For dagens forfattere er er det å tenke opprør det samme som å meditere over overleveringer vi er avskåret fra.
Le Monde, 25. november 2010
Selv om revolusjonen – i 1789, i 1917 eller til og med i 1968 – syntes å være selvgående, var aksjon og poesi, sosialt opprør og språklig motstand uløselig forbundet. Men nå som den revolusjonære ånden er mindre sannsynlig i gatebildet, har den funnet tilholdssted i tekstene. Og det er litteraturen den vender seg til for å innlemme det radikale håpets impuls så vel som dets villfarelser.
For dagens forfattere er imidlertid det å tenke revolusjon det samme som å meditere over overleveringer vi er avskåret fra, noe tre nylig utgitte bøker vitner om: Tomates(«Tomater») av Nathalie Quintane, Les Ailes de plomb («Vinger av bly») av Adriano Sofri og Il vous faudra nous tuer («Dere blir nødt til å drepe oss») av Natascha Boussaa. Disse bøkene kretser på hver sin måte rundt en særlig problemstilling: hvordan videreføre de glødende parolene, stikkordene som før i tiden hisset folket til opprør, hvordan gjeninnføre dem i dag uten å fremstå som poserende eller sutrete?
For å besvare dette spørsmålet, skaper de tre tekstene en vekselgang, eksplisitt eller underliggende, mellom minnene om 1970-tallets strider og kampene det står om i dag: oppstanden i forstedene i 2005; demonstrasjonene mot CPE (førstejobbskontrakter) i 2006; den såkalte «Tarnac»-saken, oppkalt etter landsbyen i Corrèze hvor Julien Coupat og noen venner bosatte seg før de ble anklaget for sabotasje mot ekspresstogetTGV.
«En ung mann med ideer»
Det er Nathalie Quintane som trekker frem det sistnevnte eksempelet: «Faktum er at den vilkårlige fengslingen av en ung mann med ideer gjorde sterkt inntrykk på oss,» skriver hun. Tidlig i boken Tomates medgir hun at sinnet hun opplevde i forbindelse med justismordet på Julien Coupat sammenfalt med gjenoppdagelsen av tekstene til Auguste Blanqui (1805-1881), en revolusjonær som tilbragte 36 år i en celle og som fikk tilnavnet «l’Enfermé» («den innesperrede»).
I verket L’Eternité par les astres («Evigheten sett fra stjernene») som han skrev i fangenskap på Fort Taureau i Bretagne, noterte den gamle sosialisten: «Det eksisterer ingen utvikling, akk! Nei, det er snakk om simple repetisjoner, gjentakelser. Slik ting var i tidligere tider, slik blir de i fremtidens verden. Det er kun områder med forgreininger som forblir åpne for håpet.» For å åpne et slikt område, eksperimenterer Nathalie Quintane på sin side med muligheten for en ny opprørsk skrivemåte.
Forfatteren utfører med dette en dobbel gest. Hun begynner med å erkjenne avstanden som skiller gårsdagens paroler fra de av i dag. Det er derfor hun siterer flere eldre dokumenter. For eksempel et brev fra Jean-Marc Rouillan, der den tidligere militante aktivisten i Action directe (1979-1987) legger fram sin generasjons situasjon: «Når det kommer til stykket, forestilte vi oss ingenting. Vi resirkulerte bare drømmen om syndikalismen på dilettantisk vis, og fra vennene våre i tidsskriftet L’En-dehors ved århundrets begynnelse, ideen om en utside, demokratismen …» Eller også en artikkel av Umberto Eco i La Republicca under Røde brigades bortføring av Aldo Moro, der han ironiserer over denne «roman-føljetongen verdig 1800-tallet, skapt av hevnere og rettferdighetsforkjempere som er like smarte og effektive som greven av Montecristo».
I hvert tilfelle diskuterer Quintane den litterære prosaens plass i en politisk forestilling: «Kan man se for seg (forberede, gjøre) revolusjon (eller et opprør) på annet grunnlag enn litteraturen (og da den vitenskapelige eller filosofiske litteraturen så vel som litteraturen som sådan)?» Men Quintane lar det ikke bli med det. Så fort avstanden er markert, slår hun fast at det ikke handler om å drøvtygge fortidens løsninger. Grunnen til at man er nødt til å finne tilbake til dem, er for å være bedre i stand til å danne seg et oversiktlig bilde, uten overlegenhet og i full åpenhet. «Det er så lenge siden alle disse ordene ble uttalt og tatt i bruk. Så lenge siden de ble avskåret fra oss, at påkoplingen først burde skje med dem, gjennom å skrive dem på nytt, ved å uttale dem på nytt, fint avrundede i munnen, som om Luchini igjen skulle være frisørlærling, men som skuespiller.1 Så lenge er det siden at overleveringene ble brutt, at man først trenger en periode med imitasjoner,» skriver hun i denne teksten som kan leses som et prosadikt.
Opprørsk stil
Denne perioden er ikke avsluttet. Tvert imot, da Le Monde i mai 2009 publiserte en tekst av Julien Coupat, den gang bak lås og slå, oppdaget man at han skrev en type klassisk prosa, på samme tid høystemt og velkjent, som om den var hentet rett ut fra den revolusjonære tradisjonen og det Guy Debord kalte den opprørske stilen. Nathalie Quintane medgir at «[m]ed få unntak er vi alle enige i det man kan formulere som en epitaf: han tenkte dårlig, men skrev godt (i.e. at han nøyde seg med å grunnlegge kommunen sin i Le Monde). Det lesende Frankrike sukket lettet: man lærte fortsatt i skolene (…), humanvitenskapene var ikke døde, forstaden hadde ikke råtnet helt hen.»
For å bryte repetisjonens onde sirkel, ble denne «imitasjonsperioden» så avgjort nødvendig. Den tok sikte på å gjenoppta kontinuitetens linje, på å skape en dialog mellom generasjonene, selv om det var vanskelig. Vi husker Olivier Rolins romanTigre en papier («Papirtiger», Seuil 2002), om en forhenværende militant maoist som forteller sin historie til datteren av en forsvunnet kamerat, mens de kjører rundt på ringveien i Paris i en Citroën DS. I dag er det Adriano Sofri som adopterer en tilsvarende metode, mellom stillhet og overføring.
I Ailes de plomb er det den tidligere lederen av den venstreekstreme gruppen «Lotta continua» («Kampen fortsetter»), Adriano Sofri, som henvender seg til en ung kvinne og forteller henne om skjebnen til den anarkistiske jernbanearbeideren Guiseppe Pinelli. Først og fremst stiller han seg spørsmålet om det opprørske språket, om denne «voldens grammatikk» som kan forandre verden men også gjøre den blodig. Skriftene hans minner om slikt som tilskrives den franske revolusjonen, men Sofri viser også at denne retorikken har endt opp med å stivne: «I den beryktede 68-tiden hadde vi nye ord til disposisjon, og tabben vår – som skyldtes svak tenkning, uvitenhet og frykt – besto i å holde fast på de gamle ordene, samtidig med at man følte seg lenger unna det lovede landet,» forteller Sofri til sin samtalepartner.
Den unge kvinnen kunne vært Natacha Boussaa. Den 36 år gamle skuespilleren har kalt sin første roman Il vous faudra nous tuer. Lena, fortelleren, arbeider som resepsjonist i en glassbygning. Hun snikleser Théophile Gautier og Antonin Artaud. Opprørt av arbeidsledigheten, usikkerheten og elendigheten, engasjerer hun seg i demonstrasjonene mot CPE og føler seg gjennomboret av tanken på passage à l’acte: «Jeg godtok å undertrykke volden, som til gjengjeld strømmet gjennom meg. Jeg godtok å lese. Lese til jeg ikke lenger var tørst, fordi ordene var den eneste substansen med evne til å kvele raseriet i meg. Jeg leste for å vende ryggen til og for å jage bort tankene. Jeg ruset meg på lesning, som andre på vin, for å holde meg oppe.» I synsranden av en slik fortelling finner man motstanden mot en innskrenket fremtid, mot et kvalt språk. Dermed finnes det fortsatt et hårdnakket ønske om å gi en annen form til opprøret, en innsats for å skape en skrift i kontinuerlig revolusjon, i stand til å åpne mulighetenes univers.
Oversatt fra fransk av Cathrine Strøm
Nathalie Quintane:
Tomates
P.O.L, 2010
Adriano Sofri:
Les Ailes de Plomb. Milan, 15 Décembre 1969
Oversatt fra italiensk av Philippe Audegean og Jean-Claude Zancarini.
Verdier, 2010
Natacha Boussaa:
Il vous faudra nous tuer
Denoël, 2010
1 Fabrice Luchini, f. 1951. Fransk skuespiller som i ung alder jobbet som frisørlærling. O.a.
