Paviljong 15

ANMELDELSE. Steve Sem-Sandberg skriver det totalitære rommets mysteriefortellinger.

Steve Sem-Sandberg
De utvalda
Albert Bonniers Förlag, 2014

Steve Sem-Sandberg
De utvalgte
Oversatt av Bjørn Alex Herrman
Tiden Norsk Forlag, 2015

Steve Sem-Sandbergs roman De utvalda (2014) har sitt sentrum i Wien og det som i dag bare omtales som Am Spiegelgrund. Under andre verdenskrig var Spiegelgrund dels en spesialklinikk for barn med alvorlige psykiske eller nevrologiske forstyrrelser og dels en oppdragelsesanstalt for gutter med disiplinærproblemer, eller som det heter i romanen: «Spiegelgrund var det sista stadiet, det nedersta steget på trappan, där bara de mest förtapade hamnade.»

De utvalda

Steve Sem-Sandberg: De utvalda, Albert Bonniers Förlag, 2014.

Det vil si: det siste stadiet i et helse- og sosialvesen som etter nazistenes maktovertakelse i 1938 ble drevet etter strengt rasehygieniske prinsipper. I praksis betydde det at man på Spiegelgrund blant annet utførte medisinske eksperimenter på de innsatte og i den beryktede paviljong 15 myrdet barn som ble ansett for å være håpløse tilfeller. I 2002 ble levningene etter 789 barn (hjernene deres ble ofte tatt vare på i forskningsøyemed) jordfestet på Wiens Zentralfriedhof.

Ifølge de nazistiske rasehygienikernes anslag ville det være nødvendig å «utrenske» hele 15 prosent av Wiens samlede befolkning. Så framskreden var «degenerasjonen» i byen der hver borger var «oppdradd til å bli overnasjonal og kosmopolitt, til verdensborger», som Stefan Zweig formulerte det i sitt erindringsverk Verden av i går (1942).

I De utvaldas vrimmel av personer, noen av dem virkelige, andre oppdiktede, vier Sem-Sandberg to skikkelser særlig oppmerksomhet: Anna Katschenka, en sykepleier som arbeidet på Spiegelgrund fra 1941–45 og etter krigen ble dømt til åtte års fengsel for sin deltagelse i barnedrapene, og Adrian Ziegler, en ung gutt fra fattige kår som havner på barnehjem fordi moren og faren ikke har råd til å ta seg av ham. Adrian, som er Sem-Sandbergs egen kreasjon, men med trekk fra en virkelig person, kommer til å tilbringe store deler av livet sitt innenfor «systemet», inkludert flere år på Spiegelgrund.

Bortsett fra den siste opplysningen om Adrian, som man finner i romanens korte etterord, forklarer ikke Sem-Sandberg hvilke karakterer som er basert på virkelige personer og hvilke som er oppdiktet, men man skaffer seg lett oversikten hvis man pirker litt i den historiske materien rundt Spiegelgrund, som blant annet er viet egne sider i både tyske og engelske Wikipedia.

De utvalgte

Steve Sem-Sandberg: De utvalgte. Oversatt av Bjørn Alex Herrman. Tiden Norsk Forlag, 2015.

Med en referanse til kriminallitteraturen kan man hevde at Sem-Sandberg skriver stadig nye versjoner av the locked room mystery. De utvalda ligger i flukt med tidligere romaner av Sem-Sandberg, deriblant De fattiga i Łódź (2009) og Theres (1996). Førstnevnte er en kollektivroman fra den jødiske gettoen i Łódź, den store industribyen i hjertet av Polen, under andre verdenskrig, mens Theres er en dokumentarisk studie av Ulrike Meinhof, en sentral skikkelse i den venstreradikale terrororganisasjonen Rote Armee Fraktion, som var aktiv i Vest-Tyskland særlig på 1970-tallet. På hvert sitt vis undersøker alle de tre romanene stoffskiftet i totalitære rom, om det nå dreier seg om de katastrofale livsforholdene i Łódź-gettoen, den indre dynamikken i en ekstrem og stadig mer paranoid politisk gruppering eller altså hverdagen i en medisinsk institusjon hvor man ikke lenger helbreder, lindrer og trøster, men røkter et abstrakt Volksgemeinschaft («folkefellesskap»). Der kriminalforfatteren spør: «Hvem er morderen?», stiller Sem-Sandberg spørsmål som: Hvordan arter forholdet seg mellom overgriper og offer? Er det mulig å trekke et så klart skille når overgriperens valgmuligheter er så begrenset? Og hva med forholdet ofrene imellom – hvordan skal vi forstå det?

De utvalda er, i likhet med De fattiga i Łódź og Theres, en historisk roman, i den forstand at Sem-Sandberg har bestrebet seg på å få de materielle og mentale forholdene i Wien og på Spiegelgrund under krigen så korrekt som mulig. Romanens åpning skulle være nok til å illustrere hvordan Sem-Sandberg med sikker og tålmodig penn skriver fram den historiske virkeligheten fortellingen utspiller seg i:

Första gången de tog honom till Spiegelgrund var i januari 1941, en kall och klar vintermorgon med ljuset närmast marken blekt och skimrande av frost. Adrian Ziegler minns anstaltskyrkan med sin ärggröna kupol på berget ovanför alla paviljongerna och himlen där bakom som var blå på ett sätt som ingen himmel kan vara blå i verkligheten utan bara på ett vykort eller kanske på en affisch som någon bestrukit med färg. Bilen hade stannat precis innanför porten där direktions- och förvaltningsbyggnaderna låg.

Den egne verdenen som Spiegelgrund er, bygges opp gradvis og uanstrengt («anstaltskyrkan med sin ärggröna kupol på berget ovanför alla paviljongerna»), uten at man på noe tidspunktet føler at man blir fôret med informasjon. Samtidig antyder sitatet at De utvalda også er en roman som hele tiden streber oppover og utover etter noe mer elementært (det skimrende frostlyset, den blå himmelen bakom kuppelen), mot en tenkning som forsøker å fange «evighetens skjelven» i mennesket, for å låne en formulering fra den hviterussiske forfatteren Svetlana Aleksijevitsj. Man kan ane denne evighetsflukten i alle fuglene som flyr over De utvaldas sider og i elvene som renner gjennom teksten, og ikke minst i Sem-Sandbergs valg av hovedpersoner.

Med Anna Katschenka og Adrian Ziegler får vi møtet med den Andre i etymologisk og fortettet form. Anna betyr «nåde» og navnet Adrian er utledet fra det romerske tilnavnet Hadrianus, som rett og slett betyr «fra (byen) Hadria» – mennesket fra et annet sted som på sin ferd gjennom en for ham ukjent verden er nødt til å stole på the kindness of strangers. Som litterært sted vokser Spiegelgrund utover klinikkens grenser, og menneskene der – alle disse kroppene som beveger seg gjennom korridorene eller ligger i sengene – blir portaler inn til et drama som går dypere enn det historiske øyeblikket. En passasje tidlig i romanen, som egentlig beskriver den unge Katschenkas forhold til sin egen, pubertale kropp, viser hvor mottakelig og ekspansivt Sem-Sandberg tenker seg mennesket:

Men kroppen, som tidigare aldrig behövde skämmas naken och frisk i solljuset, har oåterkalleligt förvandlats till något annat. En främmande kontinent. Så ser hon på den. Som på planschverken i skolan som visar Afrika eller Sydamerika. Huden en kust, lång och smal. Innanför denna kust brer till synes ändlösa skogsmarker ut sig genom vilka blodet ringlar i små smala knyten eller flyter fram blankt och väldigt för att småningom mynna i stora inre sjöar som är som hålrum omslutna på båda sidor av en himmel som inte har någon ovansida eller undersida och heller inte består av mörker eller ljus utan bara är den yttre gränsen för denna inre värld som egentligen inte har några gränser.

Denne forståelsen av mennesket som et osmotisk vesen med potensial til å favne hele verden i seg, tar Sem-Sandberg med seg inn i Spiegelgrunds pasientsaler og operasjonsstuer, de lukkede rommene hvor «Deformeringen av mennesket pågår uavbrutt», for å si det med tittelen på et intervju Anne Helene Guddal gjorde med Sem-Sandberg her i Vagant for noen år siden. «Deformering» må forstås i både bokstavelig og overført betydning, og som en prosess som ikke bare går fra overgriper til offer, men også den andre veien, fra offer til overgriper. Pasientene på Spiegelgrund disiplineres hensynsløst fysisk og psykisk av leger og pleiere, som igjen mister litt mer av sin menneskelighet for hver dag som går. «Det syntes på henne att hon hatade dessa barn för vad de tvingade henne at göra mot dem», heter det om en av sykepleierne.

«Det kommer alltid ett skede i livet när vissheten om vad som en gång hänt börjar blekne och då tar berättelserna över.» For Adrian arter oppholdet på Spiegelgrund seg senere i livet – romanen følger ham til godt opp i voksen alder – som et stort hull. Han fyller dette hullet med minner og det han tror er minner; den faktiske fortiden og den intensiverte, nesten hallusinatoriske opplevelsen fra den gang flyter over i hverandre for ham og blir uatskillelige. «Han visste vad han varit med om. Dock hade han aldrig reflekterat över om det han berättade var sant eller ej. Och i så fall: sant i vilken mening?»

Det er vanskelig ikke å lese bemerkningen om Adrians forhold til sitt eget liv som et poetologisk utsagn om Sem-Sandbergs egen roman, der den hele tiden glir mellom et fortellerperspektiv som liksom svever noen titalls meter over Spiegelgrund og en fortellerposisjon som ligger hudnært på sine karakterer. I likhet med De fattiga i Łódź er De utvalda en tekst som klarer å forene den bredt anlagte, fortellende romanens styrker (for eksempel et stort persongalleri og et langt tidsforløp) med vitnesbyrdgenrens psykologiske intimitet.

Da De fattiga i Łódź ble oversatt til engelsk for noen år siden trakk flere angloamerikanske kritikere sammenligninger til Charles Dickens. De virket nesten litt perplekse, fikk man inntrykk av, over at det gikk an å skrive «realistisk» holocaustlitteratur, en litteratur hvor et mer «modernistisk» regime av representasjonssammenbrudd og lakuner lenge har dominert. Hvis Dickens er en fruktbar sammenligning for Sem-Sandberg, er det imidlertid en Dickens som har tatt til seg Claude Lanzmanns innsikter i den ufattelige ødeleggelsen holocaustkunsten springer ut av – og franskmannens filmatiske blikk. Både De fattiga i Łódź og De utvalda er romaner som med jevne mellomrom «panorerer ut» i bilder av lave, øst-europeiske himler eller Wiens brusende trekroner – og minner leseren på at forbrytelsene alltid har sitt sted her, i vår verden.

Olaf Haagensen

Facebook

Twitter