VAGANT EUROPA. Å nekte katalanere og andre separatister i Europa uavhengighet, er ikke like enkelt som det kan se ut til.

Når man ser nærmere på de nye nasjonalistiske bevegelsene i Europa, oppdager man – som så ofte ved politiske problemer – et paradoks: Prosjektet med å overvinne antagonisme mellom nasjoner i Europa, som var den altomfattende reaksjonen etter to verdenskriger, har ført til et virvar av gamle og nye nasjonalismer. Ingenting har bidratt mer enn euro-innføringen til ønsket om å gå tilbake til tiden med nasjonal valutakontroll. Og knapt noe har styrket separatistiske, nasjonalistiske bevegelser i enkelte regioner like mye som den økonomiske velstanden de har fått nettopp takket være europeisk økonomisk integrasjon. Det som var ment å overvinne gammel nasjonalisme, har ført til fremveksten av en rekke nye nasjonalismer. Mens de gamle nasjonalismene var rettet mot naboen, som man kranglet med om grenser og posisjoner i den europeiske maktstrukturen, vil de separatistiske bevegelsene – fra Skottland til Catalonia, fra Sør-Tyrol til Transnistria – ut av et statsterritorium som en del av befolkningen ikke føler seg knyttet til. Begrunnelsen lyder at man har blitt innlemmet i denne staten på grunn av historisk urett – gjerne tapte kriger. Og nå skal uretten gjøres godt igjen.

De separatistiske nasjonalismene er særlig utbredt i områder der velstanden de siste tiårene har økt. En velstand man ikke lenger vil dele med brødre og søstre i resten av staten. Oljeforekomstene i Skottland har fyrt opp under den skotske nasjonalismen, den relative rikdommen i Catalonia har styrket separatistbevegelsen der, og det faktum at Sør-Tyrol er den rikeste provinsen i Italia har forsterket ønsket om å bestemme over velstanden uten å måtte følge anvisninger fra Roma. I det velhavende Nord-Italia finner vi liknende bestrebelser, der Lega Nord kjemper for større uavhengighet fra resten av landet. Da Jugoslavia falt sammen på 1990-tallet, etter at Slovenia og Kroatia hadde erklært sin uavhengighet, spilte de rikes ønske om ikke å måtte finansiere de fattigere delene av landet en viktig rolle. I stedet ønsket man å knytte seg til Det europeiske fellesskap. Dette er det andre paradokset i den nye nasjonalismen i Europa: Opprinnelig var ideen om en nasjon en enorm solidaritetserklæring, som gikk langt utover slektskap og regionstilhørighet. Den separatistiske nasjonalismen er derimot et avsolidariseringsprosjekt.

Det er en stilltiende forventning blant mange skotter, baskere og katalanere at de skal kunne forlate den staten de misliker, men fortsette å være medlemmer av EU. Ellers ville det raskt bli en slutt på den relative velstanden. Til tross for alle forsikringer fra Brussel om at konflikten i Catalonia kun er et internt spansk anliggende, er separatistiske nasjonalistiske bevegelser helt klart et problem for EU: Det er nemlig EU som har gjort regionene mindre økonomisk avhengige av nasjonalstaten, og dermed forsterket ønsket om uavhengighet. Det er likevel gode politiske grunner til at Brussel later som de ikke har noe med saken å gjøre.

Det er også en konsekvens av de bitre lærdommene fra oppsplittingen av Jugoslavia. Den tyske regjeringens tidlige anerkjennelse av Kroatias selvstendighet dempet slett ikke konflikten, slik man hadde håpet på. Om en annen politikk den gang hadde ført til mindre vold og lidelse, vet man ikke. Men EU bærer fortsatt de økonomiske konsekvensene av Jugoslavias oppløsning, særlig når det gjelder Bosnia-Hercegovina og Kosovo. Når Brussel holder seg ute av konflikten i Catalonia, og regjeringene i de store EU-landene ser vekk, er det fordi de vil være sikre på at de økonomiske konsekvensene av konflikten – uansett hvordan den ender – blir værende på den iberiske halvøy. Dette innebærer også en oppfordring om økonomisk fornuft for begge parter: Husk i alt dere gjør at dere må bære de økonomiske konsekvensene selv. Det kan virke disiplinerende. Men ikke nødvendigvis.

I tillegg til det tilsynelatende økonomisk fornuftige motivet å ikke lenger måtte dele det man tjener med «de andre», spiller de separatistiske nasjonalismene på historiske minner og politiske ressentimenter. Noen går så langt som til å si: Det spiller ingen rolle hva det koster – så lenge vi slipper å være en del av denne staten. Den samme eskalerende dynamikken kan man observere i skilsmisseprosesser: Man sier det man alltid har villet si, og føler seg ikke bundet av noen grenser, hverken når det gjelder skam eller smerte. Tvert i mot: Man sier helst det som gjør mest vondt for motparten. Slikt kan føre til uhelbredelige sår. Det gjør atskillelsen irreversibel, og hvis den ikke fullbyrdes, vil den bestående orden oppfattes som utbytting og undertrykkelse. Håndteringen av separatistiske bestrebelser krever stoisk ro av sentralregjeringen. Det er den som angripes, og likevel må den oppføre seg som om den var hevet over partene. Tilhengere av statlig samhold kan raskt oppfatte dette som svakhet. Derfor lar noen i regjeringen seg rive med av eskalasjonsspiralen separatistene har satt i gang. Og hvis de til slutt tyr til bruk av statlig makt, gjør de motstanderne til ofre. Dermed vokser solidariteten, også blant dem som tidligere var skeptiske til uavhengigheten. Nasjonalismen har alltid utnyttet offerrollen. Å forhindre eskalering er en politisk kunst i omgang med separatistiske nasjonalismer.

I prinsippet står EU-kommisjonen overfor det samme dilemmaet i møtet med den høyrepopulistiske regjeringen i Ungarn og den nasjonalkonservative regjeringen i Polen, som handler demonstrativt og notorisk i strid med EU-traktatene: Hvis de reagerer bestemt overfor Ungarn og Polen, vil mange som egentlig står langt unna sin egen regjering, ende med å støtte opp om dem. Hvis landet presses utenfra, vil den nasjonale solidariteten vokse. Hvis EU derimot satser på at den politiske konstellasjonen i de tvilsomme landene vil endre seg ved neste valg, kan de virke svake og nølende. Dermed er det fare for at de umedgjørlige landene blir et eksempel til etterfølgelse. Da blir omkvedet: Man må være passe dum om man holder seg til traktatene og handler i europeisk ånd.

Man kan i alle fall ikke regne med at regjeringene i Budapest og Warszawa vil komme Brussel i møte. Årsakene ligger i historien til disse landene, som lenge tilhørte et flernasjonalt storrike. Her anser man ikke ideen om nasjonen som en årsak til selvdestruktive kriger, slik man gjør det i deler av Vest-Europa. I stedet er nasjonsideen knyttet til befrielse fra imperial undertrykkelse. Denne forestillingen er delvis berettiget, og delvis en historiepolitisk konstruksjon som benyttes til å innta rollen som et evig offer. Også Polen har en imperial tradisjon i forholdet til sine naboer. Og etter «Ausgleich»-kompromisset i 1867 spilte Ungarn lenge rollen som likeverdig maktpol i Habsburgmonarkiet. Men i offerrollen er det langt lettere å få gehør for sine krav og kortere vei til særrettigheter. Det har Viségradgruppen og katalanerne til felles.

Men bør ikke da Catalonia ha de samme rettighetene som Polen og Ungarn krevde ved slutten av første verdenskrig, da de brøt ut av de militært underlegne imperiene og dannet nasjonalstater? Og hvorfor kunne kroater og slovenere kreve selvbestemmelsesrett, mens baskere og katalanere ikke får lov til det? Like lite som kurderne, der nabostatene reagerer på avstemningen om uavhengighet med en økonomisk boikott. Når aksepteres kampen for selvstendighet som legitim, og når blir slike bestrebelser avvist med henvisningen til rettsordningen? Når skal man akseptere at legitimitet veier tyngre enn legalitet? Til syvende og sist kommer katalanerne til å mislykkes fordi kravet om uavhengighet ikke fremsettes i en situasjon med store omveltninger, men i en periode preget av stabilitet. Dermed blir de stående som oppviglere, ikke som grunnleggere av en ny orden.

Men er en slik logikk, der det gunstige øyeblikket er avgjørende, forenlig med vår demokratiforståelse? Katalanernes uavhengighetsbestrebelser kan være økonomisk ufornuftige. Men dét er ikke et kriterium for å avvise valgresultatet – ellers ville man jo ha gjort nettopp det ved Brexit-avgjørelsen og »America first«-valget i USA. Demokrati betyr også at folket har retten til å være ufornuftig. Det har demokratikritikere alltid visst. For demokratene er det et ømt punkt. Ved å bruke politiet mot folkeavstemningen forsøkte den spanske regjeringen å forhindre økonomisk ufornuft blant mange katalanere. Det var politisk ufornuftig. Sannsynligvis har reaksjonene i markedet og fra enkelte selskaper som utløser økonomiske problemer i regionen, langt større virkning. Venstreorienterte uavhengighetsforkjempere vil kanskje mene at kapitalismen dermed hindrer en demokratisk avgjørelse om Catalonias uavhengighet.

Catalonias regionalpresident Puigdemont har i første omgang utsatt uavhengighetserklæringen. Utsettelsen er knyttet til forventninger om nasjonale eller internasjonale formidlingssamtaler. Nå er det sentralregjeringen i Madrid som har ballen. De må velge å ta imot tilbudet – eller være harde. Etter at katalanerne har tatt et første skritt i retning av deeskalering, ville det være lurt å ta neste skritt i samme retning, slik at situasjonen roer seg.

Teksten ble første gang publisert i Die Zeit 12. oktober 2017.

Oversatt av Snorre Fjeldstad.

Herfried Münkler

Herfried Münkler

Herfried Münkler er professor i statsvitenskap og idéhistorie ved Humboldt-universitetet i Berlin og en av Tysklands ledende intellektuelle. Den 20. oktober utgis hans bok Der Dreißigjährige Krieg. Europäische Katastrophe, deutsches Trauma 1618–1648 (Trettiårskrigen. Europeisk katastrofe, tysk trauma 1618–1648) av forlaget Rowohlt.