«Systematisk tortur er dyrenes virkelighet»

BJØRGVINERS. Pedro Carmona-Alvarez’ nye bok handler om musikk, litteratur og flukten fra Pinochet-regimet. Da Vagant tok kontakt var han mest opptatt av kjøttindustrien. 

Forfatteren og musikeren Pedro Carmona-Alvarez, født i 1972, kom i høst ut med essaysamlingen Refrenger, der han blant annet forteller om hvordan han og familien flyktet fra Chile under Augusto Pinochets diktatur. Foto: Eva Lene Gilje Østensen

Pedro Carmona-Alvarez, hva er den dårligste boka du har lest? 

– Jeg prøver å lese gode bøker, stort sett. Selv når de er dårlige kan de være av interesse, om det gir mening. Som mange andre leser også jeg bøker jeg ikke liker altfor godt. Men siden jeg har brukt hele livet på å lese og skrive, har jeg en viss trening i å unngå det som er ordentlig, ordentlig dårlig, tror jeg.  

Hvilken politisk sak er du mest engasjert i nå om dagen?

– Mange av våre livsvaner individuelt og kollektivt blir fremstilt som krav: feriene og destinasjonene, tingene vi eier og mengden av dem, hva vi normalt forventer av luksus og konsum. Jeg husker jeg engang leste en tale Fidel Castro holdt i FN eller noe slikt, på 80-tallet, der han sa at den kapitalistiske ideen om at alle skal ha to biler i garasjen rett og slett er en utopi, i ytterste konsekvens en løgn. Planeten kan ikke bære den formen for luksus om den skulle gjelde alle. Det er skremmende å se hvor langt markedskreftene er villige til å gå i tåkeleggingen av hva slags forhold det er mellom de rike og de fattige, både lokalt og globalt. For hva er de kortsiktige og langsiktige konsekvensene av den nyliberalistisk-turbokapitalistiske tenkningen? Look to Chile, sier jeg bare. Men om jeg må velge én særskilt sak, må det bli dyrevern. Jeg ser med glede at bevisstheten stadig øker om hvordan vi behandler våre med-arter på planeten. I dag spiser gjennomsnittsnordmannen 70 kilo kjøtt i året – mot 60 kilo ved tusenårsskiftet, 50 kilo i 1980-årene og 30 kilo i 50-årene. På verdensbasis dreper vi like mange dyr som det er mennesker på jorda – hver sjette dag. Og dette er bare statistikken. Bak slike tall finnes en lidelsesindustri det er vanskelig å fatte den fulle og hele rekkevidden av. Jeg berømmer alt som kan rette søkelys mot dyrenes ve og vel. Det er likevel påfallende at det hele tiden argumenteres med at det å spise mindre kjøtt er bra for miljøet og oss, mens vi i mye mindre grad velger å forholde oss til kunnskap om hvordan kjøttindustrien bedriver systematisk tortur av levende vesener. Vi sjokkeres stadig ved gjensynet med Holocausts utryddelsesleire, av presisjonen og effektiviteten i likvideringen av mennesker, av en type lidelse vi registrerer med vantro, som om vi både forstår og ikke forstår samtidig. Fullstendig identifikasjon med ofrene er umulig, vi kan bare ane. Vi vet i dag mye om dyrenes kognitive evner, om deres sosiale liv og behov. De – i likhet med mennesker – kjenner lidelse og smerte, de føler frykt og skrekk og angst. Systematisk tortur er dyrenes virkelighet. Hver dag. År etter år. Tiår etter tiår. Og det er dessverre ikke slik at «ja, men jeg kjenner en bonde og han tar skikkelig vare på dyra sine» eller «men jeg tror ikke det er sånn her i Norge» er argumenter som holder. Igjen har dette med marked og penger å gjøre. Mange krefter er særdeles interessert i at vi ikke skal tenke på at det finnes en sammenheng mellom biffen vår og det faktum at dyr behandles som ikke-vesener fordi vi – litt enkelt sagt – mener at det å ete som dekadente romere er en menneskerett. Jeg synes den formen for artssjåvinisme er arrogant og avskyelig. 

Hva er det vanskeligste for deg å ofre for klimaet?

– Det er nok å fly. Særlig i forbindelse med jobb. Men jeg prøver å reise mindre. Å jobbe mer hjemme. 

Hva er ditt viktigste hverdagsprinsipp?

– Å dusje hver dag. Å sørge for at hun jeg lever med skal føle seg elsket og verdsatt og lyttet til og skjemt vekk. 

Hvordan har lommeboka di det?

– Bedre enn sikkert over 90 prosent av alle andre på denne planeten. Og jeg skriver dikt. Det sier mer om strukturell ulikhet enn om poesiens evne til å generere inntekt, bare så det er sagt. 

Bjørgviners er en fast intervjuspalte der fem spørsmål blir stilt til aktuelle vestlandsforfattere

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.