Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Non olet – Om Øyvind Bergs bidrag til forsøplingen av norsk poesi

Poeten, dramatikeren og gjendikteren Øyvind Berg fyller 50 år. Vi slutter oss til gratulantenes rekker, og nettpubliserer her Tor Ulvens essay fra Vagant 2/1992 om jubilanten.

Det finnes i norsk språk et fremmedord som i utgangspunktet nok var ment å skulle lyde eufemisk, kanskje bent frem fasjonabelt, med en doft från den fina världen, så å si, men som med tiden har fått en umiskjennelig aura av sur folkelighet, for ikke å si fille-proletarisk stank, nemlig ordet pissoar, importert fra Frankrike en eller annen gang i forrige århundre, sannsynligvis.

Det lett vulgære norske ordet pisse har forøvrig stoltere aner enn man umiddelbart skulle tro. En fransk etymologisk ordbok kan fortelle at dette verbet forekommer allerede hos 1100-tallsdikterinnen Marie de France, og at det stammer direkte fra det latinske pissiare, en helt respektabel glose som med tiden er blitt vulgær, både på fransk og norsk. Når stamgjesten på en folkelig ølkafé etter noen halvlitere pils forlater selskapet midlertidig, og benytter dette ordet til unnskyldning, så befinner han seg altså på klassisk grunn (og det hvite porselenet på toalettet kan forøvrig minne om antikkens marmor, og pissoarets stadig rennende vann om Roms fontener, hvis man nå har sans for kulturelle assosiasjoner).

Om man derimot befinner seg i Paris, så vil man erfare at denne fasiliteten gjerne kalles noe helt annet, nemlig vespasienne, rett og slett oppkalt etter Vespasian, romersk keiser fra år 69 til sin død i 79 e. Kr. Han oppfant ikke innretningen, men var, fortelles det, nidkjær til å skaffe staten inntekter, og ble den som først lot det offentlige kreve en avgift for å la godtfolk urinere. I denne forbindelse fortelles en anekdote som er kjent for de fleste historieinteresserte: hans sønn Titus (som forøvrig lot jødenes tempel i Jerusalem ødelegges, og vant de kristnes sympati for det, forteller krøniken) bebreidet faren for denne ufine måten å skaffe staten fortjeneste på. Vespasian skal i den anledning ha tatt opp en mynt, luktet på den, og latt falle ordene Non olet, det vil si «den lukter ikke», og slik, på fyndig romersk-retorisk vis, ha rettferdiggjort dette grumsete inntektssilderet. (Hans påstand kan likevel, rent faktisk-pragmatisk, tilbakevises av enhver som har forsøkt å snuse på en mynt: den lukter en blanding av legert metall, lær fra lommebøker og håndsvette, men slik, skal vi si, snusfornuft, avskrekker selvsagt ikke et veltalende menneske med økonomisk sans. Mynter lukter bare unntaksvis urin.)

Men har disse filologisk-skatologiske betraktningene noe med Øyvind Bergs poesi å gjøre, bortsett fra en eventuell likhet med genren doveggskribbel? For i denne mannens dikt finner man som kjent de verste obscøniteter og de groveste skjellsord, fremført i en kjekkasaktig tone som umiddelbart virker irriterende, og som i alle fall ville vært den inkarnerte platthet, i en mindre intelligent dikters penn. Det haster forsåvidt ikke med å gi det (selvfølgelig) bekreftende svar. Inntil videre kan den poetologiske blære få fortsette å fylle seg i all stillhet.

Den kan for eksempel få et tilsig fra et noe uventet hold, kanskje, fra Pablo Neruda, som i sin tid utformet et slag poetisk manifest. I Kjartan Fløgstads norske oversettelse (i P.N.: Dikt i utval) heter det «Fram for ei urein dikting». Der kan man bl. a. lese:

Lat det bli diktinga vi søkjer, sliten av hender som av syre, gjennomtrengd av sveitte og røyk, med lukt av urin og av lilje som er krydra av dei ulike yrka som vert drivne både innanfor og utanfor loven.Ei dikting urein som ein dress, som ein mett kropp med merke etter skamfulle handlingar, med rynker, vakne augo, draumar, profetiar, forsikringar om kjærleik og hat, dyr, motgangar, idyllar, politiske oppfatningar, fornektingar, tvil, påstandar, skattar.

Nerudas vakre og rytmiske språk utvikler dette i enda flere detaljer, før denne ars poetica avsluttes med et slags ordspråk: «Den som rømmer frå dårleg smak vil gli på isen.»

Dikteren Øyvind Berg glir ikke på isen. Men er dette hans poetikk? Den kan synes snublende nær. For Berg har jo tilsmusset og forsøplet norsk lyrikk i en hittil uhørt grad, antagelig så drastisk at krenkede sjeler ikke engang ville våge å lese slikt offentlig til spott og spe og mene tekel. Men aner man ikke visse overtoner i Nerudas poetikk, en slags sang om livets (også det nedrige og lurvete livets) storhet og verdighet, og en (riktignok svært generøs) vitalistisk-progressiv omfavnelse av de fremadstormende folkemasser? Ihvertfall på bakgrunn av Nerudas egen lyrikk blir det nokså tydelig at denne rufsete folkeligheten neppe er så verdifull i seg selv, den har sin misjon, den skal brukes, nemlig til å forandre verden, og da ikke på en hvilkensomhelst måte, men etter de rette ideologiske linjer. Øyvind Bergs dikt, på den annen side, og uten sammenligning forøvrig, virker i grunnen litt for snuskete og upatetiske til et slikt stort prosjekt. De formidler ingen slik tro på redning for menneskeheten som Neruda implisitt forutsetter.

La oss gå til den motsatte ytterlighet. Om man slår opp i Asbjørn Aarnes:Litterært leksikon, finner man på side 188 dette: «Poésie pure, fr. = ren poesi», og artikkelen forteller videre at begrepet «utsprang av et ønske om å rense diktet for alle ikke-poetiske elementer, med polemisk brodd mot diktere og kritikere som ville gjøre diktekunsten til et middel i opplysningens, politikkens, moralens eller religionens tjeneste». Er det ikke i grunnen slik poesi Øyvind Berg skriver? Er hans forsøplende, følsomhetsødeleggende og stemningsfordervende urene poesi = ren poesi? Dette virker innviklet. Det er kanskje tid for å se nærmere på hans lyriske verk slik det foreligger til nå.

Sikkert er det at Øyvind Berg debuterte i 1982 (altså omkring 23 år gammel) med diktsamlingen Retninger, at den neste diktboken, Barn er et hardt språk, kom i -84, Et foranskutt lyn i -86, og endelig Totschweigetaktiken(formodentlig den eneste norske diktsamling gjennom tidene med tysk tittel) i -88. I de senere år har forfatteren også bidratt med dramatiske arbeider, som den illustrerte sosiodiseen Kjøter (-89) og Lærestykker 1990 (sistnevnte utgitt i navnet til Baktruppen, en teatergruppe forfatteren skriver for og spiller i: boken ligner forøvrig sterkt en diktsamling). Berg har dessuten en håndfull oversatte diktutvalg bak seg: Kenneth Patchen (-85), Ezra Pound (-89), og, ikke minst, Paul Celan (-83), den dikteren som nok har hatt størst direkte betydning for Bergs eget forfatterskap. Den som har lest begge poeter vil lett finne paralleller, eksempelvis i abrupt billedbruk, sammensatte neologismer, og rytmikk, foruten enkelte sitater fra og allusjoner til den tyskspråklige lyrikeren.

Imidlertid er forskjellene minst like iøyenfallende. Der hvor Celan tenderer mot det elegisk-stillferdige, eller er diskret grotesk, fjerner Berg seg fra den mellomeuropeiske (og jødiske) dannelse, ved (i det minste umiddelbart) å fremstå som en poetisk brutalist og forteller av makabre vandrehistorier, en vikingåndens bad-taste-berserk, endog som den siste (?) nasjonalromantiker i norsk lyrikk, slik som i denne usedvanlige landskapsskildringen (fraRetninger):

Dagen rant over åsen,
da kua gikk inn i båsen.
Da sola forsvant bak måsen
Satt jeg stille som lus
i pelsen på dagens mus.

Den patriotiske åren renner som en skitten strøm gjennom hele Bergs lyriske forfatterskap inntil skrivende stund, for i Totschweigetaktiken finner man dikt som

(Seterjentene

Tenk at de knuller
natta lang uten
beskyttelse
med usette menn

som hjelper å hive
møkka ut gjennom
fjøsveggens øyne
før mjølkinga tar til

hver evige dag.

Fra disse relativt tilfeldig valgte diktene kommer man raskt til noen sentrale punkter i Bergs lyrikk, også om man ser bort fra ablegøyene med de ennå forholdsvis hellige nasjonalsentimentale verdier (psykologisk interesserte vil muligens beklage at en Nordahl Grieg aldri fikk lese Øyvind Berg). I det første diktet vil man se at rytmen og rimene, i sin endefremme, nær sagt sportslige monotoni, tilfredsstiller alle krav til tradisjonell lyrikk, og vel så det, men like fullt er det aldeles ubrukelig som festhymne, både på grunn av billedbruken og den gåtefulle mangelen på konklusjon. Rytmen er grei, meningen er ugrei: dette er et typisk trekk ved Øyvind Bergs poesi. En grunntone i denne poesien oppstår i dissonansen mellom en innsmigrende rytmikk (eller tilsynelatende glatt, enkel billedbruk, som i seterjentediktet), og et fornærmelig og gjenstridig vokabular. I så måte minner den om en utsøkt høflig gjest som med et vennlig smil fremfører det rene galimatias.

Men så enkelt er det heller ikke for leseren. I så fall ville Bergs dikt bare vært nonsenspoesi med dårlig smak, eller nok en variant av den utvannede sensurrealismen som skulle hjemsøke norsk lyrikk på åttitallet, omkring femti år for sent. Nærmere betraktet vil man eksempelvis i det først siterte diktet finne en (u)merkelig glidning fra det makrokosmiske til det mikrokosmiske, fra det konvensjonelt storslagne (solrenningen) til det overraskende simple (insektet og gnageren), med et bilde som unektelig er vakkert (en taus lus i pelsen på dagens mus), altså en dreining mot det lave og mørke, med dikteren (kan man tenke seg) som, lik en annen parasitt, lever på en lyssky liten gnager, hvis bevegelser er brå og uforutsigelige. Det ubehageligste er kanskje, i denne forsøksvis analytiske sammenhengen, at selve diktet synes å gjøre narr av utlegningen, nær sagt enhver utlegning, lik en gåte som er en virkelig gåte, men mangler løsning, eller en gåte som parodierer selve genren gåte, for ikke å si et dikt som parodierer genren dikt.

I det tilsynelatende enklere seterdiktet foregår en sammenveving og forskyvning av betydning, hvor kjærligheten (som man sier) er blind (og ubeskyttet), mens gjødselen til gjengjeld kommer ut gjennom et øye, nesten seende, og den, skal vi si, moderlige melken leder over til gjentagelsens hemmelighet, formelaktig oppstilt slik: avling + avfall + regenerasjon = evigheten. Det siste kanskje heller ingen ubetinget idyll; det står leseren fritt å assosiere “hver evige dag” med “hver jævlige dag”. Det kan altså (u)trygt sies at Bergs dikt representerer et steinete grenseområde hvor betydningen brytes prismatisk og bare delvis er forutbestemt, fornuftsbestemt, om man vil, men samtidig er den ikke fullstendig subjektivt vilkårlig.

På dette punkt blir det urimelig fristende å sitere fra Bergs eget etterord til Celan-oversettelsene, hvor det heter (om Celan) at «spranget melllom mening og umening trer tydelig fram, i språket og blir et sprang leseren selv må foreta. Dermed blir leseren meddikter, og diktet blir usedvedvanlig mangetydig: Vi kan gå inn i det fra flere kanter, og få forskjellige tolkninger hver gang. I hvert tilfelle gir diktet oss ny retning. Celan sier om diktskrivinga: ‘det var et forsøk på å vinne retning’.» Man bør kanskje minne om at Bergs første bok heter Retninger, og at den som opptakt har et Wittgenstein-sitat, nemlig: «Hvis jeg ser på et bilde og sier: ‘Hva er galt med dette?’, da er det bedre å si at følelsen min har en retning, enn at den har en grunn.» Det er tvilsomt om «retning» her skal forstås intensjonalt, som at Øyvind Berg skal et sted. Han skal trolig vekk fra noe, men på den annen side skal han heller ikke alle steds hen: Berg hører ikke til de dikterne som lever høyt på å gi den litterære intelligensen fulle narkose. Om noen ved lesningen av Berg vil innvende at dette i så fall «bærer i gal retning», så ville det nok være noe riktig i det. Diktene hans er vrange å ha med å gjøre. Dette fordi de hverken gir intellektet absolutt ro og hvile (det kan ikke bli på stedet, altså kobles ut) eller en definert strekning å gå (så man har skjønt poenget når man kommer frem).

Det grovt sabotøraktige, derimot, er nesten for åpenbart. Berg hører selvfølgelig til idyllknuserne og desillusjonistene. Fra hans andre bok man hente et typisk, prosalyrisk eksempel med den omhyggelige tittelen «Jeg har ikke for vane å kjøre jentene på tjukka, slår jeg fast», og det ser slik ut:

Hun ble gravid i øyet. Ni år etter sparka en yngling seg ut. Vi strupte ham, blodet som piplet ut av kjeften suger det nye, hendige dobbeltbindet opp. Han er i grunnen en snill gutt, jobber som dyrepasser på Verdens Ende. Hver uke får vi hvite brev.

Dette stramme stykke smusspoesi kan leses som en tveegget (i våpenteknisk og genetisk forstand av ordet) raljering med både ukebladhyggen og dens tilsynelatende motstykke, fornuftens evig progressive middelklasseidyll; implisitt også, selvsagt, den mer gammelborgerlige, nedarvede soliditet og ansvarlighet. Og dette (nemlig fraværet av ideologisk og språklig trygghet) er en gjennomgående tendens i Bergs lyrikk; han skriver dikt uten honnørord.

Eller gjør han det? Kunne det tenkes at denne dikterens oeuvre tross alt representerer en slags hyllest til det frie instinktuelle liv, til den naive, friskt pornografiske hyrdetilværelse i et eller annet Arkadien fullt av muntre latriner, harmløse fribrytingsarenaer og spontanistisk-infantilt babbel? Skulle Øyvind Berg som poet likevel være en etterkommer av alle disse dyrisk-uskyldige skogvoktere, disse nyfrelste syndere i sommersol og disse åpenhjertige orgasmekvinner med psykologisk utdannelse? Eller kanskje, den poetiske vulgaritetsgrad tatt i betraktning, en slu fanebærer for den frisatte og maktundergravende folkelighet, som i sin veldige, karnevalistiske og smakløse strøm truer med å sprenge den borgerlig gjennomregulerte samfunnsorden, en kraft som med et støt av den blotte tarmgass kan velte palasser og katedraler, dersom den bare blir sluppet løs? Eller litteraturen, teksten, in casu poesien, som inkorporering, bokstavelig talt, av en forkastet kroppslighet?

Neppe. Lesere av Vinduet nr. 3, 1988, vil på side 13 finne følgende fyndord, signert angjeldende dikter: «’Tekstens kroppslighet’ er bare noe de forleste ynder å beføle.»

Og ved nærmere granskning av Bergs dikt vil man også finne en dobbel ironi, som ikke bare retter seg mot den tradisjonelle fortrengningen av driftene, av «det lave», men også stiller seg skeptisk til forsøkene på å gjøre de siste til de første, og det lave til det høye, det smakløse til det «egentlig» smakfulle, kort sagt forvandle søppel til gull, og for den saks skyld ord til organer. Det er den sprellende, ikke den litterære «kroppsligheten» som eksempelvis opptrer i dette diktet (fra Et foranskutt lyn):

Spisse tunger
vrir orda ut av strupen på oss

og bøyer dem mot oss

som åndeløst lange spyd
og når vi spreller på spydet

fra munn til rasshøl

stikker de det i jorda og sier
«her vil vi bo».

Her er hverken språket eller kroppen tildelt noen frelserrolle, det dreier seg snarere om et meningsløst martyrium, og når det metafysisk-astronomisk fastslås (i Totschweigetaktiken) at «Verdens rasshøl er verdens lys», så er det ikke en triumferende korporlighet som regjerer, det er bare vrangsiden, for ikke å si baksiden, av en forlatt teologi, Selv ikke falne engler er reddende engler. Enda tydeligere i det siste diktet i Et foranskutt lyn:

Ei natt slikker jeg
huden din

storøyd

slik vil
jeg dødføs

Ingenting tror jeg på.

Representerer dette lyriske forfatterskapet altså bare en konsekvent tilsvining av det poetiske språket, en vulgaritetens hevn over den mer eller mindre gode smak, der den sitter i sitt platonske reservat eller på sitt litterære sosialkontor? Eller skulle denne lyrikken tross alt inneholde en slags mystikk, en streben mot en sammensmelting av det skjønne og det simple til en sakalt høyere enhet?

Ingenting i Bergs dikt inngir en slik tro, for det denne poesien synes å insistere på er sammenfiltringen av det lave og det høye, det vulgære og det vakre, det platte og det elegante, det lærde og det folkelige, en vev hvor de rene farvene i tilfelle må rives ut med makt; eller, ikke en vev, men en slags halvlevende floke hvor trådene er i ustanselig og uløselig kamp, hvor de evinnelig forsøker å kvele hverandre uten å lykkes. Denne innsikten er kanskje ikke ny for alle, men den formen Berg har funnet er definitivt ny. Med sine forbløffende bilder reaktualiserer den tvekampen (og flørten) mellom råskap og følsomhet på en måte ingen helt har sett før. Og påminnelsen er nødvendig nok. Til enhver tid presser en idyllens og renhetens forstoppelse så kraftig på så mange mennesker at den bryter ut i ideologisk (og litterær) diaré, og postulerte krystallhimler oppstår før man, tja, før man vet ordet av det.

På spørsmålet om Øyvind Bergs lyrikk lukter eller ikke, kan man svare bekreftende forsåvidt som den stinker i forhold til all poesi med sterke renhetskrav, men benektende forsåvidt som diktet (og kunsten i det hele tatt) aldri vil stinke tilnærmelsesvis så mye som livet hinsides diktet. Det dreier seg altså om ren poesi som har blitt skitten, eller skitten poesi med flekker av renhet. Hvilket ikke utelukker en viss skjønnhet og en viss entusiasme i splittelsen: «(…) Visst er vi dekksplanker, visst er seilene sydd med en hunds ed, visst er skroget tidløst. Sett alle kluter til, tvehue! Tvi tvi!»

U1øselige konflikter kan ikke løses i dikt heller. Men de kan gi opphav til en merkelig, akutt glede. Kanskje fordi vi som lesere på sett og vis alltid er utenfor, det er liksom ikke oss det gjelder. Vi er i diktet, og vi er utenfor. Eller uttafor. Litt uttafor, som det heter, mer muntlig. Vi fatter det ikke helt. Men det er noe med lukten.

Teksten er også å finne i Tor Ulven: Essays, redigert av Henning Hagerup og Morten Moi (Gyldendal NF, 1997). Publisert med tillatelse fra Lena Ulven og Gyldendal Norsk Forlag.

Tor Ulven