Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Kom ikke her og svert håpet

PORTRETT. Øyvind Bergs dikt er kjennetegnet av overrumplende bilder, frekke formuleringer, respektløst preik og en intens musikalitet og varhet.

Øivind Berg
Illustrasjon: Andreas Töpfer

Publisert første gang i Vagant 2/2016.

En solfylt ettermiddag sent i mai 1995 drev jeg omkring i Torggata, temmelig dyster til sinns, og med en vag idé om at jeg burde oppsøke en god venn for å komme ut av denne tilstanden. Det hadde vært en kald vår, med mengder av snø i slutten av april og sludd natten til 18. mai; Vagant var inne i en krise etter at en hel haug medredaktører hadde forlatt tidsskriftet (nå besto redaksjonen bare av fire stykker), og vi hadde slitt med en gjeld som tvang oss til å gjøre noe vi hadde sverget på at aldri skulle skje – selge oss til et forlag (Aschehoug; samarbeidet varte til 2005). Dette var trist nok; mye verre var det at en venninne av meg døde av magekreft i mars, 39 år gammel, og etterlot seg ektemann og en liten datter, og da 17. mai-bråket hadde stilnet den nevnte sluddnatten, tok Tor Ulven livet av seg. Få dager senere døde Torunn Borges mor, som hadde hatt et hardt og langt på vei tragisk liv; alle disse uendelig sørgelige hendelsene dirret friskt og smertefullt i erindringen. 

Plutselig sto Øyvind Berg foran meg, han må ha kommet ned en av sidegatene mens jeg glante formålsløst inn i et butikkvindu. «Hei,» sa han. «Hva sier du til å ta noen øl?» Det fantes knapt den ting i verden som virket mer forlokkende enn å ta noen øl sammen med en så nær venn som ham, men jeg nølte, for jeg hadde brukt de siste pengene mine på husleia. Øyvind skjønte straks hvordan det lå an og smilte det generøse smilet som er så typisk for ham. «Jammen, kjære,» sa han, «jeg betaler, ikke tenk på det der. Jeg har nettopp fått et honorar, så jeg er stinn av gryn.» 

Vi slo oss ned på et sted med uteservering i Torggata, og to skummende halvlitere kom på bordet. Vi snakket masse om Tor, jeg fortalte om venninnen min, og om moren til Torunn, vi utvekslet tanker om døden, eksistensiell pessimisme og metafysisk håp; jeg spurte Øyvind om han trodde på en personlig udødelighet og fikk, som ventet, et mildt nei til svar, hans eventuelle paradis er nirvana. 

Senere havnet vi på en japansk restaurant lenger borte i gata. Øyvind bestilte et båtformet fat med sushi («Jeg har jo fått en hel djunke!» sa han entusiastisk til servitøren), mens jeg, som er en kulinarisk kujon, valgte et grundig varmebehandlet kyllingspyd, og dummet meg loddrett ut i kampen med de gjenstridige spisepinnene – som Øyvind raskt sørget for at ble supplert med en gaffel. Etter endt måltid drakk vi sake; siden tråkket vi videre til Justisen, og da kvelden kom for alvor, fant den oss på stedet det en stund virket som om alle veier førte til – Cacadou, hvor diverse vaganter og bekjente dukket opp. Sorgen over de døde var fremdeles like sterk, men nå kunne jeg håndtere den, takket være Øyvind. Det er ikke minst slike møter som gjør gode venner aldeles uvurderlige, og når de finner sted, kjennes det berettiget å si, med en formulering fra Øyvinds diktsamling Poe si tid (1993): «kom ikke her og svert håpet». 

Da kan det passe å sitere et dikt Øyvind et par år etter denne maidagen skrev til en død venn – et medlem av teatergruppa Baktruppen, hvor Øyvind på alle måter spilte en vesentlig rolle. Diktet bærer tittelen «Den som dør midtveis i livet – gudene vet hva han har gjort» og står i samlingen Kjærlighetc. fra 1997: 

hvis jeg kunne være luft
i kista til en død snekker
som åpner munnen en eneste gang og spør hvorfor han ikke ser noe – 

i heite helvete, hva har jeg gjort? 
og lufta kan svare at helvete er historie nå, du er i himmelen
oppslukt av kjærlighet, som gjør blind? 

Er denne snekkeren Jesus eller Josef? Ligger han i kisten, eller har han laget den – eller begge deler? Hvordan føles det i så fall å befinne seg i en likkiste man selv har konstruert? Diktet eliminerer uansett ideen om helvete, som reduseres til et stående uttrykk, det heite helvetet er bare hett i metaforisk forstand, og kjærligheten har ikke gjort jeget blindt; tvert imot er det klarsynt nok til å skissere en nådig metafysikk i løpet av diktets linjer, inkludert tittelen – for det er nettopp gudene som vet hva den for tidlig døde har gjort, han som nå nyter en form for himmelsk salighet. 

Øyvind har jeg kjent siden 1990, da jeg traff ham en høstkveld på for lengst nedlagte Café Nordraak, der han, karakteristisk kledd i islender og jeans, satt ved et bord sammen med Torunn. Allerede da var Øyvind delvis en legende i det litterære miljøet; hans debutdiktsamling Retninger fra 1982 hadde fått begeistret omtale av Jan Erik Vold (som utropte ham til en poetisk fornyer), og han ble respektert og beundret av en rekke kolleger, så jeg følte unektelig en viss nysgjerrighet angående denne fyren. Jeg tok plass rett overfor ham, og vi tre begynte nesten umiddelbart å snakke om poesi, noe vi fortsatte med til stengetid, og siden skulle komme til å gjøre talløse ganger. Øyvind fremsto for så vidt slik han gjør i diktsamlingene, i essays og intervjuer: som reflektert, verbal og svært tydelig i sine vurderinger, som kolossalt kunnskapsrik og belest (samtalen dreide seg om Sapfo, Kallimachos, Catullus, Dante, Shakespeare, Basho, Dickinson, Pound, Brecht, Celan med flere). Samtidig var han uhyre vennlig, varmhjertet og hensynsfull, og dette inntrykket av ham er bare blitt sterkere med årene.

Riktignok kaster diktene hans, som Erik Skyum-Nielsen skriver, «gerne i et væk verbale ekskrementer i fjæset på pene folk», men poeten selv pleier ikke å slenge så mye dritt, skjønt det forekommer når han synes situasjonen krever det (denne kvelden var det ikke tilfellet). Her er et dikt fra Poe si tid som viser Øyvinds usentimentale solidaritet med verden omkring ham og munner ut i et rolig formulert credo: 

ordensmakta forteller om politisk diktning
jeg som ikke har skrevet et ord uten gylf
jeg som tar månen i forsvar når damene blør
og applauderer sommerfuglenes flagring
fordi de turnerer lufta jeg puster inn
og da stjernene hører hjemme på jorda
tror jeg det er bryet verdt å leve uten krig

Øyvind ble ganske snart medlem av Vagants redaksjonsråd – en lettere mystisk instans som nok hovedsakelig eksisterte fordi vi ønsket å knytte til oss en del dyktige, begavede mennesker som ikke hadde anledning til å påta seg fullt redaksjonelt ansvar. Og han leverte flere minneverdige bidrag til tidsskriftet, blant annet spenstige norske versjoner av en rekke dikt signert den tyske poeten Bert Papenfuß – som ga en oppriktig norsk skjønnånd et slikt sjokk at han sendte oss et fortvilet brev om den moderne lyrikkens heslighet og vedla sine egne gjendiktninger av Pierre de Ronsard, samt et par Keats-parafraser (forelegget for et av dem var passende nok «Ode on Melancholy»). Med glede husker jeg dessuten en kort tekst om noen entusiastiske rimerier, som i sin tid sto å lese på dorullene til et av de store firmaene som produserer denne viktige varen. Poemene var naturligvis skrevet i pr-øyemed, og reklamefremstøtet fikk karakter å være et veritabelt bakholdsangrep, siden diktene var trykt på selve tørkene; her kunne man studere lystige små vers som – ifølge de ledsagende tegningene – var lagt i munnen på et smørblidt vannklosett. Øyvind, som i debutboken hadde erklært at poesien oppstår når «analmembranen synger», ga i egenskap av erfaren dassdikter disse amatørpåfunnene det glatte lag. (Teksten hans ble senere trykt i utvalget Et volum dikt, 1994.) 

Poul Borum roste Øyvind forbeholdsløst («et meget stort talent»), og som Alf van der Hagen skriver i innledningen til samtalen med ham i Dialoger (1993) har han «sprengt og fornyet det poetiske språket i Norge». Dette gjør han ved hjelp av overrumplende bilder, frekke formuleringer, respektløst preik og en intens musikalitet og varhet. Det nedenstående diktet bærer den typisk berg’ske tittelen «Uten en svart sans for rystelser intet håp» og står i Øyvinds andre samling Barn er et hardt språk (1984): 

Sola rant klokka tolv. Det var jeg
som bretta et rødt øre ut
over himmelen 

og jeg hører min elskede
puste
i Rom. 

Hadde diktet bare bestått av de tre første linjene, ville det ha vært en vittig ordlek, men sluttlinjene forlener det med en bisarr og gripende skjønnhet – for så lydhør kan kjærligheten være. I samlinger av nyere dato er Øyvind i stand til å nærme seg det vakre direkte og avslutte et dikt med en klassisk strofe som denne: 

Om mørket står tett
lysner det
med tordenblått lys
utafor folk som ligger og drømmer.
(Nede fortelling, 2000) 

Også som essayist og gjendikter (av Shakespeare, Pound, Celan, Brecht) har Øyvind gjort en original og ofte rabulistisk innsats. La oss dessuten ikke glemme at han er en stor fan av norsk revytradisjon, ingen har skrevet med større hengivenhet om Einar Rose enn nettopp Øyvind Berg – som manifesterer adskillig skepsis til tradisjonell blomstermetaforikk i diktene sine, men altså verdsetter revyroser. Heldigvis har vi åpenbart mange overraskelser i vente, for nå som Øyvind begynner å nærme seg 60, virker slyngelen sprekere enn noensinne. Et dikt fra hans nyeste diktsamling Gjennom mørketida (2014) vitner om dette; her møter vi et modent, reflektert menneske med alle sansene i behold, samt med dyp livsinnsikt og en suveren evne til å utforme innsikten – eller visdommen – i poetisk språk. Selv om Øyvind kan vise til en usedvanlig pen merittliste, har han aldri vært bedre enn her: 

Et blikk i et blikk er en brønn 

og dypt nede
i det svarte synets linning
sprenger det på noe så sprudlende 

at vi aldri kan slutte
å drikke oss utørste
selv om tørsten blir stilt
hvert øyeblikk 

og det som ikke speiler seg
i denne brønn er ikke
verdt å nevne. 

Avatar

Henning Hagerup

f. 1959. Kritiker, essayist og oversetter. Medredaktør i Vagant. Bor i Oslo.