Neelie Kroes’ armbånd

Den digitale revolusjonen er forlengst i gang. Men politikerne kjemper ikke for frihet og selvstendighet. I stedet hyller de alskens betenkelige duppeditter fra informasjonsindustrien. Det er på høy tid å yte motstand mot forsøkene på å programmere samfunn og tenkning.

Frankfurter Allgemeine Zeitung, 1. mars 2014

En aktuell YouTube-video viser en tale fra EU-kommissær Neelie Kroes, en politikeropptreden som ville vært utenkelig for få år siden. En av Europas mektigste kvinner vender seg til publikum som i en nyttårstale. Ikke hva hun sier, men hva hun gjør, vekker oppsikt: Noen sekunder ut i talen om «helse i lommeboka» peker hun på håndleddet sitt, med et av disse nye, elektroniske armbåndene som måler bevegelse, fysisk form og andre kroppsfunksjoner. Deretter snakker hun nesten utelukkende om de – sikkert udiskutable – fordelene ved et slikt armbånd i en tid med demografisk aldring og mangelfulle helsesystemer. Publikum lulles inn i en modernitetens insentiv-retorikk og merker slett ikke at talen er teknokratisk heller enn politisk. Man glemmer at politikk ikke handler om å beskrive og bruke et styringssystem – det har vi ingeniører til – men skal stille, og svare på, spørsmål om samfunnsmessige konsekvenser.

Vil slike systemer skape en ny helseøkonomi? Kommer vi til å utvikle nye mål for hvem behandling lønner seg? Vil individer bli straffet for feil livsførsel? Er ikke det flotte armbåndet selve kronen på verket i kvantifiseringen av enkeltmennesket, som nå blir identisk med homo oeconomicus: et vesen som utelukkende adlyder en effektivitets- og kontrollogikk?

En dramatisk kommentar fra EU-parlamentets president Martin Schulz i Frankfurter Allgemeine Zeitung (6.2.2014) førte til en opphetet debatt, der bemerkelsesverdig nok også Gerhart Baum1 deltok. Bortsett fra dette har de markedsorienterte politiske partiene – som her burde være i sitt ess – åpenbart ikke forstått at forutsetningene for deres samfunnsmessige eksistensberettigelse er i ferd med å forandre seg radikalt.

Stillheten blant liberale politikere viser dette tydelig. Om ikke opprettelsen i Silicon Valley av informasjonsmonopoler uten sidestykke var nok, burde i det minste Snowden-saken ha fått dem til å innse at både markeder og samfunn i stadig større grad underkastes sentrale styringsprinsipper som strider mot liberalismens ideer. Økonomen Friedrich Hayek uttalte mot planøkonomien at ingen i et marked har fullstendig kunnskap, og at markedets egen organisering derfor produserer kunnskapen indirekte. Denne påstanden begynner å miste ethvert grunnlag. Absolutt kunnskap er i dag hovedmålet for de imperiale digitalmonopolene og for NSA.

bild-35

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Dermed må vi stille spørsmålet: Vil vi ha politikere som bedriver høytlesning fra bruksanvisninger, eller politikere som selv forfatter dem i demokratiske diskusjoner? Vil vi at selvregulerende tekniske systemer skal hjelpe oss å innøve normer helt instinktivt – slik tilfellet er for øyeblikket – eller vil vi at de skal bli reflektert over og diskutert?

De nye overvåknings- og informasjonsmarkedene har ikke oppstått av seg selv. De har blitt skapt helt bevisst. Innhenting av informasjon i sanntid og overføringen av den til kontroll- og planleggingssystemer er ikke et biprodukt av en teknologi som egentlig var ment for noe annet. Nei, nettopp denne innhentingen er teknologiens hovedoppgave. Det vi i dag har med å gjøre, er resultatet av big science: Et opprinnelig militært inspirert format for å beregne vinning og tap, stille strategiske prognoser og stabilisere kommandokjeder.

Allerede for en menneskealder siden forutså Jürgen Habermas hva som ville skje når slike systemer organiseres i det sivile samfunn og styres av noen få, sentrale enheter. Vår sosiale væremåte, skriver Habermas i Theorie und Praxis (1963), «vil bli spaltet på en eiendommelig måte: I den målrettete rasjonelle handling til de få som innretter reguleringssystemene og utbedrer tekniske feil på den ene siden; og i en adaptiv handlemåte hos de mange som er planlagt inn i rutinene i de regulerte systemene på den andre». Disse få setningene beskriver nøyaktig tingenes tilstand i 2014 og viser hvordan Snowden-saken og den maniske informasjonsinnsamlingen må tolkes: Som et nytt skille mellom de formuende og de eiendomsløse i den digitale moderniteten, et skille som bare kan løses politisk.

For å fatte omfanget av og dybden i den digitale agendaen, holder det å kaste et blikk tilbake på det konstitutive øyeblikket for idékampene i de vestlige industrisamfunnene. Året 1968 har blitt selve uttrykket for dette. Datidens debatt mellom den kommunistiske og den kapitalistiske samfunnsordningen har generasjoner av eksegeter tatt seg av. Det interessante i dag er svaret de ga på kommunismens planøkonomiske modeller, nemlig forestillingen om vestens egne, eksklusive samfunnsmodell.

Også dette leser man om hos Habermas. Sommeren 1968, midt under studentprotestene, publiserte han en samling essays tilegnet opprørets guru, filosofen Herbert Marcuse. Tittelessayet, «Teknikk og vitenskap som ‘ideologi’», drar en skarp grense mot teknologi-apokalypsen hos kulturpessimister som Martin Heidegger og Arnold Gehlen. Det virkelig fascinerende i denne teksten, som nå er et halvt århundre gammel, er en fantasi – et annet sted kaller Habermas den en fiksjon – som opptar den unge filosofen. Han kjenner til den daværende debatten blant kybernetikere og tidlige dataingeniører, og deres utopi om et samfunn som planlegger og styrer seg selv ved hjelp av selvregulerende systemer.

Habermas beskriver fantasien om slike teknisk-operative samfunn og bemerker: «I fremtiden vil styringsteknikkenes repertoar utvides betraktelig. På Herman Kahns liste over sannsynlige tekniske oppfinnelser de neste 33 årene oppdager jeg blant de første 50 et stort antall teknikker for adferdskontroll og personlighetsforandring: Nye og gjennomtrengende teknikker for overvåkning, kontinuerlig observasjon og kontroll av individer og organisasjoner; nye og pålitelige oppdragelses- og reklameteknikker for å påvirke menneskers adferd privat og offentlig; praktisk bruk av umiddelbar elektronisk kommunikasjon som samvirker med hjernen; nye og relativt effektive teknikker for motstandsbekjempelse.»

Den gang skrev Habermas: «En prognose av denne typen er ytterst kontroversiell.» Han legger ikke skjul på at han ser dette som science fiction. Hvis det ikke hadde vært science fiction – og disse teknikkene var jo bare bestanddeler i et nytt og lovende samfunnsprogram på den tiden – da ville det oppstå et samfunn hvor normer ikke lenger tilegnes gjennom språk og refleksjon, men i stedet innarbeides direkte i mennesker og samfunn ved hjelp av «selvregulerende undersystemer av typen menneske-maskin». Hvis det lyder for abstrakt, er det bare å tenke på Neelie Kroes’ armbånd: Det virker normativt uten noen langsiktig refleksjon om helse, effektivitet eller sykdom.

I Habermas’ tekst kan man selv med ubevæpnede øyne se at kun den svært tynne linjen mellom virkelighet og fiksjon beroliget tenkeren. Et halvt århundre senere har alt han snakket om inntruffet. Synsnerven («optic nerve») er den britiske etterretningens navn på et overvåkningssystem som infiltrerer nettkameraer og overvåker uvitende brukere. Kontrollregimet omfatter allerede bevegelsesapparatet (mobilitetsprofiler) og hørselen (aktivering av mikrofoner i mobiltelefoner). Nylig ble det kjent at britene har fastlagt prosedyrer for å sverte personers omdømme i sosiale nettverk, og muligens allerede tatt dem i bruk. Det er dermed et offisielt faktum at det har oppstått en homunculus som kan reprodusere alle elementære bestanddeler av menneskelig handling, fra sanseapparat til språk, og evaluere og forandre disse via en sentral styringsenhet. Den kan se, høre, føle, gå og snakke.

bild-40

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Selv om det er viktig å fremheve etterretningstjenestenes og statens institusjonelle makt, er det like viktig å erkjenne at disse bare er bestanddeler i de globale og sentraliserte overvåkningsmarkedene. Det handler ikke om at folk bryter seg inn i leiligheter for å plassere kameraer og mikrofoner. Hadde det vært tilfelle, kunne samtalen dreid seg om teknologi. På samme måte som med våpensystemer kunne vi forby, stigmatisere eller inngå avtaler for å hindre spredningen av visse typer apparater. Men ettersom vi snakker om styringsteknikker som organiserer sosial og økonomisk handling, eller til og med erstatter dem, er en debatt som begrenses til den «digitale agenda» omtrent like virkningsfull som forsøket på å forklare demokratiet ut fra partienes valgprogrammer.

Som en reaksjon på Martin Schulz’ politiske fordring anbefaler Hans Magnus Enzensberger i teksten «Wehrt Euch!», ut i fra en viss fortvilelse, å demonstrere politisk frihet – noe som dessverre er umulig for de fleste, om ikke alle. Hvem våger vel å legge bort smarttelefonen? Maskinens kriterier for suksess – den skal være effektiv, ren, hurtig og økonomisk lønnsom – er blitt kriterier for suksess i livet, ikke bare for de kommende generasjonene.

Siden Habermas’ prognose fra 1968 har overvåkning av hele livet og alle markeder blitt normativt i samfunnet vårt, enten vi kvitter oss med smarttelefonen eller ikke. Som den eminente vitenskapsteoretikeren Peter Galison påpekte allerede for flere år siden, utøver overvåkningslogikken ikke bare overvåkning og kontroll ved hjelp av en ny informasjonsorden. Som en del av arven fra sin militære opprinnelse trenger den dessuten alltid en motstander, en fiende: Det kan være konkurrenten på markedene, men også en mistenkelig borger eller stresset bilist.

Omformingen av et samfunn kan ikke overlates til ingeniørene, ikke til industrigigantene og absolutt ikke til etterretningstjenestene, som forsøker å utelukke påståtte risikoer ved hjelp av selvregulerende systemer. Vi har allerede sett hvor det fører hen. Hinsides opportunismen i deler av politikken, som satser på å vinne noen unge velgere (for kort tid siden skrev en innflytelsesrik politiker at det amerikanske aksjeselskapet Twitter er «demokratiets skarpeste våpen»), begynner det heldigvis å utvikle seg et nytt ordskifte som ikke lenger kan bebreides for å være antimoderne eller teknologifiendtlig.

Derfor våger vi i dag å stille følgende prognose: I fremtiden vil borgernes og konsumentenes tillit bare gjelde systemer som har et identifiserbart og ansvarlig menneske i den avgjørende posisjonen. Men dette skiftet vil ikke komme av seg selv. Trenden går klart i retning av en organisert og umyndiggjort ansvarsløshet, en slik man opplever hvis man forsøker å vende seg til Amazon eller Facebook med et spørsmål eller en klage.

Kan refleksjon i det hele tatt konkurrere med apparatenes overmektige logikk og effektivitet? Har politikken i det hele tatt en interesse av at styringsmekanismene blir demokratisert? Peter Galison spør: Går vi inn i en epoke med intuitiv selvsensur? Mens Philip Mirowski stiller spørsmålet: Hva er tanker verdt hvis de fordeles digitalt etter kriterier om effektivitet? Jürgen Habermas fryktet at den autoritære staten skulle bli avløst av «den manipulative tvangen i en teknisk-operativ stat». Han kunne ikke ane at det skulle oppstå en slik dramatisk sammensmelting mellom oss og maskinene vi bruker hvert minutt.

Oversatt fra tysk av Snorre Fjeldstad.

Dette essayet av Frank Schirrmacher (1959-2014), som nylig ble tildelt fagbladet medium magazines pris for sitt livslange virke i tysk presse, introduserte Frankfurter Allgemeine Zeitungs serie om humanisters bidrag til diskusjonen om den digitale revolusjonen, som løp gjennom 2014. På nett ligger blant annet Evgeny Morozovs reaksjon på Martin Schulz’ tale og Hans Magnus Enzensbergers opprop «Wehrt Euch!».

  1. Tysk liberal politiker fra partiet Freie Demokratische Partei (FPD), tidligere justisminister og borgerrettighetsforkjemper (overs. anm.).

Facebook

Twitter