Negasjonens diktere

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

OVERSATT. I år ville Karl Marx ha fylt 200. I Det kommunistiske manifest  forutsier han og Friedrich Engels de politiske konsekvensene av en globalisert økonomi.

De fleste manifester er kjedelig lesning. Riktignok kan det hende at de til å begynne med skaper litt oppstyr i mediene. Men som regel visner de bort ved første anledning. Ettertiden opplever deres hysteriske tone og deres opphissede retorikk som temmelig pinlig. Som litterær sjanger er manifestet en moderne oppfinnelse. Det har sin opprinnelse i det syttende århundre. I det tjuende nådde det masseproduksjonens stadium. Ingen «bevegelse», samme hvor liten og sekterisk den var, kunne klare seg uten en slik programmatisk tekst. I mange tilfeller, som hos futurismen, er manifestet det eneste minnet om slike støyende smågrupper, fortropper som ingen ville følge etter. På denne måten gjennomgikk manifestsjangeren en syklus av oppsving, inflasjon og forfall.

Tilbaketogets helter – essays og dikt (1956-2015) av Hans Magnus Enzensberger, oversatt av Rune Skarstein. Solum Bokvennen (2017).

Det finnes unntak, men de er sjeldne. Et dokument med tittelen The Unanimous Declaration of the Thirteen States of America har hittil ikke tapt noe av sin overbevisningskraft. Også Émile Zolas berømte brev blir fortsatt respektfullt sitert, over hundre år etter at det ble publisert. Mer overraskende er imidlertid karrieren til et mesterverk av herrene Marx og Engels som de offentliggjorde i 1848. Selv om det blir lite lest, er det fortsatt høyst aktuelt.

Den første delen av Det kommunistiske manifest (bare den vil bli omtalt her) er en storslått hymne til kapitalismen. Samtidig analyserer M&E med imponerende skarphet en prosess som i dag er gjenstand for mer vrøvl enn ettertanke: globaliseringen. Riktignok dukker dette begrepet opp først i 1950-årene. Men de to tyske lærde gav en eksakt beskrivelse av selve saken allerede i dens tidlige stadium. De så ikke bare langsiktige fenomener som byveksten og kvinnenes inntog på arbeidsmarkedet med alle sine implikasjoner. De forutså også de enorme følgene av den «uendelig lettere kommunikasjonen». Smittet av den rasende hastigheten som moderne samfunn forandres med, øker farten i teksten deres for hver setning. De prognostiserer kapitalens tiltakende konsentrasjon og de tradisjonelle primærnæringenes undergang, en katastrofe som mange regioner i de utviklede landene ennå ikke har kommet seg over. De viser de politiske konsekvensene av en globalisert verdensøkonomi: de nasjonale regjeringenes uunngåelige tap av kontroll, et tap som de mener vil medføre at regjeringene synker ned til et «utvalg som forvalter hele bursjoaklassens felles forretninger». I dag må denne setningen relateres til de multinasjonale konsernene som med sin finanskraft overgår ikke bare nasjonalbudsjettene, men også nasjonalproduktet til middelstore stater. Men framfor alt framstilte M&E krisemekanismen som er innebygget i en kapitalistisk økonomi. Det gjorde de med en nøyaktighet som langt overgår det nåtidens guruer og sjamaner lirer av seg.

Dermed er det ikke sagt at forfatterne av Det kommunistiske manifest var ufeilbarlige. Særlig klasseanalysen deres har vist seg å være feilaktig. Her står og faller argumentasjonen deres med påstanden om at «massen av [industrielt] arbeid» stadig vil øke. Men det motsatte har skjedd. Behovet for industriell arbeidskraft har sunket dramatisk, og andelen av klassiske industriarbeidere i den yrkesaktive befolkningen fortsetter å krympe. For hundre år siden arbeidet 60–80 prosent av alle yrkesaktive i jordbruket. I dag blir en langt større mengde levnetsmidler produsert av 2–3 prosent av den yrkesaktive befolkningen. «Proletariatet», som M&E satte sine revolusjonære håp til, er i dag utsatt for en lignende strukturendring. Den samtidige framveksten av en amorf og heterogen middelklasse har gjort slutt på forestillingen om at alle mellomsjikt ville bli revet i stykker i klassekampen og var dømt til undergang. I stedet opplever vi den raske veksten til en ny underklasse, både i eget land og i internasjonal målestokk. Denne underklassen består av millioner, om ikke milliarder mennesker som går for å være ukvalifiserte, det vil si overflødige, fordi de i den postmoderne globaliseringens logikk ikke engang duger til å bli utbyttet.

Trass i slike feil ligger Manifestets styrke i analysen og ikke i veiledningene til handling som det har å by på. Det har hverken det gamle eller det nye venstre forstått. Til stor skade for seg selv lot de seg fange av grunnleggernes affirmative og utopiske oppfatninger. Følgene av denne hypnosen er i dag åpenbare. Jeg har alltid vært overbevist om at marxismens styrke ligger i dens nådeløse negativitet, i den radikale kritikken av status quo. I dette henseende er den nå som før et uunnværlig verktøy. Som profet for «frihetens rike» deler Marx skjebne med mange andre utopiske tenkere. Som intellektuell rivningsarbeider, som negasjonens kunstner, er han hittil uovertruffen. Det Walter Benjamin kalte «den destruktive karakter», er alltid blitt avvist av dem som foretrekker fornuftens komfort. Men den som vil forstå verden vi lever i, klarer seg ikke uten «le artiste démolisseur».

Dette begrepet ble preget av Baudelaire. Som Whitman var han en samtidig av Marx og Engels. Enda en grunn til Manifestets fascinerende virkning, som er ubrutt til denne dag, gir assosiasjoner til Whitman: Mange passasjer kan leses som et stort dikt. Det nittende århundrets storhet og elendighet er neppe noen gang blitt formulert med større intensitet enn i denne teksten. De fleste av modernitetens teoretiske verk, ikke minst avantgardens larmende manifester, er i beste fall blitt til seminarfôr, om ikke døde bokstaver. Derimot vil også det tjueførste århundre bli rystet og belyst av Marx og Engels’ mektige setninger.

 

«Negasjonens diktere» er hentet fra Hans Magnus Enzensbergers Tilbaketogets helter – essays og dikt (1957-2015)som utgis av Solum Bokvennen i disse dager. Oversatt fra tysk av Rune Skarstein. Det tyske originalessayet ble første gang publisert i 2003.

Hans Magnus Enzensberger

Facebook

Twitter