BAKGRUNN. Norske forlag utgir flere og flere pamfletter. Slik kan forfattere bidra til vesentlige debatter avisene neglisjerer, lyder forklaringen.

Nylig lanserte Sverre Knudsen den egenutgitte pamfletten Frie og reptile – norsk rasisme 2018. Den fikk umiddelbart mye oppmerksomhet, og har i lengre tid ligget på Tronsmos bestselgerliste. I pamfletten forsøker Knudsen å beskrive hvordan den offentlige debatten omkring temaer som innvandring og rasisme arter seg i dag. Teksten er, slik en pamflett kan tillate seg å være, polemisk og slagkraftig – Morten A. Strøksnes kalte den en «brannfakkel». Samtidig tar Knudsen seg tid til å trekke lengre linjer enn dagspressen har rom for.

Samlaget startet i år opp sin pamflettserie «Norsk røyndom», der de inviterer forfattere til å skrive om samtiden med et personlig tilsnitt. For to år siden begynte Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) å dele ut stipender øremerket forfattere som ønsker å skrive aktualitets- og debattorientert. Er pamfletten i ferd med å få en renessanse?

På spørsmål om hvorfor han valgte pamflettformatet, svarer Knudsen:

– Jeg visste ikke at det kom til å bli en pamflett da jeg begynte på teksten. Jeg jobbet med albumet Gud med en tilhørende video, og trengte en tekst til å binde det sammen. Etter hvert som jeg skrev, og omfanget vokste, så jeg at teksten var i ferd med å bli noe selvstendig, en egen utgivelse, og jeg begynte å kalle den en pamflett. Først uten egentlig å vite hva «pamflett» betyr. Men det viste seg å være en dekkende betegnelse, og den fikk nok en viss betyding for den endelige utformingen.

Knudsen ønsket ikke å blande inn et forlag:

– Tempo og timing var viktigere for teksten enn en konkret plan for hva den skulle bli. Stort sett er alle rutiner og konsulenter til hjelp, men forlagssystemet setter også sitt preg på resultatet. Jo mer preg utenfra, desto mer usikker blir jeg på hva jeg egentlig holder på med. Det er befriende enkelt når det bare er meg selv og en deadline å tenke på.

Han trykket selv opp «lefsa», som kunne kjøpes på slippefesten og siden har vært til salg på Tronsmo. Teksten ble også gjort tilgjengelig som e-bok, for å nå ut til flest mulig. På denne måten ble enmannsdistribusjon mulig.

Pamfletten tar opp Knudsens personlig-politiske oppvåkning, og det å bli oppmerksom på ubehagelige tendenser i samfunnsdebatten. Den er en personlig analyse av det norske offentlige ordskiftets utvikling, og en anmodning om en mer anstendig debattkultur.

Knudsen er ikke alene om å angripe temaer som utbredt rasisme i pamflettform. I Samlagets nye serie, «Norsk røyndom», som de gir ut i forbindelse med forlagets 150-årsjubileum, er samtidens behandling av minoriteter av ulike slag et gjennomgående tema.

– Vi ville vise fram sider ved den norske virkeligheten som vi vanligvis ikke hører mye om. Forfatterne ble oppmuntret til å skrive om noe ved det norske samfunnet de opplever som prekært, og mener at det er viktig at mange forholder seg til. Derfor heter serien «Norsk røyndom», sier forlagssjef Håkon Kolmannskog.

I vår kom pamflettene Eg snakkar om det heile tida av Camara Lundestad Joof, Ikkje ver redd sånne som meg av Sumaya Jirde Ali og Homoflokar av Kristin Fridtun. De forlagsinitierte tekstene handler om henholdsvis rasisme, muslimhat og homotoleranse vs. -intoleranse.

– Vi tok kontakt med skribenter og forfattere vi visste er engasjerte i aktuelle samfunnsspørsmål. På grunn av det korte formatet har serien også latt oss jobbe mer mangfoldsrettet når vi rekrutterer forfattere, rett og slett fordi det tar forfatterne mindre tid å kunne levere et bidrag.

I høst utgis fire titler til i serien, som skal ta for seg det å komme til Norge som flyktning, å være funksjonshemmet, homofil og mobbet, å få prøvet sin religiøse tro, og statusen til norske matvarebutikker – sistnevnte en kommentar til hvordan dagligvarekjedene styrer norske forbrukeres handlekurv, skrevet av Dag og tid-spaltist og agronom i økologisk landbruk, Siri Helle. Ifølge Kolmannskog vil Samlaget videreføre serien til neste år, «trolig med noe færre utgivelser».

Men hva var grunnen til at Samlaget valgte pamflettformatet – var de inspirert av Aschehougs Stemmer-serie fra 2013?

– Nei, faktisk ikke. Vi tok utgangspunkt i at vi står overfor en overflod av tilbud som konkurrerer om tiden vår. Vi ville gi ut relevante og personlige tekster som det er mulig å lese på en busstur. Da egner pamflettformatet seg godt. Helt konkret var vi nok litt inspirert av en pamflettserie som danske Gyldendal har startet. Den er mer akademisk orientert, men da vi besøkte dem for en stund siden, fikk vi en fin påminnelse om hvor nyttig dette formatet kan være i vår tid.

Gyldendal-serien heter Til tiden, og innbefatter titler som Mogens Herman Hansens En gentænkning af Danmark (2017), Frederik Stjernfelts Syv myter om Martin Luther (2018) og Anna Libaks Forstå populismen (2018). Også deres ønske var å «finne et mindre format for temaer som er viktige å reflektere over, og som samtidig er rimelig i utsalgspris», ifølge seniorredaktør Marianne Moring.

Parallelt med at enkelte forlag har igangsatt pamflettserier, har NFFO laget et stipend for forfattere som ønsker å skrive aktualitets- og debattorientert – en stipendordning Samlaget opplyser at de ikke kjente til da de begynte på sitt prosjekt.

– Stipendet ble opprettet fordi enkelte bøker trenger å komme raskt ut på markedet og i den offentlige debatten. Vi håper at dette stipendet kan bidra til det, sier Marit Ausland i NFFO.

– Primærmålgruppen for stipendet er journalister, fordi vi opplever at gravejournalistikk er nedprioritert i avisene. Vi ønsker at leserne skal kunne få bredere innsikt i enkelte nyhetssaker.

Anne Bitsch har mottatt NFFOs debattstipend, og brukt det til å skrive bøker om voldtekt, alkoholisme og #metoo. Hun mener at pamfletten egner seg i tiden vi befinner oss i:

– Det er åpenbart noe med samtidens hastighet som gjør pamflettsjangeren relevant. I min egen #metoo-pamflett fikk jeg skrevet lengre og mer analytisk om fjorårets prosess. Dermed fikk jeg også kommet med et bidrag som trekker linjer i debatten, ikke bare lanserer et polemisk utsagn. Pamfletten kan hjelpe til å rydde opp, og gi mer dyptpløyende bidrag til diskusjoner som ellers raser raskt av gårde. Samtidig slipper forfatterne å fordype seg i prosjektet over et helt eller flere år.

Hva blir så forskjellen mellom en tidsskriftartikkel og en pamflett? Anne Bitsch legger vekt på tid og lengde:

– Med en pamflett får jeg jobbet i flere måneder, jeg får skrevet kanskje 40-50 sider, som jo er mer plass enn hva man får i et tidsskrift. Av alle formater misliker jeg korte, polemiske tekster i dagspressen mest. Så finnes det flere formater imellom, men pamfletten tilbyr passe plass til å undersøke det jeg skriver om, uten at det blir et for langvarig prosjekt.

Kommer denne tilsynelatende renessansen for pamflettformatet til å vare, eller må den regnes som en forbigående trend? Verken Knudsen eller Bitsch ser ut til å mene at pamflettbegeistringen er et blaff. Også Terje Thorsen på Tronsmo uttrykker optimisme på pamflettens vegne:

– Jeg tror grunnen til at vi har solgt så mye av Knudsens pamflett, er hva den sier – at den setter i gang en skikkelig debatt. Og det behovet blir neppe mindre fremover.

Kanskje har pamflettens renessanse også vært på vei en stund.

– De seneste gangene jeg har vært i USA eller England, har jeg sett flere og flere pamfletter. Når mindre forlag har arrangementer hos oss, ser vi også at folk blir tiltrukket av politiske pamfletter – da blir det alltid smekkfullt. Dette tror jeg handler om at folk leser og husker bedre når de ikke leser på skjerm. Vi trenger papirformater, også om vi har lite tid til å lese.

Oda Vige Helle

Oda Vige Helle

Oda Vige Helle, f. 1992, er masterstudent i nordisk litteratur ved Universitetet i Bergen. Hun jobber som journalist for vagant.no og kritiker for Bergens Tidende.

Facebook

Twitter