Den franske teoretikeren René Girard (f. 1923) er kanskje mest kjent for sin idé om det mimetiske begjær. All stor litteratur skildrer skikkelser som begjærer via «mellommenn», eller det Girard kaller mediatorer. Han utvider tesen til en omfattende kulturkritikk i en analyse av bibelske tekster. I denne første større introduksjonen i Norge konsentrerer vi oss hovedsakelig om hans bidrag til litteraturteorien.
| I begynnelsen av november døde den franske filosofen René Girard (1923-2015). Vagant publiserer derfor Dag Norheims introduksjon til Girards tenkning, tidligere publisert i Vagant 3/1991. |
Originalitet og genialitet er betegnelser som i litteraturhistorien ofte er anvendt om så vel god litteratur som gode forfattere. Litteraturen synes å ha vært underlagt en rekke mer eller mindre diffuse kvalitetskriterier som særlig siden romantikken har gitt opphav til en nærmest mytologisk kunstestetikk. Litteraturens «raison d’être» måles undertiden på dets evne til å skape eller avsløre en fiksjonsverden som bryter med konvensjonen, det være seg den litterære konvensjon eller vår egen trivielle hverdags konvensjoner. Idealet om originalitet, om at det uhørte skal komme til orde, at vi skal få nye virkeligheter å speile eller projisere våre egne liv i, at våre liv skal kunne måles mot kunstverkets rystende og oppsiktsvekkende virkelighet, dette ideal tilhører ikke bare en forgangen tid, men gjør seg i høy grad gjeldende også i dag.
Og uløselig knyttet til en slik forestilling om hva stor litteratur virkelig kan være er den nesten mytologiske forestillingen om forfatteren som en halvgud, og om det suverene, skapende subjekt som innfanger virkeligheten gjennom sin bevissthet og transformerer den til noe kvalitativt annerledes – til kunst. Slik skjenker forfatteren gjennom sin fiksjon både seg selv og sitt publikum en ny væren, en slags «ontologisk fylde» som man er berøvet i det virkelige liv.
Hvor seiglivet denne forestillingen er, bekreftes gjennom det forhold at all toneangivende litteraturteori de siste 30-40 år faktisk kan betraktes som et sammenhengende prosjekt rettet mot romantikkens kardinalidé – ideen om det spontane, selvbevisste og autonome subjekt. Litteraturteoretiske skoler fra nykritikken via marxismen og strukturalismen til de senere års dekonstruksjon synes å ha en fellesnevner: Innsikten i at et selvberoende og suverent subjekt er en fiksjon. I akademisk terminologi heter det gjerne at subjektet alltid er innfelt i anonyme, intersubjektive strukturer som på forhånd fastlegger grensene for hva som overhodet kan tenkes og skrives.
At den franske litteraturkritiker og antropolog René Girard (f. 1923), tilslutter seg denne subjektkritiske tendens i litteraturforskning og filosofi, skulle således ikke være oppsiktsvekkende. Ikke desto mindre betraktes han av flere som en svært original tenker. I sannhet en paradoksal merkelapp på en mann hvis livsverk er viet til en skarpsindig og systematisk kritikk av alle forestillinger om originalitet. Noe av bakgrunnen for oppmerksomheten rundt Girard ligger i det forhold at hans systemtenkning har vist seg fruktbar langt utover skjønnlitteraturens grenser. Hans teoretiske refleksjon omkring litteraturen har avfødt et helt tankesystem som gjerne går under betegnelsen fundamentalantropologi. Likeledes har hans måte å trekke inn bibelske tekster, både i en litteraturteoretisk og antropologisk kontekst, bidratt til å gjøre ham kontroversiell.
Det første utkast til det som senere skulle bli hjørnestenen i Girards tenkning – teorien om det triangulære eller mimetiske begjær – forelå allerede i boken Mensonge romantique et vérité romanesque (Romantisk løgn og romanesk sannhet) fra 1961. Denne boken er en studie av en rekke klassiske mesterverk fra Cervantes over Stendahl til Dostojevskij og Proust. Gjennom Girards lesestrategi fremstår disse verkene i en ny optikk, og med sin suggestive argumentasjon og stil analyserer han frem overraskende tematiske sammenhenger mellom disse forfatterne. Allerede denne første teoretiske ansatsen skulle vise seg å bære i seg kimen til en hel kulturteori, fundert på et generativt prinsipp: Tesen om det menneskelige begjærs grunnleggende mimetiske karater.
Under en viss innflytelse fra de franske begjærsteoretikere, den franske sosiologi og psykoanalysen, utvikler Girard en uhyre enkel, nesten banal teori om mekanismene som styrer de menneskelige relasjoner. I motsetning til Freuds begrep om begjæret utarbeider han en modell hvor begjærets konkrete skikkelse ikke kan betraktes isolert. Bakgrunnen for hans teori var oppdagelsen av at alle de før nevnte litterære klassikerne beskrev ulike former for formidlet eller mediert begjær. Girard avdekket med andre ord i disse verkene en rekke konfigurasjoner av menneskelig begjær hvor det (begjæret) aldri utfolder seg opprinnelig, men alltid i avledet form, som avledning av en annens begjær.
Før jeg omtaler de konkrete litterære eksemplene Girard selv viser til, vil jeg nå gi en grovskisse av hans teori gjennom en fremstilling som med nødvendighet må inneholde noen av de mer tekniske termene Girard anvender.
Begreper som «behov» og «begjær» gir assosiasjoner i retning av vårt animalske opphav, eller de minner oss i det minste om de irrasjonelle sidene ved vår eksistens. Dessuten utfolder mennesket sine behov og begjær i kulturelle former, i motsetning til dyrenes instinktbaserte adferd. Vi deler imidlertid enda et kjennetegn med dyrene: evnen til å etterligne. Mens denne evnen begrenser seg til svært enkle former i dyreriket, synes det som om etterligningen kan anta uendelige former i menneskets verden.
Girard gjør evnen til etterligning, det han kaller mimetismen, til det grunnleggende prinsipp i den prosess hvor mennesket dannes som kulturelt vesen. Grunntanken hos Girard går ut på at mennesket ikke er i stand til å begjære noe ut fra seg selv, men trenger en Annen til å utpeke hva som er attråverdig.
Mens behovet «vet» hva det styrer etter, er begjæret hjelpeløst henvist til en modell som kan vise objekter som har verdi. Det går med andre ord ingen rett linje fra det begjærende subjekt til det attråverdige objekt. Begjæret antar først form og retning via en tredje instans som Girard kaller mediatoren. Objektet i seg selv har altså ingen verdi.
Med betegnelsen «objekt» tenker Girard seg noe mer enn fysiske gjenstander; det dreier seg i prinsippet om enhver fysisk form for menneskelig streben, ethvert prosjekt hvor mennesket forsøker å «virkeliggjøre seg selv», sette seg selv igjennom innenfor en kulturell orden. Girard snakker ofte om at begjæret er begrunnet i en form for «værensmangel» i subjektet selv, og at subjektet i sine modellvalg søker å oppnå den «værensfylde» mediatoren tilsynelatende er i besittelse av. Det mimetiske begjær fremstår dermed som en kompensasjon for en grunnleggende mangel i subjektet selv. Det litterære skoleeksempelet på dette fenomenet finner vi i Prousts À la recherche du temps perdu (På sporet av den tapte tid). Her skildres livet i de høyadelige kretser i Faubourg Saint-Germain, og særlig i Prousts beskrivelser av snobberiet mener Girard å finne støtte for sin teori om mimetiske begjær. Hovedpersonen, Marcel, drømmer fra sin noe mer beskjedne borgerlige posisjon om å vinne innpass i disse uoppnåelige, halvt guddommelige sirkler.
En kveld i operaen får Marcel muligheten til å komme på nært hold av den høyadelige familien Guermantes. Han gir seg til å betrakte de fornemme familiemedlemmer i deres losje der de tilsynelatende sitter helt hensunket i sin uoppnåelige og selvopptatte lille verden. Hele deres suverene, opphøyde adferd og deres arrogante ignorering av de andre tilstedeværende, Marcel inkludert, vitner i hans øyne om den uendelige kvalitative forskjell som eksisterer mellom disse gudelignende skikkelsene og alle de andre, dødelige. Idet Marcel iakttar familien Guermantes’ losje, forvandles den i hans fantasi til et havrike, fylt av havguder og najader. Den halvt sakrale metaforikken understreker for Girard nettopp den guddommelige værensfylde som den aristokratiske familie i Marcels øyne har del i. For Marcel er det aristokratiske miljøet en verden uten mangler, en verden som i sin fullkommenhet er selvberoende, som ikke har bruk for noe eller noen utenfor. Det blir maktpåliggende for Marcel å trenge inn i disse sirkler for å bli delaktig i det suverene og tilsynelatende sorgløse liv disse menneskene fører. Det aristokratiske miljø fungerer som modell for et begjær han selv tillegger seg. At det hele i virkeligheten er en illusjon, et blendverk som kun eksisterer i hans fantasi, skal han imidlertid snart få erfare.
Marcel blir nemlig invitert til å delta i et av de mange selskapene som avholdes i de aristokratiske salonger. Han opplever naturligvis det hele som en skuffelse idet han oppdager at overklassens virkelighet ikke adskiller seg vesentlig fra den virkelighet han selv er fortrolig med. Både konversasjonen og menneskene han møter er akkurat like overfladiske og intetsigende som i de mindre soignerte selskaper han tidligere har deltatt i.
Han erfarer dessuten at de ulike miljøenes prestisje er bestemt av en nådeløs konkurranse og rivalisering og at de aristokratiske salongenes selvbevissthet i stor grad er en frukt av deres evne til å adskille seg fra omverdenen.
Ervervelsen av identitet gjennom forskjell kan betegnes som et grunntrekk i menneskelige relasjoner. Forskjellen, imaginær eller reell, forutsetter minst to parter hvor partenes identitet konstitueres gjennom Den Annen. Den imaginære forskjell er utvilsomt den mest interessante for Girard idet de respektive parters identitet her utelukkende er skapt gjennom den annens blikk. Forholdet mellom den aristokratiske salong, bestyrt av familien Verduerin, er et slående eksempel på miljømessige identiteter skapt gjennom imaginære forskjeller. Deres rivalisering gjennom avgrensning og gjensidig utelukkelse bidrar imidlertid til å gjøre de to salonger identiske i en dypere forstand. For gjennom sine bestrebelser etter å overgå hverandre i fornemhet og prakt, blir de jo nettopp like; deres begjær etter anerkjennelse og deres higen etter en større andel av den guddommelige væren er mimetisk og kun mimetisk. Således blir forskjellstanken i Girards kvasi-ontologiske perspektiv underlagt den mer grunnleggende mimetismen. Det eiendommelige er imidlertid at aktørene ikke gjennomskuer sin egen narraktighet, men lar seg fange av det mimetiske begjærs blendverk.
Don Quijote, litteraturens hoffnarr par excellence, lot seg også bedra av en illusorisk fiksjonsverden. Etter å ha forlest seg på middelalderens ridderromaner tror han at han lever i denne forgagne verden med dens verdier og idealer. Som vi vet blir resultatet at hans adferd fremstår som ustyrtelig komisk i omgivelsenes øyne. For Girard er Don Quijote først og fremst historien om «lånt begjær», historien om et individ som ikke begjærer ut fra seg selv, men som først finner retning for sine prosjekter gjennom en modell han kan imitere. I sin adferd er Don Quijote alltid styrt av en Annen, og i første rekke Amadis, alle ridderes store ideal. I Girards terminologi er Amadis Don Quijotes mediator, den figur som forbinder det begjærende subjekt med det attråverdige objekt. Men også Sancho Panza har sine drømmer og mål i tilværelsen; hans store visjon er å bli stattholder på en øy og at hans datter skal få bære tittelen grevinne. Denne visjonen har naturligvis heller ikke kommet dalende fra himmelen, eller oppstått i hans eget hode. Det er Don Quijote som har plantet disse ærgjerrige og luftige planer i hans bevissthet. Sancho Panza lever altså også på lånt begjær og modellerer sine prosjekter etter hva andre mener er attråverdige mål.
Et betydningsfullt poeng for Girard er at relasjonen mellom subjekt og mediator i dette tilfellet er en relasjon preget av distanse. Amadis er Don Quijotes uoppnåelige ideal, høyt hevet over den virkelighet Don Quijote selv lever i. Siden avstanden mellom Don Quijote og Amadis er uoverstigelig, kan det aldri oppstå en egentlig rivalisering mellom to begjær som etterhånden vil anta samme form. Girard kaller derfor Amadis for en ekstern mediator.
Rivaliseringen kommer først på tale når avstanden mellom subjekt og mediator forminskes, når mediatoren for eksempel befinner seg i subjektets nære omgivelser. I slike tilfeller taler Girard om intern mediasjon. I utgangspunktet vil en slik relasjon være preget av det begjærende individs respekt og beundring for sitt store forbilde. Mediatoren er da forutsatt i en overordnet posisjon i forhold til sin beundrer, omtrent som i et lærer-elevforhold. Men etter hvert som «eleven» lykkes i etterligningen av sin modells begjær vil det oppstå en situasjon hvor begges begjær ikke bare har antatt samme form, men hvor de også i den konkrete virkelighet strides om de samme objekter; de er blitt hverandres rivaler. Dette gir så opphav til det tvetydige «double-bind»-forhold mellom subjekt og mediator.
Litteraturens klassiske motiv med den erotiske trekant foreligger i utallige variasjoner og illustrerer noe av dette forholdet. I Stendahls Rødt og sort for eksempel, mener Girard å finne dette tema belyst gjennom hovedpersonen, Julien Sorels kjærlighetsaffærer. Her møter vi en oppfatning av kjærligheten som adskiller seg radikalt fra romantikkens forestilling om det spontane, selvberoende individ som i guddommelig suverenitet utkårer sin elskede. Hva vi møter er ifølge Girard snarere en rekke analyser av «inautentisk» kjærlighet hvor de elskende aldri er i stand til å elske fritt og av seg selv.
Ingen av de kvinnene Julien kurtiserer synes å være i stand til å elske ham uten først å ha forvisset seg om at Julien også er en gjenstand for en annens kvinnes interesse. Madame de Renals kjærlighet vekkes ikke til live før hun oppdager at hennes kammerpike også er forelsket i Julien. På samme vis er Julien i sitt senere forhold til Mathilde de la Mole nødt til å foregi at han forguder en annen før han kan oppnå Mathildes gunst. Denne andre er en dydig enke som Julien til og med innleder en lengre korrespondanse med. På denne måten bruker han den stakkars kvinnen for å skape et inntrykk av egen selvtilstrekkelighet vis-à-vis Mathilde. Og Juliens strategi virker. For hans utkårede kan ikke elske ham før hun vet at han ikke elsker henne.
Dette «sadomasochistiske» trekk understreker hvordan kjærlighetens strategier for Girard alltid er bestemt av en streben etter delaktighet i en høyere væren. Begjærets mål synes å være bestemt av den illusjon om fullkommenhet eller maktfølelse som mediatoren skaper i subjektets bevissthet. Men begjærets virkelighet er en skinnvirkelighet, skapt i subjektets indre. Girard kan derfor omtale det mimetiske begjær som «metafysisk» idet begjæret alltid, som han uttrykker det «transfigurerer sitt objekt». Begjæret undergår en serie mimetiske metamorfoser som har som mål å sikre subjektets makt og herredømme.
Med Mensonge romantique et vérité romanesque skriver Girard et stykke litteraturhistorie hvor han forsøker å avsløre den «romantiske løgn» samtidig som han vil avdekke de store mesterverks innsikter – den «romantiske sannhet». De store forfatternes bærende innsikt dreier seg om hvordan det mimetiske begjær strukturer de mest forskjelligartede menneskelige prosjekter. Girard mener det er litteraturens proprium å beskrive de aspekter av virkeligheten som ikke lar seg fange i en filosofisk eller vitenskapelig «normaldiskurs». At han har gjort analysen av det menneskelige begjær til det priviligerte tema i litteraturen får stå for hans egen regning. Som en idéhistorisk betraktning skulle det imidlertid være interessant å vurdere den hovedtesen Girards studie munner ut i. Han betrakter nemlig litteraturen som et enhetlig tekstkorpus hvor forfatterens analyse av det triangulære begjær stadig avdekker nye sider ved fenomenet.
Hans litteraturhistoriske hovedtese går ut på at beskrivelsene av begjæret undergår en utvikling fra overveiende ekstern mediasjon hos Cervantes til hovedsakelig intern mediasjon hos de nyere romanforfatterne. Ut fra hans litteraturteoretiske posisjon, som gjerne er blitt betegnet som en «naiv realisme», er dette ingen tilfeldighet, men betegner en generell åndshistorisk utvikling i de vesterlandske samfunn i denne epoken. H. J. Lundager Jensen skriver i sin bok om Girard at «denne udvikling er identisk med modernitetens fremadskriden. Middelalderens statisk og stabile hierarki svinder bort og efterlader – hvad? Hvad der forsviner, er de eksterne mediatorer; Gud, helgener, konger etc. Men det vakuum, der efterlades, fylder de begærende straks op med erstatninger. ‘Guds død’ betyder på ingen måde, at verden bliver tømt for guder; imitationen skaber selv sine modeller, og resultatet bliver, at menneskene bliver guder for hinanden. Den, der i det sækulariserede rum skal definere værdierne – og det gælder såvel de æstetiske som de normative – er en konkret, mere eller mindre nærværende og reel anden.»
Om Girards kulturfilosofiske diagnose er naiv eller ikke, skal vi ikke her ta stilling til. Ett er i hvert fall sikkert: Girards «realisme» består i en oppriktig tro på at litteraturen formidler erkjennelse i de humane grunnfenomener. De innsikter i begjærets natur og virkemåte Girard tilegner seg gjennom litteraturen, blir for ham dermed en tolkningsnøkkel, ikke bare til den store litteraturen, men også til studiet av mennesket og kulturen i vid forstand.
Anvendt litteratur
René Girard: Mensonge romantique et vérité romanesque (1961).
La violence et le sacré (1972)
Des choses cachées depuis la fondation du monde (1978)
To Double Business Bound (1978)
Le bouc émissaire (1982)
La route antique des hommes pervers (1983)
Hans. J. Landager Jensen: René Girard (1991)
Les også utdraget «Paolo og Francesca» fra To Double Business Bound (1976), oversatt av Dag Norheim.
