Polemikeren: epokens nøkkelfigur

Illustrasjon: Andreas Töpfer

BEGREPET «POLEMIKK» KAN SPORES TILBAKE til det greske «polemikos», som ifølge leksika betyr krigersk eller fiendtlig; «polemos» betyr krig. Fordi polemikken er vår epokes herskende form, truer den ikke bare journalistikken, historiefremstillingen, diktningen og refleksjonen: Selv politikken, forstått som en interessekamp som munner ut i praktisk gjennomførbare kompromisser, fortæres av selve striden. Dette forsterker antagelsen om at diskusjonene ikke lenger handler om saker, men om brytningen mellom verdensbilder eller ideologier i kjølvannet av akselererende globaliseringsprosesser. Følgelig trer den stridbare karakteren frem på scenen som epokens nøkkelfigur. Trump er den mektigste blant disse, men karaktertrekket gjenfinnes også hos høyrepopulistiske ledere i Europa. Like iøynefallende (som om aktørene var utplukket av en teaterinstruktør for å iscenesette en kamp mellom temperamentene) er det at de mest fremtredende representantene for den gamle orden, USAs avtroppende president, den tyske forbundskansleren og den kinesiske statsministeren, kjennetegnes av coolness, langsiktig planlegging, selvbeherskelse – kort sagt de stoiske dydene fra antikken. Man speider forgjeves etter en Churchill blant forsvarerne av den gamle orden: til gjengjeld glimrer også en Hitler med sitt fravær blant utfordrerne. Det gjenstår å se om den akten av det amerikanske dramaet som nå pågår, imploderer farseaktig eller utvikler seg til noe verre. Etter alt å dømme er den bakenforliggende konflikten for dyptgripende og omfattende til å rammes inn av en, selv to presidentperioder. Krigen med ordene, og larmen den forårsaker, må vi leve lenge med, med mindre de stridende parter tar i bruk mer direkte midler og det munner ut i storkrig eller borgerkriger. Man kan delta i ordstriden på den ene eller andre siden, eller ut fra agendaer som går på tvers av hovedskillet. Like viktig blir det å opprette og vedlikeholde artifisielle rom på avstand fra striden, reservater for vennskap, kunst, kunnskap og tenkning hvor larmen ikke slipper til.

17.02.2017

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.