INTERVJU. Kom Laibach til Pyongyang som en trojansk hest? Både ja og nei, skal vi tro Morten Traavik.

En kortere versjon av denne teksten står på trykk i Vagant 2/2016.

Da Laibach i januar åpnet festivalen Krieg singen (Å synge krig) i Haus der Kulturen der Welt i Berlin, skrev avisen Der Tagesspiegel at det var en «vel voktet hemmelighet» hvordan det hadde gått til at det slovenske bandet var blitt invitert til å holde to konserter i Pyongyang i Nord-Korea i august året før, som en del av statens offisielle markering av 70-årsdagen for befrielsen fra den japanske okkupasjonen. Hvorfor i alle dager var et band som siden begynnelsen av 1980-tallet har vært kontroversielle for sin kombinasjon av høylytt industrimusikk og totalitær symbolikk, blitt invitert til å spille i Den demokratiske folkerepublikken Korea – som det første vestlige rockeorkesteret noensinne?

17. mai i Pyonyang. Foto: Gorm K. Gaare

17. mai i Pyongyang. Foto: Gorm K. Gaare

Begynnelsen på et svar kunne Tagesspiegels anmelder ha plukket opp mot slutten av konserten, da publikum fikk se traileren til en kommende dokumentarfilm, Liberation Day. Bandet reiste nemlig ikke alene. I filmklippene figurerte de sammen med en myndig organisator, et bindeledd mellom nordkoreanerne og slovenerne, av enkelte i publikum gjenkjent som den norske kunstneren Morten Traavik.

Dette var ikke første gang Traavik satte sine føtter på nordkoreansk jord: Han har både arrangert 17. mai-feiring i hovedstaden Pyongyang og som en del av Festspillene i Bergen regissert en versjon av Torbjørn Egners Folk og røvere i Kardemomme by med nordkoreanske skuespillere – alt i samarbeid med regimets menn. Tidligere har han vært det norske Forsvarets huskunstner, og stått for omdiskuterte kunstprosjekter som Miss Landmine og Pimp My Aid Worker, men aldri har møtene mellom ulike virkelighetselementer vært like ladet som da han bragte Laibach til Nord-Korea.

Den internasjonale musikkpressen møtte prosjektet med storøyd fascinasjon, amerikanske TV-kanaler laget skandalesaker, mens den norske debatten, anført av miljøene rundt tidsskriftene Humanist og Minerva, var alt overveiende skeptisk. Tankesmien Civita har i en årrekke kritisert Traaviks prosjekter – blant annet ble de av Civita-historiker Bård Larsen i 2014 kalt «umoralsk[e] og navlebeskuende».

Traavik har likevel ikke tenkt å kutte forbindelsene til Nord-Korea. Hvordan klarte han å få til disse konsertene, og hvordan ser han på dem snart et år etterpå? Vagant fikk tak i en travel tusenkunstner i starten av april 2016, noen dager før han skulle sette seg på flyet for igjen å pleie sine kontakter i det mange mener er verdens mest lukkede land.

Foto: Daniel Miller

Foto: Daniel Miller

– Har du fortsatt de nordkoreanske myndighetenes tillit etter konserten?

– Jo større risiko, desto større gevinst. Konserten gikk bra, og det at vi klarte oss gjennom kontroversen, både i vår del av verden og internt i Nord-Korea, har bare styrket tilliten. Dagen etter konsert nummer to fikk vi en positiv anmeldelse i partiavisen. Da har man fått Fantomets gode merke – i den nordkoreanske offentligheten. Konserten er en suksess, offisielt og for all ettertid!

– Hva i Laibachs musikk så du for deg at dette prosjektet kunne fremheve? Var du fan før du begynte å tenke på muligheten for samarbeid?

– Absolutt, jeg har vært en stor fan. For meg er Laibachs gullalder fra og med Opus Dei (1987) til og med NATO (1994). Jeg liker dem best der de nærmer seg totalitær estetikk – jeg har ikke det samme forholdet til de tidlige, mest industrielle platene. Fra de blir verdens beste coverband og fremover – den perioden har påvirket kunstsynet mitt mye. Bandet som en organisasjon, en korporativ eller partiaktig identitet, mer enn en gruppe musikere. Jeg kom litt bort fra dem etter NATO. Så tok Ivan Novak, sjefsideologen, kontakt for tre år siden. En fransk grafisk designer, Valnoir, som har gjort noen designjobber for Laibach, hadde sendt ham en musikkvideo jeg gjorde til panservognsinstallasjonen «YES/NO» med Cornelius Jakhelln og Himeriksskvadronen. Han spurte om jeg ville regissere en video. Det ville jeg gjerne; for to år siden lagde jeg «The Whistleblowers». Etter det har det ene ledet til det andre – for tiden er jeg vel nærmest en slags Laibachs propagandaminister.

– Laibach har synliggjort massesuggesjonen i ideologiske systemer ved selv å iscenesette og kroppsliggjøre dem. Er du enig i at de utsetter publikum for en ironisk og undergravende bruk av totalitære billedverdener?

– Jo, selvfølgelig er det en ironisk manøver – på ett plan. Men noe av grunnen til at de ikke er blitt et rent parodiband, er at de samtidig er i berøring med noe annet og mer. Personlig ville jeg aldri ha syntes Laibach var interessante om de bare kritiserte og køddet med de symbolene og den musikken de nærmer seg – minst halve poenget er at de skaper et rom der jeg som god demokrat kan gi meg hen til både underkastelsen og dominansen i det totalitære. Innrøm det, baby, så blir alt bedre!

– Noen vil si at det å estetisere makt i seg selv er en fascistisk handling? Kan man kritisere totalitarisme samtidig som man mesker seg i dens estetikk?

– All kunst er gjenstand for politisk manipulasjon, unntatt den kunsten som snakker manipulasjonens eget språk, ifølge Laibach.

– Den tidlige kritikken mot Laibach var gjerne basert på bokstavelige tolkninger, der man tok marsjeringen, den totalitære estetikken og slagordene – «Leben heißt Leben!» – alvorlig. Man hadde ennå ikke utviklet en forståelse av at musikken kunne hengi seg til noe for å eksponere og undergrave det. Etter hvert møtte publikum det symbolske bombardementet som trente semiotikere; responsen ble mer blasert. Kan vi si at Laibach i og med reisen til Pyongyang får tilbake noe av kraften i det bokstavelige?

– Helt klart. Nettopp det var noe av motivasjonen. Laibach er på sett og vis laget for Nord-Korea. Totalkonseptet deres har ikke vært virkelig relevant i Vesten på en del år. I og med opptredenen i Nord-Korea, talte de med ett til situasjonen igjen – både her og der. Når Mina Špiler, den kvinnelige vokalisten og keyboardisten, synger tekstlinjen «Nothing’s gonna change my world» fra «Across the Universe» i Pyongyang, får den en helt annen betydning enn her. For ikke å snakke om hvordan «The Final Countdown» klang mot det bakteppet av høylytt sabelrasling som pågikk den uken vi var der. Nord-Korea stilte et ultimatum til Sør-Korea om at de måtte ta ned en rekke propagandahøyttalere de hadde satt opp langs grensen. De hadde satt opp en wall of sound. De politiske omstendighetene gjorde den musikalske intervensjonen desto mer ladet.

Foto: Daniel Miller

Foto: Daniel Miller

– Hvor grundig hadde nordkoreanerne satt seg inn i hva Laibach er? Hvor mye skjønner de av gruppas uttrykk?

– Nord-Koreas Komité for kulturelle forbindelser ante ikke hvem Laibach var da jeg foreslo for dem at de kunne komme til Pyongyang og spille. Det var opp til meg å presentere historiene rundt bandet – ikke minst kontroversene – på en måte kontaktene mine kunne forstå. Prosjektet var nær å gå ad undas flere ganger, særlig etter at vi hadde offentliggjort nyheten i juni, to måneder før konserten. I fjor sommer tror jeg at både jeg og bandet gjorde minst ett intervju per dag. Nordkoreanerne fikk nok aldri så lite panikk da det begynte å komme overskrifter av typen «Fascist Yugoslav Band Plays in the Most Reclusive State in the World».

– Hadde du forberedt dem på at den typen tolkninger verserer, eller hadde du sukret pillen?

– Jeg hadde ikke sagt med rene ord at Laibach er blitt beskyldt for å være fascister. Men jeg hadde vist dem flere videoer og spilt musikken for dem – ikke de mørkeste låtene, men et utvalg. Da nyhetsdekningen begynte å handle om uniformer og fascistiske tilbøyeligheter, var det hele veldig nært å kollapse. Da måtte jeg sitte ved laptopen døgnet rundt; tidsforskjellen er på åtte timer, og jeg måtte være stand by for å kunne hjelpe når de progressive folkene jeg jobber med trengte argumentasjon overfor dem i deres system som var kritiske. Vi måtte forklare igjen og igjen hvorfor Laibach ikke er fascister. Dels måtte jeg argumentere selv, dels måtte jeg fôre dem med materiale som dokumenterte at de er anerkjent av instanser høyt oppe: Slovenias president har vært på Laibach-konsert, de gjorde et bestillingsverk for det polske nasjonale kultursenteret på 70-årsdagen for Warszawa-gettooppstanden, der de covret Hirsch Glicks partisanersang – og så videre. Jeg måtte rulle ut hele merittlisten.

Foto: Jørund F. Pedersen

Foto: Jørund F. Pedersen

– Hva med Slavoj Žižeks entusiasme for Laibach: Følger de tilstrekkelig med på vestlig marxisme til at den typen anerkjennelse fra en systemkritisk filosof betyr noe for dem?

– Nei. Žižek er altfor komplisert, altfor intellektuell til denne sammenhengen. Nord-Korea er, som de fleste stater av denne typen, et nokså anti-intellektuelt system. Det utslagsgivende tror jeg var at jeg, da det sto på som verst, sendte over en kort innføring i montasjekunstneren John Heartfield. Uten Heartfield, ingen Neue Slowenische Kunst, og trolig heller ikke noe Laibach. Mye av det de har gjort, er påvirket av ham – det tredje albumet gjenga en swastika som besto av fire blodige økser på innsiden av omslaget, en collage laget av ham. Heartfield var en markant anti-nazist, som figurerte på frimerkene til DDR. Det hjalp – de fikk dette materialet i rette øyeblikk.

– Er det ikke ganske eiendommelig at en enkeltperson som attpåtil er en kontroversiell kunstner får så mye tillit fra folk som er sentralt plassert i statsapparatet i et land som Nord-Korea? Oppfatter de deg som en slags diplomatisk utsending fra Norge?

– Både ja og nei. I praksis er jeg en formidler, men jeg er ingen ambassadør. Heller ikke den andre veien: Jeg målbærer ingen ideologi, jeg tar ikke til orde i Norge for Nord-Korea som system. Men gjennom de samarbeidsprosjektene jeg har iscenesatt, er jeg en formidler av deler av nordkoreansk kultur. I traileren til filmen som kommer, kan man se en scene fra velkomstmiddagen som ble servert dagen vi ankom, etter en kjapp rekognosering av konsertlokalet og en rask dusj på hotellet. Der holder en av mine nærmeste folk der borte – sjefen for Europa-aktivitetene i Komiteen for kulturelle forbindelser – en tale. Han sier: «Without trust, we wouldn’t bring you here.» Da er det meg han sikter til, det handler om deres tillit til meg personlig.

– Når du uttaler deg om Nord-Korea i norske medier, følger nordkoreanske myndigheter da med på hva du sier?

– De som sitter i Pyongyang gjør ikke det. Selv tjenestemenn nokså høyt oppe i statsapparatet har ikke tilgang til vestlige hjemmesider. De kan motta e-poster – vi kommuniserer mye via e-post –, men ikke åpne lenker. Ambassadene står fritt til å lese hva som helst. Om jeg hadde drevet et spill der jeg lurte kontaktene mine, oppførte meg spekulativt og «avslørende», hadde de reagert. Her går jeg hele tiden en balansegang. Jeg må arbeide på en måte som fremstår troverdig i vår del av verden, samtidig som jeg må ta visse hensyn for ikke å gå over streken og miste nordkoreanernes tillit.

– Du holdt et foredrag i Dramatikkens hus i mars i år, der du sa: «Nord-Korea er et godt verktøy til å lære seg å avdekke propaganda og manipulasjon. Det er ganske lett gjennomskuelige forestillinger de setter i scene.» Dette kan vel forstås som en nokså direkte kritikk?

Foto: Jean-Emmanuel «Valnoir» Simoulin

Foto: Jean-Emmanuel «Valnoir» Simoulin

– Ja, for så vidt, men samtidig er det simpelthen en beskrivelse. Iscenesettelser finnes overalt rundt oss, ikke bare i Nord-Korea. Der er «propaganda» et gjengs ord, som både de og jeg bruker. Det er en stueren kategori, som ikke har den samme kritiske slagsiden som det har her.

– Hvordan oppfatter nordkoreanerne posisjonen din i Norge?

– De vet godt at jeg er kontroversiell. Det sto tidlig klart for meg at jeg måtte være helt ærlig overfor dem. Jeg har aldri forsøkt å være en annen enn den jeg er. Tvert imot har jeg tatt med meg Miss Landmine-magasiner og vist dem at jeg trædde en syv meter lang kondom over en atomrakett da jeg var forsvarskunstner. De kjenner utmerket godt debatten rundt Nord-Korea-prosjektene. Men ingenting av dette har ført til problemer. Tvert imot tror jeg at åpenheten min har vist dem at jeg er til å stole på, at jeg verken er en som bare forteller dem det de vil høre eller en som er ute etter å lure dem. De har sett at jeg tar de kampene jeg må ta, i Norge, for prosjektene våre – ikke for kimilsungismen eller den nordkoreanske staten, men på vegne av de samarbeidene vi har satt i gang.

– Men er ikke det å fly Laibach til Nord-Korea i en viss forstand å bringe en trojansk hest inn i landet? Laibach dreier seg jo ikke minst om å bringe manipulerende ideologier ut i dagens lys. Det er ofte blitt sagt at publikums respons er en del av kunsten deres, at trikset deres er at de provoserer frem en reaksjon, og først da blir verket fullført. Musikkviteren Alexei Monroe har kalt dem en «forhørsmaskin», som avkrever en respons?

– Ja, jo, absolutt. Laibach har et stort element av subversivitet i seg. Men det subversive virker også i motsatt retning. Å bringe Laibach til Nord-Korea saboterer en del forestillinger om hva som er mulig å få til under dette regimet; forestillinger som legitimerer alle slags handlinger fra de vestlige stormaktene. For meg er det avgjørende – både ut fra kunstsynet mitt og ut fra hva jeg personlig finner interessant, hva som skjerper redskapene mine – at prosjektene har en ambivalens, at de ikke er endimensjonale. Jeg ville aldri ha hengitt meg til et prosjekt som kun dreide seg om å spre menneskerettigheter i Nord-Korea. Da ville det ikke ha vært kunst, men en instrumentalisering av kunsten – som jo er populær nettopp i land som Nord-Korea.

Hvordan forløp forberedelsene til konserten? Briefet du Laibach nøye om hva de kunne forvente?

Vi hadde mye kontakt, men befant oss ikke så ofte på samme sted. Vi øvde inn Nord-Korea-konsertene tidligere på sommeren i Trbovlje, byen der originalbesetningen opprinnelig kommer fra. Jeg hadde regien og det øverste kunstneriske ansvaret for konsertene, eller konsertforestillingene. Noen av låtene kommer fra back-katalogen deres, mens låtene fra Sound of Music og de nordkoreanske sangene det var planen at de skulle spille, måtte øves inn. Å komme frem til hva som skulle spilles var en langvarig hestehandel med Komiteen for kulturelle forbindelser. Den tok jeg meg av, og vi holdt på i rundt tre kvart år.

Foto: Daniel Miller

Foto: Daniel Miller

– Jeg vil tro at det var en del nervøsitet i dagene før konserten skulle finne sted. Fryktet du at hele opplegget ville falle sammen?

– Etter at vi gikk av flyet i Pyongyang, forsvant uroen. Til dels også fordi det hele var blitt en så stor nyhet verden over. Ingen ville ha vunnet noe på å avlyse konsertene. Vi var blitt enige om et repertoar på 12 låter – to måtte vi ta vekk i løpet av øvingene. Sensuren hadde nok vært mye mer omfattende om det hadde vært Rolling Stones som skulle spille. «Sympathy for the Devil» eller «Let’s Spend the Night Together» – det ville ikke ha gått. Den musikken er mye mer identifiserbar som dekadent, kommersiell, vestlig kultur, enn hva Laibach er.

– Hvorfor ble to låter tatt bort? Hva slags sanger dreide det seg om?

– Det dreide seg om coverversjoner av nordkoreanske sanger, som jeg hadde foreslått. Det mest populære girl-bandet i Nord-Korea nå heter Moranbong, et slags kommunistisk Spice Girls, som skal ha blitt dannet på bestilling av selveste Kim Jong Un. Den største hiten deres, som fortsatt er en landeplage der borte, heter «La oss dra til Paektu-fjellet». Det dreier seg om det hellige fjellet i koreansk mytologi og det høyeste fjellet på Koreahalvøya, et slags koreansk svar på Fuji-fjellet. Ifølge den nordkoreanske statsmytologien var det der landsfaderen Kim Il-Sung og hans tapre gerilja hadde basene de kjempet mot okkupasjonen fra. Det var også der etterfølgeren Kim Jong-Il skal ha blitt født – i en enkel tømmerkoie, så klart. I virkeligheten ble han født i Sovjetunionen, der Kim Il-Sung var forlagt som offiser i Den Røde Armé. Når Moranbong synger at de vil reise til dette fjellet, synger de ikke bare om et fjell, men om Kim-dynastiet og nasjonens hjerte. Dette er med andre ord et sensitivt materiale.

Foto: Daniel Miller

Foto: Daniel Miller

– Og her trådte Laibach feil?

– Jeg hadde sagt til dem på forhånd at den sangen der, den kan dere gjerne gjøre på en laibachiansk måte, men take it easy. Selvfølgelig klarte de ikke å styre seg.

– Var det lett for Laibach å gi opp låtene?

– Jeg hadde advart dem om at sannsynligheten var stor for at vi måtte ofre noen låter for å få andre gjennom. De levde godt med det. Ivan sa: You can’t really censor Laibach. Selv når noe blir sensurert vekk, er uttrykket fortsatt det samme.

– Før jeg fikk høre om Laibach i Nord-Korea, var jeg ikke klar over at Sound of Music hadde en så sterk posisjon der. At den er en av de få vestlige filmene som har fått innpass, og at det finnes lokale varianter av sangene?

– De fleste nordkoreanere kan de tre-fire mest kjente sangene fra Sound of Music. Identifikasjonen er sterk, kanskje også siden selve fortellingen like gjerne kunne ha foregått hos dem, som en gutta på skauen-aktig beretning om motstanden mot den japanske okkupasjonen. Rent topografisk er det også påfallende likheter: Nord-Korea består nesten bare av fjell. Så hvis man vil leke seg med ulike lag av mening i Sound of Music, er Nord-Korea en finfin arena.

– Likevel er refrenget i Vesten at Nord-Korea er fullstendig stengt for omverdenen?

– En del skeptikere har problemer med å innse at Nord-Korea i utgangspunktet er interessert i kulturell utveksling med omverdenen. Fremfor alt vil de ha sine egne kunstnere ut, men de er også interessert i å få inn kunstnere utenfra. Så uansett hva man måtte mene om verdien av at Laibach spiller to konserter i Pyongyang, kan jeg ikke helt se at man kan argumentere mot at disse konsertene faktisk har fått til et kulturmøte. Når andre musikere ser at vi får det til, tenker de kanskje at når Nord-Korea slipper inn Laibach – av alle! – må de vel også kunne slippe inn meg?

– Flere norske kommentatorer stilte seg avvisende til konsertene, og så på dem som støtte til et undertrykkende regime heller enn et uttrykk for en prinsipiell, liberal holdning og en demonstrasjon av vestlig, myk makt. Ble du overrasket over motstanden fra skribenter som Kristian Bjørkelo og John Færseth?

– Ah, «Laibach-ekspertene»!

– Disse skribentene har selv vært gjengangere på konserter med industri- og neofolk-grupper i en årrekke, men i denne saken har de heller gått inn i en avsløringsmodus?

– Det viser vel først og fremst at det finnes ulike måter å tolke et prosjekt som dette på. De har tydeligvis ikke forstått Laibach på samme måte som meg – eller som Laibach selv, for den saks skyld. Men å kalle seg Laibach-ekspert uten å skjønne hvor utrolig passende det er at Laibach-spiller i Nord-Korea, er i mine øyne en ganske stor selvmotsigelse. Da fortjener kanskje vedkommende en reevaluering av Laibach-ekspert-utnevnelseskomiteen. Inn i forhørsmaskinen!

– Symbolbruk har hele tiden vært viktig for Laibach. De går inn i en détournement-tradisjon i collage-kunst, industrimusikk og politisk aktivisme. Var denne subversive omgangen med symboler vanskelig å forholde seg til for nordkoreanerne? Kan de overhodet sette seg inn i at man kan fremføre et slagord uten å tilslutte seg det?

– Både ja og nei. Dette er ikke en type diskusjon jeg kan ha med mine nordkoreanske partnere. Dels på grunn av de ulike forståelsesrammene – vi har ikke tilstrekkelig felles referansegrunnlag til å diskutere denne problematikken på den måten du og jeg gjør nå.

– De har aldri hørt om Guy Debord eller Adbusters?

– Nei. Men de har Kim Il-Sung, så hva skal de med Guy Debord? De har allerede the best shit available! Uttalt vil de ikke si at de skjønner at man kan bruke et slagord på en undergravende måte, det Žižek kalte overidentifikasjon. En del vil nok kunne tenke noe lignende for seg selv, men de vil aldri si det til meg.

Foto: Jean-Emmanuel «Valnoir» Simoulin

Foto: Jean-Emmanuel «Valnoir» Simoulin

– I foredraget på Dramatikkens hus beskrev du et samfunn oversvømt av «kjøleskapsmagnetaktige» formuleringer?

– Ja, når jeg er i Nord-Korea samler jeg alltid på slike [holder opp Kim Jong-il: Aforismer, bind 1]. Det finnes hyllemeter på hyllemeter av overidentifikasjon i en hvilken som helst bokhandel i Nord-Korea. La meg slå opp på en tilfeldig side … «To expect victory in a revolution without a leader, is like wishing for a flower where there is no sun.» Hele denne ideologien er kunstige kulisser. Klart at de vet det, på et eller annet plan.

– Men dere sitter ikke og utveksler spøker om dette når dere møtes?

– Etter konsertene dro Laibach et døgn tidligere enn meg. Mute Records-mogulen Daniel Miller og jeg ble litt lenger, for å kunne snakke ut, evaluere og debriefe, med samarbeidspartnerne. Under middagen siste kvelden i Pyongyang begynte mine nordkoreanske folk helt ut av det blå å si, da vi fikk maten: «Food is food. Beer is beer.» Så de har på sitt vis en underfundig forståelse av Laibachs prosjekt. Og talen under velkomstmiddagen var et utmerket stykke performance-kunst. Lederen av Komiteen for kulturelle forbindelser fremførte sitater fra overskrifter i internasjonale medier. «Laibach is a fascist group» og så videre. Og sammenførte disse med motargumenter han hadde fått høre, internt i Nord-Korea. «They will destroy our socialist system» og så videre. Og så holdt han dette som en tale. Som selve velkomsttalen! Da ble jeg ganske stolt. Vi har jobbet sammen i tre-fire år. Han gjorde det som et stunt – han skjønte at alle unntatt jeg ville være nær å pisse i buksa. De første sekundene etter talen var det stille i rommet. Jeg hadde jo snakket mye med Laibach på forhånd, men de var der tross alt for første gang – man har med seg en bagasje av forestillinger når man kommer dit. Så skjedde dette – og utover kvelden senket alle skuldrene. Kanskje tenkte de at «aha, her jobber vi med noen som skjønner hva vi holder på med». Vi trengte ikke å være redde for at vi var der på lånt tid og misforstått grunnlag.

– I traileren til dokumentarfilmen som er på vei, ser publikum litt perplekse ut? De lot ikke til umiddelbart å bryte ut i stormende jubel?

– Det ble ingen umiddelbar reaksjon, nei. Men burde vi overraskes over det? Når du ikke en gang har hørt «Rock Around the Clock», hvis vestlig populærmusikk overhodet ikke er en del av det musikalske DNA-et ditt – og så debuterer du med en Laibach-konsert?

– Hva slags publikum var til stede under konserten?

Foto: Daniel Miller

Foto: Daniel Miller

– 90 % koreanere. Nord-Korea legger utrolig stor vekt på performative kunstarter. De har et svært høyt teknisk nivå på musikere, akrobater og dansere. Pyongyang har flere symfoniorkestre og mye organisert musikkliv. De som var til stede, er medlemmer av ulike musiker- og kunstnerorganisasjoner, som Komiteen for kulturelle forbindelser inviterte. Så var det venner, kjente, studenter ved ulike musikkonservatorier, i tillegg til en del folk fra ambassadene – ikke alle kom, men en god del. Pluss at vi fikk inn 30-40 hardcore Laibach-fans. Godt og blandet!

– Hvordan så nordkoreanerne på at dere filmet uformelle møter og bybildet i Pyongyang?

– Vi hadde med oss mange kameraer inn, fra Latvia, Norge og Slovenia. Vi måtte si nei til BBC, CNN, Magnum – alle sto i kø for å få være med. Tidligere har jeg hatt med meg både NRK og TV2 og trykte norske medier. Det har gått greit. Visse utfordringer er det. Soldater og bønder som pløyer jorden er ikke myndighetene så begeistret for at man filmer. De vil verken avsløre hemmelighetene sine eller miste ansikt ved å bli eksponert som det u-landet det nå en gang er. Men bortsett fra det tillater de ganske mye.

– Har Laibach ønsket å engasjere deg videre? Har det vært diskutert om du skal få en offisiell rolle i NSK-nomenklaturet?

– Det ville være stikk i strid med både Laibachs og Nord-Koreas prinsipper å fremheve meg og min person på bekostning av organisasjonen og kollektivet. På historiens scene har vi alle våre roller, og jeg er beredt til å spille min.

Audun Lindholm

Facebook

Twitter