet. Boka lanserer noe som rett som det er minner om en konspirasjonsteori: Det norske rettsvesenet, de norske mediene, Akademia, kulturorganisasjoner etc. rottet seg sammen mot det uskyldige bergenspolitiet – og dets uredde forsvarere. 

Innledningen som kom bakerst: «Operasjon pølsekvern»
På pressekonferansen der boka ble lansert, kom det fram at kriminalforfatteren i forfattertrekløveret skal ha formet bokas struktur da han kom inn i prosjektet. Det viktigste han gjorde, var at han flyttet avsnittene med «forhistorier», som innledet første versjon, bakerst i boka, så leserne fortest mulig skulle komme til den sterkeste delen av teksten: Den om arbeidet som foregikk på Haukeland sjukehus fra 1973 av. Dette tricket har to viktige konsekvenser: For det første skyves de mest overbevisende eksemplene på rot og rusk fra særlig Nordhus’ side fram og får danne bakgrunn for resten av framstillingen. For det andre plasseres det kanskje tydeligste og mest ubestridelige eksemplet på en forkvaklet kultur i deler av bergenspolitiet bakerst og uten oppfølging. At en spenningsroman slutter med et knippe «forhistorier» er mer enn merkelig, men her har hensynet til Saken vært mer avgjørende enn både historisk forståelse og litterær form.

Det andre først: Det første av fire avsnitt om «forhistorier» kalles «Gyldenpris-aksjonen», men omhandler i realiteten flere politiaksjoner mot «sivilt ulydige» demonstranter. Den kanskje best kjente, var den såkalte Ordføreraksjonen, den politiinspektør Rynning-Tønnesen offentlig omtalte som en omelett man måtte knuse egg for å få til. Internt på kammeret skal den ifølge boka opplysende nok ha gått under navnet «Operasjon pølsekvern». «Etter det jeg opplevde under Ordføreraksjonen, har jeg aldri tvilt på det Nordhus og Vogt fikk frem om politivold», refererer Kvam & co daværende gymnaselev Aslaug Eide (s. 343). Dette er ett av bokas meget få utsagn fra et vitne til overdrevet voldsbruk fra bergenspolitiets side. Et større antall ungdommer hadde gått inn i det størrelsesmessig ganske beskjedne Gamle Rådhus, der ordførerens kontor lå. De satt i trappen, fylte huset, krevde et «sted å være», et ungdomshus. Ordfører Ole Myrvoll ringte til slutt politiet. Kvam & co forteller:

Politiet mottok ordførerens anmodning klokken 14:45. Aksjonen ble ledet av politiets stasjonssjef, men Rynning-Tønnesen var til stede i sivil. Bergen politikammer ligger rett over gaten fra Gamle Rådhus, og ordensmakten rykket kjapt ut med 22 mann. Politiet var tydeligvis kraftig lei av alle aksjonene som hadde vært de senere årene. Demonstrantene fikk kun to minutters frist for å fjerne seg – hvis ikke ville de bli fjernet med makt. (s. 344)

Hva ligger det i dette at «politiet var tydeligvis kraftig lei av alle aksjonene som hadde vært de senere årene»? Var de kraftig leie av jobben sin? Eller var de rett og slett svært aggressive mot de unge demonstrantene på forhånd, og innstilt på avstraffelse på stedet? Slik skildrer Kvam & co hva som skjedde, og jeg beklager, men dette sitatet må bli langt:

Ågot Hamre og andre lenket seg sammen med armene, for å yte passiv motstand. Hun forklarte i rettssaken mot henne senere at en eller flere politimenn tok tak i skulderen og armen hennes, slepte henne bortover gangen og slengte henne utfor trappen. 

Bergens Tidendes fotograf Knut Strand og Dagbladets journalist Bjørn Bratten var til stede i annen etasje. Strand tok bilder av politifolkene mens de ryddet bort demonstranter. Tjenestemennene fikk ifølge Strand nok da han fikk et bilde av en politimann som sto med en hårtjafs i hånden. Fotografen ble da «overfalt, slått i magen, og fikk sitt fotoutstyr ødelagt av rasende politifolk». En politimann rev filmrullen ut av kameraet. Fotoutstyret til over 4000 kroner ble kastet i gulvet. En politimann tråkket på kameraet. Blitsutstyret ble ødelagt ved at en politimann knekte blitsstangen over kneet og der- etter kastet blitsen i gulvet. […]– Politiets plan var åpenbart å sette en støkk i folk for å stoppe ungdommens aksjoner. De dro jo folk etter håret, og kastet dem utfor trappen. Det var et under at ingen ble hardere skadet, sier Knut Strand.

Han hadde bare gjort jobben sin som fotograf. På legevakten ble det konstatert blødning i et arr på magen, arret stammet fra en nylig magesåroperasjon. Bergens Tidende anmeldte Rynning-Tønnesen og politifolkene for volden. Flere demonstranter ble brakt til legevakten med mindre skader. Hardest medfart fikk Gard Titlestad, som ble bitt i sine edlere deler av en aggressiv politihund da han kom ut av rådhuset. Han fikk behandling mot stivkrampe. 

– I ettertid fikk vi vite fra innsiden i kammeret at den brutale aksjonen var planlagt som en avstraffelse på stedet. De kalte aksjonen «Operasjon pølsekvern», sier Gard Titlestad.

– Politimannen med hunden som bet Gard, hadde tydeligvis ikke kontroll over hunden – eller han ville ikke ha kontroll, mener Aslaug Eide. 

Politiaksjonen tok bare 30 minutter. En polititjenestemann i sivil sto utenfor rådhuset og fotograferte alle som ble båret ut.65 ble innbrakt til kammeret og stuet inn i fyllearresten. 

Det var ikke første gang Gard Titlestad ble utsatt for vold fra politiet. Da han var 16 år, ble han innbrakt til kammeret fordi han balanserte på gesimsen til Vikinghallen under en dansetilstelning. 

– Jeg hadde drukket ca. 3 juleøl. Da min far kom på kammeret og hentet meg, ble han vitne til at jeg regelrett ble slått i magen av en politimann. Jeg sank i kne i heisen opp fra fyllearresten. Det var en avstraffelse på stedet, på samme måte som under Ordføreraksjonen. 

Etter den hardhendte oppryddingen under ordføreraksjonen gikk foreldrene til Ågot Hamre, Gard Titlestad, Aslaug Eide og flere til anmeldelse av Rynning-Tønnesen og politiet. I arbeidet med utforming av anmeldelsen fikk foreldregruppen hjelp av Edvard Vogt.» (s. 344-346)

Her iverksetter altså politiet en operasjon som internt er blitt kalt «Operasjon pølsekvern». De gir minst hundre mennesker 2 – to – minutter på å fjerne seg, før de nærmest går berserk: De sleper folk bortetter gulvet og kaster dem utfor trappene, de river folk etter håret så de blir stående med store dotter i hendene, de overfaller en pressefotograf på jobb, slår opp et operasjonssår på magen hans, knuser omsorgsfullt utstyret hans, og lar hunder bite demonstranter i skrittet. Mange demonstranter ble brakt inn til legevakten med mindre skader.

20. oktober 1972 fortalte BT hvordan det gikk med demonstrantenes klager på politiet: Sakene som ble reist av foreldre mot politiet i etterkant, ble alle som en henlagt, enten som «intet straffbart forhold» eller «etter bevisets stilling». Fotografen fikk derimot en påtaleunnlatelse for overtredelse av straffelovens paragraf 326 ved å forulempe eller hindre offentlig tjenestemann i utførelsen av tjenstlig handling. Statsadvokaten overlot til politimesteren i Bergen å avgjøre om fotografen og demonstrantene brøt loven ved ikke å etterkomme politiets befaling om å fjerne seg (på to minutter). Politimesteren ble ansett å være habil i denne saken, «ettersom det ikke er funnet grunn til reaksjon mot noen av politikammerets folk». 

For de fleste vil nok «Operasjon pølsekvern» framstå som et eksemplarisk uttrykk for en forkvaklet kultur i (deler av) politikorpset. Når disse politifolkene oppførte seg sånn midt på dagen, mot en forsamling som stort sett besto av skoleelever og et par-tre pressefolk på jobb, hvordan var de da troende til å opptre i Bergens smitt og smau, i mørket, når de håndterte for eksempel småkriminelle med små og større rusproblemer? Henleggelsene og reaksjonen mot fotografen som anmeldte politiets oppførsel sier sitt. Hvor mange ville etter dette fristes til å anmelde politiovergrep?

Hadde denne fortellingen innledet boka, ville leseropplevelsen blitt en annen. Lesere flest ville spurt seg hvor det ble av forklaringer og oppfølging av det episoden viste så tydelig: Et politi med en ledelse som spilte på lag med og gjorde bruk av aggressive elementer i korpset snarere enn å disiplinere dem. Nytten av kritisk forskning på politiets praksis ville være innlysende. 

Om Nordhus og Vogt på Haukeland – og historien om Peter Heimann
Men boka begynner altså i stedet med historiene om Nordhus og Vogt på Haukeland. De virket sterkt på undertegnede ved første gjennomlesning og gjør det nok også på de fleste mer eller mindre uforberedte lesere. Flere anmeldere synes å være blant disse. Se bare på Willy Pedersens anmeldelse i Morgenbladet 22.11.19: Han ser ut til å godta bokas framstilling langt på vei, og det er nettopp de første 70 – 100 sidene som ser ut til å ha virket mest overbevisende. Som det heter i Sven Egil Omdals positive omtale i BT 13.11.19: «det er i de innledende kapitlene slaget står». 

Jeg visste faktisk ikke at de samlede akademiske kvalifikasjonene til en hovedaktør i prosjektet, «stud.jur.» Gunnar Nordhus, begrenset seg til en ex.phil- eksamen. Han var en slags eldre gymnasiast som så langt jeg kan se fikk større ansvar enn han burde hatt. Jeg visste ikke om alle uklarheter om hvilke leger ved hvilke avdelinger på Haukeland de to voldsforskerne egentlig snakket og samarbeidet med, hvem som egentlig var kontakten som gjorde at prosjektet etter hvert endte med 4 kontorer på barnepsykiatrisk avdeling, om at Nordhus i hvit frakk skal ha snoket i journaler, om at regnskapskontoret på Haukeland fikk regninger fra innkjøp av kontorutstyr som sjukehuset aldri hadde godkjent, om at Nordhus skal ha presentert seg som en bestemt lege da han ringte politiet og ba om opplysninger (noe han selv nektet og hevdet han bare sa han ringte fra vedkommendes kontor). Etc., etc. Episodene synes å komme i strie strømmer og alle peker effektivt i retning av rent sjarlataneri. På undertegnede virket det også en smule sjokkerende at hele Vogt og Nordhus’ voldsforskningsprosjekt var uten noen egentlig institusjonell tilknytning. De oppga i noen sammenhenger at det var knyttet til et «Senter for utviklingsstudier», som ser ut til å ha vært Vogts private idé mer enn noen sosial realitet. Pengene – i den grad de fantes – kom tilsynelatende i virkeligheten fra idealisten Vogts private lommer. I dagens forskningsverden, nesten et halvt århundre seinere, ville et slikt prosjekt ha vært utenkelig.

Dette preget av mangelfull institusjonell forankring, rot og grenseoverskridende improvisasjon av ulike slag var og er voldsprosjektets største svakhet. Som Kvam & co nå viser, kan det brukes til å trekke hele prosjektets verdi i tvil. Men dette er det ikke grunnlag for. Det samfunnsmessig verdifulle hovedresultatet, at prosjektet uansett svakheter i seg selv og gjennom diverse oppfølging dokumenterte en helt uakseptabel forekomst av illegal voldsbruk ved politikammeret i Bergen, sto og står fast. Rotet og Nordhus’ diskutable opptreden i ulike sammenhenger får overdreven betydning i boka. 

Forfatternes iherdige, spenningslitterære jakt på «usannheter» og «løgner» foregår i detalj, side etter side, i all hovedsak uten at det egentlig betyr stort for det innsamlede materialets vekt. Typisk for dette er den store interessen for voldsforskernes samarbeid med privatpraktiserende leger og tannleger. 

Side opp og side ned skrives det om forskernes påstand om samarbeid med 61 privatpraktiserende leger og 125 privatpraktiserende tannleger. Forfatterne skildrer telefonsamtaler de har hatt med 21 av legene og tannlegene, og konstaterer triumferende at disse har vanskelig for å huske at de ble spurt om å være med i undersøkelsen for oppunder 50 år siden. Men da BT i november i år ringte 17 av disse 21, var det bare 4 av dem som husket en samtale med Kvam eller Magnus om saken for fire – 4 – år siden, i 2015. Nærmere bestemt: «Fire av dem sier at de husker å ha vært i kontakt med Kvam eller Magnus. Seks av dem sier at de ikke tror at de har vært i kontakt med Kvam eller Magnus, men at de ikke kan være hundre prosent sikker. Syv av dem sier at de ikke har vært i kontakt med Kvam eller Magnus.» (BT 13./14.11.19) (Senere husket visst ytterligere en person kontakt med forfatterne, mens en gikk fra å ikke huske til å bli usikker).

Dette sier jo noe om holdbarheten av forfatternes foretrukne «journalistiske metode» i denne avsløringen av «forskningsvindel» for femti år siden. Men vel så viktig er det her at alt Vogt og Nordhus’ rapport fortalte at ingen av de privatpraktiserende legene rapporterte noe om voldstilfeller av noe slag. 28 av tannlegene rapporterte om vold, men, som Kvam & co unnlater å opplyse, ingen av disse var tilfeller av politivold. 

Så hvorfor i det hele tatt bruke så mye plass i boka på 21 telefonsamtaler som umulig kunne si noe vesentlig om kvaliteten på undersøkelsen av politivold? Den eneste grunnen jeg kan se, er at disse sidene i krimreportasjestil bidrar til ytterligere å dunke inn bildet av Nordhus’ og Vogts løgnaktighet. Jakten på bekreftelse av at politivoldsforskningen var «en eneste stor løgnhistorie», er så viktig at den gir slike nærmest irrasjonelle utslag. 

Et annet, beslektet og vel så viktig tvilsomt trekk ved bokas framstilling, er all vekten Kvam & co legger på datainnsamlingen ved Haukeland Sjukehus. Lesere flest vil få inntrykk av at særlig Nordhus her fabrikkerte politivoldstilfeller i stor stil. Men voldsforskerne fant jo nesten ikke ofre for politivold der! Bare 3 – tre – innleggelser på Haukeland hang sammen med politivold, ifølge voldsforskernes rapport. Dette nevnes ikke av Kvam & co. Den logisk og faktisk mest sentrale institusjonen for mottak av folk som var skadet ved politivold, var Legevakten. Men innsamlingsarbeidet der er knapt nevnt i det hele tatt – bare en passent i note 56, s. 397 og i et sitat fra Bratholm og Sten-Nilsens granskingsrapport fra 1982 i note 94, s. 399-400. Jeg tar inntil videre dette nesten utrolige hullet i bokas materiale som et tegn på at den hoveddelen av datainnsamlingen som foregikk der, var uten feil eller svakheter forfatterne kunne utnytte i prosjektet sitt.

Jeg skal gå litt grundigere inn på et annet eksempel på Kvam & cos misbruk av sin egen energi og leserens oppmerksomhet. De vier flerfoldige sider og fotnoter til spørsmålet om professor Peter Heimann «ledet» voldsprosjektet eller ikke. Det finnes det ikke gode grunner til. Denne granskningen henger åpenbart sammen med ønsket om å «ta» Anders Bratholm som en simpel forskningsfusker, slik det karakteristisk insinuant kommer til uttrykk på side 37: «Da Bratholm skrev at ‘professor og overlege, dr.med. Peter Heimann ved Haukeland sykehus i Bergen ledet undersøkelsen’, var dette objektivt sett et misbruk av den døde overlegens navn, noe som var egnet til å gi voldsforskningen en større troverdighet enn realitetene tilsa.» Altså: Bratholm uttrykte seg som han gjorde for på løgnaktig vis å tildele undersøkelsen mer prestisje enn den fortjente. Er denne skittkastingen godt begrunnet?

«Nordhus og Vogt har siden voldsforskningen ble presentert i oktober 1981, gitt inntrykk av at de under hele forskningsprosjektet samarbeidet med professor Peter Heimann, og at Heimann også var med på å starte prosjektet» (s. 36). Vel, selv voldsforskerne kunne ikke skjule at Heimann døde i 1978, så under hele prosjektet påsto de neppe at de samarbeidet med ham. Og er det så urimelig å hevde at Heimann var «med på å starte prosjektet»? 

Kvam & co forteller: «Nordhus har forklart at han i september 1973 tok kontakt med Heimann: ‘Professoren sa seg interessert i prosjektet’, og sammen satte de opp registreringsskjema, intervjuskjema og andre skjema som var nødvendige for en forsvarlig gjennomføring av prosjektet» (s. 36). De setter ikke spørsmålstegn ved denne framstillingen av prosjektets første konkrete arbeid. Men de undersøker ikke hvorfor Nordhus tok kontakt med akkurat Heimann, av alle Haukelands mange leger. 

Kontakten må nødvendigvis ha vært etablert på mer uformelt vis først, for eksempel i form av et mer eller mindre tilfeldig møte mellom Heimann og Vogt. Det virker faktisk ganske rimelig å anta at selve ideen til prosjektet og det tverrfaglige samarbeidet det forutsatte nettopp kan ha blitt unnfanget i en sånn sammenheng, og så fulgt opp ved at «stud.jur.» Nordhus i forståelse med Vogt henvendte seg til Heimann så de to sammen begynte med helt konkrete forberedelser. Det er ingen nødvendig rasjonell grunn til å anta at det ikke forelå en form for samarbeid helt fra begynnelsen av og at Heimann spilte en svært sentral rolle i prosjektet fra da av og så lenge han levde. 

«Dersom det virkelig var riktig at Heimann satte i gang undersøkelsen sammen med Nordhus og Vogt, og senere ledet undersøkelsen, ville det selvsagt være en styrke for prosjektet. Det ville være en garanti for at forskningen var av høy kvalitet.» (s 36f), skriver Kvam &co. Men når de skal svekke de faglige kvalifikasjonene voldsforskernes diverse «konsulenter» hadde, som et ledd i æreskjellingen av Bratholm, heter det: «Dessuten har forskere innenfor medisin ingen skolering i rettssosiologi» (s. 93). Drøye 50 sider tidligere var det altså en «garanti for at forskningen var av høy kvalitet» om en endokrinkirurg sto for ledelsen av det sosiologiske prosjektet. 

Kvam & co viser at Heimann gang på gang i korrespondanse og i andre sammenhenger nevnes uten at han omtales som «leder». For eksempel finner de Heimann nevnt bare som «referanseperson» i Vogt og Nordhus’ søknad om finansiering fra Forskningsrådet i 1974. Men kan det ikke for eksempel tenkes at det var taktiske eller pragmatiske grunner til dette? Ville det være en fordel å gjøre en professor dr.med., spesialist i endokrinkirurgi, til leder av et sosiologisk prosjekt? 

Spørsmålet om i hvilken form eller forstand Heimann var «leder» for prosjektet er åpenbart egentlig av svært begrenset betydning. Kvam & co viser sjøl at Heimann uten tvil var en nøkkelmann for forskernes arbeid ved sykehuset, på mange måter. Ikke bare ved igangsettelsen, men også ved at han for eksempel på et bestemt tidspunkt mente seg å kunne «stoppe hele undersøkelsen umiddelbart» (Kvam & co s 38). Han skaffet, som flere overleger vitner om i boka, forskerne adgang til diverse avdelinger ved sjukehuset, han registrerte prosjektet deres ved sin kirurgiske avdeling så de to fikk adgang til sjukehusets datakapasitet m.m. Og på side 38 hos Kvam & co kommer Heimanns sekretær til orde: 

Professor Heimanns mangeårige sekretær Gudrun Nesheim Mo har fortalt hvordan han samarbeidet med forskerne: – Begge forskerne var ofte til konferanse på Heimanns kontor. Det finnes nok ikke noe særlig skriftlig om kontakten mellom Heimann og forskerne. Men de fikk lov av Heimann å lese journaler. Jeg var behjelpelig med å finne journaler til dem. Det var informasjon fra journalene de bygget på. Jeg oppfattet ikke dette som forskning, men som statistikkarbeid. At de intervjuet pasienter, kan jeg ikke huske, sier Nesheim Mo.

På s. 43 sier Kvam & co: «Når det gjelder tilgang til sensitive personopplysninger, praktiserte de ulike sykehusavdelingene ulike regler for forskerduoen.» Duoen fikk tilgang til pasientopplysninger på flere avdelinger. Men enklest var det på Kirurgisk institutt, i tråd med hva sekretær Mo fortalte (Kvam & co s. 44): 

Nordhus og Vogt fikk tydeligvis tilgang til taushetsbelagt informasjon ved Kirurgisk avdeling. Det stemmer ganske godt overens med den redegjørelsen overlege Alho i 1981 ga overfor sykehusdirektør Birkeland: Nordhus fikk opplyst navn på pasienter som var innkommet etter å ha vært utsatt for vold. Han fikk da anledning til å kontakte pasienter og innhente pasientens samtykke til intervju. Intervjuene ble underlagt taushetsplikt, og de intervjuede ga sitt skriftlige samtykke angående journalopplysningene. Nordhus fikk ikke anledning til å lese journaler på egen hånd, men innhenting av journaldata skjedde i samarbeid med Kirurgisk avdelings kontaktmann, lege Anders Mølster, som lånte journalene fra arkivet til sitt kontor, og hentet fra journalene de opplysninger som Nordhus trengte. På den måte var det samlede grunnlagsmaterialet med statistiske og kasuistiske data anonymt. (Kvam & co s. 44)

På denne bakgrunnen er det litt underlig at Kvam & co refererer til overlege Ole Jacob Brochs kolportering av rykter i et brev til Haukeland-ledelsen, i en slående insinuant argumentasjon for at Nordhus snoket i pasientjournaler: 

Professor Ole Jacob Broch skrev i brev til sykehusdirektør Birkeland 15.11.1981 at Broch hadde «blitt fortalt» at Nordhus var blitt observert i pasientarkivet ved Kirurgisk avdeling, men Broch hadde ikke noe bevis for dette, og Broch hadde heller ikke tatt det opp med Heimann. Men det er neppe usannsynlig at Nordhus snek i pasientjournalene ved Kirurgisk avdeling, og at det var dette som var årsaken til professor Heimanns skarpe advarsel til Nordhus og Vogt i brevet 13.10.1975. (Kvam&co, note 76, s. 399)

Ut fra alt som er sagt om de to forskernes forhold til Kirurgisk institutt og dets leder, er dette instituttet åpenbart det siste de skulle behøve å snike seg inn i journaler på. Den løse spekulasjonen (noe Broch hevdet han ble fortalt av en anonym) blir fulgt opp av enda en løs spekulasjon: Det er «neppe usannsynlig» at Nordhus snoket i pasientjournalene ved Kirurgisk avdeling og at dette var årsaken til «professor Heimanns skarpe advarsel». Det er neppe usannsynlig at en monomant mistenksom hjerne har styrt skriften her. 

I et brev fra Heimann til Det medisinske fakultets EDB-avdeling 23. november 1976 skrev Heimann at han hadde «fulgt utviklingen» i prosjektet Voldskriminaliteten og dens ofre i flere år og at han «betrakter det som et medisinsk prosjekt av stor interesse, rent bortsett fra dets åpenbare kriminologiske, juridiske og samfunnsvitenskapelige interesse». (Kvam & co s398f, note 71) Dette skrev han altså etter flere års samarbeid, som redegjort for ovenfor. Det er mest sannsynlig at han mente den positive beskrivelsen alvorlig.

Kvam & co har egentlig ingen forklaring på, og spør i det hele tatt ikke om, hvordan de to freelance-forskerne kunne operere på Haukeland som de gjorde i årevis. Og de har som nevnt heller ikke spurt hvorfor akkurat Heimann ble deres partner. Det krever bare litt googling og en samtale med noen som kjente ham, så nærmer man seg et svar. 

Heimann, født i München 1926, kom som jødisk flyktning til Sverige via Nederland i 1941. Han ble «kallet» til professoratet i Bergen i 1970, etter mange års imponerende karriere ved ledende svenske sjukehus i Stockholm og Göteborg. Han var internasjonalt ledende spesialist i det som nå heter endokrinkirurgi (kirurgi på hormonsystemet) og regnes som den drivende kraften bak opprettelsen av den internasjonale faglige organisasjonen for feltet i 1979, året etter at han døde av kreft.[iv] Hvert år holdes det en Peter Heimann-forelesning ved denne organisasjonens konferanser. Men Heimann var også en bredt interessert, organisatorisk drivende kraft på Haukeland. Der fikk han ikke bare sammenslått to avdelinger ved instituttet han ledet og lagt om deler av undervisningen av studenter der. Han etablerte i 1975 også et kurs i katastrofemedisin for kirurger og anestesiologer som ble obligatorisk for medisinerstudenter, han ble i 1977 leder av Rådet for Norsk institutt for sykehusforskning, han var konsulent ved opprettelsen av medisinsk redningstjeneste for den nye oljevirksomheten i Nordsjøen og opprettet sammen med Landsforeningen mot kreft det første regionale servicesenteret for kreftpasienter, i Bergen.[v]

Denne sterkt samfunnsengasjerte medisinprofessoren skal dessuten i løpet av livet ha forlatt den mosaiske troen og blitt kveker.[vi] Denne religiøse orienteringen mot det pasifistiske «Vennenes samfunn» peker sammen med samfunnsengasjementet mot et mulig sammentreff med venstremannen Vogt (eller i og for seg Kristelig Folkeparti-mannen Gunnar Nordhus) i en eller annen idealistisk sammenheng. Uansett var han intet tilfeldig valg for den som ville studere et så sosialmedisinsk interessant tema som voldsbruk og dens konsekvenser. 

Den store energien Kvam & co legger i å dokumentere at begrepet «leder» noen steder er anvendt på upresist vis om Heimanns funksjon i Vogt og Nordhus’ voldsprosjekt, er helt feilplassert formalisme når man tar i betraktning mannens utvilsomt faktisk igangsettende, aktivt deltakende og ledende funksjoner i prosjektet. 

Materialets omfang og kvalitet
Det var sannsynligvis tidlig våren 1974 undertegnede, sammen med kanskje 7-8 venner, ble vitne til politivold i Bergen. 

Vi satt relativt stillferdig en lørdagskveld og pratet i Claus Frimannsgate på Nøstet, ved vinduene mot gaten. Så hørte vi kjappe fotslag komme mot oss på fortauet utenfor, før det smalt noe i husveggen utenfor. Vi hørte rop om hjelp. Vi kikket ut, og så en mann holde en annen mann fast opp mot husveggen med venstre hånd rundt halsen hans mens han slo og slo mot kroppen. To av oss løp ut og forsøkte å stoppe han som slo. Da oppdaget de at det var en politimann, som hadde mistet luen. Vi andre kom etter ut i flokk og følge og så politimannen slå enda en liten stund, mens vi etter hvert kommenterte det som foregikk. Politimannen stoppet å slå og sikret grepet om mannen han hadde slått. Han enset oss ikke, men vi fulgte med ham da han tok med seg arrestanten ned i enden av gaten og gjennom et smau. Der nede, litt nedenfor nåværende Klostergarasjen, sto det en svartemarje og ventet. Arrestanten og politimannen entret bilen, som så kjørte bort. Vi syntes hele begivenheten var merkelig og ville gjerne ha en forklaring. Derfor gikk vi til politikammeret og henvendte oss i vakten med spørsmål om hva som foregikk på Nøstet kvelden før. Nei, svarte vakthavende, der foregikk det ingenting. Der var ingen politimann, ingen arrestasjon og ingen politibil. I alle fall ikke ut fra politiets logg. Vi fant dette merkelig og etter en kort diskusjon ble de fleste av oss sendt ut mens to av ble valgt ut til en samtale med en eller annen sjef et sted oppe i bygget. Han så alvorlig på våre representanter og erklærte at det var vanskelig å være politi i dag. Og dett var dett. 

Siden ble jeg fortalt av en eller annen at nettopp det vi så, var en ganske vanlig praksis: Småkriminelle politiet hadde en høne å plukke med, ble banket opp og kjørt i bil ut av sentrum der de så slapp ut. Dette er bare hearsay. Men jeg vet hva vi så og hørte den gangen og ingen skal få meg til å tro det var et engangstilfelle. Her var åpenbart flere ledd i organisasjonen involvert i en soleklart ulovlig praksis. Og: Vi er mange lovlydige i Bergen som på 70-tallet på ulike måter erfarte eller hørte overbevisende førstehånds beretninger om liknende forhold.

Kvam & co synes åpenbart ikke slike historier er interessante. Det de gjør med voldsofrenes materiale, er å plukke ut enkelte beretninger de synes virker usannsynlige, eller fordi de har antatte spor etter Gunnar Nordhus’ uttrykksmåte. Og så lar de dem trykke uten kommentarer i boka, som en slags illustrasjoner, uten «bildetekster». «Forskningsmaterialet var spektakulært ikke bare på grunn av det enorme volumet på 12 180 sider, men først og fremst på grunn av det utrolige innholdet.» (s. 26) Hvor utrolig var det egentlig? Lengre sitater blir dessverre nødvendige her.

En 71 år gammel ufør mann:

De to polititjenestemennene kom på nytt til, men var nå rasende. De skjelte meg ut som «fyllefant» og «lasaron», og den ene av polititjenestemennene grep umiddelbart tak i armene mine og vred dem kraftig bak på ryggen slik at jeg ble stående foroverbøyd, men i oppreist stilling. Helt umotivert trekker nå polititjenestemann nr. 2 frem køllen sin og slår den med stor kraft mot hoften min. Idet dette skjer, slipper polititjenestemann nr. 1 grepet i armene mine slik at jeg faller i gaten. Jeg begynner å gråte og bære meg over smerte. Politibilen er nå kommet til stedet, tjenestemannen griper nå tak i armene mine, mens den andre polititjenestemannen tar tak i bena, også i den skadede foten min, og sleper meg over gaten. Foran politibilen løfter de meg et stykke opp fra gateplanet og disser meg frem og tilbake et par ganger idet de holder meg i armer og ben, før de regelrett hiver meg inn i politibilen. Jeg lander pladask på bilgulvet og blir liggende der på ryggen på vei til politikammeret. Umiddelbart plasserer de to polititjenestemennene bena sine på brystkassen min. Jeg ynker meg av smerte. En av polititjenestemennene ber meg da om å holde kjeft og sier at jeg jo bare er en gammel «fyllik» og «drukkenbolt» som snart skal dø, hvorpå han slår meg med knyttet hånd i ansiktet. Slaget var kraftig og jeg ynket meg enda mer, mens polititjenestemennene bare ler. Jeg sier nå til dem: «Hvorfor skal dere behandle meg slik, jeg er jo kun en gammel, trett mann», og begynner på nytt å gråte. Polititjenestemennene bare ler videre. 

… Jeg vil betegne voldsanvendelsen som helt unødvendig, rå og brutal. … 

En 19 år gammel maler:

Jeg var på vei hjem ved 1-tiden, da jeg ble stanset av en polititjenestemann. Der forelå pågripelsesordre. Polititjenestemannen grep fatt i meg, men jeg forsøkte å slite meg løs. Bare slite. Jeg ble da slengt i gaten og forsterkninger ble tilkalt via drosje. To politibiler kom til stedet. Fire–fem polititjenestemenn hoppet ut og angrep meg øyeblikkelig med spark i kroppen og slag i ansiktet. Blodet rant og griset til klærne mine. Jeg fikk hevelse i ansiktet. Volden var unødvendig, ja rent ut sadistisk. Jeg er ennå redd polititjenestemenn.23 

En 16-årig arbeidsløs gutt forteller: 

En nabo hadde fått en skade på bildøren sin og trodde jeg var skadevolderen. Ingenting ante jeg om skaden, da politiet ble tilkalt. Hele tiden var jeg rolig, men plutselig grep to av politimennene tak i armene mine og vred dem bak på ryggen. Mens de holdt meg slik, grep to andre tak i bena mine, løftet meg opp og disset meg frem og tilbake to–tre ganger for så å hive meg inn i hunderommet bak i politibilen, en Volvo stasjonsvogn. Jeg landet på alle fire og fikk to brudd i venstre hånd. Jeg kjente umiddelbart smerte i hånden og fortalte til politiet at den var skadet. Veldige smerter trakk seg oppover i armen og jeg kunne ikke bevege hånden. Men i stedet for å hjelpe meg, tok den ene politimannen fram håndjern og strammet dem godt til. 

Jeg lå nå og vred meg av smerte og ba om legehjelp. Men nei, de kjørte meg direkte til politikammeret. Jeg ble ført inn i ordensvakten, hvor jeg oppga mine personalia. Jeg spurte nå politimannen der om å få komme til behandling hos lege, men uten resultat. Han sa: «Kjør ham i fyllearresten.» Da jeg kom i fyllearresten, gjentok jeg for tjenestemannen der min anmodning om behandling. Håndjernene ble nå tatt av, og tjenestemannen knep i hånden. Han skulle visst undersøke meg og spurte hvor det gjorde vondt. Smertene ble bare verre etter all denne knipingen og jeg begynte å gråte. Jeg gjentok min bønn om behandling. Tjenestemannen bare fortsatte knipingen, slik at smertene ble enda sterkere. … Den behandling jeg fikk av politiet, var helt unødvendig, ja rent ut sadistisk.

At formuleringen «unødvendig, rent ut sadistisk» går igjen skal åpenbart få oss til å tenke at beretningen i seg er utroverdig og følgelig ren diktning. Men dét er den vel ikke? Har Kvam & co forsøkt å sjekke denne og lignende beretninger ved å gjenintervjue ofre og sjekke med eventuelle opplysninger fra Legevakten? Nei. Bratholm & co kommenterte alt i Politivoldrapporten (1982) at det var godt samsvar mellom de forklaringene voldsofre ga utvalget og de som ble gitt i intervjuene med voldsforskerne: 

bortsett fra at forskerne ved gjengivelsen av ofrenes forklaringer stort sett har brukt sin egen – iblant noe litterære – uttrykksmåte istedenfor ofrenes. Dette må imidlertid ses i sammenheng med at forskerne har gitt et meget sammentrengt referat av ofrenes fremstilling. Ofrenes forklaring for utvalget hadde som regel langt flere detaljer. 

(s. 78, gjentatt og referert til for eks. i Bratholm 1982, s. 35)

Bratholm og Stenberg-Nilsen og deres sekretær Frode Sulland gjorde altså intervjuer med en rekke voldsofre (samt vitner og andre kilder). Her er opplysninger om forklaringenes karakter som mangler helt i Kvam & cos framstilling av dem: 

Ofrenes forklaringer var stort sett ikke preget av ensidig kritikk av politiet. Flere av dem innrømmet f.eks. at de hadde vært verbalt aggressive, at de hadde vært mer eller mindre beruset under episoden, at de hadde unnlatt å svare på spørsmål fra politiets side osv. […] Mange av de avhørte ble spurt om sitt syn på politiet. De fleste ga på dette punkt nyanserte svar. Det ble vanligvis hevdet at politiet stort sett består av bra folk. Det er imidlertid enkelte brodne kar som ødelegger. Det styrker også tilliten til ofrenes forklaringer at det gjerne var bare én eller to av de tilstedeværende politimenn som ble utpekt som voldsutøvere. Andre fra politiet som var til stede ble enten utpekt som passive eller – hva som også hendte – ble rost fordi de hadde grepet inn til fordel for offeret. (s. 78f)

All omtale Kvam & co gir ofrenes fortellinger, er innrettet på å gjøre dem til løgnhistorier. Boka deres nærmer seg aldri Bratholms kombinasjon av lydhørhet og en realistisk, kritisk holdning. Bratholm hadde for øvrig ikke bare studert samfunnsvitenskap i USA, han var heller ikke uten erfaring med intervjuer av straffedømte. Han intervjuet blant annet i sin tid en lang rekke innsatte ved tvangsarbeidsinstitusjonen Opstad på Jæren, og ble slått av hvor åpenhjertige og nyanserte de ofte var.[vii] Sånt synes ikke Kvam & co er verdt å nevne.

Avsnittet «Bratholm-rapportens mangler»
Kvam & co er som jeg har vist ovenfor, ute etter å rakke ned på Anders Bratholm så mye som mulig. For eksempel finner en følgende på side 320: 

Det kan hevdes at Bratholms argumentasjonsendring, hans manipulasjon av informasjon og hans stadige og iherdige forsvar av voldsforskningen peker i retning av at Bratholm visste det var tale om uærlig forskning, men at han gjorde hva han kunne, for å skape et glansbilde. […] Et slikt lytefritt glansbilde står i kontrast til det kaos av uetterretteligheter og løgner man finner når man går voldsforskningen nærmere etter i sømmene. Det finnes, som man ser, en del puslespillbrikker som kan brukes til å lage et bilde av Bratholm som en bevisst manipulator.

Flere som har hatt befatning med politivoldmaterien, har hevdet at Bratholm ikke var til å stole på. (Mine kursiveringer, JG)

Det retorisk påfallende valget av et upersonlig subjekt i første setning her («det kan hevdes»), har en fin oppfølger i den siste setningen, hvor et ukjent antall anonyme kilder gis anledning til å hevde at «Bratholm ikke var til å stole på». Det er intet forsøk på å forklare eller utdype verken hvem som har «hevdet» dette eller hva de mer spesifikt skal ha siktet til. Det er gudskjelov sjelden vi ser anonyme, nedrige ærekrenkelser av dette slaget i norsk sakprosa. 

Forkjærligheten for upersonlige subjekter gjenfinnes også for eksempel på side 321, der Kvam & co sannsynligvis prøver å framstå som «balanserte» og fornuftige i sin vurdering av Bratholm ved å vise at det er andre som er atskillig krassere i tonen enn dem: 

Det er hevdet at Bratholm var grovt uaktsom – altså at hans handlinger var svært klanderverdige, og at det var grunnlag for sterk bebreidelse, tatt i betraktning Bratholms personlige forutsetninger. Det er til og med blitt foreslått overfor oss at Bratholm muligens var bevisst grovt uaktsom. (Mine kursiveringer, utenom den fete, «bevisst»)

«Det er hevdet», igjen. Og så en höjdare i sjangeren: «Det er til og med blitt foreslått overfor oss» at Bratholm «muligens» var «bevisst grovt uaktsom». Disse personene, som ytrer seg om for eksempel hva som har vært mulige forhold i Bratholms hode, vet vi stadig ikke hvem er. Er det kona til en av forfatterne som har foreslått dette en kveld? En kompis, eller en nabo? Det er ytterst merkelig at sånt som dette får slippe gjennom et seriøst forlags redaksjon. 

Kapitlet «Bratholm-rapportens mangler» skulle en tro inneholdt solid og drabelig kritikk av rapporten Bratholm og Stenberg-Nilsen, med Frode Sulland som sekretær, leverte 22. februar 1982 til justisdepartementet, som ga dem oppdraget 27. oktober 1981. Det gjør det ikke. 

Kapitlet begynner slik på side 77: «Dersom Bratholm-utvalget hadde funnet grunn til å stusse ved Nordhus og Vogts forhold til Haukeland sykehus, kan det tenkes at utvalget ville ha sjekket nærmere. Utvalget kunne for eksempel spurt om de ansatte ved sykehuset hadde registrert tilfeller av politivold.» Vel, utvalget registrerte jo som nevnt at voldsrapporten slo fast at meget få politivoldsofre ble lagt inn på Haukeland sjukehus mens registeringen foregikk, nærmere bestemt 3 (se Vogt og Nordhus 1981, s. 219). 

Like fullt følges det siterte av beretningen om en studie av voldstilfeller og politiets involvering i slikt for året 1981. Den skal ha blitt utført av nevrokirurgen og professoren Jeremy Ganz. (En mann undertegnede, liggende med brukket nakke på avdelingen høsten 1980, forsøkte å få omdøpt til dr. Arroganz.) Ganz skal ha «hentet materiale fra alle avdelinger ved sykehuset som hadde med skader å gjøre, bortsett fra Øyeavdelingen og Avdeling for plastisk kirurgi» (s. 219). Han fant 1813 «skaderegistrerte» pasienter ved sjukehuset i løpet av 1981, og bare én av disse var skadet i kontakt med politiet: En som var bitt av en politihund. 

Ganz’ undersøkelse ble slått stort opp over fem spalter i BT 1. desember 1983: «Nytt forskningsmateriale fra Haukeland. Voldsundersøkelse uten politivold.» Slik annonserte en nedgangen fra 3 tilfeller på halvannet år til ett tilfelle i løpet av ett. Ganz lot seg intervjue, et intervju som også ble gjengitt i Oslo-pressen. Ganz mente undersøkelsen hans «kunne bringe litt balanse i bildet», i følge Kvam & co. Man understreket Ganz’ lange og internasjonale erfaring (briten kom til Bergen fra Umeå) og han sa: «– Jeg har sett skader i tusentall, men aldri sett et eneste eksempel på noe som kan fortjene betegnelsen politivold». Ikke ett

Det Kvam & co unnlater å opplyse noe om, er hvor Ganz’ forskningsprosjekt ble publisert. Det ble nemlig aldri publisert. Intervjuet med Ganz tiltrakk seg imidlertid Bratholms nysgjerrighet, så han skrev til Ganz 26. juli 1984 (Bratholm 1986, s. 129f). I svaret fra Ganz, som han brukte utrolig lang tid på å skrive, det var datert 1. november samme året, ble det opplyst at avisartikkelen bygget på et foredrag han holdt i 1983 i organisasjonen ALKOKUTTs regi, med tittelen «Rus og vold». Forelesningen fantes ikke i publiserbar form, og materialet den var basert på, var makulert. Bratholm nevner også at prof. dr. med. Bo Arnesjö, daværende sjef ved Kirurgisk Avdeling, opplyste at «verken han eller andre av overlegene ved avdelingen kjente til undersøkelsen og at hans henvendelser rundt i sykehuset ikke hadde ført til kontakt med noensom kjente til den.» 

Dette ikke-eksisterende foredragsmanuskriptet fra 1983 med makulert datagrunnlag er altså det Kvam & co mener Bratholm og Stenberg-Nilsen og Sulland skulle ha sjekket en gang mellom oktober 1981 og februar 1982, altså lenge før det forelå, hvis de virkelig hadde vært interessert i å sjekke fakta bak de 3 politivoldstilfellene som ble registrert ved Haukeland av Nordhus og Vogt. Jeg for min del tror det var mer fornuftig å konsentrere seg om å sjekke Volden og dens ofre best mulig.

Etter denne knallåpningen av kapitlet heter det, stadig på s. 77: «Hvis Bratholm-utvalget hadde undersøkt, kunne de også ha avslørt at det Nordhus og Vogt skrev om sitt samarbeid med 61 privatpraktiserende leger og 125 privatpraktiserende tannleger, ikke var sant.» Hvordan og hvorfor skulle de bruke sin knappe tid på å «avsløre» et samarbeid med leger som ikke behandlet voldsofre av noe slag og tannleger som til dels gjorde det, men ingen ofre for politivold? 

Kvam & co foreslår så følgende: «Hadde Bratholm-utvalget kikket nærmere på Vogts søknad til Forskningsrådet fra mai 1974, ville de sett at det meste som sto der om Nordhus’ kvalifikasjoner som ‹forsker›, var usant». Det er sikkert riktig at Nordhus’ kvalifikasjoner i den søknaden ble svært generøst beskrevet. Men ingen av oss nålevende, utenom Nordhus og kanskje Kvam & co, har lest den teksten. Derimot vil jeg og sannsynligvis noen til si at det ville vært komplett absurd om de som i løpet av kort tid skulle utrede politivoldsspørsmålet på oppdrag fra departementet, ut fra voldsforskningsrapporten på godt over 10 000 sider, skulle gi seg til å lese cirka åtte år gamle søknader om støtte fra Forskningsrådet. 

Blar vi om til side 78, finner vi dette:

Departementet hadde uttrykkelig spurt om det kunne reises metodiske innvendinger mot forskningen. Kochs analyse var nettopp en slik metodekritikk. Dansken fremførte sin meget kritiske analyse i et foredrag på Sundvollen Hotell i Buskerud, i begynnelsen av desember 1981. Dette var midt i Bratholm-utvalgets granskingsperiode. Anders Bratholm satt på første rad og hørte på. Likevel ble Kochs kritikk ikke omtalt med et eneste ord i Bratholm-rapporten, og bare noen få av hans innvendinger ble nevnt. 

Kvam & co unnlater her å nevne at ut over Bratholms omtale av noen av innvendingene hans i rapporten, så kommenterte både Bratholm og Nordhus/Vogt faktisk Henning Kochs kritikk i samme nummer av Nordisk Tidsskrift for Kriminalvidenskab der den ble trykt som artikkel (nr 5, 1982). De unnlater også å nevne at Bratholm tok opp og imøtegikk stipendiaten Kochs kritikk over drøye tre sider (s. 117ff) i sin 1986-bok Politivold. Omfang – årsaker – forebyggelse. En studie i desinformasjon. Der omtaler han ikke bare Kochs kritikk i tidsskriftet, men viser også til en avhandling Koch hadde publisert i sitt institutts skriftserie nr 17, 1982, om politiforskningen i Norden allment. Den avhandlingen er ikke omtalt av Kvam&co. 

Bratholm viste at Koch tok feil i resonnementet bak det han regnet som sin hovedinnvending: Han antok at N/V ikke frasorterte de tilfellene i deres primærmateriale hvor det forelå tvil om skaden var forårsaket av ulovlig voldsbruk fra politiets side. Dette gjorde de bare, trodde han, i sitt sekundære materiale (ofre som ikke var registrert på grunn av aktuelle skader, men på grunn av tidligere erfaringer). Derfor mente Koch at forskerne kunne ha medregnet lovlig maktbruk i tallene for misbruk av vold. Men dette skyldtes at opplysningen om slik frasortering i primærmaterialet ikke var med i populærutgivelsen Volden og dens ofre. Som N/V opplyste i sitt svar i tidsskriftet, var det derimot med i «delrapport nr. 4», metoderapporten, der det også ble vist at «frasorteringsprosenten» var omtrent den samme for begge kategoriene materiale. 

Bratholm gir så Koch rett i at et bestemt søylediagram kunne misforstås, men sier det egentlig er i overensstemmelse med det undersøkelsen viser. Og så siterer han dette fra Kochs artikkel, som Kvam & co ikke finner det opportunt å referere: 

På trods af N/V’s undersøgelses åbenbare metodiske svagheder, må det sammenfatningsvist siges, at de har sandsynliggjort, at der i Bergen på årsbasis forekommer ca 10 ganger så mange tilfælde af politivold (eller oplevet politivold) som der anmeldes. Det er første gang, at en nordisk undersøgelse har dokumenteret forekomsten af sådanne tilfælde i nogen større omfang. (Koch 1982, s. 252)

Dette sa altså Koch, trass i at han trodde de metodiske svakhetene var større enn de faktisk var. 

Kochs artikkel er for øvrig heller ikke uten andre problemer. Som at han ikke drøfter hva vitners opplysninger kan bety for bildet av politivoldens art og omfang, trass i at han kaller opplysningene Bratholm-rapporten bringer om hva et betydelig antall leger, sosialarbeidere og politifolk har fortalt «tankevækkende». Han anbefaler deltakende observasjon som metode for å avdekke og forske på illegal voldsbruk fra politiets side, uten å vie åpenbare svakheter ved denne metoden på dette feltet særlig oppmerksomhet. 

Den videre framstillingen i kapitlet som angivelig skal handle om «Bratholm-rapportens mangler», sklir – på en måte som er karakteristisk for hele bokas preg av underholdningslitteratur og mangel på saklig struktur – over i journalistisk skildring av en angivelig falsk offerberetning som etter hvert handler om daværende politiinspektør Svein Alsaker og en påstått falsk anklage mot ham. Det tar fem sider (78-83) før man kommer til saken: Bratholm-rapporten hadde ikke tatt opp den falske anklagen mot Alsaker. De tok derimot opp en beslektet sak der en eldre mann hadde fortalt hvordan han hadde brukket lårhalsen ved å falle mot en fortauskant da han uten grunn ble slått med kølle av politiet. «At dette var årsaken, hadde man egentlig bare mannens eget ord for», sier Kvam & co typisk nok (s.83), før de forteller at framstillingen var bekreftet av to navngitte leger og en siviløkonom assosiert med prosjektet. Dette tillegges ingen vekt overhodet.

Bokas framstilling er selvfølgelig ikke uten korrekte opplysninger. Men den er kolossalt ensidig og aggressiv. På side 91 heter det: «Etter at Bratholm-utvalget hadde levert sin rapport, var professor Ole Jacob Broch nådeløs og sa den var ’ensidig og meget kritikkverdig’.» Hva betyr dette «nådeløs» her? Det betyr at Ole Jacob Broch er en av Kvam & cos helter, en Autoritet de aldri stiller et eneste spørsmålstegn ved, enn som er heltemodig hensynsløst opptatt av Sannheten. Hvorfor refererer de ikke i det hele tatt til Bratholms (1986) over 6 sider lange grundige og saklige imøtegåelse av Brochs kritikk i flere aviser? 

Når det gjelder psykologiprofessor Dan Olweus’ kritikk, blir den tilsvarende saklig og grundig gjennomgått over 15 sider i Bratholms 1986-bok. Og de sidene omtales av Kvam & co. Det er tydelig at Bratholm regner denne kritikken som langt mer relevant enn den fra Broch. Han erklærer seg enig med Olweus i at de 42 som ikke hadde vært til legebehandling ikke skulle vært inkludert i «primærutvalget», noe også granskingsutvalget han ledet hadde «stusset over», men, og dette beklager han, ikke tok med i rapporten sin. Han gir imidlertid noen grunner for dette, og påpeker særlig at de 42 i praksis hele tiden ble behandlet separat og for eksempel ble holdt helt utenfor da det ble forsøkt anslått hvor mange tilfeller av illegal voldsbruk fra politiets side som fant sted i Bergen i løpet av et år. Granskingsutvalget hadde derfor regnet med at feilen ikke hadde hatt vesentlig betydning for resultater og konklusjoner.

Bratholm viser så til påstanden om «en motsetning» i materialet, ved at politivolden framsto som dobbelt så grov i sekundærutvalget (de 42) som i primærutvalget (de 320 som søkte lege). Kvam & co: «Mens 22 av de 320 legebehandlede personene sa de var blitt utsatt for politivold – altså 6,9 prosent – var andelen i 42-gruppen hele 76 prosent.» (s. 109) Olweus’ kritikk gikk i korthet ut på at i dette 42-utvalget hadde mange overdrevet mengden og grovheten av politivolden de skulle ha vært utsatt for. Bratholm gjengir ganske utførlig Olweus’ argumentasjon og sier så: «Olweus’ hypotese kan ikke avvises, men også andre forklaringer er mulige.» (Bratholm 1986, s. 104). Bratholm lanserer så et par slike, som at politivold skulle bli opplevd som mer smertefull enn «annen vold» (s. 105). Disse er imidlertid ikke tenkt som alternativer til Olweus’ forklaring: «Det er atskillig som taler for at alle de momenter som her er nevnt – innbefattet Olweus’ egen hypotese – kan bidra til å forklare ‘motsetningen’ i materialet.» (s.st.) Han vil med andre ord bare ikke la Olweus’ forklaring – 42-gruppens overdrivelser og rene løgner – være enerådende. For dagens lesere vil tanken om en flerfaktorforklaring ha vel så mye for seg som en forklaring som bare handler om disse informantenes alvorlige moralske brist. 

Kvam & co (s. 122) snakker like fullt om «slakten av Olweus» i Bratholms 1986-bok. For den som er mindre melodramatisk anlagt, er det mulig å se Bratholm som en ordentlig debattant som langt på veg gir Olweus rett, men like fullt prøver å holde fast i hovedinntrykket av et stort materiale og diverse tilleggsinformasjon: Det var altfor mye som tydet på at undersøkelsen uansett svakheter dokumenterte at forekomsten av voldsbruk i bergenspolitiet var altfor stor. 

Da Vogt ble professor
Fra 1. januar 1993 kunne man bli professor ut fra en vurdering av ens meritter, uavhengig av om et professorat var blitt ledig. Vogt søkte 15. januar 1993, en måneds tid før han gikk av med pensjon, om opprykk til professor. Hensikten var åpenbart ikke bare motivert av et ønske om faglig anerkjennelse, men også om en noe bedre pensjon. En komité med tre medlemmer ble oppnevnt til å bedømme søknaden: Jussprofessorene Hans Petter Graver og Jon T. Johnsen fra UiO og sosiologiprofessor og tidligere rektor ved UiB (1978-83) Ørjar Øyen. De brukte to år på jobben. 

Kvam & co opplyser i sitt karakteristiske vokabular på s. 258 at «voldsprosjektet i realiteten [ble] slaktet» i komiteens innstilling, og på s 257 at «heller ikke andre publikasjoner Vogt hadde lagt fram, var av særlig vitenskapelig interesse». Men denne karakteristikken av innstillingen er ikke dekkende. 

Noen mindre sosiologiske arbeider omtales som bidrag til Vogts generelle eller sosiologiske kompetanse, mens et religionsosiologisk arbeid «viser en betydelig innsikt i sosiologisk teori og analyse på dette feltet og er et klart bidrag til den vitenskapelige kompetanse» (innstillingen, s. 6). Men det er klart at skriftene knyttet til voldsprosjektet var det avgjørende. Og prosjektet ble svært hardt kritisert. Ikke bare av grunner som Olweus kunne fremmet, men også for eksempel for å være for enkelt deskriptivt og lite teoretisk reflektert. Med tanke på at den hyperaktive Nordhus var helt uten forskningsforberedende samfunnsvitenskapelig bakgrunn, ville det nesten vært merkelig, i den grad han var forfatter, om dette arbeidet ble stort annet enn en presentasjon av mer eller mindre grundig og ordentlig datainnsamling samt noen relativt enkle kommentarer til et statistisk arbeid av betydelig omfang. 

Voldsprosjektet høster imidlertid også lovord fra komiteen som helhet: «Arbeidet representerte utvilsomt en pionérinnsats, både hva angår datainnsamlingen og analysen så vel som bestrebelsene på å sette fenomenet vold inn i en generell samfunnsvitenskapelig og kriminologisk ramme.» (s. 6) Og det har «kommet en lang rekke rapporter, tabellsamlinger og opplysninger som har utvidet kunnskapen om volden og dens ofre.» (S. 7) Særlig interessant er denne passasjen, som altså også er underskrevet av en enstemmig komité: 

I en av de framlagte rapportene, Utvalg og metoder i voldsundersøkelsen (1989, 221p), gjøres det nøye rede for tilveiebringelsen av forskningsmaterialet, for det metodiske og statistiske analyseapparat, for den kritiske vurdering av enkelttilfeller, for ofrenes kjennetegn, for ofrenes meninger, osv. Rapporten vitner om en omhyggelig og streng samfunnsvitenskapelig tilnærming og baserer seg på anerkjente metoder og god kjennskap til faglitteraturen. Det er imidlertid også klare problemer knyttet til den metode som er valgt. (s.7) 

Med andre ord: «Slakt» er en urimelig sterk karakteristikk av innstillingen. Komiteen hadde sterkt kritiske kommentarer til voldsundersøkelsen, som virker godt begrunnede for en som leser innstillingen i dag. Men det er verdt å merke seg at kritikken gjaldt akademiske mangler Kvam & co er lite opptatt av: Overvekt av enkel beskrivelse målt mot analyse og teoretisk refleksjon. 

Kvam & co gir også en feilaktig beskrivelse av striden om utnevnelsen ved det juridiske fakultetet. De framstiller dekanus Kai Krügers motstand mot å utnevne Vogt til professor som en motstand mot å gi tittelen til inkompetente personer: «han var opptatt av at det må kreves et høyt faglig nivå for å få professortittel» (s. 258). Men i realiteten handlet striden om hvor begrenset en skulle definere det juridiske fagområdet, mer bestemt om hvor avgjørende «rettsdogmatikk» skulle være og i hvilken grad nymotens ting som for eksempel rettssosiologi, kriminologi og den slags skulle slippes inn. 

Motstanden mot det siste var betydelig. Bergen har da også manglet et kriminologisk miljø tilsvarende det i Oslo. Kai Krüger skrev på denne bakgrunn et personlig brev til Edvard Vogt, på instituttets brevpapir, datert 18. september 1995, som jeg har fått lov å sitere fra. Der sier Krüger blant annet: 

Jeg har den største respekt for deg som fagperson og er full av beundring både for din utrolige fagbredde og for alt du har fått i stand i løpet av ditt liv. Ikke minst slutter jeg meg til dem som mener at du er blitt utsatt for utidig mediadekning, særlig fra BTs side, senest i forbindelse med «kloster»saken. Det er også helt klart at jeg ville unt deg bedre økonomiske betingelser som pensjonist fordi du utvilsomt har måttet betale en høyere pris for din forskning enn det som er vanlig – både figurlig og bokstavelig. 

Den talen jeg holdt for deg da du i fjor trådte tilbake turde underbygge det jeg her sier om deg som forskerpersonlighet, kollega, miljøfaktor og fagressurs.

Kvam & cos framstilling av både innstillingen og professoropprykket er med andre ord ikke bare tendensiøs, men klart feilaktig.

Summa summarum
Politivoldsaken er altså åpenbart ikke «et journalistisk prosjekt som er motivert av å finne sannheten om politivoldsaken i Bergen», som det sies det i bokas første setning. Den kan tvert om, trass i forfatternes eksplisitte fornektelse av dette, ses som «et forsøk på å renvaske bergenspolitiet», siden all energi og argumentasjon i den er innrettet på å vise at «voldsforskernes mange anklager mot bergenspolitiet» er «avslørt som en eneste stor løgnhistorie» (s. 223, min emfase). I tillegg, eller alternativt, kan den svært voluminøse boka ses som et gudskjelov sjeldent uttrykk for en journalists ubendige trang til å få «rett» i en polemikk som utspant seg for flere tiår siden.

Et hovedproblem ved boka er den melodramatiske fortellingen som formidles. I tråd med den enkle kontrastestetikken (godt mot ondt, lys mot mørke) som styrer framstillingen, blir kritikk til «slakt» og svakheter og feil til «bevisst svindel». I forlengelsen av denne tenkemåten, i direkte motstrid til akademiske dyder som presisjon og saklighet, men i tråd med lavkristelige og tabloidjournalistiske idealer, blir virkeligheten til dels grovt fortegnet i den ene saksframstillingen etter den andre. Den spenningslitterære boka med den absurde slutten og alle feil og merkverdigheter kan umulig kvalifisere som faglig kritikk og er som helhet betraktet heller ikke akseptabel som seriøs, undersøkende journalistikk. Til det inneholder den for mye utvendig spenning, direkte feil og tendensiøse framstillinger – i tillegg til at den utviser sviktende etikk.

Men blinde høner kan fortsatt finne korn og enøyde journalister kan fortsatt finne saksopplysninger verdt å merke seg og tenke over. For meg er det klart at det var mange kritikkverdige sider ved voldsforskernes praksis og rapportering. Om dette kan det sikkert bli en interessant diskusjon ved sosiologforeningens neste vinterseminar på Skeikampen. Men svært mye av kritikken var jo framme allerede på tidlig 80-tall og femten år seinere, for eksempel i komitéinnstillingen vedrørende Vogts professorkompetanse. Det er egentlig svært lite viktig nytt i Politivoldsaken. Og viktigheten av det samlede materialet, både fra Vogt og Nordhus’ opprinnelige prosjekt og andre kilder, har ikke blitt svekket avgjørende av ulike kritiske innvendinger. 

Viktigheten må bedømmes i forhold til det som var politivoldsforskningens store, historiske fortjeneste: At maktmisbruk i deler av den etaten som har rett til voldsbruk ble dokumentert og satt på dagsordenen på en måte som endret politiets praksis. Politiet ble mer profesjonelt. Rettssikkerheten her i landet ble vesentlig styrket for utsatte grupper. Dette bidro de to bemerkelsesverdige forskerne Vogt og Nordhus vesentlig til, uansett hvor mange dumheter og frekkheter særlig Nordhus gjorde seg skyldig i, eventuelt med Vogts tilbaketrukne, stilltiende aksept.

Tidlig på 90-tallet hadde jeg en fin bi-jobb med å evaluere Statens Informasjonstjenestes forsøk i en ny sjanger, såkalte «spot»-annonser i videoform. Den eneste produksjonen jeg virkelig husker, var en annonse som skulle rekruttere studenter til Politihøyskolen. Den var ganske sikkert blitt til i forbindelse med at den 2-årige statlige politiskolen i 1992 ble til Politihøyskolen, med alt dét innebar av akademisk pensum, 3-årig bachelorprogram, forskningsaktivitet og mer til. Spoten var slående cinematisk vakker i formen, i en slags film noir-stil med farger. I en europeisk storby så vi ei bru i nattelys der en mann i trenchcoat sto på rekkverket og holdt seg fast med én hånd i en lyktestolpe mens han så, tilsynelatende dystert, ned i vannet. I venstre bildekant kommer det så en politibil langsomt og stille inn mot brua med blålys på, og stanser. En politimann stiger ut, går langsomt bort mot mannen på rekkverket og sier stillferdig: «Men ellers pleier’em å hoppe på andre sida her.» Mannen på rekkverket snur seg langsomt mot politimannen under ham og vi forstår at en dialog er etablert, selvmordet er avverget. Så ble det supret inn en tekst som sa noe sånt som at «Politiet trenger intelligente medarbeidere. Politihøgskolen har søknadsfrist …». 

Det kulturelle skiftet denne videoen signaliserte, står for meg som ett av resultatene av prosessene som fulgte den vitenskapelig sett ambisiøse, empirisk rikholdige, til dels amatørmessige og metodisk diskutable politivoldsundersøkelsen Vogt og Nordhus gjennomførte. En melodramatisk revansjebok, full av feil og personangrep, kan ikke rokke ved det. 


[i] Anders Bratholm: Politivold. Omfang – årsaker – forebyggelse. En studie i desinformasjon. Oslo: Tano Forlag, 1986. 

[ii] Robertson er kjent for utsagn som at feminisme er en «socialist, anti-family political movement that encourages women to leave their husbands, kill their children, practice witchcraft, destroy capitalism and become lesbians». Se https://en.wikipedia.org/wiki/Pat_Robertson_controversies (Sett 29.11.19.)

[iii] Se Journalisten 3.4.1998 (https://journalisten.no/anger-etter-bumeranger/257509?fbclid=IwAR3HzshIl6Zs_3Rr6jIC6UwCgNJSIlSiw_O5hFXiB6-6jKxNqwGRg4L0GXE) (Sett 30.11.19.)

[iv] https://www.iaes-endocrine-surgeons.com/kopie-von-about-iaes

[v] Jan Erik Varhaug: «En minibiografi: Peter Heimann», i Kirurgen 1/2008, s. 13 (https://docplayer.me/123068995-Tema-bryst-og-endokrinkirurgi.html).

[vi] Muntlig opplysning fra lege Kristina Hernborg Johannesen.

[vii] Anders Bratholm: En sosialstatistisk undersøkelse av klientellet på Opstad arbeidshus. Vedlegg til Innstilling fra Straffelovrådet (SRI) 1964: Endringer i de strafferettslige regler om drukkenskapsforseelser og alkoholmisbruk.

Jostein Gripsrud

Jostein Gripsrud

Jostein Gripsrud, f. 1952, er professor i medievitenskap ved Universitetet i Bergen.