VAGANT NORDEN. Den selvbiografiske lesemåten tvinger seg fram i Vigdis Hjorths siste roman.
Vigdis Hjorth
Arv og miljø
Cappelen Damm 2016
Det begynner med et arveoppgjør mellom fire godt voksne søsken. Foreldrene har besluttet at de to yngste, Astrid og Åsa, skal arve begge familiehyttene på Hvaler, mens fortelleren Bergljot og hennes eldre bror Bård må ta til takke med økonomisk kompensasjon. Hyttetaksten som danner grunnlaget for fordelingen av arven viser seg å være lavere enn reell markedsverdi. Dette liker ikke Bård, og etter hvert tar også Bergljot hans parti, selv om hun først er likegyldig siden hun for lengst har brutt med familien. Oppi dette dør faren deres, og som de fleste lesere allerede vet, dreier romanen seg snart om noe mer alvorlig enn skeiv fordeling av arv: Bergljots brudd med familien for 23 år siden, skyldtes innsikten i at hun ble misbrukt seksuelt av faren fra hun var fem til sju år gammel. Sagt mer direkte, i tråd med Hjorths stil: Hun ble voldtatt, utsatt for incest – eller inchest, som moren foraktfullt uttaler det flere ganger, som små komiske avbrekk i en ellers alvorstynget roman.
Ingunn Øklands anmeldelse i Aftenposten (10. september), og samme avis’ snoking i private detaljer fra Hjorths liv som ligger nært handlingen i Arv og miljø, har skapt en del diskusjon, både på Facebook og i etablerte medier – Aftenpostens nettsider har alene over tjue kronikker og intervjuer tilknyttet saken. Uenighetene går ut på hvorvidt det er relevant å lese romanen selvbiografisk eller ikke, og om Hjorths mulige utlevering av nære familiemedlemmer i så fall er etisk betenkelig. Jeg må jo ærlig innrømme – og her tror jeg ikke at jeg er alene – at jeg leser denne boka også som Vigdis Hjorths oppgjør med sin egen familie, og det fryktelige er at jeg tror på det: Etter å ha lest boka, tror jeg forfatteren Vigdis Hjorth ble voldtatt av faren sin da hun var fem til syv år gammel. Jeg tror også at hun kom til klarhet om dette i voksen alder, og at hennes virkelige søsken og foreldre ikke tok hennes parti. Alt dette tror jeg på, selv om boka er utformet som en roman og kan forsvares og anerkjennes som en svært god roman. Arv og miljø er et litterært verk, som står godt uten koplinger til forfatteren – det emosjonelle og intellektuelle trykket føres sammen på en måte som gjør seg verdig til Georg Johannesens berømte linje, som Hjorth også refererer til i romanen: Innerst i hjertet har jeg min forstand.
Det er noe med Hjorths skrivemåte som får en til å tenke at hun, etter å ha startet forfatterskapet med tre barnebøker i årene 1983–1985, på en måte har fortsatt å skrive med barnelitteraturens klarhet, selv om tematikken er høyst voksen. Hun dramatiserer følelsesmessige og relasjonelle problemer på en så inkluderende måte at både Jørgen + Anne trolig ville ha følt seg klokere etterpå. Om Marina Abramovics berømte performance Rhytm 0, skriver hun likefrem og ukunstlet: «Publikum kunne bruke objektene på Marina Abramovic som sto foran bordet, kunne gjøre hva de ville med dem og henne, hun skulle bare stå der i seks timer, ta imot og tåle, uansett hva, det var eksperimentet, hun ville se hva de gjorde.» Om jeg var kurator ville jeg misunnet denne evnen til å få fram det vesentlige så enkelt. Jeg innbiller meg at Hjorth kunne ha skrevet bøker kalt Freud for de minste og Barnas Kierkegaard – og at jeg hadde lest disse med stort utbytte. Trolig skyldes det evnen til å anvende tenkningen i alle mulige situasjoner, som om hun ser Søren og Sigmund i øynene og gjenkjenner erfaringer i liv og tanke. Hjorth skaper en tillit til at personene hennes har gått rett til kjernen, hentet den ut og bærer den med seg som et lite kraftverk.
Denne troskyldige tonen er ikke forbeholdt de mange møtene med kunst, litteratur og tenkning i Hjorths bøker, men finner seg like godt til rette i hverdagslige betraktninger som balanserer mellom det plumpe og det som tross alt er sant: «Det er rart å tenke på hvor tilfeldig det er at vi møter mennesker som skal bli avgjørende for hvordan livet vårt utvikler seg, som skal komme til å påvirke eller direkte bevirke valg som gjør at livene våre forandrer retning.» Ikke sjelden hører jeg stemmen til Anne-Cath. Vestly i hodet mens jeg leser, og kanskje er ikke denne koplingen helt urimelig. Vestly ble kritisert for å «drive utidig seksualopplysning for de minste» da hun med Ole Aleksander på farten i 1954 avslørte at barna likevel ikke kom flyvende med storken. Senere utvidet hun barnelitteraturens rollegalleri til å omfatte hjemmeværende fedre, alenemødre i arbeid som vaktmestre og barn med nedsatte funksjonsevner, i miljøer farget av klasse, innvandring og forholdet mellom by og bygd. Hos Hjorth er ikke den pedagogiske solidaritetsholdningen like framtredende, men hun deler tilsynelatende ønsket om å prøve ut noen av de mange fellesskapene som oppstår i det moderne Norge: Kjærligheten mellom en middelaldrende norsk kvinne og en cubaner, som ender i svik og skuffelse (Snakk til meg, 2010), relasjonen mellom en kunstnerdame og hennes stadig mer irriterende polske leietakere (Et norsk hus, 2014) – eller Ellinors berusede glede over å inngå i et sosialdemokratisk prosjekt (Leve posthornet!, 2012). Slik blir også Hjorths forfatterskap et samlivslaboratorium, hvor perspektivet er flyttet fra barnet til den voksne kvinnen.
Men når jeg leser denne boka om Bergljot, tenker jeg samtidig at Vigdis Hjorth har to slemme søstre, en feig mor og en død far som voldtok henne i barndommen. Jeg kunne sagt at jeg ikke tenkte på dette, at jeg sverget til romanens fiktive karakter, at boka ikke påstår «å forvalte en faktisk sannhet utenfor seg selv», slik forfatter Håvard Syvertsen beskrev «Øklands metode» i Dagbladet 28. september. For det er riktig at boka rommer sine egne sannheter, uavhengig av de faktiske omstendighetene den har hentet stoffet sitt fra: Den sier noe viktig om allmenngyldige emner som å leve med overgrep, om retten til å eie sin egen historie. Og dette kan trolig ha særlig stor verdi for mennesker med liknende erfaringer, selv om romanen ikke trenger slike oppbyggelige formål for å fortjene mange lesere. Men jeg ville ha løyet om jeg påsto at jeg ikke trodde at denne romanen – på det viktigste punktet, nemlig incesten – også fortalte om avgjørende hendelser i Vigdis Hjorths liv.
Selv om romanen står godt på egne bein, tror jeg derfor at leseopplevelsen også farges av denne innbilte nærheten til biografiske sannheter, av at Hjorth skriver om noe utrolig vondt og vanskelig som har hendt henne. Dette blir selvsagt bare spekulasjoner fra min side, og jeg kunne endt diskusjonen her, slik flere debattanter ser ut til å gjøre: Jeg kunne ha signert Arne Borge over streken «leser», til høyre for Vigdis Hjorth-signaturen over streken «forfatter» på lesekontrakten FIKSJON. Hvorfor spekulere over koplingene til forfatterens privatliv når vi uansett får en roman som drøfter et vanskelig tema på en litterært sterk måte? Er det ikke da leseren, og ikke Hjorth, som grafser i detaljer fra familiens privatliv, slik Aftenposten gjorde? Men til det må jeg svare at disse spekulasjonene er uunngåelige for meg, og at det har med Hjorths litterære prosjekt og offentlige person å gjøre. Hennes måte å intervenere i offentligheten på, med intervjuer, essays og kommentarer, kan vanskelig isoleres fra det skjønnlitterære forfatterskapet. Om man leser Hjorths bidrag til Agoras Freud-nummer (1-2/2014), «Språkets lekkasje», oppdager man at mesteparten av dette personlige (?) essayet om å gå i psykoanalyse er flyttet inn i romanen: «Min første setning på divanen var: Vi var fire søsken, jeg var yndlingsbarnet.» Beskrivelsen av når hun nyskilt fikk sitt første sammenbrudd, og oppdaget at det var utløst av noe hun hadde skrevet (hun nevner riktignok ikke hva), er så å si identisk. Psykoanalytikerens advarsel om at terapien kan forårsake «brutte bånd og istykkerrevne relasjoner» går igjen. Hentydningene til en alvorlig hendelse i femårsalderen finnes også i essayet (psykoanalytikeren som tolker en drøm om en femøring til å omhandle en femåring; en drøm om en krangel med moren som får henne til å ønske å flytte før hun innser «jeg er bare fem år»). Det nevnes ikke noe overgrep, og teksten beviser ingenting. Her kunne man stanset diskusjonen igjen.
Man kan kanskje lese Agora-essayet som en slags performance, rent oppspinn, en teaser til romanen som skal komme – men hvorfor skal man det? Er det ikke mer nærliggende å tro at Hjorth beskriver noe som har hendt henne, siden hun påstår det i essayet? Når man leser «Språkets lekkasje», hvor Vigdis Hjorth forteller at hun har gått til psykoanalyse fordi hun i voksen alder innså noe fryktelig, som antakelig kan knyttes til hendelser i femårsalderen, og hun da senere gjenbruker det samme stoffet i en roman, hvor det fryktelige altså er et litterært konstruert incestovergrep – er det da irrelevant om det er hentet fra virkeligheten eller ikke? Mener leserne som insisterer på romanens fiksjonskontrakt dette? (Jeg tror det, for jeg har vel, ærlig talt, ofte ment liknende ting selv.) Håvard Syvertsen skriver: «Ingunn Økland vil ikke forholde seg til romanens leserkontrakt, hun insisterer i stedet på at dette er en slags fordekt virkelighetslitteratur. Slik greier hun å så tvil om ærligheten til en roman som kanskje er noe av det mest hudløst ærlige som er skrevet om tematikken Vigdis Hjorth tar tak i.» Hva mener Syvertsen med at Hjorths roman er hudløst ærlig, når det er irrelevant hva som er hentet fra virkeligheten og ikke? Kanskje mener han at romanen er ærlig på et generelt nivå, ved å gå inn i en vanskelig problematikk, slik man for eksempel kunne skrevet en «ærlig» roman om en SV-politiker som fryktet muslimer – uten at dette var forankret i en faktisk person, bare en vag følelse i mellomgulvet. Men ligger ikke beskrivelsen av det hudløst ærlige hos Hjorth, forankret i at vi tror at hun faktisk har blitt utsatt for incest, og nå tar et oppgjør med familien? Professor og romandebutant Erling E. Guldbrandsen kritiserer også Økland, og skriver i Aftenposten (26. september) at Hjorth i romanen har «fiksjonalisert alle involverte, endret navn og yrkesroller og transformert stoffet til en mer allmenngyldig fortelling, en roman.» Høres ikke dette nettopp ut som en form for fordekt virkelighetslitteratur? Å endre navn og yrker? I en oppfølgingssak i Klassekampen, uttaler forfatter Nikolaj Frobenius at han «ikke [har] tenkt en tanke om at Hjorth har skrevet en ren selvbiografi», men her har han vel, ved å tilføye ordet ren, glattet over hele diskusjonen? «For det første har hun tatt flere grep for å fiksjonalisere materialet. Hovedpersonen heter ikke Vigdis, men Bergljot. Hun er ikke forfatter, men jobber som redaktør i et tidsskrift. Dette er åpenbart et fiktivt romanunivers.» (29.09.16) Man kunne like gjerne sagt: Per der borte har rød parykk, men den Per jeg kjenner har blondt hår.
Det er søsteren Astrid som kommer dårligst ut av romanen. Moren framstilles heller ikke særlig vakkert, men likevel mer som et smått hysterisk barn av sin tid, med manglende kraft til å se sannheten i øynene. Den andre søsteren, Åsa, er på sett og vis redelig fordi hun hater Bergjlot utilslørt, mens faren trekker seg tilbake etter overgrepene og blir mindre tilstedeværende i Bergljots liv. Astrid, derimot, opptrer som en kvinne med evnen til å ta et valg, og mottoet fra Slavoj Žižek som innleder boka, kan like mye leses som et bud til henne som til Bergljot: «Å gjøre som en villet handling det du må.» Særlig dissekerer Bergljot «godhetsspråket» hennes, og gjør en rekke koplinger til at Astrid til daglig jobber med menneskerettigheter, ikke uten djevelsk komikk: Du som jobber med menneskerettigheter burde vite hva genuin forsoning innebærer av innlevelse i begge parters fortelling. Denne hjorthske viljen til å bringe politiske erfaringer inn i det private, viser ikke Astrid, som ser ut til å operere med separate standarder i yrkesliv og ellers. Astrids «skolemesterholdning» og «fredsmeklerholdning» blir et subtilt maktspråk:
Men det verste var dette med feilene. At alle kan gjøre feil. At mor og far sikkert hadde gjort feil. At hun selv hadde gjort feil. Så stor var hun, så full av selvinnsikt var Astrid, at hun kunne innrømme at hun hadde gjort feil, i motsetning til oss andre, Bård og meg, så hun på denne måten, ved å innrømme sin feilbarlighet, ble den mest feilfrie av oss alle.
Bergljots venn Bo Schjerven kommer i den sammenheng med en relevant assosiasjon til kvinnene i Woody Allens filmer: De er «kjennetegnet ved sin tilsynelatende omsorg for alle, sin tilsynelatende oppofrelse (…) De kvinnene kommer som regel alltid i mål, på forunderlig vis får de sine ønsker og forsetter oppfylt. De har utviklet et effektiv men særlig kvinnelig maktspråk forkledt som omsorg».
I disse partiene kommer romanens analytiske styrker svært godt fram. Den viser volden i den falske vennligheten, øyeblikkene som krever at man tar stilling, og behovet for en oppreisning som ikke kan glattes over med glemsel. Det finnes handlinger som ikke kan gjøres godt igjen, og det finnes avgjørende øyeblikk i ens liv hvor man selv og de rundt er nødt til å ta stilling, slik at det oppstår et før og etter, hvor man er med eller mot – et sannhetens øyeblikk. I dialogenes tidsalder er det noe nesten litt suspekt over dette, i det hele tatt å være uforsonlig, for hvorfor kan vi ikke alle være venner, ingen er vel helt perfekt, og så videre? Siviliserte mennesker ser saken fra flere sider, og det finnes, som tittelen på Anne B. Ragdes siste roman – Alltid tilgivelse. Men alt skal ikke tilgis, iblant kan en diplomatisk tilnærming dekke over dypere motsetninger som ikke lar seg forene med fredselskende snakk. Bergljot ser en Peer Gynt-oppsetning i København, hvor stykkets slutt er skrevet om slik at Solveig ikke lenger venter på ham: «Det er for sent, Peer, sa Solveig, og det var et befriende øyeblikk. Det er for sent, Peer, sa Solveig. Noen ganger er det for sent. Noen ganger er det umulig å gjenopprette, er det uopprettelig.»
Som et tankeeksperiment kan vi som forsvarer romanens frihet og fiksjonskarakter – meg selv medregnet, for jeg påstår ikke at dette er en ren selvbiografi – forestille oss hvordan det er å være den virkelige «Astrid», Vigdis Hjorths søster, i disse dager. Og «Astrid» sine barn, hennes venner. Hvordan blir Arv og miljø tatt imot i de kretsene? Hvordan utformes leserkontrakten der i traktene? God bok? Godt språk? Levende karakterskildringer? En viktig bok om overgrep? Nei, den som identifiserer seg som «Astrid» har det nok ikke godt nå.
Uavhengig av om det finnes en «Astrid» der ute som føler seg truffet eller ei, er det ganske åpenbart at romanen ikke gir denne litterære konstruksjonen særlig gode kort på hånden. Enkelte ganger forsøker Bergljot å nyansere sine synspunkter på Astrid ved å se saken fra hennes side. Denne typen overgrepssaker lar seg som kjent vanskelig bevise, det blir ord mot ord, og for Astrid, som har et godt forhold til foreldrene sine, er det vrient å ta stilling, ettersom det innebærer å enten støte fra seg foreldrene eller søsteren. Mailene hun sender til Bergljot gjengis indirekte: «Fordi hun var glad i både pappa og meg, ville hun gjerne ha kontakt med oss begge og hun syntes ikke det var å ville ha ’både i pose og sekk’, å både ville se faren og søsteren sin. Det hadde hun rett i, jeg var enig i det.» I stedet for å få mailene gjengitt som Astrid skrev dem, filtreres de gjennom Bergljots perspektiv, og hindrer leseren å få en mer uhildet framstilling av Astrids versjon.
Andre steder kan leseren få små innblikk i at også Bergljot til en viss grad er fanget i sitt eget språk og sin egen versjon. Etter Bos utlegning om Woody Allens kvinner kommer Bergljot med følgende selvransakelse: «Har du lagt merke til det, spurte jeg meg selv, hvordan du bruker alle Bos analyser til fordel for deg selv?» Det samme gjelder analysen av Astrids godhetsspråk mot slutten av romanen. Først sier Bergljot: «stakkars Astrid så forhekset av sitt eget godhetsspråk gjennom så mange år at hun trodde hun var god». Senere sier Bo om Astrid at hun «er fanget i sitt eget godhetsspråk, hun oppviser øvelse i å være et godt og fornuftig menneske». Kanskje ligger det her en kime av kritikk i framstillingen av Bergljot – et svakt hint om at hun også er fanget i et ekkokammer blant venner som bare ser hennes sak?
Dette hintet er i så fall for svakt til å utgjøre noe seriøst ankepunkt mot Bergljot. At vennene Bo og Klara Tank tar hennes parti er naturlig, og at deres syn på saken overlapper hverandre er ikke nok til at Bergljots fortelling blir problematisert. Når man lukker boka sammen tenker man at Bergljots oppgjør er rettmessig. Dermed faller Astrids versjon igjennom sett fra Bergljots perspektiv, som også blir romanens perspektiv – hun bebreides for ikke å ha brukt sin rolle i familien til å gi Bergljots versjon troverdighet. At hun er «klemt mellom barken og veden», blir for Bergljot og romanen mer et uttrykk for feighet enn for tvisyn – i en slik sak er kompromissforsøk det samme som å støte Bergljot ut.
Psykoanalysens forklaringskraft blir heller ikke satt på prøve, selv om fortrengningsteorien står svakt i kurs blant utøvende terapeuter og forskere i dag. Selv Freud forlot tanken om at hysteriske pasienter nødvendigvis var utsatt for faktiske overgrep: «[F]ra ytre, reelle traumer retter Freuds oppmerksomhet seg nå i retning av det indre, mot fantasier og drømmer», skriver spesialist i klinisk psykologi, Torberg Foss, i antologien Freud, psykoanalyse og litteratur (Gyldendal 2012) – altså forstår han traumene som forbudte begjær og fantasier, og ikke som bevis på reelle hendelser som overgrep. Rettsskandalene i Bjugn- og Thomas Quick-saken, sistnevnte grundig dokumentert i Hannes Råstams Tilfellet Thomas Quick (Aschehoug 2012), har stått som tungtveiende eksempler på det flere forskergrupper senere har antatt, nemlig at fortrengning av traumatiske minner muligens er et kulturelt og ikke biologisk fenomen, og at man har lett for å konstruere minner som oppleves like troverdige som faktiske hendelser. For eksempel er det ikke funnet dokumentert fortrengte minner i fiksjons- eller faktatekster før 1800-tallet, da Freuds teorier etter hvert fikk fotfeste, ifølge en forskergruppe ved Harvard i 2006. Man kan nok innvende at dette like mye kan skyldes fortidens manglende redskaper til å artikulere fortrengningen; de færreste forskere ville hevdet at DNA er et kulturelt fenomen fordi det ikke står beskrevet i den eldre faglitteraturen. Men fortrengningsteorien står svakere i kurs i dag enn da Bergljot gikk til analyse i romanen, som må være på første halvdel av 90-tallet, uten at dette tas opp av henne selv eller de skeptiske familiemedlemmene.
Man kan diskutere om Bergljots «sannhetshendelse» kvalifiserer til en fortrengning i klinisk forstand. Hun blir klar over overgrepet da hun, etter å ha fått sitt femte sammenbrudd på kort tid, ser i almanakken for å finne en årsak. Det viser seg at hun i timene før har skrevet på en enakter: «Jeg gikk til Mac-en og leste og der sto det, gjemt mellom de andre ordene og jeg fikk sjokk, ble med ett slag en annen, for alltid en annen før det, sannhetshendelsen.» Det skjer altså før, og ikke under behandlingen – men måten innsikten velter over henne i voksen alder og gir somatiske utslag, peker i retning av fortrengning, slik jeg leser episoden. Etter hendelsen omtaler hun også seg selv som «et menneske dreven på fortrengning», for å forklare hvordan hun glemte at hun hadde bestilt time hos en psykoanalytiker. En problematisering av fortrengningens sannhetsgehalt kunne vært hentet inn i familiefeiden for å gjøre motpartens tvil mer forståelig, og den kunne fått Bergljot til å tvile på sin egen historie. I kritiker Kaja Schjerven Mollerins kommentar til Ingunn Økland, bebreider hun Aftenpostens kritiker for ordvalget knyttet til fortrengningen. Økland skriver at Bergljot har «kommet til en erkjennelse av at faren må ha voldtatt henne», og det er dette må ha voldtatt som får Mollerin til å reagere: Hvorfor skriver ikke Økland «har voldtatt henne»? «Det kan virke som om hun ikke tror fullt og helt på hovedpersonen. Det ville i så fall vært en interessant diskusjon, men denne diskusjonen vil ikke Økland, som ellers har sine meningers mot, ta.» (Klassekampen Bokmagasinet 01.10.16)
Man kan legge til at denne diskusjonen vil heller ikke Arv og miljø ta – minnenes upålitelighet er ikke denne romanens anliggende, heller ikke flerstemmighet. Her er det ingen upålitelig forteller. Mollerin mener Økland insinuerer at «terapirommet [er] et slags laboratorium hvor man kan konstruere alle slags historier, sanne som usanne, og påstå dem virkelige, enten man har ‘bevis’ eller ikke.» Bergljot spør seg hvem som «dikter opp en slik historie, for hva, for hva, hva skulle motivasjonen være»? Man kunne vist til hundrevis av tilfeller hvor dette nettopp har hendt, ikke av utspekulerte årsaker, men i god tro eller oppriktig forvirring. Bergljots interesse for irrgangene i det underbevisste kunne ha åpnet henne for mulighetene av at minner konstrueres, men romanen er ikke opptatt av dette.
Det gjør ikke Arv og miljø til en dårlig bok. Trykket i romanen er høyt, det brenner, som huset på omslaget til essaysamlingen Fryd og fare (2013). Uavhengig av hvorvidt romanen henter sitt stoff fra det selvbiografiske eller ikke, oppleves den, som resten av Hjorths bøker, nådeløs. I klartekst demonstrerer hun hvordan et liv rommer ugjenkallelige vurderinger, og at dette må få konsekvenser. Heller ikke en privat revolusjon er smertefri, for mennesker som ønsker å leve oppriktige liv. Uansett hvor vondt det blir, føles det lettlest. Antakelig er det her Hjorths fremste styrker ligger, i evnen til å servere vanskelige emner på en lett måte, den barnlige tonen, de klare setningene, rett fram, forførerisk.
Jeg deler Øklands måte å lese romanen selvbiografisk på – ikke som et villet valg, snarere noe som tvinger seg fram. I anmeldelsen sin skriver hun: «Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» Dette utsagnet har opprørt flere, men jeg er enig. For Håvard Syvertsen røper Øklands setning at «det ikke er en roman kritikeren mener å ha lest», som om det er enten-eller med fiksjon og virkelighet, og at det aldri kan oppstå moralske problemer i det øyeblikk man endrer navn på personer. Det er beleilig å trekke linja ett sted, enten ved sjangerbetegnelsen eller ved bruken av virkelige navn, men det gjenspeiler ikke den rotete leseerfaringen i møte med slike bøker.
Når det gjelder Øklands konklusjon går jeg en annen vei: Om Vigdis Hjorths framstilling av familien i boka i grove trekk er sann, altså at hun har blitt voldtatt av faren og at mora og søstrene har fornektet det, da er hun etter min mening i sin fulle rett til å gjøre dette. Det må tåles. Mange vil bli lei seg, noen vil få det vanskelig framover, de vil sikkert blånekte eller korrigere bokas innhold og hate dens eksistens og kanskje også forfatter. Om de virkelige personene har fortjent denne straffen eller ikke, kan vi ikke vite – men jeg er sikker på at de føler seg straffet. Kanskje har Hjorth bare diktet opp alt sammen, men det er ikke det inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest Arv og miljø, i kombinasjon med øvrige utspill fra Hjorth. Om det skyldes en total feillesning fra min side, at det er tidsåndens hang til intimitet og personlig sladder som buktaler gjennom meg, tar jeg likevel sjansen: Slik jeg leser boka har Vigdis Hjorth anvendt sin personlige tragedie for å skrive en svært god roman.
