Når du blir til kjøtt

Hvor mye bestemmer vi egentlig over oss selv og våre skrøpelige hylstre?

Tidligere publisert i Vagant 1/2014

Victoria Kielland
I lyngen
Kolon forlag 2013

Roskva Koritzinsky
Her inne et sted
Aschehoug 2013

Om du vil leve i samfunnet må du temme dine lemmer. Tennene dine skal være hvite, klærne strøkne, væskene du lekker må skjules. Kroppen må følge kodene som gjelder blant dem du omgås. Menneskene Roskva Koritzinsky skrur sammen i sin første novellesamling mistrives stort sett i eget skinn: «I meg er allting seigt, forsinket, jeg klarer ikke få has på min egen kropp.» De tolv korte tekstene i Her inne et sted trakterer selvkontroll og overskridelse, redsel og skam. Samtidig utforsker boken sammenhengene mellom kropp og tanke, for hvor mye bestemmer vi egentlig over oss selv og våre skrøpelige hylstre?

Restene av en bortoperert brokk som fremdeles verker blir i samlingens første novelle sammenstilt med en tilbakevendende nyhetssak om forsvunnede ungdommer, en sak som gir fortelleren lyst til selv å fordufte. Hun deler leilighet med Thomas, som først synes å være hennes underkuede kjæreste, ute av stand til å møte en konflikt med annet enn å gjemme seg på soverommet. Mot slutten av novellen viser Thomas seg å være hennes på en nokså annen måte – idet novellen ender er det en forsømt sønn fortelleren skynder seg bort fra. Motivet gjør teksten snarlik andre norske fortellinger om forstyrrede foreldre; mødrene i Hanne Ørstaviks Kjærlighet (1997) og Trude Marsteins Plutselig høre noen åpne en dør (2000) renner en i hu, samt det unge foreldreparet i Geir Gulliksens Forenkling (2010). Ørstavik og Marsteins bøker skildrer psykologiske forhold, mens Gulliksen i sin roman antyder en sammenheng mellom stramme samfunnsstrukturer og strandede familieliv. I Koritzinskys tekster speiler kroppen ofte sinnet, men hun risser også inn sprekker i glasset– har lemmene sin egen vilje? En form for determinisme hersker i enkelte noveller. Her inne et sted er best i disse konkrete skildringene av kroppslige erfaringer, der det hefter noe unheimlich ved personenes marionettaktige selvforståelse, eller mangel på sådan. Som når fortelleren i «Feber» klør seg til blods før hun skal møte en ny amorøs forbindelse. Idet sinnet er åpen for noe nytt må følgelig også kroppen åpnes:

Der og da kjente jeg en lettelse over at huden sprakk opp, at den så lett ga etter og lot væskene slippe fri. En varm bølge skylte gjennom den, en bølge av ettergivelsesrus, eller overvinnelsesrus, kanskje begge deler. Jeg ble liggende en stund i sengen og lytte til blodet som sang i øregangene, den svimlende svien fra ferske sår. Den deilige følelsen av endelig å ha avkledd, revet skillene vekk. Nå er jeg bare en åpning, tenkte jeg. Nå finnes det ingen kontaktflate lenger.

Koritzinskys personer lar seg overmanne av kroppen, samtidig som dens «egenvilje» avslører tanker de helst vil holde dulgt. Den unnvikende Sivert i novellen «Råte» blir ikke kvitt sin dårlige ånde, en erstatning for det som burde ha vært en råtten samvittighet. I tilfeller som dette blir linjene mellom kropp og sinn for rette; der kroppen blir eksplisitt metaforisk, blir grepet også i overkant gjenkjennelig.

Victoria Kiellands I lyngen (Kolon forlag 2013).

Victoria Kiellands I lyngen (Kolon forlag 2013).

Roskva Koritzinskys Her inne et sted (Aschehoug 2013).

Roskva Koritzinskys
Her inne et sted
(Aschehoug 2013).

Her inne et sted har mottatt Aschehougs debutantpris 2013, og prisinnstillingen roser blant annet samlingen for sine klimaktiske vendepunkter. Men ødelegger ikke disse «overraskende» vendepunktene for langsommere innsikter? Forfatteren trekker leseren etter nesen gjennom historiene, som når åpningstekstens Thomas går fra uspesifisert mann til sønn, eller når fortelleren i «Brann» blir stående og tørt kommentere et brennende hus sammen med en forbipasserende nabo, for så å gå bort til huset og motta brannmannskapets beklagelser. Der overraskelsen har blitt lov, overraskes en neppe, og dersom en lar seg overraske, hva tjener det til? Som Montaigne skriver et sted, kan den som spiller enøyd fort oppleve at synet blir borte under masken. Sagt med andre ord: Forfatteren hvis fremste triks er tilbakeholdelse og avsløring, risikerer selv å stå naken tilbake.

Der omslaget til Koritzinskys noveller ligner en dramatisk eksplosjon av sort galle, er Victoria Kiellands utgivelse nærmest kledd i jord – boken har moldbrune permer med en tett, tørr tekstur, hvor tittel og forfatternavn er umerkelig prentet inn. I lyngen binder kroppen til jorden. I sju korte prosastykker sammenkobles naturen med dyre- og menneskekropper, og de mange elementene i tekstene blir et helt eget legeme, et system. Tråder spinnes mellom verdens ulike bestanddeler, og prosastykkene kartlegger hvordan kjøttet som bærer oss har sin plass i en større, økologisk syklus. Kroppens prosesser gir også tekstene deres særegne rytme: det banker, surkler, rykker og pumper i de korte, tette setningene.

Fortetningen nikker blidt til Inger Christensens systemtenkning; hos Kielland finnes noe av den samme kjærligheten til oppramsingen. Slik alle kataloger også peker mot det som faller utenfor dem, peker Christensens opplistende dikt både mot det uendelige og det endelige, mot sammenhengene vi inngår i, og de vi ikke kan overskue. Mennesket blir her én livsform blant mange. Det oppstår en ubrutt linje gjennom I lyngens mange gjentakelser. Det første stykket i samlingen består utelukkende av setninger som også blir brukt i senere tekster, og kan her siteres i sin helhet:

Kroppen er åpen. Lyset siver inn langs fettkanten. Huden gløder. Blodet pumper i en urolig strøm. Beina er spredt. Fukten trenger inn overalt. Leppene er blanke. Det piper i lungene. Kroppen dirrer. Rykningene forplanter seg. Brystet heves og senkes. Lyset over magen endrer seg. Skyggene glir over i et nytt landskap. Huden glinser. Kroppen svulmer. Vinden trekker mot havet. En hinne av hud glitrer i lyset.

Kielland strør med små variasjoner motivene ut gjennom samlingen: Brystet heves og senkes på elgjakt, brystet heves og senkes i opphisselse over hender på huden, brystet heves og senkes under en svett løpetur i regnet. Vinden trekker mot havet når en kvinnelig forsker brenner opp en reinsdyrskrott, vinden trekker mot havet når John Lurie og Jim Jarmusch spiller inn første episode av tv-serien Fishing with John, vinden trekker med seg bladene på elgjakt. Den repeterende prosaen er vesensforskjellig fra Koritzinskys psykologiske realisme, men det kunstlede uttrykket virker likevel langt mer realistisk.

Selv har Kielland i et intervju på forlaget Beijing Trondheims hjemmeside uttalt at hun «vil bli lest på poesiens premisser, mens anmelderne og mange med dem, leser boka på romanens premisser». I lyngen kan ikke utelukkende leses som en serie fortellinger, men betyr det at den står nærmest poesien? De fleste bøker – eller i hvert fall de beste – som utgis i dag, velger sine slektskaper fra et utvidet familiebegrep, og er i seg selv så bredspektrede at det knapt gir mening å møte dem med ett sett sjangerforventninger.

Sjangerlovene en bok gjør bruk av – normene som følger romanen, novellen, diktet – er sjelden hentet fra én praksis, men flere. For eksempel kan klangen i Kiellands korthugde setninger iblant minne om Kristin Bergets skogsfortellinger i Hennes ansikt (2013), skiftene mellom dyre- og menneskehammer bringer tankene til folkeeventyrene, mens beskrivelsene av kroppslig forfall i teksten «Konturene av ribbeina» ligner Stig Sæterbakkens Sauermugg (1999) – og sånn kunne man fortsette å peke ut sammenligninger med ulike litterære uttrykk, plukket fra forskjellige perioder. Forestillingene om sjangrenes egenart knytter gjerne en rekke klisjeer til seg, og en streng sjangerlære forutsetter en stringens og en avrundethet som ikke akkurat borger for åpne lesninger. Når er det betimelig å lese en bok opp mot sjangeren den legger seg i forlengelse av? Et eksempel på hvor absurd en slik lesemåte kan bli, kom med fjorårets utgivelse fra Dag Solstad, der kritikerne syntes å være mer opptatt av hvorvidt boken var en roman eller ikke, enn av dens faktiske innhold.

Koritzinskys forteller måtte åpne seg ved å klore opp kroppen, og Kiellands utspill om poesi og prosa bør også fremkalle kløe. Er ikke selve verket like åpent som metoden? Det stive skillet fremstår overraskende sett i lys av I lyngens uavgrensede verdensfremstilling. Med sine sirklende gjentakelser er Kiellands prosa oppløftende fri for den lovmessige orden Koritzinsky til dels ligger under for. Her inne et sted bruker kroppen som en entydig metafor for psykologiske tilstander, mens fysikken får fremtre rensket i I lyngen. Slik kler de to forfatterne henholdsvis opp og av sine litterære korpuser.

Carina Elisabeth Beddari

Facebook

Twitter