Økologisk mobilisering

At våre forestillinger om naturen er i vedvarende og drastisk endring, trenger man bare bla gjennom noen årganger av Fjell og vidde for å forsikre seg om. 

Lederartikkel i Vagant 3/2010.

«Økologien er årets store oppdagelse. Etter at man har overlatt den til De grønne i 30 år, gjort narr av den på søndagen, for deretter å sette opp en bekymret mine på mandagen. Og se nå hvordan den har innhentet oss.» Slik begynner «sjette sirkel» av Den usynlige komiteens manifest L’insurrection qui vient (Det kommende opprøret), utgitt anonymt i Frankrike i 2007 og siden oversatt til blant annet engelsk, svensk og dansk. Beskrivelsen er også rammende for den norske offentligheten – noe nettopp den manglende tradisjonen for oversettelse av kulturkritiske pamfletter som denne illustrerer. Riktignok var Norge svært tidlig ute med å opprette et eget Miljøverndepartement (1972); riktignok har nasjonen fostret dypøkologiens første beveger, filosofen og fjellklatreren Arne Næss; og riktignok regnes det å oppsøke skogen og fjellmassivene her til lands ikke som en flukt fra sivilisasjonen, men som et av våre primære uttrykk for kultur. Men at også nordmennene er innhentet av – og må tenke nytt om – de planetariske økologiske utfordringene, kommer ingen utenom.

Siden årtusenskiftet har tanken om at vi har trådt inn i den antropocene tidsalder vunnet utbredelse i geologiske og klimatologiske fagmiljøer. Uttrykket ble lansert av Nobelprisvinneren Paul Crutzen, for å betegne den epoken i jordklodens historie da menneskene ble en faktor å regne med i geofysisk sammenheng. Denne utviklingen inntrådte for full kraft i og med den industrielle revolusjonen og de radikale endringene av økosystemene, planetens overflate og klimaet som James Watts’ oppfinnelse av dampmaskinen i 1784 medførte. Siden har naturhistorien og menneskenes historie smeltet sammen, og idag er resultatet overalt i nyhetene: avskoging, ørkenspredning, issmelting og uforutsette orkaner. Arktis’ solstrålereflekterende ismasser og verdens korallrev regnes allerede som tapt, da endringsprosessene de gjennomgår er irreversible. Artsmangfoldet minker i akselererende fart, i det mange omtaler som «Den sjette utryddelsen».

Hvordan utfordringene skal møtes, er på ingen måte gitt. Den slovenske filosofen Slavoj Žižek har hevdet at økologien må være på vakt mot å omdannes til et nytt slags opium for massene; en defensiv og konservativ ideologi som the powers that be vil kunne snu til egen fordel, ved å innsnevre befolkningens politisk-kulturelle tanke- og handlingsrom. I vårt fredelige hjørne av verden får dette problematiske utvklingstrekket et lokalt særpreg. Blant dem er tendensen til at den økologiske bevisstgjøringen myntes om til de økonomisk priviligertes hang til å dyrke meditativ ro og turliv i hyttelandsbyer eller et tilsynelatende mer dydig – og derfor samvittighetslettende – forbruksmønster. Som Den usynlige komiteen skriver: «Ideen om dydighet har aldri, i noen epoke, vært annet enn en lastens oppfinnelse. (…) Økologiens paradoks er at den under påskudd av å ville redde jorden ikke redder noe annet enn selve fundamentet til det som har gjort den til slik en sørgelig himmelkropp.» Dette som den nåværende økologiske bevegelsen redder, er, ifølge den franske grupperingen, den kapitalistiske samfunnsformen. I erklæringene deres finner man en mistillit til reformer: En annen verden vil først kunne oppstå etter en interimperiode av nedgang og kaos, der den nåværende sosiale organiseringen utlever sine siste krefter.

Den økologiske litteraturen kan by på en lang rekke slike mørkt oppildnede eller alarmistiske tekster. Et av de mer kjente eksemplene fra de siste årene er amerikaneren Derrick Jensens tusensiders tobindsverk Endgame (2006), der han tar til orde for å bekjempe selve den teknovitenskapelige kulturen, både med intellektet (bind I: The Problem of Civilization) og sprengstoff (bind II: Resistance). Jensen assosieres – med rette eller urette – gjerne med dypøkologien, og for mange vil det være overraskende at Arne Næss i dag er en hyppig referanse i nettforaene til patriotiske amerikanske klimaskeptikere, som kobler ham til «apokalyptisk miljøvern» og øko-terrorisme. Senest ble Næss omtalt i forbindelse med James Jay Lees væpnede gisselaksjon i Discovery-byningen i Maryland i august i år; nettsiden cfact.org (Committee For A Constructive Tomorrow, 02.09.10) hevdet følgende om motivasjonen for gisseltakerens handlinger: «Så forstyrrede folk som Lee og Unabomberen enn kan være, henter de sin næring fra et giftig brygg kjent som dypøkologi.» At artikkelen mer er et symptom på miljødebattens mange fiendebilder enn et seriøst forsøk på å påvise idémessige paralleller mellom en forstyrret mann og en økologisk bevegelse, blir klart idet skribenten også fremholder at Lee var «påvirket av Al Gores film, En ubehagelig sannhet. Selv om Gores kontroversielle dokumentar ikke forsvarer vold, vil filmens visjon om jordens fremtid og menneskets angivelige rolle i denne, veie tungt på skuldrene til de psykologisk sårbare blant oss.»

Når økologien møter så mange motstridende – og ytterliggående – fortolkninger, er det ikke bare fordi dens fremtidsscenarier tidvis kan ligne mytiske urfortellinger eller dreier seg om vidtrekkende spørsmål som artens og artenes overlevelse. Den retter også et granskende blikk mot grunnleggende trekk i Vestens sivilasjonsutvikling, som kapitalens bevegelsesmønstre, teknologiens rolle og den omseggripende naturbeherskelsen. Underlig, da, å observere at det som skulle være en kritisk undersøkende tenkemåte, så ofte ender opp med skjematisk stivsinn. Flere burde forsøke å brekke opp motsetningene som har satt seg i debatten, mellom de som ikke kan få nok av dommedagsscenarier, modernitetsskepsis og neoprimitivisme (ofte levert i form av YouTube-filmer), og ensidige teknologioptimister med tro på rasjonelle konsumenters samfunnsomformende kraft.

Ser vi på historien, tyder mye på at menneskets selvoppholdsdrift og kreative intelligens vil sikre at vi ikke vil møte de tilstundende vanskelighetene som passive ofre. Vi har allerede lenge forestilt oss lukkede økologiske kretsløp, kunstige atmosfærer og en rekke varianter av eco engineering. Såvidt ulike tenkere som Stephen Hawking og Jean-François Lyotard mener at menneskelig samhandling i dag – gitt hva vi vet om solens livsløp – må skje innenfor et langsiktig perspektiv om bosettelse på andre planeter. Slike utsikter har kraft til å forme både enkeltmenneskers og kulturers eksistensielle valg. Men de viser også at de messianske tankemønstrene ikke er forbeholdt outsidere som har funnet veien ut av folden og vunnet et nytt blikk på verdens kollektive forbrukskalas. Trygve Bratteli skrev i Arbeiderbevegelsens håndbok i 1976, etter å ha vært vært statsminister i seks år:

Vi kan ikke se på ressurser som noen endelig og gitt størrelse. Menneskenes evne til å bruke alternative ressurser, til å utvinne og omskape, har åpnet helt nye perspektiver for bruk av masse. Tidsperspektivet grenser mot det uendelige. Hver ny generasjon har mer materielle ressurser enn den foregående. Det er bemerkelsesverdig at mennesker i dag er bekymret for knapphet på ressurser og energi, da vi for første gang i historien står på terskelen til en teknologi som overvinner tidligere tiders knapphetsskranker.

Økologiske overveielser kan gjøre at man besinner seg i møte med en slik kraftsosialistisk entusiasme. Men økologien kan også selv fremvise ensidighet og idéfattigdom: Igjen og igjen ser vi at den brukes som en frakk ideologiske spøkelser begjærlig ikler seg. Det finnes allerede en fyldig litteratur som presenterer økologiske argumenter mot folkevandring og hevder etnisk homogen stedbundethet som en positiv motkraft til kulturell globalisering. Utbredt er også forestillingen om at naturen virker i henhold til et harmoniserende balanseprinsipp, noe vi blant annet ser uttrykt i kunst som hevder å være «økologisk», men som snarere er en form for pastoral kitsch eller basert på new age-tankegods. I miljøbevegelsens synderegister inngår også teknologifiendtlige strømninger, som vil kunne komme til å påskynde, snarere enn å hindre, at fremtiden blir formet av en værensglemsk teknokratisk tenkning som ser på hele verden, iberegnet artsmangfoldet, som utnyttbart materiale uten egenverdi.

Dermed blir det et viktig arbeid ikke bare for debattanter, ingeniører og politikere, men også for kunstnere, forfattere og kritikere stadig påny å sette begreper som «natur» og «økologi» under lupen. «Å plassere noe kalt Naturen på en pidestall og beundre den på avstand, gjør for naturen det patriarkatet gjorde for Kvinnen,» hevder Timothy Morton i Ecology Without Nature. Rethinking Environmental Aesthetics (2007). Morton viser til Simone de Beauvoirs påpekning av at faktisk eksisterende kvinner i denne tradisjonen blir omdannet til fetisjobjekter, og hevder at en beslektet mekanisme gjør seg gjeldende i altfor mange økologiske tekster. Som kjent for norske lesere: At våre forestillinger om naturen er i vedvarende og drastisk endring, trenger man bare bla gjennom noen årganger av Fjell og vidde for å forsikre seg om. Både Den Norske Turistforenings annaler og kunsthistorikere med kjennskap til nasjonalromantikken kan fortelle oss at Jotunheimen – i dag innbegrepet på landets naturnærhet – først ble tatt i bruk for rekreasjon og studert for sin dramatiske landskapsformasjoner i løpet av annen halvdel av 1800-tallet, av tilreisende briter og kunstmalere som hadde gått i lære på kontinentet.

«Naturens skjønnhet, som visstnok skal være hevet over historien, er grunnleggende historisk,» skrev Theodor W. Adorno i Estetisk teori (1970). Alt som er historisk kan granskes og problematiseres, og utgjør en potensiell redskapsbod for det som skal komme. Økologien har som ambisjon å endre verdensbilder; skal den klare det, må den være i kontinuerlig dialog også med kunsten, litteraturen og filosofien. Dette nummerets dossier er Vagants beskjedne bidrag til å vise at fjorårets store oppdagelse både har en forhistorie og en fremtid.

God lesning!

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.