Opptegnelser fra en ettromsleilighet

KRITIKK. Eline Lund Fjæren er en skarp observatør av menn med fitte i blikket, skriver Olaf Haagensen om Klokken og sengen.

Anmeldelsen er hentet fra Vagant 1/2015.

Eline Lund Fjæren, Klokken og sengen (Forlaget Oktober 2015).
Eline Lund Fjæren, Klokken og sengen (Forlaget Oktober 2015).

Den ytre handlingen i Eline Lund fjærens andre roman, Klokken og sengen, er av det enkle slaget: Den 19 år gamle jeg­fortelleren har nettopp flyttet til Bergen og en liten ettromsleilighet. Overfor foreldrene har hun antydet at hun skal gå på universitetet eller kanskje skaffe seg en jobb, men hun gjør ingen av delene. i stedet tilbringer hun dagene i leiligheten, kutter de få båndene hun har til omverdenen og spiser stadig mindre. Hun blir en innesitter.

Tilværelsen skrumper seg sammen om de daglige rutinene og hennes egen kropp, og hverdagsforfallets lang­ somme avsetninger kommer til syne: Leiligheten støver ned, håravfallet samler seg i sluket, knekkebrødsmulene knaser mot lakenet, tannkremrestene klisser til vasken: «så vanskelig det er å bo.» selv om kroppen hennes blir magrere er det som om hun selv begynner å ese ut og fylle det ene rommet hun har til rådighet: «Jeg tenker: Det er bare plass til meg.»

Tidlig i romanen forklarer fortelleren at beslutningen hennes om å sperre seg inne i leiligheten bunner i «et håp om for første gang å få oppleve ensomhet». i så måte tilhører Lund fjærens romanforteller slekten av moderne tilbake­ trekkere som springer ut av Herman Melvilles Bartleby og hans berømte «i would prefer not to», Kafkas sultekunstner, Becketts einstøinger eller Solstads Bjørn Hansen, for bare å nevne noen få eksempler, som i en blanding av selvomsorg, protest og sannhetssøken trer ut av fellesskapet. Forehavendet til Lund fjærens forteller er temmelig vagt. Hun har ikke et stort og tydelig nei hun vil virkeliggjøre, og hvilke innsikter, om noen, hun håper skal komme ut av ensomheten deler hun ikke med leseren. isoleringen er heller ikke et rent forfallsprosjekt, av og til tar hun tak og rydder og vasker rundt seg. Kanskje dreier det seg om en slags frigjøring fra familien, som hun fram til dette tidspunktet har levd hele livet sammen med og som dukker opp i tilbakeblikk med ujevne mellomrom?

Det som er klart er at isoleringen i utgangspunktet var tenkt som et midlertidig prosjekt. Hun forestiller seg at den «uvante tilstanden» vil skyve henne ut igjen «i menneske­ virvaret», men det skjer ikke. For leseren melder etter hvert spørsmålet seg om hun fortsatt har kontroll over tilbake­trekkingen, eller om ensomheten har tatt henne? Er dette et radikalt forsøk på nødvendig selvomsorg, eller alminnelig, ubetenksom selvødeleggelse? Eller begge deler sammen­ filtret i hverandre?

I takt med det personlige forfallet blir de sosiale kon­vensjonene ute i fellesskapet tydeligere, og den klønete menneskeligheten til de personene fortelleren innimellom faktisk omgås, får et skjær av håpløshet over seg. Selv­ tukten hun utsetter seg selv for, slår over i et nærmest klinisk blikk på den ene venninna, Julie, som nekter å oppgi kontakten, og som fortelleren fortsetter å treffe «[p]å vegne av verre dager». Disse møtene gir Lund Fjæren anledning til å vise hvor god hun er til å beskrive – og utlevere – mennes­kelig usikkerhet, som i dette glimtet der Julie og fortelleren er på kafé:

Hun forteller ikke videre, venter på at jeg skal spørre hvem Lars er. Ved å la være forsterker jeg det svake i utsagnet hennes, det pinlige og håpefulle. Hun tar en slurk av ølen, ser seg over skulderen. Hun fører hånden over munnen, fjerner skum fra overleppen. Gjesper. Jeg tenker på alle gangene hun har gjespet, gjerne midt i en samtale. Det passer aldri, ikke et eneste sted i samtalen gjør det seg med et gjesp, likevel gaper hun som om hun forsøker å svelge alt foran seg, avstanden mellom oss.

Hvis det er noe mildt sadistisk i fortellerens relasjon til Julie, så er forholdet fortelleren har til det andre mennesket hun av og til treffer, en mann hun tidligere har hatt en kjærlighets­affære med, preget av ambivalent masochisme. Under et annet kafébesøk – fortelleren ber selvfølgelig aldri noen hjem til seg – får vi følgende beskrivelse av denne mannens erotiske tilnærminger:

Med små fingerskritt fører han hånden nærmere låret mitt. Han puster tyngre. Det hele foregår under bordet, skjermet for andres nysgjerrighet. Nesten helt ved innsiden av låret, mot kjønnet. En paradoksal, indre reaksjon: en lyst, en stygg og kald en, som vil legge seg under og være dette bildet. Objektet, om du vil, som ikke behøver annet enn det flyktige blikket fra en fremmed mann, formet av nytelse. Samtidig: også en vemmelse, som om alt han er og sier planter seg tykt rundt kroppen.

Lund Fjæren er en skarp observatør av menn med fitte i blikket. Man formelig krymper seg i stolen over denne fyren som lar seg opphisse av sin egen erotiske oppfinnsomhet: fingerskrittene. Sitatet gir dessuten en god indikasjon på hvordan det er å oppholde seg i fortellerens bevissthet. Hun lever kanskje et passivt og tilbaketrukket liv, men ikke et ureflektert et.

Vemmelsen fortelleren kjenner i sitatet over, begrenser seg ikke til denne mannen, den må nærmest sies å være en eksistensiell grunnstemning i romanen. Eller riktigere: På den ene siden gjennomstrømmes teksten av fortellerens uvilje mot å bli et «velfungerende menneske», som en psyko­log på et tidspunkt forklarer henne må være målet, og på den annen side foregår det romanen igjennom en nøye registrering av alle hverdagens små vemmeligheter (mat­restene i tennene til andre kafégjester, eplet som råtner på kjøkkenbenken) og ikke minst fortellerens egen kroppslighet. Sistnevnte er imidlertid ikke omfattet av det samme, vedva­rende ubehaget som de sosiale tattforgitthetene. Det dreier seg heller om en slags nøytral konstatering av realitetene, en konstatering som det er vanskelig ikke å sette i forbindelse med fortellerens forhold til mat.

En fagperson ville kanskje ha gitt diagnosen spisefor­styrrelse, men Klokken og sengen oppleves (for en uten fagbakgrunn) ikke først og fremst som en roman om spiseforstyrrelser, selv om den inneholder flere åpnende beskrivelser av selvpåført sult. («Jeg er sulten med hele hodet.») Sulten er en konstant i fortellerens liv, den slås fast, men gjøres bare i liten grad til et diskusjonsemne for romanen. På den annen side er det kanskje akkurat slik spiseforstyrrel­ser arter seg for dem som lider av det – som en integrert del av hverdagen man ikke setter spørsmålstegn ved?

Selv om Klokken og sengen er en engasjerende tekst full av sterke setninger har den også noen innslag av mindre vellykket hybeleksistensialisme, refleksjoner fra det mer raffinerte studentiske standardrepertoaret:

Mine egne skader er alltid selvpåført: Det er jeg som har skylden. Tenk så enkelt det ville ha vært dersom noen, i et øyeblikks uvørenhet, kjørte over meg i et fotgjengerfelt. Tunge hjul som trykket meg ned mot asfalten.

Det aller siste jeg vil er å bli et menneske som sitter i parken og spiser søte ting fra søte tallerkener, kopper og bestikk, designet av økohippier fra flate jorder i Danmark, overpriset til det hinsidige, og aller minst vil jeg gjøre det med henne.

I stedet for den blaserte lettvintheten i det første sitatet og de åpne dørene i det andre tar man gjerne heller en til av Lund Fjærens enkle, men anskueliggjørende sammenligninger. For eksempel denne, hvor fortelleren har falt og hun «strekker ut fingrene, opp fra gulvet, krummer hånden og støtter meg på dem, som soldater». Disse fingrene i hvitknoket givakt under ansvaret av å holde et menneske oppe, kan man leve godt på til Lund Fjærens tredje bok.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.