På ville veier, Europa?

Det 20. århundrets store fremtidsprosjekt har forfalt til ideologi, og euroen har splittet oss. Der det hadde vært nødvendig med realisme, flykter politikken inn i den siste utopien.

Akk o ve! Det er ingenting igjen av den tidligere fremtidsoptimismen. Undergang og sammenbrudd – i hvert fall når det gjelder euroen – males på veggen, ressentimenter og gammel frykt vekkes til live. Europas fremtid? Det var den gang, det – sist etter murens fall. Europa har, trass i all suksess, forblitt et abstrakt skaperverk, et eksperttema som dissekeres i utallige skrålende og helt koko debattprogrammer. I det minste er det et lite mirakel at det ikke endte i en typisk ordmassakre da Thilo Sarrazins nye braksuksess Europa braucht den Euro nicht (Europa trenger ikke euroen, DVA 2012) hadde TV-premiere på talkshowet Günter Jauch – takket være en konsentrert dialog med Peer Steinbrück. Men ellers fungerer stimuli/reaksjonsskjemaet som vanlig: Et par sitater tatt ut av sammenhengen og ordet «holocaust» er nok til en moralsk fordømmelse av mannen som tidligere var finanssenator og styremedlem i Deutsche Bundesbank. Spaltisten Mely Kiyak viker ikke engang tilbake for rasistiske fornærmelser og kaller Sarrazin «en lespende, stotrende, flakkende menneskekarikatur som taler til det nedrigste i mennesket».

I mellomtiden lyder ufortrødent mantraet om «et Europa som vokser sammen». Bak tykke vindusglass utarbeides det stadig nye skatte- og vekstpakter. Som den gangen da den triumferende politbyråprosaen ble lest opp på «Aktuelle Kamera»,1 skal historiens lovmessige logikk sette seg igjennom med et skramlende ekko i form av et tolinjersrim: Alltid fremover / aldri bakover! Ja, «Europa» er blitt ideologi, og stakkars den som tviler på den: Da er han med ett blitt en farlig «euroskeptiker», ond populist, reaksjonær forræder mot kontinentets fremtid, nei: verdens fremtid! Men stod ikke tvilen ved porten til den europeiske opplysningstiden? Var ikke bitende kritikk av de rådende forhold utgangspunktet for en vei ut av den selvforskyldte umyndigheten? Eller har vi allerede nådd den utopiske endetilstanden, hvor det ikke lenger finnes klasser eller nasjoner, men bare Europa alene, et jordisk paradis holdt oppe av euroobligasjoner?

Fra arbeidsrett til budsjettering, fra vindyrking til energi – trenden med å integrere alt i unionen synes ustoppelig. Europeisering følger globalisering. Fremfor alt viser det seg i den tilspissende eurokrisen at prinsippet om felles ansvar, som de facto står over alle traktater, til syvende og sist bare kan forenes med en form for hypersuverenitet ved hjelp av massive inngrep i den nasjonale selvstendigheten. Men nettopp her går bruddlinjen, som ikke minst kommer til syne når tallrike regjeringer mislykkes. Det er ikke til å benekte at en brannfarlig dialektikk har utviklet seg: Jo mer kompetansen forsterkes i EUs sentrum i Brüssel, desto sterkere blir sentrifugalkreftene i medlemsstatene. Ingenting har utdypet den langvarige krisen mer enn at de økonomisk sterke og de økonomisk svake landene har drevet fra hverandre. Symptomatisk er Tysklands prominente posisjon, som får den dramatiske situasjonen i Hellas, Spania og Portugal til å virke enda mer håpløs. Attpåtil: Berlins nye «førerrolle» har endret det gamle kontinentets maktforhold. Unnskyld, men hvem er det som fortsatt husker «vestmaktene»?

Isteden spirer et antitysk ressentiment selv blant europavennlige intellektuelle. Den franske historikeren Emmanuel Todd klager over «den tyske overmakten» og vifter nå med «torturredskaper», for eksempel en fransk boikott av tyske varer. Han hadde foretrukket «en godlynt separasjon av det tysk-franske paret». Hva behager? Blir det neste å sette opp en ny Maginotlinje? Blir forbundsregjeringens mottrekk å stanse importen av gåselever, før Volker Kauder2 proklamerer en ny epoke: «I Europa spises det nå tysk leverpølse!»?

Galskap? Ja. Men ikke minst en konsekvens av den offisielle europropagandaen. Den minner om det vrøvlet som Erich Honecker & co. en gang lirte av seg om «ubrytelig vennskap» og «moralsk solidaritet», noe som bare førte til det motsatte: distansering fra ideen, likegyldighet, mistro, frykt og hat. Plutselig blir det klart at euroens forenende bånd også er et jernbånd, og at det er nettopp derfor motsetningene trer desto krassere frem. Om det før var mange som håpet at de svakere nasjonaløkonomiene liksom kunne løftes opp ved hjelp av et strengt reglement bygget på en sterk fellesvaluta, er det nå nøyaktig det motsatte som viser seg: På grunn av alle milliardene med lettkjøpte euro ble de strukturelle svakhetene i de sydeuropeiske landene til og med skjerpet. Slik splitter euroen oss.

Riktignok finnes de samme luksusmarkedene overalt, men alt som har å gjøre med tradisjon, hverdagskultur, mentalitet og historiebevissthet, forblir preget av nasjonen. Den galliske patriotismen som hvert 30. år – også nå om dagen – bryter ut i et digert, revolusjonært svermeri ved Bastillen, blir heller ikke truet av amerikanske poplåter eller tyske Porscher. «Siden franskmannen er forelsket i ideer, men likegyldig overfor bestemte institusjoner, ettersom han ubarmhjertig kritiserer privatlivet og gjør opprør mot fornuftige overveielser på det politiske området, er han et mønstergyldig eksempel på en som er revolusjonær i ord og konservativ i gjerning,» skrev Raymond Aron alt i 1955.

På den annen side er det jo de romantisk oppblåste forskjellene mellom de enkelte landene som utgjør det gamle Europas sjarm. Men nettopp disse uforenlighetene står nå i veien for en felles europeisk politikk som fordømmes som «et tysk sparediktat», som angivelig er til hinder for «vekst». Allerede før euroen ble innført, var det klart at Hellas eller Portugal aldri kunne kommet i nærheten av Nord-Europas nasjonaløkonomier uten talltriksing. Heller ikke Italia eller Spania ville fått være med i en usminket eurosone. Det økonomer kaller «ulike gjeldskulturer» og «heterogene systemer for lønnsfastsettelse», er jo bare en akademisk omskrivning av det som ligger klart i dagen for alle: Den til dels groteske ulikheten i arbeids- og leveforholdene.

Dette fører til en absurd situasjon hvor selv de svake oppdager hvilket potensial de har til å tiltvinge seg «solidaritet» ved utpressing: «Kostnadene for eurosonen, for Tyskland, vil bli enorme,» jubler Alexis Tsipras, lederen for den skruppelløst populistiske greske venstrekoalisjonen Syriza. Budskapet er: De andre må betale, på den ene eller den andre måten. Men dette har slett ikke noe å gjøre med «Mer Europa!», den rituelle bønnen til redningspredikanter og floskelfylte «vekst»-besvergere à la hollandaise – det er en uforskammet venstredrapert nasjonalisme som lynraskt kan slå om til høyreradikalisme. Det ligger dermed en ond historisk ironi i at Angela Merkel blir gjort til Hitler-gjenganger av dem som nå har valgt en SA-tropp under navnet «Gyllent daggry» inn i parlamentet. Projisering kaller psykoanalytikeren det.

Fra første stund har man latt seg lure, og man kunne ment at når alle store utopier har tatt slutt, er Europa blitt det siste forsvinningspunktet for skuffede lengsler etter transcendens. Det er ikke tilfeldig at Krig og fred nevnes når det dreier seg om den endelige begrunnelsen for europeisk enighet. Selvfølgelig er dette historiske aspektet betydningsfullt, men det har sunket i verdi som følge av den liturgiaktige opphaussingen. Flere snakker stadig vekk om et «tilbakefall til middelalderen» så snart Hellas’ statskonkurs eller enkelte lands farvel til euroen blir diskutert – noe som er blitt realistiske scenarioer.

De tre unge økonomene Martin Höpner, Armin Schäfer og Hubert Zimmermann har i artikkelen «Trilemma der europäischen Integration» (Den europeiske integrasjonens trilemma) nylig stilt spørsmålet om «ikke en valutaunion med faste, men tilpasningsdyktige vekslekurser hadde vært bedre egnet til å føre de europeiske folkene nærmere hverandre». De kaller det «en suverenitetsbevarende integrasjonsstrategi: kompetanse skal gis gradvis tilbake» i henhold til subsidiaritetsprinsippet, noe som vil kunne forhindre en videre «uttæring» av de demokratiske beslutningsprosessene. Men stadig domineres offentligheten av en eventyrlig virkelighetsfjern debatt mellom ritualisert-abstrakt eurolyrikk, stanzaformet kriselingo og en pompøs utopisalighet som hele tiden flykter fra de praktiske problemene opp til neste metanivå. Når man er i tvil, er det hele tiden virkeligheten som blamerer seg overfor ideen – ikke omvendt. Blikket på de konkrete tilstandene forstyrrer bare der: fra Italias Mezzogiorno via Hellas, hvor de statlige strukturene er mer på nivå med den tredje verden enn et vesteuropeisk normalnivå, helt til Bulgaria og Romania, som er utgangspunkter for en intraeuropeisk fattigdomsmigrasjon.

Kledd i kostbare gevanter som en tilsynelatende konkret idé kommer det til syne nok en utopi som ser bort fra det avgjørende skrittet: utviklingen av like funksjonsdyktige som demokratisk legitimerte institusjoner i en europeisk føderasjon hvor likt behandles likt og forskjellig forskjellig. Men når den europeiske historieoptimismen er satt på autopilot og man bent frem med vold forsøker å tilstrebe like forhold i alle EU-statene, er man ikke langt unna den totalitære logikken i Robespierres «Velferdskomité».3 Den aktuelle greske tragedien viser hvor fatalt det er å holde tvangsmessig fast på en idé som er nødt til å mislykkes når den settes ut i livet i en kompleks virkelighet.

Die Welt, 26.5.2012. Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard

 

  1. Et nyhetsprogram som fungerte som propagandakanal for kommunistregimet i det tidligere Øst-Tyskland. O.a.
  2. Volker Kauder (f. 1949) er leder for den kristelig-konservative CDU/CSU-fraksjonen i Forbundsdagen. O.a.
  3. Velferdskomiteen (fr. Comité de salut public) under ledelse av Maximilien de Robespierre (1758–1794) var det republikanske Frankrikes utøvende makt under skrekkveldet 1793–1794. Robespierre mente at det for republikkens skyld var nødvendig å henrette alle som kunne antas å være dens fiender. O.a.

Reinhard Mohr

Facebook

Twitter