Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Mrożeks kikkert

Så nær har Sławomir Mrożeks lesere aldri har fått lov til å komme. I dagbøkene skriver han om stadige forsøk på flukt, om den første konens død, om selvmord og letingen etter Gud.

Polityka, 23. september 2010

«Kikkerten gir meg mye glede,» noterer Mrożek. Takket være den kunne han spionere på folk uten å bli sett. Han ble nemlig flau av at alle blikk tvang ham til å late som og ikle seg masker. Kikkerten derimot tillot ham ustraffet og ubegrenset observasjon. I sin egen dagbok observerer han seg selv som gjennom en kikkert. Første bind (1962-1969) er virkelig noe enestående blant polske forfatteres dagbøker, vitnende om en dyp og nådeløs selvanalyse. Den ytre verden, møtene, menneskene, hendelsene er der bare et tillegg til et indre slit. «Verden forstyrrer meg i å leve,» noterer han.

Han skriver dagboken for å fange inn og forstå seg selv og finne svar på grunnleggende filosofiske spørsmål. Det er ikke en hverdagens uslipte nedskriving som hos Czapski, som aldri tenkte på en kommende leser. Heller ikke er det et preparert autoportrett som hos Gombrowicz. Mrożek kjemper med seg selv, men med bevisstheten om at noen kommer til å lese det. Han er ikke interessert i – som Dąbrowska – virvaret av hendelser eller et bilde av samtiden. Dagboken er heller ikke for ham – som for Iwaszkiewicz – et sted hvor man kan pøse ut sine sorger; klage samtidig som man skaper litteratur. Mrożek ville – anerledes enn Gombrowicz, som påtvang leseren sin egen virkelighet – selv påtvinge seg noe, forme seg selv gjennom dagboken. Samtidig gjør han narr av selve muligheten for åndelig perfeksjonering. Bare med Kafka fant han et fellesskap – mannen som brukte dagbøkene til å beskrive sine nederlag og frustrasjoner.

For Mrożek var dagboken et speil som forvrir og håner heller enn å forskjønne, men som likevel er nødvendig, særlig siden fofatteren brente det han skrev i ungdommen. Det var først i 1962 at han kom tilbake til skrivingen, samtidig med at han bestemte seg for aldri å returnere til Polen.

Evig flukt
«Jeg er nøyaktig trettitre år og to dager, jeg er gift, men føler meg ikke som meg selv, føler meg som om jeg var en ingen. (…) Jeg er bare et skall som fra et øyeblikk til et annet blir fylt med noe, men hovedsakelig er fylt med intet,» skrev han i 1963. Selv om han var avskåret fra hjemlandet og usikker på tilværelsen visste han likevel at han ikke ville tilbake, for der ville han bli skubbet inn i sitt gamle jeg, måtte ha blitt en hjemmekjær forfatter «som Mariakirketårnet vårt». Tidligere hadde han klart å rive seg løs fra landsbygda. Senere forlot han Krakow for Warszawa. I dagboken beskriver han en togscene – i vognen foregår en typisk «polsk samtale» om utenlandsferier, at polakker driver med forskjelligartet varehandel og til slutt – jødevitser. Mrożek holder det ikke ut og går av toget. I 1962 dro han fra Polen og flyttet til Chiavari på den italienske rivieraen. Mens alt han trengte var forandring, virket det som om ingenting kunne forandre seg i hjemlandet.

I det første han skrev etter utvandringen prøver han å forstå hvor hans stadige fluktforsøk kom fra. Han gjør lidenskapelige lesninger av psykoanalytikerne Jung og Fromm for å finne svar. Alle nevrosene og angsten kommer for en dag for å bli eksaminert. «Jeg er nervøs. Det begynte i barndommen med frykten for faren min. Noe knakk i meg i 1941, før jeg begynte skolegangen (…), jeg ville ikke slåss med Kosiba. Jeg flyktet og har flyktet siden (…). Hele livet har vært en flukt. Er det ikke på tide å stoppe opp? Hvordan gjør man det?» Samtidig er han klar over at røykingen og drikkingen også er en form for flukt.

Innvielsen i kommunismen som 21-åring og Stalin-entusiasmen var også en måte å komme seg unna på. «Som en gutt med en forferdelig følelse av isolasjon betraktet jeg meg selv som noen med en uvanlig forkjærlighet for friheten, for jeg likte verken faren min eller resten av familien.» Så veien bar mot den store kommunistiske familien. Nå kommer tiden for å kaste lys på fortiden, og Mrożek angrer at han brente sine tidlige dagbøker. Men selv om han klager mye, var emigrasjonens første år en veldig kreativ tid for ham. Både Moniza Clavier og Tango ble skrevet i den perioden. Senere ble de satt opp i 1965 i Polen. Enda senere kommer krisen, og han begynner å få kvelefornemmelser i den lille, italienske byen han bor i. Mellom 1962 og 1969 skiftet han ofte adresse, både i Paris og Vest-Berlin, men alle stedene var midlertidige. «Det lille hvite huset er ikke-eksisterende, det fins ikke. Om man bare kunne bygge et lite hus som hadde fått plass innenfor ens egen hud.»

En myk polakk
I grunn kunne han ha bodd overalt, for dagboken rommer lite av virkeligheten i landet han befinner seg i. Navlestrengen er festet til Polen; han leser polsk presse, skriver brev til venner, blir glad når han har en sjanse til å få pass og besøke hjemlandet. Til slutt blir ikke passet innvilget likevel.

Avstanden gjør at han kan analysere polskheten som han irriterer seg over, men også forstår. Noen egenskaper virker uforanderlige til dags dato, for et par av hans observasjoner har fortsatt aktualitet: «Polakker er utvilsomt en sørgelig nasjon. Martyrologien, som vi kaster etter alt og alle burde være forbudt, hvis ikke for annen grunn så for den taktisk-politiske; propagandagrunnen. Foruten de mistenkelige, knappe utrykkene for sorg bringer den ingenting til verden, i virkeligheten er det motsatt, den skader oss. (…) Vår nasjons tonefall tyder på ren masochisme, selv i måten vi klager innenfor familiekretsen.» Mrożek vil gjerne også bli kvitt «polskheten» han finner hos seg selv.

En Polakk, ifølge Mrożek, er alltid myk og svak, dvask og letende etter avløsning. Han søker ekstreme omstendigheter og følelser, men klarer ikke å leve som en normal person. Som et barn forestiller han seg sin egen begravelse, da alle skal synes synd på ham. «Polakkene minner om våte høner som klemmer seg inntil hverandre på grenda, mens tiden og historien blir strengere utenfor hønsehuset.» Mrożek griper tak i tanken om å flykte fra polakken i seg selv gjennom … nesen – den store og liksomjødiske. Han vil «gjennom jødens mulighet stumpe polakken i seg selv uten å bli en jøde som sådan». Han vil ikke kommentere polsk innenrikspolitikk, ikke engang i mars 1968 da de slår ned studenter på gata. Han vil ikke late som om han lider. Likevel publiserer han et protestbrev (etter å ha blitt overtalt, men også av egen overbevisning) da Warszawapakt-styrker marsjerer inn i Tsjekkoslovakia. «Den polske regjeringen ber folk skrive at jeg er en forræder. Og jeg gir faen.»

Døden som nattergalen i et bur
Gombrowicz’ skygge hviler over Mrożeks dagbok, to som forresten også kjente hverandre. «Mrożek, kjære, ikke stivn til en alvorlig Mrożek, slutt å mrożkere!» – irettesetter han seg selv. Han kaller Gombrowicz for sjef, padrone, og skriver om han med beundring og misunnelse siden han føler hans styrke og innflytelse. SkuespilletSkredderen er ifølge ham selv gombrowiczansk i ånden, om enn mislykket i formen. Misunnelsen går blant annet på at Gombrowicz aldri var sjenert. Mrożek vil bruke alle midler til å frigjøre seg fra innflytelsen. Det fører til at han forkaster alle gombrowiczanske temaer: ungdom – modenhet, mellommenneskelige forhold, høyt og lavt. Samtidig prøver han å slutte å spille for seg selv. «Om morgenen er jeg en mystiker, om kvelden kan jeg være en fyllik, klokka tolv en patriot.»

Fragmenter av dagboken er skrevet på engelsk for å oppnå større distanse. Etter hvert vokser også kjedsomheten frem i ham – hans egne refleksjoner, angst og splittelse kjeder ham. Kjedelig er det også at han verken takler livet eller er i stand til å gi opp skrivingen – som Thomas Mann. Ventingen på et gjennombrudd og et nytt liv blir mer og mer dramatisk. Det han venter på kan nesten ligne et tegn, en hjemsøkelse, en åpenbaring, men – som han skriver – «grunnen til at min egen Gud er så skremmende er at selv ikke jeg får si at han ‘er’». Bitterheten kulminerer da han begynner å skrive obsessivt om selvmord. Han minnes sine egne ord fra årevis tilbake: «Døden er i dere som nattergalen i et bur.»

Konklusjonen er at det som tærte på ham gjennom årene ikke var Polen, men han selv. Og nøyaktig i øyeblikket av den største selvplagingen skjer noe uforutsett. Hans kone Mara dør, en person han nærmest ikke har nevnt tidligere. Selv om det ikke var et slikt tegn han hadde ventet på, vender døden hennes opp-ned på verdenen hans. «Døden delte livet mitt i to. Ingenting mer kunne hende fra nå av.» Hendene til den dødende blir beskrevet som bildet på den høyeste skjønnhet, selv om de var syke og fulle av nålehull. Senere finner han massevis av gjenstander som bringer henne tilbake, slik at han nærmest kjenner tilstedeværelsen hennes. Spillene og grimasene han har vært på sporet av hos seg selv er borte. «Nå er jeg som en trestubbe, som røttene etter et felt tre,» noterer han i sorg og samvittighetsnag.

Allerede før dette hadde døden fått ham til å innse hva som var viktig i livet hans. Han hadde hørt Kommandantens skritt fra Mozarts opera Don Giovanni siden barndommen. Maras død blir en overraskende coda for dagboken. Vi får plutselig øye på en helt annen Mrożek.

Også tidligere kom det partier som ikke passet til Mrożeks positur som bitter ironiker. Øyeblikk av fullstendig lykke ble beskrevet, frigjøringer fra «selvets» ambivalenser, fra maskene, fra «polskheten» og kjedsomheten i fremmede byer, i ensomhet. I slike øyeblikk forsvant han, som han skriver, og i stedet kom en annen person til syne, en som var mer interessant og ubegrenset. Den samme følelsen kom også i omstendigheter da han var i selskap med en spesiell person. «Innrøm det: den sterkeste følelsen av mening med livet (…) fikk du alltid når du glemte deg selv, alltid takket være kjærligheten, alltid takket være kjærligheten til en kvinne.»

Beretningen om den indre kampen vi følger i dagboken fører oss uforventet forbi litteraturen, fordi disse øyeblikkene av lykke – dette er noe Mrożek vet – er noe som ikke lar seg beskrive. I slike øyeblikk trenger han ikke kikkert, bryr seg ikke om han blir sett, om hans stornesede persona gjør et komisk inntrykk på noen. Vi kan se at dagboken blir stedet han spiller om den høyeste gevinst, om å vinne livet tilbake: «Litteraturen er ikke kallet mitt eller en måte å leve på. Bare livet interesserer meg. Å, som det interesserer meg.»

© Polityka Sp. Pracy, 2010

Oversatt fra polsk av Joanna Rzadkowkska

Sławomir Mrożek:
Dagbok, bind 1 1962-1969
Wydawnictwo Literackie, 2010

 

Dramatikeren og humoristen Sławomir Mrożek (f. 1930) har gjestet Norge bare en gang, i forbindelse med premieren av Kjærleik på Krim på Det Norske Teateret i 1996. Dette til tross for at han er den mest spilte polske dramatikeren i Norge (i likhet med resten av Europa). Tango, hans mest omtalte stykke, ble satt opp på Den Nationale Scene i Bergen så tidlig som i 1966. Også Emigrantene, Kontrakten, Ambassadøren, Pukkelryggen og En lykkelig begivenhet har blitt spilt på norske teatre.

Mrożeks forhold til hjemlandet har vært mer ambivalent. Han markerte seg tidlig som kortprosaforfatter og dramatiker (blant annet med skuespilledebuten Politi, Politi!(1958)) og var en så subtil kritiker av regimet at sensuren ikke visste opp eller ned av de satiriske og absurde stykkene hans.

Senere emigrerte han, og skrev en god del i utlandet. Da han uttalte seg negativt om regimet i mai 1968 ble det forbudt å sette opp stykkene i Polen, og han flyttet tilbake til Kraków først i 1996. I mai 2008 ble han så grundig lei av Kaczyński-styret, at han med brask og bram dro til Nice. I 2002 ble han rammet av slag og har siden lidd av afasi. Å skrive selvbiografi er del av en terapeutisk plan anbefalt av logopeden hans.

I hjemlandet har han blitt sammenlignet med bautaene Stanisław Ignacy Witkiewicz og Witold Gombrowicz, i utlandet med Ionesco og Beckett. I Norge har Jonny Halberg satt kortprosaen hans i slektskap med Henri Michaux og Arne Østring (Dagbladet, 16.07.2007).

Alle polske barn har lest Tango, som i likhet med Ferdydurke av Gombrowicz er en av de mindre forhatte pensumbøkene. Alt han skriver vibrerer av en absurdistisk-naivistisk, om enn alvorlig tone. Mange har påpekt at det viktigste motivet i forfatterskapet er en dyp antiautoritær holdning og en vilje til å vekke folk opp fra den totalitære dvalen. Som han selv skriver i det eneste som har blitt utgitt av han på norsk – kortprosasamlingen Livet for nybegynnere (oversatt av Anne Walseng, Bazar Forlag, 2007): «Hvis jeg begynner å gå lei, husker jeg på den gangen da jeg var revolusjonær.» O.a.

Justyna Sobolewska