Å gjenopplive demokratiets ånd Ny bok utfordrer Italias politiske kultur

Midt blant arrogante politikere med hendene fulle av bestikkelser forsøker demokratisk sinnede italienske intellektuelle å ta siste stikk.

La biblioteca di Raskolnikov
Giorgia Meloni på talerstolen i 2022. Foto: Vox España. / CC BY 2.0

La Casta er tittelen på en bok fra 2007 av de italienske journalistene Sergio Rizzo og Gian Antonio Stella. «Kasten» er italienske politikere som føler seg høyt hevet over det samfunnet de hevder å tjene. Boka er i møkkagraversjangeren: Her finner vi korrupsjon opp og i mente, i navn og tall. Etter endt lesning sitter man igjen med følelsen av at det utvilsomt er mange egennavn som har forgrepet seg på havresekken, og at det tydeligvis lar seg gjøre å påvise overføringer av både lire og euro hit og dit. På samme tid tar man seg i å lure: Stikker ikke problemene enda dypere enn dette?

På begynnelsen av 1990-tallet rystet flere avsløringer det italienske politiske etablissementet, og førte til de strukturelle omleggingene kjent under navnet mani pulite, som blant annet innebar avviklingen av de to store partiene, kommunistpartiet og kristeligdemokratene. Disse partiene hadde i praksis opprettholdt et slags topartisystem siden andre verdenskrig, om enn kommunistene aldri satt i regjering. Også disse avsløringene dreide seg i det alt vesentligste om korrupsjon. På italiensk omtales det hele gjerne som Tangentopoli («Bestikkelsesbyen», eller noe i den duren). Avsløringene dominerte mediene i måned etter måned, sikkert tils dels drevet av genuin sannhetshunger, men også av tabloid sensasjonalisme. Avsløringene appellerte til den italienske befolkningens ofte temmelig utilslørte forakt for det politiske systemet. Flere italienske politikerne kan da også framstå som arrogante inntil det parodiske.

I sin studie Italian Politics: Exploring the Dynamics of Political Change (Routledge, 2024) skriver James L. Newell, som var en av grunnleggerne av det akademiske tidsskriftet Contemporary Italian Politics, at hele sirkuset rundt Tangentopoli utvilsomt avslørte mange enkeltindivider og førte til flere prominente politikeres fall, men at det aldri ble tatt noe grunnleggende oppgjør med den politiske ukulturen i Italia. I de 30 årene som har gått siden avsløringene, skriver Newell, har lite skjedd: Korrupsjon spiller knapt nok mindre rolle i dag. Han siterer attpåtil den pensjonerte høyesterettsdommeren Piercamillo Davigo på at Tangentopoli kan ha virket negativt:

Er det noen som kan forklare oss hvordan ting forholder seg, uten «ismer»?

Å bekjempe forbrytere har samme virkning som rovdyrenes jakt i evolusjonens naturlige utvalg, nemlig at byttedyrene forbedrer sine evner. Vi fikk bare has på de tregeste byttedyrene, og lot de som løp raskest, gå fri.

Et sted i La Casta blir det henvist til Antonio Di Pietro, som var statsadvokat i de offentlige prosessene. I etterkant uttalte han at han ikke lenger holdt ut ord som fasc-isme, neopostfasc-isme, fundamental-isme, pap-isme, sentr-isme, folkeavstemnings-isme, endrings-isme, klerikal-isme, autoritar-isme, jakobin-isme eller i det hele tatt dette «opptoget av ismer som sier alt og ingenting». Avslutningsvis spurte han: «Er det noen i dette landet som, med enkle og klare ord, kan forklare oss hvordan ting forholder seg, uten ‘ismer’?»

Når antologien La biblioteca di Raskolnikov. Libri e idee per un’identità democratica («Raskolnikovs bibliotek: Bøker og ideer for en demokratisk identitet») nå nettopp er utgitt på det tradisjonsrike Torino-baserte forlaget Einaudi, er holdningen en annen. Her sitter ismene løst. Dette er de intellektuelles tilsvar til Di Pietros forakt for politisk teori. I antologien er i det hele tatt henvisningene til dag-til-dag-politikken svært få. Men hva vil boka si oss om demokrati?

Overgripere og ofre

Redaktøren Simonetta Fiori, som selv bidrar med et forord, har invitert åtte italienske intellektuelle til å reflektere over demokratiet som størrelse. Alle har blitt bedt om å omtale litteratur (i vid forstand) som kan være egnet til å utvikle en demokratisk identitet, både hos befolkningen som helhet og hos hver enkelt.

De åtte er i liten grad diktere eller litterater. I stedet møter vi her en farmakolog og biolog (Elena Cattaneo), en forhenværende dommer og leder av forfatningsdomstolen (Gustavo Zagrebelsky), en statsviter (Marco Revelli), same fire historikere (Luciano Canfora, Franco Cardini, Anna Foa og Aldo Schiavone). Enslig dikterisk svale er den tidligere forlagsmannen, senere romanforfatter og programleder på radio, Nicola Lagioia.

Lagioias bidrag er plassert først i boka. Hans ledige stil minner om den han anlegger på den italienske rikskringkasteren RAIs Radio 3 (som tilsvarer NRKs P2): Den er lett, men ikke overflatisk. Her finnes flere ansatser som kunne ha vært fulgt opp av andre i boka, men det blir de i liten grad: spørsmålet om empatisk innlevelse, for eksempel. Lagioia skriver beint fram:

Fordypet i romaner kom jeg (som så mange før og etter meg) til å føle med både mordere (Raskolnikov), pedofile (Humbert Humbert), mytomaner (Emma Bovary), proletarer (Cosetta), keisere (Hadrian), mørke sjeler (Heathcliff), demoniske ånder (Macbeth) og monomane (Ahab). I et demokrati anerkjenner rettsstaten den fulle verdigheten selv til de som begår forbrytelser. Den trenger ikke å dømme dem på et moralsk nivå (den «etiske staten» får stå for det), den anvender lov og rett.

Men å bare å føle med overgriperne? Lagioia har nok ant at dette ikke får stå uimotsagt. Han legger til at vi i tillegg må lodde dybden i ofrenes skjebner: «Det er dette Elskede av Toni Morrison gjør», kommenterer han. Han insisterer likevel på at vi må forstå bøddelens perspektiv: for eksempel gjennom å lese om Thomas Sutpen i William Faulkners Absalom, Absalom!

Sosiale medier eller verdighet

Det er lite originalt ved Lagioias tanker om litteraturen som kilde til forståelse av andre mennesker. Heller ikke at han tar avstand fra tanken om at litteraturen skal tilskrives noen entydig moralsk oppgave, er noen nyvinning. Men i denne antologien framstår det som et viktig perspektiv å minne om. Og da gjør det lite at Lagioia skrur opp patosknappen et par hakk:

Litteraturen har ikke noe ønske om å lede mennesker på rett vei. Den ønsker bare å fortelle dem noe. Nettopp på den måten tilkjenner litteraturen (som om den alene utførte sin gjerning i nåtidens helvete, for de ennå ufødtes framtid) menneskene muligheten for noe slikt som fullstendig – og på en mystisk måte intakt – verdighet.

«Litteraturen har ikke noe ønske om å lede mennesker på rett vei. Den ønsker bare å fortelle dem noe.»

Lagioia kommer også inn på noe annet jeg gjerne skulle sett mer av i denne boka, nemlig spørsmålet om hvordan skriftkulturen utfordres av de sosiale mediene, og hvordan politikerspråket muterer og blir reklame. Med henvisning til William Burroughs The Soft Machine (1962) indikerer han at politikerne har blitt infisert av de sosiale medienes språksystem, som var det et virus, og at det som går viralt ikke er et artig meme, men politikerne selv: De er ikke brukere av Twitter, sier han, det er heller slik at de blir snakket av Twitter. Her viser Lagioia seg i stand til å ta et kjent, om enn kanskje til dels glemt, verk fra nyere litteraturhistorie og tenke videre med det om det nye i dagens situasjon. Ikke så mange av de andre bidragsyterne gjør særlig mye av det. Tidvis får man følelsen av det som står i denne boka kunne ha vært skrevet nokså likelydende for en mannsalder siden. Hvis ikke to.

Internasjonale demokrater

Mest utbytte har jeg nok av bidraget signert historikeren Anna Foa. Her skriver hun om kvinnene som var del av den antifascistiske motstandsbevegelsen. I etterkrigstidens Italia var det mange som ønsket å framstille seg som om de hadde vært på rett side hele veien. Disse var gjerne menn. Kvinnenes innsats ble underkjent og har først i senere tid blitt viet behørig oppmerksomhet blant historikerne.

Foa skriver om Ada Gobetti, som ikke bare deltok i motstandsbevegelsen i Torino og Piemonte, men også nedtegnet «ekstraordinære beskrivelser» av erfaringene derfra i sin Diario partigiano («Partisandagbok»). Hun nevner i tillegg den «særdeles selvbiografiske» romanen L’Agnese va a morire («Agnese skal dø») fra 1949 av Renata Viganò, en roman som grep artikkelforfatteren som barn, med sin skildring av «alminnelige mennesker som velger å kjempe og dø».

Videre skriver Foa om psykiateren Franco Bersaglia, som fra 1960-tallet – sammen med sin kone Franca Ongaro – kjempet mot innesperringen og overvåkingen gjort i regi av psykiatrien. I 1968 utga de to ektefellene boka L’istituzione negata. Rapporto da un ospedale psichiatrico («Den håpløse institusjonen. Rapport fra et psykiatrisk sykehus»), en bok Foa skriver at bidro til demokratisering i egentlig forstand, fordi den utgjorde et samlingpunkt for folk som krevde politisk endring. Kravene ledet fram til loven av 1978 om nedleggelsen av de psykiatriske sykehusene.

Det kosmopolitiske biblioteket

Etter de åtte individuelle bidragene er de siste 15 sidene av boka viet åtte bibliografier, en for hver artikkel. Til sammen er de vel ment å utgjøre det «biblioteket for ideen om demokrati» som det blir henvist til i bokas tittel og undertittel.

Det er noe kosmopolitisk ved den «demokratiske identiteten» slik den manifesterer seg i denne antologien. Inspirasjonskildene er tidvis italienske, men like ofte ikke: Her framheves Aristoteles, Paul Celan, Emily Dickinson, Mircea Eliade, Arthur Koestler, Claude Lévi-Strauss og Marguerite Yourcenar. Forfattere fra utenfor den vestlige hemisfære glimrer med sitt fravær. Kanskje ikke helt uvanlig, men likevel påfallende.

Blant de italienske forfatterne i biblioteket finner vi Italo Calvino, Julius Evola, Carlo Ginzburg, Natalia Ginzburg, Carlo Levi, Primo Levi, Elsa Morante og Pier Paolo Pasolini. Og pave Frans.

I denne antologien er det svært langt fra biblioteket til Capitol, og enda lenger til den tarpeiske klippe.

I forordet skriver redaktøren at vi i dag blir advart om at «epoken preget av demokratisk glød er over», og at selve ordet demokrati har «mistet den aura av lykksalighet som fulgte det i etterkrigstiden». Tanken er at boka skal bidra til å gjenreise begrepet, ikke minst for «unge lesere av i dag», understreker hun. Men hvor inspirerende er det for disse stadig færre lesende ungdommene å fundere på sin mer eller mindre demokratiske identitet der i det stadig mer omfangsrike biblioteket?

I noen tilfeller forekommer innretningen til artikkelforfatterne meg heller idiosynkratisk: Som når historikeren Aldo Schiavone, som blant annet har redigert en over 900 sider lang bok om Romas historie og skrevet en biografi om Kleopatra, har valgt å gi sitt bidrag tittelen «Da Hemingway a Marx. Bussole per un secolo in tempesta» («Fra Hemingway til Marx. Kompasser for et stormfullt århundre»).

I selve teksten går Schiavone inn i nokså spesifikke redegjørelser for egen lesing i tiden like etter 1968, blant annet av to verk om Hegel fra omtrent da, skrevet av henholdsvis Lucio Colletti og Biagio De Giovanni. Han bruker rent faktisk flere sider på å omtale disse to studiene av den 200 år gamle tyske idealistiske filosofens tenkning. Da kan man jo ta seg i å spørre om ikke antologiens utgangspunkt – å fange de unges oppmerksomhet og vinne dem for demokratiets ånd – har blitt tapt en smule av syne. Ikke for det, jeg fant bidraget spennende. Men jeg er ikke påtrengende ung. Og i den grad jeg ikke skulle være påtrengende demokratisk, er jeg kanskje allerede fortapt?

Hva har dette med demokrati å gjøre?

I La Casta blir det et par steder henvist til boka utgitt av Cesare Salvi og Massimo Villone i 2005, Il costo della democrazia («Demokratiets pris»), der de omtalte italienske politikeres mange privilegier – blant annet at lønnen til de italienske representantene i Europaparlamentet var høyere enn noe annet lands representanter. Selv om de to eks-politikerne blir gitt anstendig skussmål for å ha satt i gang prosesser for å rydde opp i korrupsjon i egne rekker, er gravejournalistene kritiske til tittelen på boka. Kanskje er den uttrykk for en «svært subtil ironi»? Men den også står i fare for å bli et forsvar for sløseri. Særlig har de problemer med henvisningen til «demokratiet»: «Hvorfor ‘demokrati’? Hva har disse urimelighetene, disse privilegiene og disse uakseptable luksuslivene med demokrati å gjøre?»

Slike spørsmål er det knapt nok noen av bidragsyterne i La biblioteca di Raskolnikov som streifer innom. I det hele tatt får jeg lyst til å spørre: Hvor er henvisningene til samtidens politikk? Til de mange regjeringsskiftene? Til forsøkene på å etablere det som på norsk ble kjent som «teknokratiske» regeringer? På italiensk er betegnelsen governo tecnico, altså like gjerne «tekniske regjeringer» – den siste var Mario Montis regjering fra 2011 til 2013, selv om også Mario Draghis regjering fra 2021 til 2022 ble omtalt på denne måten av flere kommentatorer. Hva med Giorgia Meloni? Har hennes regjering blitt holdt i tøylene i større grad enn mange fryktet? Og skyldes det at noen institusjoner i Italia fungerer tross alt? Og hva har i så fall det med «demokrati» å gjøre?

Det er som om disse spørsmålene blir i overkant dagsaktuelle for bidragsyterne til La biblioteca di Raskolnikov. De skitner ikke til sine hender med slikt. I denne antologien er det svært langt fra biblioteket til Capitol, og enda lenger til den tarpeiske klippe. Her er og blir «demokrati» et godord, og betydningen av det skissert med vage konturer.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.