ANMELDELSE. Bergen Internasjonale Filmfestival viser en liten fortelling med en kraftig mytologisk understrøm. Nomadland, årets Gulløvevinner, tar oss til Midtvesten.
«Yankeene har kolonisert vår underbevissthet,» lyder en berømt replikk fra Wim Wenders’ Im Lauf der Zeit fra 1976. Nå til dags er det ingen grunn til å begrense observasjonen til underbevisstheten. I Norge har vi for lengst omfavnet amerikanernes kulturelle yndlingsbeskjeftigelse: å «forstå USA» (som siden 2016 i stor grad har vært ensbetydende med å prøve å bli klok på Donald Trumps tilhengere). Amerikanernes eget behov for å forme og fortolke myter om seg selv – om hva slags samfunn de er og ønsker å være – er ikke til å undres over. Det er tross alt snakk om et unikt historisk eksperiment, tuftet dels på brutal undertrykkelse og utnyttelse av urbefolkningen og av afrikanske slaver, dels på en ambisjon om danne en motsats til det Europa nybyggerne emigrerte fra: et sted med frihet og like muligheter for alle.
Denne amerikanske drømmen rommer sterke spenninger, som har vært gjenstand for kontinuerlig kulturell granskning. I filmens verden har koloniseringen av vår underbevissthet mest av alt funnet sted gjennom Hollywoods eksport av populærkulturelle sjangere. Western- og gangsterfilmen, for eksempel, har satt dype spor i kinopublikum og filmskapere over hele verden, selv om de må sies å springe ut av en utforskning av spesifikt amerikanske idealer og selvmotsigelser. «The Great American Movie» er ikke på samme måte et innarbeidet begrep, og det er påfallende at flere av de vesentligste forsøkene på å (be)gripe USAs «karakter» i konkrete verk har et utenfrablikk, i den forstand at det har sittet en ikke-innfødt i regissørstolen. Wenders selv har bidratt med Paris, Texas (1984), men linjene kan trekkes tilbake til Erich von Stroheims Greed (1924) og F. W. Murnaus Sunrise (1927), og går via Michael Curtiz’ Casablanca (1942) til Roman Polanskis Chinatown (1974) og Ang Lees The Ice Storm (1997).
En distinkt naturalisme
Til denne høyst ufullstendige listen kan vi nå føye kinesisk-fødte Chloé Zhaos mektige Nomadland (2020). Hennes to foregående spillefilmer, Songs My Brothers Taught Me (2015) og The Rider (2017), har kultivert en distinkt naturalisme: Det visuelle uttrykket er kvasi-dokumentarisk, med rause mengder naturlig lys og et nøkternt konstaterende snarere enn aktivt kommenterende kamera, som rammer inn både lyriske stemninger og grandiose landskap i stringente billedkomposisjoner. Handlingen i disse filmene er semi-dokumentarisk, og noen av de mest gripende scenene er improviserte utbroderinger av de personlige erfaringene til filmenes ikke-profesjonelle skuespillere. Denne tilnærmingen videreføres i Nomadland, men her nyttiggjør Zhao seg for første gang av et litterært forelegg, en sakprosabok av journalisten Jessica Bruder, og av to etablerte skuespillere, i Frances McDormand og David Strathairn.
Førstnevnte spiller Fern, som legger ut på landeveien når mannen dør og det lille lokalsamfunnet hun har slått rot i går i oppløsning etter at hjørnesteinsbedriften nedlegges. Hun livnærer seg av diverse strøjobber, og overnatter i bobilen. Fern er en fiktiv karakter, men på sin vei møter hun en rekke skikkelser fra Bruders bok, som sømløst trakterer filmversjonene av seg, med et overveldende intenst resultat. Blant disse skikkelsene er Linda May, som introduserer Fern for fellesskapet rundt den guru-aktige Bob Wells, der besøkende tilbys survival skills for bobillivet på dagtid og lavmælt kapitalismekritikk ved leirbålet på kveldstid.
Ikke bare en road movie
Nomadland er ikke en road movie så mye som en film om mennesker som har gjort road movie-eventyret til en permanent livsstil. Det er en prekær tilværelse. Nomadene er stort sett eldre, for det meste i 60- og 70-årene, og både kroppene og kjøretøyene deres kan når som helst bryte sammen. Mange av dem, får vi vite, er blitt rammet av finanskrisen, og det er vanskelig ikke å gjøre seg tanker om USAs løsmaskede sosiale sikkerhetsnett. Filmen styrer imidlertid helt unna politiske betraktninger (den finner for øvrig sted før Trump ble president, i 2011–2012), og konsentrerer seg om å presentere et slags poetisk-etnografisk portrett av det nomadiske leveviset, uten verken fordømmelse eller særlig forskjønnelse. Det skal likevel sies at i den grad det eksisterer et åndelig slektskap mellom bobil-nomadene og fortidens amerikanske pionerer – dialogen i en av scenene trekker denne parallellen direkte – så er det bemerkelsesverdig hvor harmonisk det er innad i flokken. Kontrasten er i alle fall slående til et annet innslag under årets BIFF, som eksplisitt handler om nybyggerperioden, Kelly Reichardts First Cow (2019), der trusselen om vold hele tiden henger over begivenhetene. Også denne filmen etablerer en kobling mellom nåtid og fortid, i form av en symboltung, kontemporær åpningsscene: En kvinne på tur med hunden sin kommer over beinrester i skogen, og graver fram levningene av to menn, før handlingen hopper rundt 200 år tilbake i tid, og viser hvordan de havnet under jorda. Slike skjeletter fra USAs voldelige forhistorie er ikke Zhao opptatt av å grave fram.
De omreisende i Nomadland har ikke mye bagasje i form av eiendeler, men desto mer i form av smertelige opplevelser. Et eller annet holder likevel liv i en diffus drøm om «noe annet» og «noe mer». Her finner filmen ofte en frodig ambivalens i forholdet mellom stakkarslighet og heroisme, slik at én og samme scene gjerne befinner seg på vippepunktet mellom det nedslående og det oppløftende.
Det post-industrielle USA
Det er nok fullt mulig å se filmen som en speiling av samfunnsutviklingen i det post-industrielle USA, men mest av alt lar den publikum granske egne forestillinger om den evige, erkeamerikanske brytningen mellom frihet og fellesskap. Landskapene og tematikkene utløser uvilkårlig et ras av assosiasjoner: For eksempel påkaller bobilkaravanene som virvler opp en sky av støv idet de bryter opp, prærievognene i utallige westernfilmer. Nomadlands forankring i hyper-konkrete steder, miljøer og erfaringer kan rett og slett ikke temme filmens mytologiske understrøm. Som i Vredens druer (1940) er karakterenes desperasjon og drømmer tvinnet sammen, bare at bakteppet er «The Great Recession», ikke «The Great Depression». Og sesongarbeidet som nå styrer vandringene vitner om de voldsomme omveltningene som har funnet sted siden 1930-tallet – den første jobben vi ser Fern i, er som varepakker på et gigantisk Amazon-lager i førjulsstria.
Noe annet som gir gjenlyd, er 1960-tallets kollektivistiske og anti-materialistiske motkultur, ikke minst i scenene der yngre omstreifere i hippie-regalier kommer innom for å selge krimskrams. Ungdommen framstår som kuriøse anakronismer, helt til det slår en at den aldrende generasjonen i bobilene må ha vært de opprinnelige blomsterbarna som forkynte politiske og åndelige alternativer. Kontrasten mellom da og nå er talende: Visjonene er ikke helt borte, men de er på lavbluss. I tråd med den tvetydigheten Nomadland så omhyggelig dyrker, preker Bob Wells på den ene siden fremdeles forfriskende om «the tyranny of the dollar»; på den andre siden erkjenner han at Titanic synker, og at han bare prøver å sjøsette livbåtene.
Uten noe enkelt og entydig svar
Mot slutten av filmen åpner andre muligheter seg for Fern, og disse dreier fortellingen inn på et nytt spor. Valgene hun stilles overfor forviser den etnografiske miljøbeskrivelsen til bakgrunnen, og innleder en granskning av hovedpersonens indre. Vi fornemmer at en viss forknytthet i henne – som ikke minst avtegner seg i det værbitte, clinteastwoodske ansiktet – er et resultat av at stolthet og skam, lojalitet og anger, har floket seg sammen i en selvstrammende knute. Samtidig kaster innblikket i ett individ også lys over hele nomade-menigheten. Utforskningen av Ferns bakgrunn og sjelsliv antyder at det ikke nødvendigvis finnes noe enkelt og entydig svar på om husløshet er det samme som hjemløshet, eller om det strabasiøse livet på veiene skyldes valg eller nødvendighet.
Filmens empati – dens avmålte, men inderlige ønske om å forstå og å skape forståelse for nomadetilværelsen – lirker opp en alternativ lesning av tittelen: ikke som «nomad-land», men som «no-mad-land». Zhao lar det være opp til seerne å vurdere om bobilvandrerne er på søken eller på flukt, og om vandringen er et tegn på den amerikanske drømmens kollaps eller dens mulige gjenopplivelse. Vi tilbys altså ikke engang antydende svar på de spørsmålene som i disse dager splitter De forente stater i skremmende steile fronter: Hva slags «prosjekt» er det USA har vært og skal være? Hva slags ideer om frihet og fellesskap skal landet navigere etter på ferden videre? Men Nomadlands skildring av de aparte nåtidspionerene spenner opp et svimlende vidstrakt mytologiske lerret som gir anledning til å rydde i vår kollektive underbevissthet.
