Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Penn og personlighet

Gjesteblogg: 6. mars ble Bernhard Ellefsen kåret til Årets kritiker av Norsk kritikerlag. Kulturredaktør i Morgenbladet, Ane Farsethås, holdt i den anledning denne gratulasjonstalen.

Bernhard Vagant 25 år

Bernhard Ellefsen på Vagants 25-årsfest, april 2013.
Foto: Øystein Vidnes

Da jeg begynte å jobbe i Morgenbladet i 2011 var det én kritiker som med én gang meldte sin interesse for å være med videre. Det var Bernhard Ellefsen, som kunne fortelle at han hadde tatt ett års studielån og flyttet til København for å skrive frilans litteraturkritikk. Én ufullendt doktorgrad etterpå er han der han skal være: Årets kritiker.

Så hvilke egenskaper har årets kritiker, foruten den nødvendige viljen til å legge en akademisk karriere i grus for å følge drømmen om å få levere ukentlige skriftstykket til stykkpris?

En god kritiker må ha personlighet, han må ha en penn – og en målestokk.

La oss starte med målestokken. Bernhard Ellefsen er en kritiker med klare og tydelige litterære idoler. Har man lest ham, kan man ikke unngå å se dem: Dag Solstad, Vigdis Hjorth, Philip Roth, Norman Mailer, og med de sistnevnte en hel jødisk-amerikansk mannlig tradisjon.

Bernhard Ellefsens preferanser ligger altså nær det noen ville kalle sentrum i den litterære kanon. Men samtidig har han vilje og evne til å lytte til andre og ta til seg impulser fra dem. Hvordan har Ellefsen ervervet denne egenskapen? For å finne ut av det har jeg lest meg tilbake i Morgenbladets arkiver. Hva har Bernhard Ellefsen å si om Bernhard Ellefsen?

«Kan Bergen være New York?» Slik lyder den første setningen i en av Bernhards tidlige anmeldelser. La meg ile til og si at setningen inngår i en omtale av Mette Karlsviks fremtidsroman Pol. Likevel synes den også fint å oppsummere impulsene som ligger bak hans kritikeridealer, som blir til i skjæringspunktet mellom amerikansk litteratur og litteraturkritikk – gjerne fra gullalderen på 1960-tallet – og Bergen, der han studerte ved to universiteter jeg tror har vært av omtrent like stor betydning for ham: Universitetet i Bergen og Vagant.

Bernhard Lysten ved teksten

Entusiastisk Ellefsen i Berlin, sommeren 2012. Foto: Øystein Vidnes

Det har vært et fruktbart skjæringspunkt Ellefsen slik har plassert seg i; mellom den store romanen og alternative publiseringsformer; mellom kritikk som søker å innta sentrale posisjoner i sentrum av offentligheten og en arena som dyrker motstemmer og uventede innfallsvinkler til det etablerte.

Kanskje er det derfor han, amerikanist på sin hals, samtidig er den som mer effektivt enn noen andre i en serie artikler har satt et kritisk søkelys på tendensen til at vi i det norske ordskiftet importerer amerikanske litteraturkritiske vurderinger for ufordøyd og ukritisk.

Den amerikanske kritikkens fremoverlente holdning, den selvfølgelighet med hvilken den er offensiv på litteraturens vegne, har fruktbart møtt vagantenes vilje til å betrakte litteraturen i sammenheng med filosofi, kunst, film, ideer og samtidsdebatt, og til å tenke ideologikritisk og sjangeroverskridende. Følgelig har Bernhard blitt en litteraturkritiker som med den største selvfølge ser litteraturkritikken som en form for kulturkritikk.

«Finnes det noe mindre spennende enn mediekritikk?» spurte Ellefsen i en annen tidlig anmeldelse. Spørsmålet har ikke hindret ham i å utvikle seg til en skribent med et skarpt mediehistorisk blikk, som med tyngde setter ham i stand til å diskutere kulturjournalistikkens tilstand da og nå, med en grunnleggende bevissthet om rammevilkårenes betydning for hva som til enhver tid kan bli skrevet og lest – noe hans debattskapende artikler om bokbransjen vitner om. Ellefsen er en bekjennende luditt som kan kritisere teknologifetisjeringen fordi han selv kjenner på kjærligheten til sin Ipad. Han utøver kulturkritikk uten å plassere seg selv på behagelig avstand fra det han kritiserer, han skriver som et menneske av og i sin tid – en som vil bruke litteraturen som en kraft som kan trekke oss oppover mens krefter i bokmarkedet, igjen i Ellefsens egen analyse, heller inviterer til å «lese seg nedover».

Noen ord må også sies om penn og personlighet. Om noen skulle ønske det, må jeg beklage: Jeg kan ikke skille dem.

Bernhard er en kritiker som tvers igjennom lever og ånder litteratur og kritikk. Det betyr ikke at hans tekster blir papirknitrende og blodfattige.

Den 25. september 2008 finner vi hans første anmeldelse i Morgenbladet, av Harald Rosenløw Eegs roman Løp hare løp.

Han har ikke vært aviskritiker i mer enn to uker, før han 3. oktober samme år, i en anmeldelse av Margaret Atwood formulerer det litterære grunnsynet jeg først og fremst forbinder med Bernhard Ellefsen. Med Kenneth Burke slutter han seg til et syn på litteraturen som «equipment for living», «utstyr for å leve».

Bernhard kritikarens harde ansikt

Skeptisk Ellefsen i Berlin, sommeren 2012.
Foto: Øystein Vidnes

Ut fra denne pragmatiske tilnærmingen får vi tekster som kommuniserer, drevet av en tydelig en vilje til ikke å lukke seg selv og litteraturen inne i et trygt og ferdigtygd akademisk språk, men som til stadighet setter både litteraturen og seg selv i bevegelse.

Den gode kritikeren bruker seg selv, og over tid føler vi at vi kjenner ham eller henne litt. At vi deltar i en pågående samtale med vedkommende er kanskje noe av det fineste man kan si om en kritiker.

I en samtale snakkes det ikke én vei. Og det gjør Bernhard Ellefsen heller ikke. Alternativet til en monolittisk kritikk er ikke en som er relativ og åpner for at alle vurderinger like godt kunne snus opp-ned. Alternativet er en kritikk som er tydelig på sitt ståsted, men samtidig nysgjerrig overfor andres. Noen ganger deltar jeg i epostutvekslinger med lesere som har sendt brev – tidvis opphissede brev – som respons på Bernhards anmeldelser. Da ser jeg hvor fint han svarer leserne, tar dem og deres innvendinger på alvor, uten å vike fra sine egne prinsipper. Bernhard er en ekte public intellectual, med selvtillit og trygghet til å møte andre med åpne argumenter, aldri skjulte agendaer.

For meg som er så heldig å ha en løpende samtale med Bernhard, er overskuddet i hans tekster, som juryen snakket om, en ren refleksjon av hans personlighet: alltid konstruktivt letende etter muligheter og nye veier inn i det litterære stoffet.

Bernhard er en fryd å redigere fordi han selv er en dreven redaktør og en dyktig tekstleser, også her med Vagant som skole, en som vet at lesing og skriving, i likhet med redigering og samarbeid, bygger på tillit – noe som gjør at en lett får tillit til ham.

I en anmeldelse av James Wood og Daniel Mendelsohn bekjentgjorde Årets kritiker for Morgenbladets lesere hva han forventer av en god kritikk: «God kritikk er morsom, oppkvikkende, overraskende, åpnende og skarp – bare noen ytterst få utretter alt dette på samme tid.» Du er en av de få, Bernhard. Gratulerer med prisen.

Bernhard Pjoltergeist stort

Ellefsen med drinker til Vagant-redaksjonen, Reichenberger Straße, sommeren 2012. Foto: Øystein Vidnes

Ane Farsethås

Én kommentar