Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Tre nye bøker gir anledning til å gå bak Forsvarets offisielle versjon av situasjonen i Afghanistan, og viser samtidig at den norske pressen har sviktet sin kritiske oppgave.

Tidligere publisert i Vagant 4/2010.

Grunnlaget for krigen
Det finnes et påfallende likhetstrekk ved krigene i Irak og Afghanistan: Begge ble igangsatt med en annen begrunnelse enn den som bare kort tid etter invasjonen skulle komme til å dominere diskusjonen. For Iraks del handlet det som kjent om ett eneste punkt: Saddam Husseins angivelige arsenal av masseødeleggelsesvåpen, som han, på grunn av sin uberegnelighet, ikke var fremmed for å bruke mot vestlige mål. Etter at invasjonsstyrken måtte konkludere med at våpnene ikke fantes, ble argumentasjonen forandret: Målet hadde hele tiden vært å fremtvinge et regimeskifte i Irak; man ville bli kvitt diktaturet, og forvandle landet til et moderne demokrati etter vestlig mønster. Det oppsiktsvekkende var at det viste seg fullt mulig for USA og Storbritannia å foreta denne kuvendingen i vestlige medier uten samtidig å miste mye av sin politiske troverdighet. Når det gjelder Afghanistan, var den offisielle begrunnelsen for bombingen å tvinge Taliban til å utlevere Al-Qaida-elementer som USA mistenkte for å ha vært involvert i terroranslaget mot World Trade Center. Taliban var aldri anklaget for å ha deltatt i planleggingen av selve angrepet, men for å beskytte Osama bin Laden, som ifølge «The 9/11 Commission Report» samarbeidet med hjernen bak terroranslaget, kuwaiteren Khalid Sheik Mohammed.1 Den amerikanske invasjonsstyrken fikk som kjent aldri pågrepet hverken Osama bin Laden eller mulla Omar. Khalid Sheik Mohammed ble arrestert i Pakistan i 2003 og fraktet til Guantanamo, hvor han tilsto etter tortur.2 Gradvis begynte også her begrunnelsen for krigen å forskyves i retning av regimeskifte. Man la særlig vekt på situasjonen til afghanske kvinner, som angrepsstyrken etter sigende ville redde fra Talibans middelalderske kjønnspolitikk. Dette argumentet ble i Norge brukt av lederen av Stortingets forsvarskomité, Marit Nybakk (Ap), som kalte invasjonen av Afghanistan for «en frigjøringskrig for Afghanistans kvinner».3 Heller ikke Nybakk var skeptisk til en krig som ble begrunnet på ulikt vis før og etter invasjonen, men lot seg i stedet begeistre av muligheten for å fremtvinge et regimeskifte i Kabul.4 Problemet er imidlertid at en slik begrunnelse er i strid med folkeretten. Et land har ikke, ifølge internasjonal lov, anledning til å angripe et annet land med den begrunnelse at man vil styrte et diktatur. Spørsmålet er med andre ord: Deltar Norge i en ulovlig krig? Både statsminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Jonas Gahr Støre har gjentatte ganger bedyret at dette ikke er tilfelle. Ifølge Støre er vi i Afghanistan «etter invitasjon fra den afghanske regjering og med et enstemmig mandat fra FNs sikkerhetsråd i ryggen.»5 Og når Anders Sømme Hammer, i sin viktige og høyst betimelige bok Drømmekrigen, spør Jens Stoltenberg om det ikke er vanskelig for ham å forsvare krigen, får han følgende svar: «Nei, dette er militæroperasjoner som er hjemlet i folkeretten. FN ber oss om å være her. Jeg er for FN, jeg er for internasjonal lov og rett, og jeg er mot terror».6 Dette siste er det jo ikke så vanskelig å si seg enig i, men med hvilken rett kan man hevde at Afghanistan-krigen er i overensstemmelse med internasjonal lov?

Ifølge folkeretten må ett av to kriterier oppfylles dersom et land skal kunne bruke militærmakt mot et annet: Enten må landet få autorisasjon fra FNs sikkerhetsråd, eller så må maktbruken falle inn under FN-paktens artikkel 51, som tillater bruk av makt i selvforsvar. Siden USAs angrep på Afghanistan ikke ble autorisert av Sikkerhetsrådet, vil en eventuell legitimitet måtte søkes i FN-pakten. Artikkel 51 garanterer «the inherent right of individual or collective self-defense if an armed attack occurs against a Member of the United Nations, until the Security Council has taken measures necessary to maintain international peace and security».7 Dette punktet har tradisjonelt vært tolket slik at et militærangrep må være igangsatt for at retten til selvforsvar skal kunne hevdes, og trusselen må være «instant, overwhelming, leaving no choice of means, and no moment for deliberation», som det heter i Daniel Websters ofte siterte formulering.8 Som følge av det økte fokuset på såkalt preventiv krigføring i forbindelse med terrortrusselen, nedsatte imidlertid FN et panel som skulle vurdere hvorvidt en ny tolkning av artikkel 51 var påkrevd. Konklusjonen forelå utvetydig i desember 2004: «Article 51 needs neither extension nor restriction of its long-understood scope […] and should be neither rewritten nor reinterpreted.»9 Begrunnelsen er åpenbar: Det ville ikke være til gagn for internasjonal sikkerhet dersom det var opp til enkeltnasjoner å vurdere når det er behov for preventive angrep på andre land.

Når det gjelder angrepet på Afghanistan, kan dette ikke med rimelighet gjelde som selvforsvar, siden landet jo ikke ble beskyldt for å stå bak terrorangrepet, men for å beskytte dem som var mistenkt for å gjøre det. Angrepet ble dessuten iverksatt på tross av at Taliban-regimet allerede 12. september 2001 tilbød seg å utlevere Osama Bin Laden dersom amerikanske myndigheter kunne fremlegge bevis for anklagene, en henvendelse som ikke ble tatt alvorlig. Det er altså vanskelig å konkludere med noe annet enn at «Operation Enduring Freedom» (OEF)10 var i strid med folkeretten.11 Så hvordan kan Støre og Stoltenberg – tilnærmet uimotsagt av en servil presse og et enda mer passivt embedsverk – hevde at den norske innsatsen er i tråd med folkeretten, ja at vi til og med er der «på invitasjon fra den afghanske regjeringen»?12 Støre sikter med dette utsagnet naturligvis ikke til regjeringen av Det islamske emiratet Afghanistan, som landet het da det ble angrepet, men til den senere Karzai-regjeringen, hvis innsettelse skulle trygges av den NATO-ledete «International Security Assistance Force» (ISAF), som Norge altså er en del av, og som har FN-mandat. Men spørsmålet om det folkerettslige grunnlaget for Norges militære involvering kan ikke avgjøres ved å henvise til ISAFs FN-mandat. Norske styrker deltok nemlig også i Operasjon Enduring Freedom – uten FN-mandat –, blant annet i den såkalte operasjon «Anaconda» i 2002 og 2003. Først i 2005 ble det besluttet at Norge ikke lenger skulle delta i operasjoner i regi av OEF.13 Med andre ord kan det neppe herske tvil om at Støre og Stoltenberg fortier vesentlige aspekter ved Norges innsats når de hevder at våre operasjoner i Afghanistan er hjemlet i folkeretten. Det eksisterer dessuten heller ikke i dag noe vanntett skille mellom ISAF-operasjoner og OEF-operasjoner. Selv om det norske forsvaret insisterer på at det dreier seg om to ulike kommandolinjer, og at de norske styrkene utelukkende følger ISAFs,14 har de to enhetene siden oktober 2008 vært ledet av samme amerikanske kommandant.15

I tillegg til spørsmålet om invasjonens folkerettslige grunnlag kommer anklagene om krigsforbrytelser, som siden oktober 2010 også gjelder norske soldater16, samt de gjentatte angrepene på mål innenfor pakistansk område, som ikke omfattes av FN-mandatet, og som altså etter alt å dømme er i strid med internasjonal lov.17 Man skulle tro at den norske regjeringen daglig ville bli konfrontert med slike og lignende problemstillinger, fulgt opp av undersøkende journalistikk fra sak til sak. Men det skjer i forsvinnende liten grad. Om norsk presse kan det sies det samme som det het om de amerikanske mediene i tiden rundt invasjonen av Irak: «These dogs don’t hunt.»

Et fordreid bilde av krigen
Alle som har bygget noe, vet at skjevheter i fundamentet forplanter seg og forstørres jo lengre opp i byggverket man kommer. Så også med krigen i Afghanistan. I sin fortjenstfulle bok, viser Anders Sømme Hammer med all mulig tydelighet hvordan myndighetenes fortielse av de tvilsomme aspektene ved vårt militære nærvær i dette borgerkrigsherjede landet har ført til et stadig mer fordreid bilde av krigen. Han viser dessuten hvordan dette bildet ukritisk er blitt overtatt ikke bare av politikerne fra de fleste norske partier, men også av norsk presse, slik at nordmenn flest etter hvert må sies å være både feilaktig og mangelfullt informert om den norske innsatsen i Afghanistan. Ta for eksempel spørsmålet om hvorvidt Norge er involvert i en krig eller ikke. Selv om både de norske soldatene selv18 og langt på vei også generaladvokaten19anser de norske militæroperasjonene i Ghormach og Faryab-provinsen for å være «krig», er dette ikke i tråd med Forsvarets offisielle versjon. Når Anders Sømme Hammer sommeren 2009 spør Forsvaret om det kan gi en vurdering av kampene mot opprørerne i Gormach, får han et pedantisk svar tilbake, der det heter at norske soldater ikke deltar i noen krig i Afghanistan, og at det dermed heller ikke kan være snakk om «kamper». Det man derimot er involvert i, er ifølge Forsvarets talsperson «selvforsvar». Men som Hammer påpeker, er dette ingen rimelig beskrivelse av en situasjon der norske soldater stadig rykker inn i disse områdene «for å tvinge opprørere på flukt eller drepe dem».20 Blant de mange merittene til Hammers bok, er dokumentasjonen av hvordan norske styrker har samarbeidet med «Operation Enduring Freedom», og dermed ved flere anledninger har befunnet seg langt ute i gråsonen i forhold til det FN-mandatet som regjeringen stadig henviser til for å rettferdiggjøre krigen.21

Dette er bare ett av mange eksempler på hvordan Forsvaret bevisst fordreier virkeligheten når resultatene av den norske innsatsen skal presenteres i den norske offentligheten. Det ville naturligvis være naivt å tro at Forsvaret ville strekke seg særlig langt i retning av en selvkritisk fremstilling. Vi er kanskje til og med såpass kyniske at vi heller ikke forventer at den sittende regjeringen skal gi et hundre prosent realistisk bilde av situasjonen. Men kan vi akseptere at pressen i så stor grad ganske enkelt videreformilder Forsvarets propaganda? Dersom man følger diskusjonen i norske medier, kan det virke som om ytringsfrihet først og fremst innebærer retten til å trykke barnaktige angrep på muslimer og islam. Men hva med det ansvaret som følger med ideen om den frie presse?

Pressen og det norske selvbildet
Den viktigste lærdommen man kan trekke ut av Anders Sømme Hammers bok, er at vi er helt avhengige av en kritisk presse dersom vi skal kunne nærme oss et sannferdig bilde av situasjonen i Afghanistan. Som Hammer påpeker, har utenriksjournalistikken blitt kraftig nedprioritert det siste tiåret, noe som selvsagt ikke bare gjelder Norge. Dette henger sammen med de stadig økende kravene til mediebedriftenes evne til å gi avkastning til sine aksjonærer. Journalistikk fra krigsherjede områder er kostnadskrevende og risikabelt. Likevel dekker pressen i mange andre land det som skjer i Afghanistan langt grundigere enn den norske.22 Hammer beskriver en situasjon der de norske avisenes reportasjer fra Afghanistan nesten ikke er mulig å skille fra Forsvarets presseskriv, og i de tilfellene der det internasjonale nærværet i Afghanistan kritiseres, holdes Norge stort sett utenfor.23 Hammer skriver at dette er «vanskelig å skjønne», men boken hans gir likevel et ganske godt svar på hvorfor det er tilfelle. Svaret ser ut til å være tett forbundet med det norske selvbildet: Nordmenn er generelt overbeviste om at norske borgere befinner seg i en egen moralsk kategori, hvilket vel også er bakgrunnen for vår bemerkelsesverdige evne til å ta myndighetenes utsagn for god fisk så lenge de bekrefter det vi allerede er overbevist om, nemlig at Norge er førsterangs på de fleste områder. Denne holdningen preger historiene pressen serverer fra Afghanistan, hvor vi kan lese om de norske soldatenes heltemodige innsats. Hammer presenterer en liten kavalkade over de norske medienes heltedyrkning, her bare noen eksempler: «reddes av norske soldater – Den fødende, afghanske kvinnen var gitt opp av jordmødrene» (Tom Bakkeli, VG); «Norske soldater effektive hjelpere», (Tor Arne Andreasen, Aftenposten); «REDDET –kolleger fra Taliban-bakhold varsler NATO-oppvask etter at tyskerne ville hindre norske soldater å hjelpe» (Bakkeli, VG).24 Norge er ifølge Hammer blant de mest patriotiske av landene som deltar i ISAF, og norske myndigheter blant dem som gir minst innsyn i hva soldatene gjør i Afghanistan.25 Drømmekrigen tegner et bilde av en nasjon som rett og slett ikke er interessert i saker som kan sette den norske innsatsen i et negativt lys.

Særlig instruktivt er det å lese om reaksjonene han fikk på sin reportasje om de pårørende til Chora – en 45 år gammel sivil afghaner fra Faryab-provinsen som 25. Juli 2009 ble drept av norske soldater. Forsvarets strategi var å gå offensivt ut med mye informasjon om saken, for på den måten å hindre pressen i å stille kritiske spørsmål – en strategi de lyktes med. I norske aviser ble hendelsesforløpet presentert i tråd med forsvarets versjon: Mannen hadde ikke fulgt signalene han fikk om å stanse motorsykkelen han kjørte, og norske soldater handlet derfor i samsvar med sine instrukser når de skjøt og drepte ham. Hvorvidt mannen var en «opprører» eller en uskyldig forbipasserende, ville man ifølge Forsvaret aldri få vite. Hvorfor vil vi aldri få vite det? Fordi vi ikke etterforsker våre egne forbrytelser. Dette gjelder generelt når norske soldater dreper mennesker i Afghanistan, og vi stadig forsikres om at de falne utelukkende er væpnede opprørere. Eller som Espen Barth Eide sier det i forbindelse med en norsk militæroperasjon i Ghormach i 2008: «Vi utelukker på ingen måte at sivile liv gikk tapt denne dagen, men da har de blitt drept av andre – ikke norske styrker.» Hvordan kan han vite det? I de tilfellene hvor det foreligger konkrete anklager om sivile tap forårsaket av nordmenn, responderer Forsvaret ikke med å igangsette undersøkelser, men med automatisk å så tvil om de pårørendes troverdighet. Da den fremtredende Afghanistan-eksperten Kristian Berg Harpviken – direktør for Institutt for fredsforskning i Oslo – i et intervju med Ny Tid sa at «også sivile liv [sannsynligvis] har gått tapt i de siste års kamphandlinger der norske styrker har vært involvert»27, ble Forsvaret indignert. Dersom det hadde vært sivile barn i disse områdene, var de ifølge Forsvarets kommunikasjonsrådgiver Lars Magne Hovtun «bevisst blitt brakt dit av angriperne».28 Ifølge dette argumentet, har fienden ansvaret selv når uskyldige afghanere drepes av norske kuler, avfyrt av nordmenn. I tilfellet Chora var saken imidlertid mindre uoversiktelig enn vanlig, og Hammer ble med hjelp fra Dagbladet – som her altså tok sitt presseansvar alvorlig – satt i stand til å utføre de undersøkelser Forsvaret mente ikke var mulig å gjennomføre. Det viste seg at mannen utvilsomt var en sivilperson, som ikke hadde båret våpen, og som etterlot seg en familie i dypeste nød, da den hadde mistet sin forsørger. Dersom familien ikke var blitt oppsøkt av Hammer, ville den etter alt å dømme ikke fått noen erstatning av Norge.29Det mest nedslående i denne saken er likevel nordmenns respons på artikkelen om Chora og hans pårørende, som sto på trykk i Dagbladet 3.7.2009. Folk var rasende, og fordømte artikkelens «vinkling» per epost, i artikkelens kommentarfelt, og på facebook. Hammer ble beskyldt for å henge ut troppene, for å være «uspiselig», for å mangle respekt for soldatene, for å sverte dem, og dessuten for å være «tabloid».30Det falt de færreste inn å uttrykke sin medfølelse med ofrene, eller å verdsette det arbeidet Hammer hadde lagt ned for å komme til bunns i saken.

I sin anmeldelse av Drømmekrigen i Klassekampen kritiserer Espen Stueland Hammer for å «forherlige seg selv» når han gir uttrykk for at flere journalister burde gjort som ham og laget uavhengig journalistikk fra Afghanistan. Også Stueland er opprørt over at Hammer ikke i større grad roser nordmenns innsats i Afghanistan, for eksempel bistandsarbeidere og leger.31 Norske lesere vil altså nødig konfronteres med de negative konsekvensene av våre operasjoner i Afghanistan, og vi verdsetter generelt våre egne soldaters liv langt høyere enn livene til de sivile afghanerne som dør hver uke som følge av kamphandlinger av ulikt slag.32 Det er i så måte betegnende at vi har en statsminister som 17. mai 2010 kan proklamere at de norske soldatene kjemper for de samme verdiene nordmenn feirer når de bunadskledde marsjerer gatelangs for å feire landet på nasjonaldagen. Man kan vanskelig tenke seg et renere og mer uforstilt eksempel på ideologisk manipulasjon fra myndighetenes side, foretatt, så vidt jeg kan se, uten at det i norske medier33 blir påpekt at en slik form for ideologisk krigføring befinner seg hinsides folkeretten av den enkle grunn at det finnes såpass mange legitime verdier rundt om i verden, at det ikke kan anses for et gode at nasjoner går til krig på vegne av dem.

Forsoningspolitikk versus krigerkultur
Kai Eides bok om sin tid som FNs spesialutsending i Afghanistan kan med fordel leses parallelt med Hammers Drømmekrigen. For der Hammer holder seg tett på vanlige afghanere og konsentrerer seg om pressens ansvar, gir Eides bok innblikk i det storpolitiske spillet om Afghanistan. Eide beklager flere steder i boken at han på grunn av sin prominente stilling bare i svært begrenset grad har fått anledning til å samtale med landets innbyggere. Til gjengjeld har han i disse årene hatt personlig kontakt med de fleste av de aktørene som har vært med å bestemme strategien for Afghanistan. Hammer og Eide er enige på ett viktig punkt: Den nåværende strategien er dømt til å mislykkes fordi den vektlegger militære operasjoner på bekostning av sivil oppbygging. Om utviklingen på dette området i tidsrommet fra 2008– 2010, skriver Eide oppsummerende:

Har den militære oppbyggingen i Afghanistan ført oss nærmere en løsning på konflikten i landet? Jeg tror svaret er et ganske klart nei. Den stadige militariseringen av USAs – og dermed Vestens strategi – har brakt oss fjernere fra en løsning og ikke nærmere.34

Denne observasjonen stemmer overens med det inntrykket Hammer har dannet seg ute i felten. Hovedproblemet ser ut til å være at den militære logikken på mange måter er uforenelig med forsoningsarbeid og den langsiktige etableringen av sivile institusjoner. Ta spørsmålet om forsoning med Taliban: Som Eide viser, er det blitt en stadig mer utbredt holdning i det diplomatiske miljøet at det ikke kan bli noen varig fred i Afghanistan uten at Taliban tas med i forhandlinger. Hammer refererer i sin bok til en samtale med en afghansk kvinne som er av samme oppfatning – en oppfatning som åpenbart også deles av president Hamid Karzai.35 En slik forsoningsprosess er imidlertid uforenlig med den militære tenkningen, som i løpet av de siste årene har gått langt i å demonisere Taliban innenfor egne rekker. Det er som kjent lettere å skyte på en umenneskeliggjort fiende enn på mål man anser som fullverdige mennesker. Således skriver Hammer at det virker som om mange soldater oppfatter det som forræderi å gå inn i fredsforhandlinger med Taliban.36

Dette inntrykket bekreftes i aller høyeste grad av norske skarpskyttere, som forteller sine historier i boken Mandat til å drepe, som utkom på Kagge forlag nå i høst. Her beskrives opprørerne som «hunder» og «pakk» på en måte som neppe kan kalles noe annet enn rasistisk. For eksempel her, hvor skytteren betrakter målet gjennom sitt optiske utstyr: «Skitten svette rundt forkavede blikk, et skyggelagt, skjegget ansikt som krenger kjeften til et Gud er stor idet det store hellige skal skje.»37 Et annet sted beskriver skarpskytteren liket av en opprører han nettopp har drept som «ynkelige rester»38, og litt senere snakker han om å «avlive» en taliban-soldat, i tråd med synet på ham som en hund.39 Denne umenneskeliggjøringen av Taliban gjør det selvsagt vanskelig å tenke at en forsoning er mulig og ønskelig.

Motstanden mot forhandlinger med Taliban, skyldes imidlertid ikke bare fremdyrkingen av en militær krigerkultur, men henger også sammen med endring av begrunnelsen for invasjonen av Afghanistan i retning av regimeskifte. For dersom USAi utgangspunktet gikk inn i landet for å fjerne Taliban-regimet, vil forhandlinger med Taliban nå, nesten ti år senere, få en umiskjennelig smak av nederlag. Det er derfor ikke så underlig at amerikanerne er blant de minst positive til en forsoningspolitikk av den typen Kai Eide mener er nødvendig.

Diplomatiske intriger
Den feilslåtte strategien i Afghanistan er imidlertid ikke utelukkende et resultat av overdrevet fokus på militære offensiver. Kai Eide viser i Høyt spill i Afghanistan at mange av problemene er forårsaket av at de internasjonale aktørene ikke er i stand til å tale med én stemme overfor den afghanske regjeringen. Ikke bare eksisterer det store forskjeller mellom det rådende synet i FN og det synet som preger USAs (og dermed også NATOs) politikk i landet. Eide viser også hvordan forskjellige diplomater, mer eller mindre på eget initiativ, lanserer planer som strider med den offisielle linjen både innen FN og i USA. De største skurkene i Eides fortelling er i så måte Peter Galbraith – som mot Eides vilje ble utnevnt til hans nærmeste underordnede i Kabul – og Richard Holbrooke, med tilnavnet «the bulldozer», som er Obama-administrasjonens spesialrådgiver for Pakistan og Afghanistan. Ifølge Eide medførte Obamas maktovertagelse en markant forverring av forholdet mellom Karzai og USA, både fordi Obamas kontakt med den afghanske presidenten var langt mer sporadisk enn den hadde vært under Bush, og fordi Holbrooke opptrådte egenrådig og arrogant i Kabul. «Å lytte var ikke Holbrookes fremste kjennetegn,» som Eide uttrykker det.40Forholdet mellom Holbrooke og Eide var anstrengt fra første stund, hovedsakelig fordi Holbrooke ikke var interessert i å fremheve FNs rolle i arbeidet med å gjenoppbygge Afghanistan. Og da de to for første gang møttes i Kabul, innledet Holbrooke samtalen med å spørre: «Når utløper din kontrakt?»41 Deretter ble Eide fortalt at Holbrooke ønsket Peter Galbraith som Eides nærmeste underordnede i UNAMA42 – en posisjon Eide på dette tidspunkt var i ferd med å intervjue kandidater til. Intrigespillet som fulgte har begrenset interesse for utenforstående, annet enn som en påminnelse om at også diplomater på høyeste nivå iblant lar personlige interesser gå foran hensynet til internasjonal fred og sikkerhet. Skandalen kom like etter det afghanske valget høsten 2009, som var preget av utstrakt valgfusk, og som ikke endte med noen klar seier til Karzai. Galbraith presenterte da planen om å overtale begge kandidatene som hadde fått flest stemmer, Hamid Karzai og Dr. Abdullah, til å trekke seg, slik at en ny regjering kunne dannes av håndplukkede kandidater. Dette var bare ett av flere personlige initiativer fra Galbraith som skadet forholdet mellom FN og afghanske politikere, og som til slutt førte til at han ble fjernet fra stillingen.

Galbraith-saken er et særlig grelt eksempel på den form for vestlig innblanding som stadig fører til frustrasjon og sinne blant afghanske politikere, og som jo ikke akkurat er i tråd med USAs uttalte mål om «demokratispredning». Eides bok er full av eksempler på slik innblanding, som Eide selv i mange tilfeller tar initiativet til eller støtter. Som eksempel kan nevnes Qasim Fahim Khan, som ble utnevnt til forsvarsminister etter valget i 2004, men som ble fjernet etter internasjonalt press. Etter valget i 2009 ville Karzai ha Khan som 1. visepresident, noe både Eide og «det internasjonale samfunn» (et utrykk Eide bruker hyppig og som stort sett refererer til myndighetene i et knippe vestlige land) var sterkt imot. Det er ikke vanskelig å si seg enig i at Khan er en «skurk», med mange brudd på menneskerettighetene på samvittigheten. Det er heller ikke til å stikke under en stol at utnevnelsen av ham neppe var basert på hensynet til landets ve og vel. Men dersom man skulle være helt oppriktig, ville lignende innvendinger også kunne blitt fremført om en rekke andre lands toppolitikere, inklusive deres utnevnelser, for eksempel George W. Bush og utnevnelsen av John Negroponte til vise-utenriksminister i 2007.43

Eide gikk ellers aktivt inn for å fjerne et annet medlem av Karzais foreslåtte regjering, nemlig innenriksministeren Zarar Moqbel, som Eide – sikkert med god grunn – mener var korrupt.44 Selv om slike initiativ muligens kan rettferdiggjøres i hvert enkelt tilfelle, utgjør de til sammen en uholdbar situasjon dersom målet er å overlate styret av Afghanistan til afghanerne selv. Resultatet av denne stadige innblandingen er nemlig, som Eide også skriver, at den afghanske presidenten føler seg mer og mer ydmyket, og dermed møter ethvert vestlig innspill med økende skepsis. At det dessuten i stor grad dreier seg om vestlig dobbeltmoral, gjør ikke saken bedre. For hvor alvorlig kan man vente at afghanerne skal ta Vestens bekymring for menneskerettighetene i dette krigsherjede landet, når vestlige diplomater og ministre stort sett reagerer med irritasjon hver gang afghanske myndigheter klager over at de internasjonale styrkene stadig dreper sivile?45 Eller når amerikanerne stadig prøver å fortie og dekke over omfattende sivile tap som følge av mislykkede militæroperasjoner? Eide beskriver et tilfelle der amerikanske militæroffiserer klarte å overtale ham til ikke å gå ut med opplysninger om sivile tap på vegne av FN, på tross av at dette åpenbart stred mot hans egen samvittighet.46 En annen gang valgte han å fortie krigsforbrytelser begått av tyske soldater fordi han ville unngå at FNs uttalelser skulle bli brukt i den tyske valgkampen.

Man kan også spørre seg hvordan de vestlige kravene om større etterrettelighet i afghansk styre og stell skal kunne tas alvorlig, når ISAF-landenes forsvarsministre stadig presenterer et løgnaktig bilde av krigen overfor sine egne lands borgere. Eide viser her til et ISAF-møte i Istanbul 5. februar 2010 – altså på et tidspunkt da situasjonen bare ble dystrere og dystrere – hvor det til hans overraskelse ble tegnet et optimistisk bilde av forholdene i Afghanistan. Eide skriver:

NATOs øverstkommanderende, admiral James G. Stavridis, hevdet at Taliban nå var på flukt. En av forsvarsministrene ga uttrykk for at endelig hadde man en plan og en visjon. Nå var det mulig å komme tilbake til eget hjemland og forklare befolkningen at det fantes en plan for å bekjempe Taliban.47

Da Eide i sin tale prøvde å korrigere det positive bildet, ble det spøkefullt kommentert at det vel ikke hadde vært nødvendig å ødelegge den gode stemningen. Også den norske utenriksministeren prøver å mane til en feelgood-stemning på Norges vegne, mest minneverdig i sin pseudo-tenksomme bok Å gjøre en forskjell, hvor han bruker mesteparten av kapitlet om Afghanistan til å skryte av seg selv for å ha reddet livet til en ni år gammel afghansk jente i januar 2007. Mer ubehagelige begivenheter forbigås i stillhet, så som de 90 sivile afghanerne som ble drept av internasjonale styrker i løpet av ti dager i juni samme år.48 Støre ønsker ikke å ødelegge stemningen her hjemme ved å rippe opp i slike ubehageligheter, på samme måte som han heller ikke liker å snakke om at det sannsynligvis befinner seg en hel del sivile blant de over 100 menneskene som norske soldater har tatt livet av i Nord-Afghanistan.

Dystre utsikter
Kai Eides og Anders Sømme Hammers fremstillinger av situasjonen i Afghanistan er så dystre at det ikke er lett å se hvordan den kan få en positiv vending. Eide understreker at han ikke anbefaler noen snarlig militær tilbaketrekning, selv om han altså ikke tror at konfliktene kan løses ad militær vei. Hammer presiserer at han ikke har noe svar på hvordan man bør gå frem for å skape fred i Afghanistan. Til og med de krigsglade norske skarpskytterne gir uttrykk for bekymring for den manglende fremgangen, men setter sin lit til at arbeidet deres vil bære frukter dersom de får mer tid på seg.49 Selv kan jeg heller ikke gi noe godt svar, annet enn å henvise til et par grunnleggende poenger som er like selvsagte som de er fraværende fra den norske diskusjonen: For det første at det ikke er opp til ISAF-landene å avgjøre hvorvidt det internasjonale militære nærværet i Afghanistan er nødvendig eller ikke. Dette spørsmålet er opp til afghanerne, og man burde derfor gjøre langt mer utstrakte forsøk på å skaffe seg en oversikt over den afghanske folkemeningen. For det andre bør evalueringen av den internasjonale innsatsen være basert på realistiske og sannferdige analyser, og ikke på politisk opportun skjønnmaling og militær propaganda. Og for det tredje må enhver fremtidig strategi skje med respekt for behovene og bekymringene til vanlige afghanske menn og kvinner, som hittil har vært tilsidesatt til fordel for et storpolitisk spill uten forståelse for folkets situasjon. Vi må kort sagt bli mindre opptatt av å stille krav, og i større grad akseptere å bli møtt med krav fra en befolkning hvis land vi er med å okkupere.

The 9/11 Commision Report, s. 148–50. Tilgjengelig her:http://www.gpoaccess.gov/911/pdf/fullreport.pdf

The Red Cross Report, s. 33-37, tilgjengelig her:http://www.foxnews.com/projects/pdf/042809_redcross.pdf

3 Dagbladet, 11. 08. 2002.

4 Norge har deltatt i kampene i Afghanistan siden 2002, og har i dag til enhver tid mellom 500 og 600 soldater utstasjonert i landet. Ifølge Jonas Gahr Støre dreier det seg om «det viktigste og mest spesielle utenrikspolitiske oppdrag vi noensinne har påtatt oss». Jonas Gahr Støre, Å gjøre en forskjell, Oslo 2008, s. 257.

5 Støre, s. 257

6 Anders Sømme Hammer, Drømmekrigen, Oslo 2010, s. 187.

7 FN-pakten er tilgjengelig her:http://en.wikisource.org/wiki/Charter_of_the_United_Nations

8 Daniel Webster var USAs utenriksminister i to perioder (1841–43 og 1850–52). Formuleringen opptrer i forbindelse med Webster-Ashburton-avtalen, som sikret varlig fred mellom USA og Storbritannia. Se Caroline Chase, 29 BFSP 1137–8; 30BFSP 19–6 (1837).

9 «Report of the UN High-level Panel on Threats, Challenges, and Change, UN General Assebly, 3. December 2004, A/59/565.»

10 Operation Enduring Freedom er ikke begrenset til Afghanistan, men det er krigføringen i Afghanistan det refereres til når OEF nevnes her og i det følgende.

11 For en grundigere juridisk argumentasjon, se Marjorie Cohn: «Bombing of Afghanistan is illegal and must be stopped», Jurist 6. 11. 2001.

12 Når utenrikskommentator Bjørn Hansen hevder at krigen er i samsvar med folkeretten, begrunner han det med å henvise til Sikkerhetsrådets resolusjon 1368, hvor rådet sier seg rede til å ta «all necessary steps to respond to the terrorist attacks of 11 September 2001, and to combat all forms of terrorism, in accordance with its responsibilities under the Charter of the United Nations». Ifølge Hansen «feier dette all tvil til side» i forhold til spørsmålet om invasjonens folkerettslige legitimitet. Dersom Hansen hadde lest det utdraget han selv siterer, ville han kanskje ha lagt merke til at de «nødvendige skrittene» som det her er snakk om må skje i overensstemmelse med FN-pakten, som altså ikke tillater en invasjon av den typen Afghanistan ble utsatt for i 2001. Se Bjørn Hansen, «SVs krig», Dagsavisen 5.10.2009.

13 Hammer, Drømmekrigen, s. 140.

14 Hammer, s. 327.

15 Med unntak av noen amerikanske spesialstyrker som utelukkende er knyttet tilOEF. Se Kai Eide, Høyt spill om Afghanistan, Oslo 2010, s. 79.

16 VG melder 8. oktober at Forsvaret har satt i gang granskning av opplysninger om at norske soldater skal ha brukt en afghaner som «menneskelig skjold», samt at de skal ha drept en såret opprører. Dersom de blir verifisert, kvalifiserer begge handlingene til betegnelsen krigsforbrytelser. Artikkel tilgjengelig her:http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10025177

17 Se for eksempel her: http://www.bbc.co.uk/news/world-south-asia-11450011

18 Med mandat til å drepe. Norske skarpskyttere i Afghanistan forteller, Oslo 2010, s. 109.

19 Generaladvokaten uttaler følgende: «Selv om Norge, folkerettslig sett, ikke er i krig, så er situasjonen for den enkelte soldat på bakken i Afghanistan lik krig.» Han legger til: «Selv om man kaller det en væpnet konflikt, er dette i forhold til Genèvekonvensjonene og andre humanitærrettslige regler som soldatene må forholde seg til juridisk sett samme sak som krig.» Morten E. Mathiesen: «Generaladvokat om krig og fred», Juristkontakt, 25. 08. 10.

20 Hammer, s. 162–163

21 Hammer, 139-40.

22 Hammer, s. 59.

23 Hammer, s. 63.

24 Hammer, s. 60.

25 Hammer

26 Hammer, s. 159.

27 Dag Herbjørnsrud: «–Har sannsynligvis drept sivile», Ny Tid, 10. 07. 2009.

28 Sitert etter Hammer, s. 158.

29 Den fikk til slutt 8000 dollar.

30 Hammer, s. 295–97.

31 Espen Stueland: «Fra felten», Klassekampen, 25. 9. 2010.

32 Ifølge UNAMAs tall er ca. 7000 sivile afghanere drept siden 2006. Tendensen er økende, og mørketallene antagelig betydelige. Mange av disse dødsfallene skyldes riktignok opprørere og omreisende banditter. Det kan uansett være en god mental øvelse å forestille seg at et tilsvarende antall nordmenn var blitt drept som følge av en tenkt krisesituasjon.

33 Stoltenbergs tale ble riktignok kritisert på kommentarplass i Dagsavisen av Hege Ulstein (19. 5. 10) og Stein Ørnhøi (24. 6. 10).

34 Eide, s. 270.

35 Nyhetskanalen CNN melder 10. oktober at Karzai bekrefter å ha hatt samtaler med Taliban over lengre tid.

36 Hammer, s. 155.

37 Med mandat til å drepe, s. 84.

38 Med mandat til å drepe, s. 61.

39 Med mandat til å drepe, s. 83.

40 Eide, s. 133.

41 Eide, s. 135.

42 «United Nations Assistance Mission in Afghanistan», som mellom 2008 og 2010 ble ledet av Kai Eide.

43 Negropontes rulleblad fra tiden som USAs ambassadør i Honduras er beksvart. Se for eksempel Duncan Campbell: «Veteran of dirty wars wins lead us spy role», The Guardian, 8. 2. 2005.

44 Eide, s. 115.

45 Se for eksempel Eide s. 130–31.

46 Eide, s. 81–82.

47 Eide, s. 234.

48 CBS News, 24. juni 2007: http://www.cbsnews.com/ stories/2007/06/22/terror/main2969960.shtml#

49 Med mandat til å drepe, s. 119.

Avatar

Frode Helmich Pedersen