Selv om han påstår å sverge til en freudo-marxistisk tradisjon, gjengir Michel Onfray i virkeligheten teser vi kjenner fra den ekstreme høyresiden i Frankrike.
Le Monde, 14. april 2010
Michel Onfray er grunnleggeren av Folkeuniversitetet i Caen og har slått seg opp på oppfinnelsen av «filosofiens mothistorie», hvor metoden bygger på foregripelsens prinsipp: Alt ligger allerede nedfelt i alt, selv før hendelsen inntrer. Ut fra dette har han kommet frem til noen ekstravagante konklusjoner: at Immanuel Kant var Adolf Eichmanns forgjenger – fordi sistnevnte kalte seg kantianer (Le Songe d’Eichmann, «Eichmanns drøm»); at de tre monoteismene (jødedommen, kristendommen og islam) er skyldige i folkemord, at apostelen Johannes foregrep Hitler og Jesus Hiroshima; og endelig at muslimene var fascister (Traité d’athéologie, «Ateologisk avhandling»). Siden de grunnla en monoteisme sentrert rundt dødsdriften, bærer jødene hovedansvaret for alle Vestens grusomheter. I motsetning til denne morbide gesjeften fremholder Onfray en hedensk og hedonistisk solreligion, drevet av livskraften.
Det er i det samme perspektivet, sier han, at han på fem måneder har lest Freuds samlede verker og deretter sammenstilt denne boka, Le crépuscule d’une idole («Et idols skumringstid»). Verket er overstrødd med feil, gjennomsyret av rykter, blottet for kildehenvisninger og i sum ingenting annet enn forfatterens egne projiseringer over på Freud. Onfray skriver at Freud skal ha pervertert Vesten da han i 1897 startet et ødipalt komplott, altså en selvbiografisk fortelling som i virkeligheten ikke var annet enn speilbildet av Freuds eget, syke sinn. Han maler fram den wienske teoretikeren som en «løgner», motivert av «penger, grusomhet, misunnelse og hat».
Farsfiguren
Stilt overfor denne figuren oppvurderer forfatteren fedrenes stilling, og da særlig sin egen far. Fordi Freud ble forgudet av sin mor, anser Onfray at psykoanalysens grunnlegger var pervers og hatet sin far, og at han utsatte døtrene sine (Mathilde, Sophie og Anna) for psykisk misbruk. Leiligheten i Wien var ifølge Onfray et horehus og Freud en Ødipus som helt bokstavelig ville drepe sin far og ligge med sin mor, for å få incestuøse barn som han så kunne voldta. I ti år skal han ha torturert sin datter Anna gjennom en analyse som varte fra 1918 til 1929, der han daglig presset henne til å bli lesbisk. Sannheten er en helt annen: Freud analyserte datteren sin, men behandlingen varte i fire år, og da Anna begynte å bli bevisst sin tiltrekning mot andre kvinner, var det hun som valgte sin skjebne. Freud terroriserte henne aldri, men utviste tvert imot stor toleranse.
Onfray tar tak i og spinner videre på et rykte startet av Carl Gustav Jung, som skulle ha det til at Freud hadde et forhold til Minna Bernays, søsteren til kona Martha. I tråd med noen amerikanske «revisjonistiske» historikere, hevder Onfray at Freud skal ha gjort Minna gravid og deretter tvunget henne til å begå abort. Uhyre slepphendt med kronologiens lover som han er, plasserer forfatteren begivenhetene i 1923. Men på denne tiden var Freud 67 år gammel og Minna 58.
Michel Onfray legger til at Freud skal ha gjennomgått en operasjon i sædlederne for å øke seksualdriften, slik at han bedre kunne nyte Minnas kropp. Virkeligheten er ganske annerledes: i 1923 fikk Freud vite at han hadde kreft, og fikk gjennomført et inngrep (sk. «Steinbach») som var vanlig på den tiden, fordi man trodde det motvirket senere utbrudd av sykdommen.
Om Freud var pervers, fremstilles læren hans bare som forlengelsen av en enda dypere perversjon: Onfray beskriver den som «produktet av en dekadent fin de siècle-kultur som vokste lik en giftig plante». Forfatteren gjentar dermed en tematikk vi kjenner fra Léon Daudet, som beskriver psykoanalysen som en parasittvitenskap, unnfanget av et sykt sinn og født i en fordervet by.
Han gjenopptar også nazistenes anklage mot psykoanalysen som en «jødisk vitenskap», men snur opp ned på den for å vise at psykoanalysen selv er iboende rasistisk: fordi nazistene realiserte en dødsdrift, som var blitt teoretisert av Freud, skulle wieneren ifølge Onfray ha vært en stor beundrer av alle former for rasistisk og fascistisk diktatur. Og han skal ha sunket enda dypere: Da han i 1939 publiserte Der Mann Moses und die monotheistische Religion («Moses og monoteismen»), hvor Moses gjøres til egypter og fadermordet til sivilisasjonens opphav, så drepte han Lovens store profet, og dermed var han, ifølge foregripelsesprinsippet, medskyldig i massemordet på sitt eget folk. Men når man vet at Freud understreket at demokratiets fødsel var knyttet til fremveksten av en lov som straffet mordet, og dermed dødsdriften, er det tydelig at argumentet om at Freud skal ha drept Moses, og jødene, ikke holder stand.
Bøddel og offer
Ved å avfeie det vitenskapelige grunnprinsippet om at patologiske fenomener bare er grader og variasjoner av normale fenomener, rendyrker Onfray motsetningen mellom norm og patologi for å hevde at Freud ikke var i stand til å se forskjell på et sykt og et friskt menneske, på en pedofil og en god far og, fremfor alt, på bøddel og offer. Og plutselig, i forbindelse med nazistenes mord på Freuds fire søstre, konkluderer han med at det for psykoanalysen var umulig «å forstå, på et intellektuelt plan, den psykologiske forskjellen mellom Adolfine (som sultet ihjel i Theresienstadt) og de tre andre søstrene (som ble sendt til krematoriene i Auschwitz i 1942) på den ene siden, og på den andre siden Rudolf Höss (leirkommandanten), fordi den bare besto i nærmest usynlige graderinger». I passasjen roter Onfray med leirene: Rosa ble drept i Treblinka, Mitzi og Paula i Maly Trostinec. Og om «den endelige løsning» rammet familien Freud, er det ikke i et slikt møte skrapt sammen av tilfeldige hendelser.
Selv om han påstår å sverge til en freudo-marxistisk tradisjon, gjengir Michel Onfray i virkeligheten hedenske teser vi kjenner fra den ekstreme høyresiden i Frankrike. Det er det som overrasker i boka. Han lovpriser La Scolastique freudienne («Den freudianske skolastikken», 1972) av Pierre Debray-Ritzen, medlem av Nouvelle Droite-bevegelsen («nye høyre») og mangeårig bekjemper av skilsmisse, abort og den jødisk-kristne tradisjonen. Men Onfray besynger også merittene til et annet verk i samme tradisjon (Jacques Bénesteaus Mensonges freudiens, «Freudianske fantasier»), hvor forordet er skrevet av en «venn» av Front national, med støtte fra den høyreekstreme foreningen Club de l’Horloge. Han skriver: «Bénesteau kritiserer Freud for å ha gitt antisemittismen skylden for manglende anerkjennelse blant kolleger og på universitetene. Men Bénesteau viser at det i Wien på denne tiden var mange viktige poster innen politikk og rettsvesen som var besatt av jøder.» I sin anklage ender altså Onfray opp med å underskrive på tesen at det ikke ble foretatt jødeforfølgelser i Wien, fordi jødene satt på mange viktige stillinger.
Her er vi langt fra noen saklig debatt mellom fraksjoner innenfor psykologien, og man har all rett til å spørre seg om ikke kommersielle hensyn har veid så tungt i redigeringen av denne boka at de fullstendig har fortrengt enhver kritisk sans. Spørsmålet er verdt å stilles.
Michel Onfray
Le crépuscule d’une idole. L’affabulation freudienne
Grasset, 2010
Oversatt fra fransk av Simen Hagerup
