Poeten Bjørn Aamodt og ettermælet hans

Både den nostalgiske tristessen og insinuasjonen om ein «borgarleggjort» 90-talspoet er urettferdige målt mot kreativiteten og vitaliteten i Aamodts dikt.

Atle Kittang, professor emeritus i Allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, døde natt til søndag 2. juni. Kittang har opp gjennom årene undervist en rekke av Vagants redaktører og bidragsytere, og hans bidrag til litteraturforskningen har vært uomgjengelige for flere generasjoner av nordiske litterater. Hans seneste Vagant-bidrag var denne teksten, først publisert i Vagant 4/2007.

I

Bjørn Aamodt: Samlede dikt 1973-2004 (Gyldendal Norsk Forlag, 2007)
Bjørn Aamodt: Samlede dikt 1973-2004 (Gyldendal Norsk Forlag, 2007)

Berre nokre få dagar etter at Bjørn Aamodt gjekk bort i fjor vår, midt blant minneorda og sorga over at ein av våre finaste poetar hadde lagt ned pennen for godt, starta ein strid om den rette forvaltinga av ettermælet. Var Aamodt eksperimentell modernist eller vår siste arbeidarlyrikar? Solidaritetens minnesongar eller språkmaterialistisk metafysikar? Rotfesta i kroppsarbeidets rørslemønster eller i systempoesiens formalstrukturar?

Vi var mange som følte at denne striden var både utidig og meiningslaus, ikkje minst fordi starten, Bendik Wolds polemiske artikkel i Morgenbladet 12. mai 2006 (få dagar etter Aamodts gravferd), var kjemisk fri for slikt som kunne ha hjelpt oss til å forstå betre kva slags dikt Aamodt har skrive – og kvifor. Difor er det godt at Gyldendal nå kan tilby oss Aamodts Samlede dikt 1973–2004 i eit vakkert utstyrt bind (som ved 1995-utgåva er det Aud Gloppen som har ansvaret for bokbunaden). Slik kan alle interesserte ved sjølvsyn gjere seg opp ei meining. Eg trur dei fleste da vil innsjå at Aamodt var både det eine og det andre, og at den journalistiske uvanen med å karakterisere kunst i anten/eller-kategoriar ikkje gir særleg nyttige innsikter.

Boka inneheld dei sju samlingane Aamodt gav ut frå debuten i 1973 (Tilegnet) til den siste frå 2004 (Arbeidsstykker og atten tauverk). Dessutan har den ei handfull lause dikt som Aamodt publiserte enkeltvis utan å finne rom for dei i samlingane sine. Dei fleste av desse er frå åra før debuten, men tre av dei stammar frå tidleg 1980-tal, frå ein periode da den poetiske produksjonen var sparsam. Blant desse finn vi det einaste prosadiktet eg kjenner til frå Aamodts hand («Risikovillig kapital»).

Når ein les den smale og likevel uvanleg rike forfattarskapen i samanheng, ser ein tydeleg at Aamodt frå første til siste stund skreiv på ein grunnvoll av erfarings- og sansestoff frå sjømanns- og industriarbeidarlivet. Å dele forfattarskapen i ulike fasar («syttitalspoesi» i dei to første samlingane, vendinga mot meir eksperimentell systemdikting i Stå (1990) og ABC (1994), tilbake til sjømannskapets magiske stasjonar i Anchorage (1997), ny systemdikting med Atom (2002), og så industriarbeidarens verd på nytt i den siste samlinga), tilslører difor like mykje som det informerer. For grepa frå systemdiktinga kan ein ane alt i debutsamlinga, og kroppsarbeidets motivkrinsar er ikkje berre noko dikta «handlar om». Dei er først og fremst noko dikta «handlar med»: Dei gir stoff til Aamodts uvanleg pregnante og overraskande biletskaping, og dermed til dei tankerørslene dikta set i gang. Rørsler som – utan å sleppe taket – tar oss vidare enn til sjølivets eksotisme, lengselen etter industrisamfunnets svunne kameratskap og den presise registreringa av kroppsarbeidets fenomenologi. Dersom det er slik Aamodts poesi byr seg fram til oss: presis, men gåtefull, konkret, men i stadig rørsle – kvifor så denne oppheta polemikken om den éine rette karakteristikken? Kvifor ikkje ta inn i seg litt av denne poesiens eiga undrande, nyfikne haldning og prøve å forstå kva det heile dreier seg om?

II

Men dét er slett ikkje Bendik Wolds ærend i artikkelen i Morgenbladet. Under den pompøst-nostalgiske tittelen «Arbeidets lys» (Wold siterer Kjartan Fløgstad heilt utan ironi, etter det eg kan forstå)1, går han til angrep på eit par yngre kritikarar, Thorstein Norheim og Dag Haugstvedt, som har skrive om Aamodt frå ein litteraturvitskapleg synstad.2 Hos begge er intensjonen etter Wolds meining å «avpolitisere» poeten: «Aamodt skal ‘hentes hjem’ til konkretismen og systemdiktningen, som igjen er beslektet med vår tids språkmaterialisme, som (formoder man?) er en poetisk retning sekstiåtter-generasjonen har liten forståelse for og tålmodighet med.» Med sans for den sarkastiske punchline samanfattar Wold si oppfatning av den slags lesingar: «Skal Aamodt inn i varmen, opp på parnasset, må oljeflekkene vaskes av ham – helst skal vi glemme at han betraktet seg selv som marxist.» Undervegs har han også plassert slike litteraturkritiske redningsaksjonar ganske bastant i den åndshistoriske samanhengen dei etter hans syn høyrer heime i: «For vi vet: Estetikken etter Kant forutsetter en avstandtagen til den sosiale verdens realiteter. Det moderne kunstverket er et mål uten annet formål enn seg selv. Under et slikt regime vil ‘arbeiderdiktningen’ bestandig være en pariakaste, ettersom den nekter å la funksjonen underordnes formen.»

Same kor mykje denne forvanskinga av postkantiansk estetikk skrik etter å bli korrigert, skal eg motstå freistinga. Å ta til motmæle mot Wolds overtydingar er truleg verknadslaust, i alle fall om ein dømer etter det som etterkvart vart ein liten debatt i Morgenbladet.3 Da Haugstvedt i eit tydeleg, men sakleg svar avviste dei mest polemiske karakteristikkane med å vise til kva han faktisk hadde skrive om Aamodt som arbeidardiktar og marxist i artikkelen sin, og inviterte til fordomsfri diskusjon,4 vart han møtt med påstanden om at han dreiv «litterær skyttergravskrig».5 Wold presenterte også eit lite stykke klasseanalyse for å underbyggje påstanden om at Haugstvedt og hans likesinna «gjør sitt beste for å fordrive industriarbeideren også fra poesien, i ‘nyanseringens’ navn.» Etter Wolds syn går det nemleg ei «klassekløft» mellom Haugstvedt og Aamodt: «Lectoren er vant til hva de gamle grekerne kalte skholé – ikke latskap, ikke lediggang, men en tilstand av ‘avhold fra virksomhet’, ‘fritid med studier’ […] – og føler seg derfor ikke umiddelbart hjemme i denne auctorens oljeflekkete univers.»

Kjartan Fløgstad er den viktigaste referansefiguren i Bendik Wolds polemikk mot den nye generasjonen Aamodt-kritikarar. Ikkje berre symbolsk, ved bruken av Fløgstads originaltittel, men reelt, ved at det er eit Aamodt-bilete henta hos Fløgstad Wold ønskjer å sementere med artikkelen sin. Fløgstad skreiv nemleg eit etterord til 1995-utgåva av Samlede dikt der han framheva Aamodt som kanskje «vår siste klassiske arbeidardiktar», samstundes som han gav uttrykk for at han i dei «gedigne» samlingane frå 1990-talet sakna «varmen frå dekksgjengen og kvilebrakka blant relativitetsteorien og termodynamikken». Fløgstad gjekk jamvel eit steg lenger: «Den radikale fornektinga av omverda, først og fremst av den sosiale verda, er som alle veit det ufråvikelege borgarlege kvalitetskravet til eit kunstverk. I dei to siste samlingane er det mulig at Bjørn Aamodts dikting i stigande grad innfrir dette kravet.»6 Både den nostalgiske tristessen og insinuasjonen om ein «borgarleggjort» 90-talspoet er urettferdige i forhold til den kreativiteten og vitaliteten som Aamodts dikts utstrålar – anten vi opplever han som «arbeidardiktar» eller som «borgarleggjort». Eitt eksempel får greie seg i denne samanhengen, nemleg dette vesle diktet frå Stå:

Arbeiderklassen forsvant rundt hjørnet i morgenregnet i en                           blå trikk

og vender tilbake i skumring med tom matboks. I                                        mellomtiden

har den forlenget historiens ankerkjetting 12 cm, og støpt                           nåla i veggen.

I begge etterorda sine kallar Kjartan Fløgstad dette «ein politisk desillusjonstekst», og i 2007 kommenterer han den slik: «Arbeidarklassen er borte, så seier diktet. Men det uttrykker også trass. Før den blei borte, har klassen forlenga historias ankerkjetting, og med nåla i veggen har den trekt trådane inn i framtida.»7 Men diktet seier ikkje akkurat det Fløgstad meiner at det seier. Diktet seier at arbeiderklassen «forsvant rundt hjørnet […] og vender tilbake» – rett nok «i skumring» og «med tom matboks», men likevel. Presist og fortetta blir ein kvardagssituasjon teikna: Arbeidsfolk går på arbeid i grålysinga og kjem heim att i skumringa; i mellomtida har vi ikkje sett noko til dei, arbeidsprosessane er som kjent ikkje synlege i det såkalla «offentlege rommet»; men diktet veit at dei har brukt kroppen i arbeid og fylt den med næring i matpausen. Kvardagssituasjonen peikar samstundes ut over seg sjølv – ved metaforisering («forlenget historiens kjetting») og ved at diktet spelar på (og med) eit fast uttrykk i daglegspråket vårt («ikkje eige nåla i veggen»). Viktigast er likevel motsetnaden mellom preteritum («forsvant») og presens («vender tilbake»). Slik den her er brukt, inneber presensforma eit tydeleg futurisk element, ein lovnad om ei framtid, og tilbakeviser såleis tanken om at dette skulle vere ein «desillusjonstekst». At arbeiderklassen i mellomtida «har forlenget historiens ankerkjetting med 12 cm og støpt nåla i veggen», er langt meir kryptisk og krev ei meir møysommeleg vandring i Bjørn Aamodts poetiske univers enn det er rom for her. Men mange av Aamodts lesarar veit kva rolle ankerkjettingen spelar som bilete i dikta hans, og det å støype er også ei verksemd som vender tilbake i mange dikt. La meg berre antyde ei mogleg lesing: Dersom det å ikkje eige nåla i veggen er eit vanleg bilete på det å ikkje eige noko, kan den støypte nåla i veggen kanskje vere eit bilete på det monumentet over seg sjølv som proletaren, den eigedomslause, skaper ved sitt arbeid? I så fall er det ein sjølvhevdande vitalitet vi kan lese ut av diktet, og ikkje samanbiten trass. Tolkinga mi kan sikkert diskuterast, men den er i det minste på same kurs som tanken om at arbeidet forlenger «historiens ankerkjetting».

Forøvrig vil eg gjerne understreke at Fløgstads etterord frå 1995 er eit fint etterord og ein vakkert portrett av ein diktarkollega – trass i at det legg eit perspektiv på forfattarskapen der sider ved Aamodts poetiske kreativitet ikkje får tilstrekkeleg merksemd.

III

Det nye etterordet frå 2007 er i vesentlege parti ein oppdatert gjenbruk av det gamle. Det er oppdatert ved at presentasjonen naturlegvis har med dei tre samlingane som Aamodt skreiv etter 1995. I tillegg får vi eit verdifullt biografisk portrett, noko som mangla i 1995. Vi merkar oss likeins at det som skjedde i forfattarskapen mellom 1995 og 2004 har gitt Fløgstad tilbake trua på at det framleis går an å skrive poesi som har feste «i det sosiale og politiske universet som karakteristikken arbeidardiktar held fast ved».8 Den nostalgiske tristessen er oppjustert til ei slags letta glede, med islett av noko overstadig:

Kor lifleg er det ikkje å ta feil, for å oppdaga at det ein frykta ville henda, ikkje går i oppfylling likevel? Men tvert imot, tvert imot. I dei siste meisterlege bøkene viser diktinga til Bjørn Aamodt at vanar og erfaringar frå den industrielle moderniteten den dag i dag er gangbare og gyldige for strevet med å leva i og endra verda, sjølv der arbeidet som fysisk realitet er borte.9

Det er kanskje denne sinnsstemninga som har lokka Fløgstad til å kalle etterordet sitt denne gongen for «Arbeidets krone».10 Er det den same stemninga som driv han til å bruke fleire sider på å vidareføre Bendik Wolds polemikk frå «Arbeidets lys» mot dei yngre Aamodt-kritikarane? Det er ikkje godt å vite; men med all respekt for ein av våre aller viktigaste forfattarar meiner eg at desse sidene med til dels indignerte sarkasmar ikkje høyrer heime i eit etterord til ei så viktig bok. For kva skal ein med påstandar som denne i ein slik samanheng: «I omtalane av Bjørn Aamodts lyrikk har vi eit sterkt og konsistent eksempel på at universitetet ikkje berre produserer kunnskap og innsikt, men også ideologi. På rekke og rad reproduserer heile flokken av akademikarar gjengse fordommar om ‘arbeideren’».11

Ein vesentleg bidrag frå kritikarar som Dag Haugstvedt og Thorstein Norheim er å presentere Aamodts forfattarskap i samanheng med viktige straumdrag og prosjekt i samtidig nordisk og europeisk poesi, særleg dei nær beslekta retningane konkretisme og systemdikting. Dette er ei nyttig kontekstualisering all den stund slike impulsar er udiskutable hos Aamodt – ikkje berre i samlingar som Stå, ABC og Atom, men også som grep alt i dei to første samlingane. Haugstvedt viser til dikta «Regle» (i debutsamlinga) og «Mulm» (i Knuter, mulm og andre dikt). Ein kan legge til eit dikt som «ABC» frå Tilegnet, der det ikkje berre er tittelen som viser til det som skal kome. Den systempoetologiske komposisjonen i Stå (basert på talrekka), i ABC (der alfabetet er kombinert med talrekkene 1–7 og 7–1 i ein rammekomposisjon), og i Atom (som er bygt over 43 av dei 112 kjende grunnstoffa) er udiskutabel. All den stund også Kjartan Fløgstad meiner at desse faktiske trekka ved forfattarskapen er viktige å ha med seg (sjølv om han på eit vis ser ut til å beklage dei), er det vanskeleg å forstå den irritasjonen som slike kontekstualiserande analysar har vekt.12 Er det verkeleg «å la funksjonen underordnes formen» dersom ein ønskjer å gå nærmare inn på desse sidene ved ein utprega formmedviten forfattarskap som Aamodts?

Eit anna spørsmål er i kva grad komposisjonsstrukturane er grunnleggande nødvendige for å forstå Aamodts dikt. Er det for eksempel eit mønster i utvalet av dei 43 grunnstoffa som Atom er bygd opp kring? Kanskje er det nok å observere at Atom på denne måten får akkurat like mange titlar som forgjengaren Anchorage? Er det ein samanheng mellom talord og semantisk innhald i Stå etter at dei 10 første dikta (som «handlar» om rekka 1–9 + ∞) er unnagjorde? Eg har ikkje prøvt å gå diktsamlingane etter i sømmane for å finne andre mønster og strukturar enn dei som er umiddelbart synlege. Men eg har ei kjensle av at systema er langt mindre organisk integrerte i heilskapen hos Aamodt enn hos ein poet som Inger Christensen, der ein verkeleg kan tale om ein uløyseleg samanheng mellom komposisjonsform og innhaldsstruktur, f.eks. i ei samling som Alfabet.13 I denne samanlikninga er det inga kvalitetsvurdering. Aamodts samlingar står støtt i sine eigne strukturar.

Likeins er det gjort eit visst nummer av den moderne naturvitskapens påverknad på Aamodts forfattarskap, særleg fordi Aamodt sjølv har autorisert slike synsmåtar ved å fortelje at Stå var inspirert av relativitetsteorien, og at utgangspunktet for ABC var kjemikaren og Nobelprisvinnaren Ilja Prigogines bidrag om dissipative strukturars betydning for termodynamiske system. Vi kan ikkje sjå bort frå at naturvitskaplege teoriar på eit eller anna vis har inspirert Aamodt, og dermed vore katalysator for dikta. Men at dei dermed skulle «handle om» relativitetsteorien eller termodynamikken, ville vere nære på meiningslaust.

Opningsdiktet i ABC («Lys er lyd, etter oppbremsing») er blitt nemnt både som uttrykk for ein slags relativitetsteoretisk tanke om forholdet mellom masse, fart, lys og lyd – og som eit metapoetisk spel på skapingsforteljinga i Bibelen («Bli lys»). Om ein i tillegg reknar med at den poetiske påstanden «lys er lyd» også viser til det vi kallar synestesi (samsansing), eit velkjent grep i den poetiske tradisjonen, nærmar vi oss den type assosiativ kreativitet som enkeltdikta er resultat av: Typografiske, semantiske og andre typar likskaps- og nærleiksassosiasjonar bidrar til ein biletproduksjon som både er pregnant og kryptisk, opnande og lukka på same tid – slik bileta i Rimbauds berømte sonett om vokalane er det (bygt som den også er på ein tilsvarande samsansingspoetikk). La oss ta diktet «Å» som eksempel:

Du står, bredbeint og svartkledd og alene, på graven til                           åttetusen år.

Du holdt ord. Du står for begeistring, forundring, sorg,                           smerte,

sorg, forundring, begeistring. Din ring er av gull.

Det visuelle biletet av bokstaven («Du står») ligg til grunn for den første verslinja; den er på eit vis rein konkretisme, men med gåtepreget innebygt: Kva betyr det at Å står «på graven til åttetusen år»? Har det noko å gjere med at Å er siste bokstav i alfabetet? I neste verslinje er det ei anna slags uttrykkskraft det dreier seg om, nemleg den som ligg i eksklamasjonen «Å!», som kan bety («står for») eit heilt register av kjensler: «begeistring, forundring, sorg, smerte». Med sluttbiletet er vi tilbake til konkretismen, men med eit foredlande tillegg («gull») som løfter diktet opp til ein slags lovsong til bokstaven. Ein kan gjerne med Fløgstad lese eit sjølvportrett inn i denne treversingen (Å står for «Aamodt»). Men det er først og fremst eit dikt om språkets kreative kraft, som samstundes demonstrerer det det hyller. Og er det så rart at ein poet hyller språkets kreative kraft – sjølv om han skriv på ein grunnvoll av erfaringar frå arbeids- og sjømannslivet? Slike hyllingsdikt har poetar alltid laga, på eit eller anna vis, lenge før borgarskapet kom til politisk makt. Og det vil dei nok halde fram med, heilt til ein poesifiendtleg kritikk greier å fordrive poetane – om ikkje frå poesien (det greier den aldri), så i alle fall frå den offentlege samtalen om litteratur.

IV

Det er altså samanhengen mellom arbeidardiktaren og poeten som burde vere mest interessant å studere i Bjørn Aamodts poesi. Aamodt hadde nok, som alle vi andre, ulike blikk retta mot verda. Men det blikket han rettar mot verda i dikta sine er poetens blikk. Og han minner oss stadig om det, sjølv når han skriv om dei kvardagsverdiane vi meir og meir neglisjerer i våre moderne liv. Slikt som samhøyr og kroppens rytmiske veksling mellom arbeid og kvild. I Knuter, mulm og andre dikt finn vi eit dikt med tittelen «Det nødvendige», som handlar om dette:

Ungene i barnehagen er nakne knuter

av nødvendighet i gul oljehyre i vårsolen,

der de demmer opp

restene av marssnøen

med grus og grå leire. Den ene knuten

lyser for samhørighet

og tilbaketrekning, blodets kurve.

Den andre for musklenes musikk,

arbeid og hvile.

Og den tredje sitter borte ved nettinggjerdet

i barnehagen,

og lyser med en underlig klang.

Diktet treng ikkje særlege kommentarar, bortsett frå at den siste strofa viser eit særs tydeleg eksempel på korleis «lys er lyd» i Aamodts biletverd, at den underlege klangen av lys som den tredje «nødvendige» knuten gir frå seg, knapt nok har med arbeidslivets akkordar å gjere, og at det poetiske blikket som er ope for at kvardagen også inneheld underleg musikk, nødvendigvis må leve litt på avstand frå dei andre knutane – må sitje ved samfunnets ytterkant, «borte ved nettinggjerdet / i barnehagen». Les vi nøye Aamodts siste samling, Arbeidsstykker og atten tauverk, ser vi at den slags ikkje er sjeldne einstaka augneblinkar. I den nøyaktige gjengivinga av kvardagslege prosessar og gjeremål opnar dette poetiske blikket stadig vekk opp for noko anna. Som for eksempel her, i diktet «I dusjen»:

Det er tungt å sjaue stål. På knaggen henger et blått håndkle.

Gni seg inn med såpeskum og varmt vann.

En hvit skodde legger seg imellom det jeg gjør

og det jeg har gjort og det jeg skal gjøre.

Det er hukommelsen.

Hvit skodde og tre tinder som stikker opp.

Helt kinesisk.

Eller i eit meir reflekterande register mot slutten av diktet «Skyfle spon»:

[…] hjertet hamrer, lungebelgen fylles og tømmes,

en svettedråpe i nakken, støvkorn i halsen,

lys tennes og slukkes i ledningsnettet mellom milliarder                           hjerneceller,

«Blodets Hvisken, Benpibernes Bøn», ikke om å forsvinne

eller komme helt fram, men om å få være i bevegelse

i dette halvmørke mellomrommet. Være sin egen                                        oppfyllelse.

V

Anchorage (1997) er truleg Aamodts sterkaste samling. Ikkje nokon gong før eller seinare (kanskje med unntak av Arbeidsstykker og atten tauverk) herda han sitt språk så konsekvent i erfaringar frå éin bestemt type arbeidsliv. Resultatet er blitt sjømannslyrikk av eit slag eg knapt trur har vore skriven før. Samstundes er boka like strengt komponert som Aamodts andre systempoetiske samlingar. Kvart av dei 43 dikta hentar tittelen sin frå sjømannslivets geografi – frå Antwerpen til Pointe Noire, frå Sfax til Kapp Farvel. Brotstykke av sjølvbiografi grupperer seg under desse titlane, saman med uhyre presist sansa og formulerte detaljar, uventa refleksjonar og umotseielege ekspresjonistiske bilete. Brotstykke av ei reise – av ei livsreise, som kanskje, kanskje ikkje, går i sirkel. Slik komprimerer Aamodt det i sluttdiktet:

[…]

Jeg har stått på arbeidsplasser under bærebjelker av stål

der livet er som et eneste langt skift, sett barnehodet

presse seg fram, blodig og slimete, og kjent pulsslagene                           forsvinne

under ru og skrukkete hud. Jeg er kommet til Bjørnøyet,

jeg kom ikke lenger. Natta varer et halvt år, dagen stiger

som en lysende kule over Røst, går i sirkel

og synker i havet, nesten oppe i ord. Jeg står

ved iskanten, på samme avgrunn som deg og Raratonga, og                           navngir

steinblokker, drivtømmer, ur, fuglefjær og bølgeblikk.

[…]

Hamner er stasjonar på ei reise, stader der ein roar seg ned ei stund, stader for ettertanke. I Aamodts diktsyklus er hamnene dessutan knutar av bilete og refleksjon. Kvar hamn er eit dikt. Men hamna er, som diktet, ingen verande stad. Å liggje ved hamn er å ha rørsla i seg, den same rørsla som alltid er der i eit godt dikt. Orda har tyngd og pregnans, og likevel er dei alltid på ein måte undervegs. Dei står aldri heilt stille. Aamodt sjølv seier det slik i titteldiktet «Anchorage»:

[…]

Steady so! Anchorage, Antwerpen, nedenom

og hjem. Ordet som et blankslitt ritual

for å sette sjøbein, stå

nesten stille. Der kommer neste sekund, skumpisket.

For det er sekunda, augneblinkane Aamodts dikt både verjer seg mot og hentar byggesteinane frå, i ei underleg dobbeltydig rørsle. I diktet «Tabango» les vi: «Det øyeblikket som trekker ingenting opp av ingenting, / igjen og igjen og igjen, og lar det rase ut som en ankerkjetting.» Vi har sett korleis arbeidarane «forlenger historiens ankerkjetting med 12 cm». Kan diktets ord også vere ein slik ankerkjetting som lar augneblinkens ingenting rase ut, igjen og igjen, og likevel held det fast – held eit eller anna fast? Ja, ser det ut som om Aamodt svarer, for eksempel i dei første linjene av titteldiktet: «Bjørneskinn og gull. Historien henger i ordet / som en rustholk dreier for ankeret i tidevannet. Bevissthetens lille kuøye.» Augneblinkane er på den andre sida dei ørsmå detaljane som språket tar vare på, ravklumpane der språkets «arbeidsmann sliper, pusser og borer hull til lenke» («Skagen»). Under dette perspektivet kan alt arbeid liknast med «den tynne tråden som til og med hull kan træs inn på / for å kunne romme perler. Og en svevende tankbåt med 38 000 tonn råolje».

Er Bjørn Aamodt ein tilgjengeleg poet? Ja, det er han. Og ofte er det likevel slik at nettopp der han er mest tilgjengeleg, i dei pregnante, usentimentale, gjenkjennelege detaljane, der er han samstundes underleg utilgjengeleg. Diktets detaljar står der for oss, biletskarpe. Og vi blir mållause. Eg vil omformulere ei linje av ein annan eminent norsk poet, Einar Økland: «Diktet tar dei orda du har.»14 Diktet tar lesarens ord, syg dei til seg, gjer dei ugyldige – eller gyldige på nye måtar. Av og til står vi forvirra att; andre gonger blir vi drivne på leiting etter andre ord, nye ord, slik at det altfor skarpe kan få avstand og dermed røyndom. Og utan å vite det er lesarane dermed i ferd med å bli ein slags poetar, dei også. For slik er stor poesi. Den gjer ikkje nødvendigvis vanskelege erfaringar forståelege, i tydinga kontrollerbare. Men den gjer dei verkelege. Kva skal til? Tid og avstand. Bjørn Aamodt har sagt det slik i diktet «Skagen», frå Anchorage: «Tid er svenneprøven. / Avstand er mesterverket».

  1. Jf. Kjartan Fløgstad, Arbeidets lys. Tungindustrien i Sauda gjennom 75 år. Oslo: Det Norske Samlaget, 1990.
  2. Thorstein Norheim, «Diktet og leseren. Om Bjørn Aamodts ABC», Norsk Litterær Årbok 2002; Dag Christer Haugstvedt, «Aamodts linje», Norsk Litterær Årbok 2003.
  3. Debatten er samanfatta i Henning Karlbom, «Bjørn Aamodt på spissen av blyanten», Kritiker. Nordisk tidsskrift for kritikk og litterær essayistikk, 3/2006.
  4. «Vulgær-journalistikk», Morgenbladet 26. mai 2006.
  5. «Øyet som ser», Morgenbladet 2. juni 2006.
  6. «På varmen. Bjørn Aamodts dikt i samling», i Samlede dikt 1973–1994, Oslo: Gyldendal, 1995, ss. 193 og 198.
  7. «Arbeidets krone. Bjørn Aamodts Dikt i samling», i Samlede dikt 1973–2004, Oslo: Gyldendal, 2007, s. 374.
  8. Ibid., s. 376.
  9. S. 377.
  10. Uttrykket «arbeidets krone» er eit sitat frå Aamodts dikt «Krysset» (Arbeidsstykker og atten tauverk): «To rom faller sammen til ett. Ett rike. Åttekantet kan du være. / Eller en fullkommen sirkel. Eller kranset med sylskarpe splinter. / Jordiske hull som føyer sammen og løser opp. Du er arbeidets krone.»
  11. S. 370
  12. Fløgstads irritasjon gjeld rett nok Haugstvedts synspunkt om at konkretisme og systemdikting representerer ein tradisjon som «bare har svake forgreininger i norsk samtidslyrikk» («Aamodts linje», s. 183). Difor brukar han stor plass på å dokumentere at dei danske impulsane, særleg gjennom Hans-Jørgen Nielsen, faktisk var viktige også for norske forfattarar på 60- og 70-talet. Reaksjonen er forståeleg: Også nylesande kritikarar bør ha dei litteraturhistoriske kjensgjerningane på plass før dei drar sine konklusjonar. Ein annan ting er at Haugstvedts kritikk rettar seg vel så mykje mot den akademiske lyrikkhistoria som mot lyrikken og forfattarane.
  13. Jf. f.eks. artikkelen min om Alfabet: «Uavgrensande form: Inger Christensens Alfabet som kunstverk», i Kittang / Tygstrup / Vaa (red.), Blikk på kunst, Oslo: Forlaget Press, 2001.
  14. «Bildet tar dei orda du har» er Einar Øklands tekst, henta frå eit dikt utan tittel som figurerte på baksida av tidsskriftet Syn og Segns temanummer om fotografi (1/2 1988). Diktet er ikkje med i nokon av Øklands diktsamlingar.
Vis kommentarer (1)
  1. Jeg fant et gammelt utklipp fra Aftenposten da avisen var i stort format. Jeg brukte å svippe ned til en aviskiosk på søndagene for å få et eksemplar. I kveld, ved 11-tiden leste jeg diktet på nytt, og ble nysgjerrig. Bjørn Aamodt. Fant navnet på Wikipedia. Og leste kommentaren til A. Kittang om dikteren. Jeg har gått glipp av noe stort. Etter et langt liv til sjøs og landsatt med uførhet og 413 pensjonsgivende fartsmåneder i en alder av 45 år, føler jeg slektskap med Aamodt. – Du skal ikke se deg tilbake, sier noen, for du kan ikke gjøre om noe. Nei vel. Men nå i mitt syttisyvende år har jeg noe å se fram til. Takk.

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.