Oppsplittelse

Av historiske og politiske grunner har Italia og Tyskland samarbeidet tett om å konstruere et samlet Europa etter den andre verdenskrigens katastrofe. De to landene gikk igjennom en intens intellektuell osmose. Nå har de i stedet begynt å bruke forskjellige politiske, økonomiske og kulturelle oppslagsverk. De er ikke lenger i stand til å kommunisere eller forstå hverandre.


Tekst: ANGELO BOLAFFI
Oversatt fra italiensk av: SIMEN EKERN
Foto: FREDRIK RUBENSSON CC BY 2.0
Publisert: 3. JULI 2018

Det europeiske prosjektet, «det 20. århundrets mest geniale politisk-institusjonelle oppfinnelse», trues av oppsplittelse, takket være den populistiske isolasjonismen.

«Nasjonalismens musikk» (Emmanuel Macron), som først be spilt av landene langs unionens ytre grenser, er blitt den nye «folkevisen». Som i et sen-weimarsk krisescenario har akkompagnert den rødbrune populistalliansen Lega og Femstjernersbevegelsen i deres marsj mot makten i Italia.

Det som har skjedd i Italia, er «en autentisk krise», for å benytte en kjent formulering av kulturhistorikeren Jacob Burckhardt: I denne krisen forenes historisk forsinkede elementer i en negativ dialektikk: Gale politiske valg, økonomiske svakheter og langvarige strukturelle dynamikker. Først og fremst det gamle, men uløste spørsmålet om forholdet mellom sør og nord i Italia. Det er opphavet til en sosial og kulturell splittelse som bokstavelig talt deler landet i to.

Denne splittelsen har også medført et unikt paradoks i europeisk sammenheng, der man har endt opp med to populistiske bevegelser: En nasjonalistisk, identitær, fremmedfiendtlig og Putin-vennlig «høyrevariant», med røtter i de rike og produktive regionene i nord. Dernest en «venstrevariant», som er egalitær på overflaten, men grunnleggende illiberal, totalitær og mot arven fra opplysningstiden. Den er utbredt blant de unge og i den desillusjonerte middelklassen sør i landet.

Dette paradokset er blitt enda mer iøynefallende takket være den strategiske koalisjonen av disse «ekstremismene med motsatt fortegn», en samling som har til hensikt å destabilisere det italienske demokratiet. På den måten bekreftes den kritikken (man finner i Jan-Werner Müllers bok Hva er populisme, Heinesen forlag 2016) som rettes mot dem som lurer seg selv til å tro på det demokratiske og frigjørende potensialet i en «venstrepopulisme» en gang for alle: Det som har funnet sted den siste tiden i Italia, burde snarere være «en lærepenge for alle dem som tror at det bare er høyrepopulismen som representerer en virkelig fare, og som ser framveksten av en venstrepopulisme som et nyttig korrektiv til det liberale demokratiets feil og mangler» (Yascha Mounk, «De populistiske tvillingene fra høyre og venstre» i La Repubblica, 12. mai 2018)

Fra slutten av det forrige århundret har Italia vært gjennom en traumatisk økonomisk og produktiv nedgangstid som noen, muligens noe overdrevet, har sammenliknet med det landet gjennomlevde mot slutten av renessansen på 1500-tallet. En sosial krise, foret av en rekke eksempler på administrativ ineffektivitet og korrupsjon, har provosert fram en stadig økende mistillit mot eliter i institusjonene og partiene. Dette har også skjøvet store deler av befolkningen mot antipolitiske, ekstremistiske og nihilistiske standpunkter. «Sinnets tidsalder» beskriver det som i dag kjennetegner vanlige folks følelser, som har brutt ut etter en lang inkubasjonstid.

Det opprinnelige vendepunktet kan finnes i det første eksempelet på politisk populisme i Europa etter murens fall: Forza Italias vei til makten i kjølvannet av den juridiske korrupsjonsetterforskningen Mani Pulite (som minner en hel del om det som finner sted i Spania i dag). Dette markerte slutten på den første republikken (1948-1992), og ble endeliktet for partisystemet som hadde styrt Italia i retning av Europa etter andre verdenskrig.

I berlusconismens æra spilte landet bort muligheten til å gjennomføre reformer som ville ha gjort det i stand til å møte globaliseringens utfordringer etter Berlinmurens fall. Da Italia gikk inn i det europeiske valutasamarbeidet, ble det mulig å forholde seg til den nye verdensordenens endringer med en viss ro, til tross for landets strukturelle svakheter. Det ga italienerne en illusjon av å leve i «den beste av alle mulige verdener».

Med gjeldskrisen ble det avslørt at ikke alle land i eurosonen egentlig nøt godt av den samme økonomisk-finansielle tilstanden, til tross for at de delte den samme valutaen. Dette er grunnen til at tesen som holdes fram av Europa- og euro-fiendtlige populister ikke holder vann: De hevder at landets problemer ikke skyldes de enorme feilene begått av landets styrende klasser (altså ikke bare Berlusconis feilgrep), de som feilet og løste det ved «et skruppelløst misbruk av Europa i den interne kampen om konsensus» (Mario Monti). I stedet hevdes det, med en pervers «kognitiv dissonans», at det hele skyldes innstrammingspolitikken tvunget gjennom av Tyskland.

Tidligere italienske presidenter og statsministere som Carlo Azeglio Ciampi, Romano Prodi eller Giorgio Napolitano var overbeviste om at valget om å bli med i eurosamarbeidet, selv når det innebar en dialektisk konfrontasjon med tyske posisjoner, ville være en historisk mulighet for Italia på linje med Italias samling på 1800-tallet eller motstandskampen under andre verdenskrig. Til tross for deres prisverdige innsats, har anti-systemkreftenes seier – samt marginaliseringen av det demokratiske partiet under Matteo Renzi, som sørget for å kaste bort en bred, solid konsensus på svært kort tid – endt som nok en bekreftelse på at Italia har den svakeste reformkulturen av alle de store europeiske landene.

Sannheten er at det asymmetriske maktforholdet mellom Tyskland og Italia, som var i ferd med å bli tydelig allerede på 1980-tallet, ble stadig mer merkbart etter introduksjonen av euroen, men det var ikke i utgangspunktet euroens feil. Den økonomisk-finansielle krisen som brøt ut på midten av 2000-tallet, sørget likevel for at skremmebildet om tysk hegemoni sprang ut i full blomst i den italienske offentligheten. Det har bidratt til en dominerende fortelling om Tyskland som Italias fiende: Ikke fordi landet er antieuropeisk, men paradoksalt nok nettopp fordi Tyskland på strengt vis verner om de europeiske traktatene og sørger for at de følges opp.

Det er likevel nødvendig å understreke at gjensidige, feilaktige oppfatninger de to landene imellom har bidratt til en framvekst av forutinntatte holdninger til Italia i Tyskland også. Det har gjort at tyske medier igjen har fremmet gamle stereotypier og utslitte fordommer. Et eksempel er det uakseptable kravet om å få være urokkelige dommere over andres feil, men aldri over sine egne. Eller den systematiske overtredelsen av avtalte grenser for handelsoverskudd, et overskudd som virker negativt inn på de andre europeiske partnernes økonomi og styrker mistanken om en «vilje til makt» hos det forhatte «egoistiske, nyliberale» Tyskland. For ikke å snakke om likegyldigheten som har preget hele Europas måte å la Italia stå alene i møte med migrasjonens epokegjørende utfordringer på: En utfordring landet ikke er i stand til å møte på grunn av de kroniske svakhetene i statsapparat og administrasjon.

Slik har nasjonen som i over et halvt århundre har vært den udiskutable mesteren i europavennlighet, endt opp som bytte for en motvilje som er like voldsom som den er kraftløs i møte med Europa generelt og Tyskland spesielt. Det er den «krypende fremmedgjøringen» (schleichende Entfremdung) som blomstret i Berlusconis Italia, og som langsomt har blitt omgjort til åpen fiendtlighet i møte med den gamle allierte, både i den italienske offentligheten og blant landets styrende klasser: «Innstrammingens tyske Europa» fungerer i dag som syndebukk.

Dette er en tese som flere anerkjente økonomer fra den andre siden av Atlanterhavet, som Stiglitz og Krugmann, dessverre har gitt argumenter til. Det samme gjelder dem som støtter den åpenbare selvmotsigelsen som kalles venstre-selvråderett», de som på ideologisk grunnlag er motstander av fellesvalutaen, som angripes (også av enkelte tyske akademikere som Wolfgang Streeck) for å være et verktøy i en imaginær nyliberalistisk plan om å demontere den sosialdemokratiske velferdsstatens sosiale og fagforeningsmessige reisverk.

Av historiske og politiske grunner har Italia og Tyskland samarbeidet tett om å konstruere et samlet Europa etter den andre verdenskrigens katastrofe. De to landene gikk igjennom en intens intellektuell osmose. Nå har de i stedet begynt å bruke forskjellige politiske, økonomiske og kulturelle oppslagsverk. De er ikke lenger i stand til å kommunisere eller forstå hverandre.

Men Italia, til forskjell fra England, Polen eller Ungarn, er ikke bare en av grunnleggerne av det som ble kalt Det europeiske fellesskapet, men også eurosonens tredje største økonomi: Hvis fiendtligheten mot Den europeiske union, en fiendtlighet som i dag fungerer som lim i en populistisk koalisjon, skulle ende med å skyve Italia ut av eurosamarbeidet, ville det ha traumatiske konsekvenser som blir langt mer alvorlige enn Brexit. Fellesvalutaen vil gå tilbake til å være et økonomisk område dominert av den tyske marken, en sannhet bare så vidt skjult av et slør (noe som vil bli et stort problem for Frankrike). Og det europeiske prosjektet uten England og Italia ville framstå som lite annet enn en tragisk, deformert geopolitisk torso.

 

Oversatt fra italiensk av Simen Ekern
Første gang publisert i Süddeutsche Zeitung 1. juni 2018

Angelo Bolaffi

Angelo Bolaffi (f. 1946) er en italiensk politisk filosof ved La Sapienza-universitetet i Roma. Fra 2007 til 2011 var han direktør for Institutt for italiensk kultur i Berlin. Han har tidligere skrevet flere bøker om tysk og europeisk kultur.

Facebook

Twitter