21. mai til 30. august vises utstillingen Picasso: Peace + Freedom på Tate Liverpool.
«Kunst er aldri uskyldig,» sier Pablo Picasso. «Kunst er farlig.» Han ankommer Victoria stasjon i London, fra Paris på vei til Sheffield og verdens andre fredskongress, 11. November 1950. Fotografiet er svart og hvitt, slipsknuten er festet på innsiden av blazeren, øynene er levende, mørke og intense og munnen er halvveis åpen, i ferd med å si noe.
Slik fremstilles Picasso i Tate Liverpools foajé, som en innledning til Picasso: Peace + Freedom. Utstillingen fokuserer inn den spanske kunstneren som politisk vesen, gjennom sakene han støttet og forholdet til det franske kommunistpartiet som han ble medlem av i 1944 og aldri forlot. Galleriene følger Picasso i kronologisk rekkefølge og knytter bilder til historiske hendelser og ideer som opptok ham. Slåsskampen mellom en hummer og en katt sidestilles med den cubanske missilkrisen i Hummer og katt. Hummerens spisse klør angriper den vettskremte katten i det ene bildet mens rollene byttes om i Katt og hummer der pusen er den offensive.
Picassos politiske ståsted er omdiskutert, og dermed, ved å sette politikken i sentrum av utstillingen, har galleriet tatt en utfordrende beslutning. Picasso var full av veloverveide selvmotsigelser og kontraster, kjent for sitater som «en grønn papegøye er også en grønn salat. Han som gjør den til kun en papegøye forminsker dens realitet. En maler som kopierer et tre gjør seg blind på det virkelige treet. Jeg ser ting annerledes.» I kontakt med kunsten er vi invitert til å ta del i diskusjonen: Hva er Picassos politikk?
Stilleben og reportasje
Av politiske styresett hadde Picasso sett det meste, fra krigen mellom Spania og USA i 1898 til den cubanske missilkrisen i 1962. Han vokste opp i et monarki som siden ble angrepet av revolusjonær anarkisme, og deretter byttet ut med republikansk, monopolistisk kapitalisme. Hans meninger og kunst ble til gjennom kontakt med anarkister, bolsjeviker, sosialister, kommunister, fascister, pasifister, falangister og stalinister, i tillegg til kubister, futurister, dadaister, surrealister og konstruktivister.
Stilen og tematikken i Guernica fra 1937 videreføres i Likhuset som ble malt mot slutten av andre verdenskrig. Maleriet ble avsluttet samtidig som de første fotografiene fra konsentrasjonsleire ble offentliggjort, og henger blant andre motiver fra Paris etter krigen. Akkurat som i Guernica bruker Picasso grisaille, en form for skyggelegging der kun svarte, hvite og grå nyanser benyttes. Stilen etterligner reportasjefilm og avisfotografier, og setter et likhetstegn mellom samtidshistorie og kunstnerisk fremstilling. Det som fyller lerretet nærmer seg dokumentarisk reportasje, som i L’Humanité, den kommunistiske avisen Picasso leste.
Den dystre stemningen fra Likhuset går igjen i stilleben malt i samme periode, samlet i et langstrakt rom som peker ut mot elva Mersey. I Stilleben med høne og kniv ligger en slaktet høne med hodet hengende over kanten av kjøkkenbordet. Kniven som er ansvarlig for hønens død ligger ved siden av som et memento mori. Hodeskaller går igjen i maleriene og i bronsefiguren Skalle fra 1944, også kjent som Dødens hode. Med fokus på hverdagslige scener, stearinlys, bjeffende hunder, Purreløk og krukke, følger Picasso tradisjonen for spansk stilleben som feirer naturen og enkelheten i landsbylivet. Etterkrigstidens melankoli blandes med en hyllest til det enkle liv.
Fremstillingen av de hverdagslige objektene demonstrerer også Picassos motstand mot realismens konvensjoner. Politisk mening uttrykkes ikke bare i innholdet, men i formene, tingene, og deres relasjon til rommet de befinner seg i. Den kubistiske stilen motsetter seg ideen om kunst som et vindu å se verden gjennom, og setter heller fokus på persepsjonen og presentasjonen. På den måten utfordrer Picasso det kommunistiske, sosialrealistiske idealet: «Det er ikke nødvendig å male en mann med pistol. Et eple kan være like revolusjonerende.»
Krig og frigjøring
Mellom stilleben og Duen for fred står Picassos krukker og skåler – pottemakeriet var hans favoritthåndverk. Picasso holdt duer som husdyr, noe vi kan se i Studioet, et oljemaleri som henger ved siden av Middelhavslandskap der det blå havet og de lyse, rene fargene gir en følelse av tilværelsen i Antibes. Louis Aragon besøkte studioet i 1949 for å velge ut et bilde til plakaten for Verdens Fredskongress i Paris samme år, og slik ble duen et symbol på fred, frigjøring og likhet. Den finnes i utallige utgaver, plakater, blyanttegninger og emblemer, mange av dem samlet i galleriet. Duen slik vi kjenner den i dag ble til da Matisse bidro med en skisse; den karakteristiske blå linjen er den samme som i Matisses malerier. Picassos datter ble født samme kveld som fredskongressen åpnet og døpt Paloma, spansk for due. Picasso sa ellers om duer at «de er grådige, kranglete fugler», og at han «virkelig ikke visste hvorfor de hadde blitt symbolet for fred».
Etter fuglen følger Krig og fred, et tema som opptok Picasso i perioden 1951-52 da Korea-krigen pågikk. For franskmennene var krigen i Korea nært relatert til krigen i Vietnam, og franske kommunister demonstrerte mot USAs aggresjon. Kommunistene så på det samtidige Nord-Amerika som voldelig og teknokratisk, noe som er tydelig iKrig og fred der krigen er personifisert av et tankslignende monster mens figuren for fred bærer et skjold hvor fredsduen er tegnet med blyant på papir. Tanksmonsteret er skissert med spisse, aggressive streker mens fredskjemperen presenteres med myke, tøyelige linjer. Tittelen er hentet fra Leo Tolstojs episke roman og knytter an til den kalde krigen og til Napoleons inntog i Russland et århundre tidligere.
Fredskamp er tema også i Kvinnene fra Algerie (1955) som sammen med den fengslete Djamila Boupacha relateres til Algeries kamp for frihet og selvstendighet fra fransk herredømme. Picassos portrett av Boupacha ble brukt på forsiden av Simone de Beauvoirs bok med samme tittel, mens Kvinnene fra Algerie er en gjengivelse av Eugène Delacroix’ maleri fra 1834. Kunstnerne delte interessen for afrikansk kunst, som Picasso så på som mer autentisk. De organiske formene svarte til søket etter sannhet, noe som også vises i Picassos portrett av Gertrude Stein med afrikansk maske. Masken fremstår som et belegg mellom ansiktet og fremstillingen av det, og viser til ustemtheten mellom blikket og den egentlige tingen.
Gjengivelsen av Édouard Manets Frokost i det grønne viser Picassos identifikasjon med Manets rolle som kunstner i sentrum av tidens kulturelle og politiske nettverk. Det opprinnelige bildet skapte skandale da det ble utstilt i 1863, og ideen om unge studenter og nakne kvinner på piknik i parken reflekterte den seksuelle revolusjonen som Picasso observerte da hans versjon ble til i 1960-61. Brigitte Bardot besøkte maleren etter filmfestivalen i Cannes 1958, og museets konservator Lynda Morris opplyser om at Bardots ikoniske stil ble til etter å ha sett Picassos bilder av Sylvette David med blondt hår, hestehale og maritimt stripete trøye. Den svarte eyelineren var allerede tatt i bruk av Juliette Gréco og vises i de svarte linjene i Picassos portretter.
I galleriets siste rom ligger en naken kvinne på et rødt klede. Den frodige kroppen strekker seg ut over det 113,5×161,7 centimeter store maleriet som kalles Akt med halskjede (1968). Håret er malt med blå olje og magen, malt i hvite og rosa nyanser, er vrengt slik at kvinnen er gjengitt med navle og anus. Beina spriker og man konfronteres med det åpne kjønnet som ser ut til å flyte ut i den blå og hvite bakgrunnen. Det kraftige hodet er ute av proporsjoner med kroppen som helhet, og de grønnmalte brystene stikker ut som to pyramider der det svartmalte halsbåndet hviler i utringningen.
Når vi står overfor bildene på veggen deler vi Picassos blikk på verden. Dette blikket åpner for utallige fortolkninger. Plakaten ved siden av rammen leser kvinnen som symbol på fruktbarhet og fred. Likevel, det som sitter igjen på vei ut fra galleriet er en følelse av uforklarlighet og fascinasjon.
Det politiske engasjementet er tydelig i Picasso: Peace + Freedom. Tittelen sier sitt:Fred i form av kvinnekamp og plakater med duer, og Frihet gjennom kunstnerisk bevegelighet, løsrevet fra kommunistiske manifester. Kuratoren tolker eksperimenteringen som et uttrykk for «de mest motstridende spenninger» i kunstnerens personlighet og epoke. Representasjon er politikk, eller med Picassos egne ord: «Det handler om sannhet, ikke realisme.»
Tate Liverpool, 21. mai – 30. august
Kurator: Lynda Morris
