Mot hukommelsestapet

Ifølge Taylor Davis-Van Atta, redaktør i det nye Music & Literature Magazine, har nordamerikansk musikk- og litteraturkritikk de siste 40 årene blitt stadig mer konservativ.

Etter at Vagant i vinter intervjuet Stig Sæterbakken om hans serie med utvalgte oversettelser på Bokvennen forlag, sendte han 19. januar en e-post og tipset om et nytt, nordamerikansk tidsskrift som var på trappene, med fokus på oversatt litteratur og samtidige komponister. Han skulle selv ha et bidrag på trykk i den kommende første utgaven – en oversettelse av essayet «Hvorfor jeg alltid lytter til så trist musikk» (1998) – og anbefalte oss å ta kontakt, fordi «det kanskje kunne være møyen verdt å gjøre en liten sak på tidsskriftet i et vårlig Vagant», som han skrev.

I mars kontaktet vi derfor Taylor Davis-Van Atta, initiativtaker til og redaktør i Music & Literature Magazine. Sæterbakkens sikre sans for hvem som kunne ha utbytte av å snakke sammen, viste seg også denne gangen å ha rett, og vi avtalte raskt å gjøre et e-postintervju. Den engelskspråklige originalversjonen av intervjuet er tilgjengelig på Music & Literature Magazines hjemmesider. Det første nummeret av Music & Literature Magazine, som utkom i mai, kan bestilles her.

Music & Literature Magazines første utgave. Design: Jeremy Vaughn.

– Hittil på 2000-tallet har den anmeldelsesbaserte litterære journalistikken i nordamerika bygget opp flere nye fora å utfolde seg i, som Bookforum og Los Angeles Review of Books. Samtidig har mange av bokbilagene som tidligere fulgte med søndagsavisene sluttet å utkomme, og andre mediers satsning på kritikk er blitt svekket. I intensjonserklæringen til Music & Literature Magazine sier du at det nye magasinet vil plassere seg i «tradisjonen for ambisiøse satsninger på kritikk, som de siste årene er gått av moten». Hva skiller Music & Literature Magazine fra publikasjonene som først og fremst trykker anmeldelser, og hvordan ser du på situasjonen for kritikk i USA i dag?

– De siste 40 årene har en gjennomgående endring funnet sted i både musikk- og litteraturkritikken, i retning av konservatisme – en endring som også speiler de politiske tendensene i perioden. Grovt sagt er kunstartene i dag så marginaliserte i den nordamerikanske kulturen at de nesten må regnes som irrelevante for hvordan samfunnet ser på seg selv: Det er så å si umulig for et kunstverk, uavhengig av medium, å bli en del av den større, offentlige samtalen. Vi har forflyttet oss fra 1950- og 60-tallets strenge sensur av kunst og kulturuttrykk til en allmenhet som gjør kunstverk ugyldige på andre måter. I vår tid lages kunst og litteratur overalt – David Foster Wallace kalte tilstanden «total noise» – og samtidig finnes knapt et kritisk apparat som lesere og kunstinteresserte kan vende seg til for å diskutere verkene og skille klinten fra hveten. Dermed er den gjengse kjennskapen til «vanskelig» og «eksperimentell» musikk og litteratur enestående lav. Jeg tror at publikum for denne slags arbeider har krympet helt siden 1970-tallet, noe som delvis skyldes at mange kritiske arenaer er forsvunnet og at den kritikken som publiseres, stadig blir mer konservativ.

I tillegg later det til at amerikanerne har pådratt seg en form for kulturelt hukommelsestap. Bøker blir behandlet som vanlige salgsvarer, som gjenstander uten historie: Man regner med at de skal dukke opp og forsvinne som hvilke som helst andre bruk-og-kast-produkter. Det later til å være en tilbakelagt oppfatning at den store kunsten kan forbli hos oss, at den kan forbli like viktig for livene våre og samfunnet vårt som da den først ble skapt, noen ganger enda viktigere.

– Og Music & Literature Magazine ble til som en reaksjon på denne situasjonen?

– Ja, Music & Literature Magazine er et forsøk på motarbeide begge disse utviklingstrekkene: Å demonstrere levende kunstneres relevans for flere, og samtidig «gjenintrodusere» kunstnere hvis arbeider av ulike grunner har forsvunnet for oss, som romanene til Hubert Selby, Jr. Trykksakene du nevnte, og flere andre med dem, som The Quarterly Conversation og Review of Contemporary Fiction, gjør virkelig en god jobb: De står for kollektive forsøk på å finne nye måter å gjøre dette raset av ny litteratur og kunst tilgjengelig på, slik at de beste kunstneriske arbeidene kan injiseres tilbake i den offentlige debatten. Kanskje gjør dette at vi kan snakke om en kritikkens gjenkomst. I så fall håper jeg at Music & Literature Magazine vil bli å regne med i denne bevegelsen av trykksaker som gjør ærlige forsøk på å identifisere, fortolke og sette i sammenheng noe av det beste som skapes. Samtidig er magasinet et svært personlig prosjekt, og det faktum gjenstår at få trykkesteder vier grundig oppmerksomhet til de kunstnerne jeg selv får mest utbytte av: Micheline Aharonian Marcom, Stig Sæterbakken, Lászlo Krasznahorkai, Arvo Pärt, Vladimir Godár, Avet Terterian … og mange andre. Heller enn å omtale nye bøker og musikkutgivelser, vil M&L reflektere over en kanon vi selv er med på å definere. Bladet er et forsøk på å fremme visse forfattere og komponister, gjennom engasjement over tid. M&L er ikke viet til de nyeste bøkene eller den nyeste musikken, og vi trykker heller ingen artikler om samtidsfenomener eller politikk – faktisk vil mange av forfatterne vi skriver om ikke lenger ha bøker i trykken.

– I mine øyne følger amerikanske kritiske essays ofte en bestemt formel. Mye av essayistikken som blir publisert ligner de faktaorienterte, nokså nøytrale artikkeltypene man finner i The New York Review of Books – ofte veltalende og alltid godt informerte tekster, men sjelden litterært utprøvende eller essayistisk digressive. Selv om det selvsagt finnes unntak, som essayene til Charles Bernstein og Carla Harryman, og tradisjonen for personlige essays fremdeles står sterkt, med bestselgereksempler som Jonathan Franzen og Joan Didion. Er du enig i at det ikke finnes noen sterk eksperimentell åre i samtidig amerikansk litteraturkritisk essayistikk?

– Jeg tror du har nokså rett i dette; ofte mangler også kritikken ethvert kritisk innslag. Bokanmeldelser er gjerne nøytrale i skrivemåten, og dermed passive i parafraseringen og «oppsummeringen» av en bok, noe som gjør det vanskelig for leserne å skjønne hva som er verdt å lese. Mange anmeldere bøyer seg altfor langt bakover i forsøkene sine på å fremstå som objektive, og de glemmer kritikkens behov for lidenskap og entusiasme. Noen ganger er det umulig å avgjøre om anmelderen likte boka eller ikke, for ikke å snakke om hvorfor! Det finnes mange unntak, men redselen for å ta stilling eller å fremme en oppfatning er utvilsomt altfor utbredt. Da blir også språket engstelig, konservativt og sterilt, noe som saboterer for muligheten til å ta stilistiske sjanser.

– Horace Engdahl skapte bruduljer da han for noen år siden hevdet at amerikansk litteratur var isolert og manglet vilje til å gå i dialog med den store samtalen resten av den litterære verden er travelt opptatt med å føre. I kontrast til denne situasjonsbeskrivelsen har du gjort et høyst internasjonalt utvalg av forfattere til første utgave av M&L. Er dette en bevisst kosmopolitisk holdning, eller rett og slett et utslag av hvordan du mener at litterær innflytelse finner sted?

– Music & Literature Magazine er en naturlig forlengelse av mine egne oppfatninger om litteratur og musikk og mine egne vaner som kunstinteressert. Jeg bryr meg lite om hvor i verden en bok eller en opera eller en film kommer fra; jeg bryr meg om verkets utforming og den kunstneriske arverekken det er født ut av. Det stemmer at den amerikanske bokbransjen ofte snakker om «oversatt litteratur» som om det dreide seg om en helt egen kunstform, adskilt fra alle andre typer litteratur. Dette er selvsagt latterlig. Det er ingen tvil om at litteratur er en internasjonal kunstform og at diskusjonen om litteratur så vidt mulig burde foregå over landegrensene. Man trenger bare å lese et verk som Watt (1953) av Beckett og lure på hva i all verden forfatteren må ha lest mens han skrev denne romanen, for å bli introdusert for den komiske verdenslitteraturen som sådan. Å lese videre i denne litteraturen vil bare få en til å sette enda mer pris på Becketts roman.

Som grunnleggeren av Dalkey Archive Press, John O’Brien, en gang sa til meg: «Når man snakker om musikk eller maleri, sier man ikke ‘Å, Bach er tysk, hvordan skal jeg klare å lytte til ham når jeg selv er amerikansk?’» Og likevel finnes en seiglivet mistillit i USA til «fremmed» kunst, og særlig samtidig «fremmed» litteratur.

– Apropos John O’Brien: Før du startet Music & Literature Magazine, jobbet du for Dalkey Archive Press. Hva lærte du i løpet av tiden i forlaget?

– Alt jeg kan om forleggeri lærte jeg i løpet av årene i Dalkey, og aldri i verden om jeg hadde kunnet sette i gang noe som Music & Literature Magazine uten den erfaringen. Jeg er svært takknemlig for denne læretiden. Dalkey Archive er ett av en håndfull litterære småforlag i USA som satser alt de har til rådighet på å utgi mesterverkene i den samtidige verdenslitteraturen, og de har en upåklagelig smak.

– Når vi snakker om kolleger: Har du gjort deg noen tanker om hvordan det New York-baserte tidsskriftet N+1 kunne få en slik utbredelse på så kort tid? De lyktes jo virkelig med å sette en dagsorden og å bli diskutert i vidt forskjellige litterære miljøer, også i Europa. For et par år siden traff jeg en småforlegger som til tross for at han kjente flere av redaksjonsmedlemmene og introduserte dem for designeren de endte opp med å bruke, slett ikke var særlig fornøyd med arbeidet deres. Han mente at mediene hadde lagt feil premisser til grunn for omtalen av N+1 som «den alternative stemmen» i sin generasjon.

– Det stemmer nok at N+1 har klart å skape seg et publikum og å engasjere leserne med stor hurtighet og effektivitet. Selv må jeg innrømme at jeg ikke har lest annet enn de første utgavene; de fratok meg lysten til å lese mer. Redaksjonen fremmer sterke meninger på lederplass, noe jeg setter pris på, men tonen har vært konfliktskapende og selvhevdende heller enn inviterende. N+1 er et ganske bredt kulturmagasin, noe som øker bladets appell, og de ble positivt omtalt av flere mektige forfattere og debattanter. Uansett opplever jeg på ingen måte at N+1 uttaler seg på «vegne av» min generasjon. Den amerikanske kulturen er så stor og spredt at det vil være umulig for én publikasjon å bli et talerør selv for en liten del av den.

– Mange nordamerikanske forfattere og kritikere søker seg til universitetene for å få til salt til grøten. Music & Literatures valg om å fokusere på noen få og gjerne avdøde kunstnere i hvert enkelt nummer, kan minne litt om akademiske antologier. Hvordan forholder du deg til den akademisk-litterære offentligheten?

– Music & Literature er ingen akademisk publikasjon – bladet er først og fremst et forum for kunstnere og kritikere. Men det betyr ikke at likhetene er fraværende. Jeg er åpen for å trykke kritikk av alle slag, så lenge tekstene sier noe innsiktsfullt og nytt. I det første nummeret finnes for eksempel bidrag fra to Arvo Pärt-forskere, og essayene deres er klare, tilgjengelige og givende å lese; inngangen deres til Pärts musikk kunne ellers knapt ha vært mer ulik.

Når det er sagt: Akademiske tidsskrifter har en tendens til å publisere tekster der akademikere skriver for andre akademikere i deres eget kodifiserte språk. Mitt ønske for Music & Literature Magazine er at leseren ikke nødvendigvis trenger å ha lest eller en gang ha hørt om forfatterne vi tar for oss, for å kunne få utbytte av tekstene vi trykker, og at de legger fra seg bladet etter endt lesning med en ubendig trang til å gå ut og skaffe seg førstehåndserfaringer med arbeidene de akkurat har lest om.

– Du har annonsert fremtidige tekster om Henryk Gorécki, og valgte Arvo Pärt som temakomponist i første nummer: Har jeg rett hvis jeg mener å se en viss preferanse for de mer «humanistiske» eller følelsessterke europeiske modernistene i disse komponistvalgene?

– Den musikalske åren vi arbeider med, i utgavene som er planlagt så langt, er i alle fall europeisk modernisme. Jeg har lyttet til Pärts musikk i mange år. I tillegg bidro flere andre faktorer: For noen år siden skrev Pärt et bestillingsverk for Los Angeles-filharmonien, noe jeg var svært spent på. Jeg så for meg at dette ville føre til at Pärt endelig skulle få sitt amerikanske gjennombrudd. Verket, den fjerde symfonien hans, fikk tittelen Los Angeles og ble urfremført i januar 2009. Men symfonien ble møtt med en nedslående dekning, både hva gjaldt kvalitet og kvantitet, og Pärt forblir en verdenskjent komponist som knapt en amerikaner har hørt om. Arbeidene hans blir nesten aldri fremført; utenfor akademia er det blitt skrevet ytterst lite om ham. På et mer praktisk nivå fikk vi i stand et samarbeid med det internasjonale Arvo Pärt-senteret, som ga meg tilgang til Pärts personlige arkiver og satte meg i kontakt med en rekke europeiske musikkvitere og komponister; flere av dem endte opp med å bidra i nummeret. Også derfor falt valget på Pärt som en av nummerets komponister.

Det stemmer at vi vil publisere en avdeling om Gorecki på et senere tidspunkt, men først skal vi ta for oss Avet Terterian og Tigran Mansurian i utgave nummer to, og Vladimir Godar og Ivá Bittová i utgave nummer tre. Alle disse komponistene er fra Europa, og kan i en eller annen forstand kalles modernister. Samtidig er musikken deres intenst emosjonell. Som Pärt har de maktet å skape sine egne komposisjonsmetoder – ja, faktisk har teknikkene deres for å skape fascinert meg nesten like mye som selve verkene deres.

– Hvordan falt du ned på å ville oversette Stig Sæterbakkens essay om «hvorfor jeg alltid lytter til trist musikk» til debutnummeret?

– Merkelig nok kom jeg ikke i kontakt med Stig før etter at jeg hadde forlatt Dalkey Archive, som jo var hans amerikanske forlegger. Jeg beundrer Siamesisk, som forlaget oversatte og utga i 2010, og skrev til Stig forrige vår, etter at jeg hadde kommet over en artikkel han hadde skrevet lang tid tilbake, «Alt jeg behøver å vite: 4 notater under innflytelse av Arvo Pärts musikk». Jeg spurte ham om tillatelse til å oversette essayet til engelsk. Han skrev tilbake at han regnet teksten for å være en ungdomssynd – han ønsket ikke at den skulle oversettes. Til gjengjeld hadde han et annet essay, «Hvorfor jeg alltid lytter til så trist musikk», som han tenkte at kanskje ville passe, siden en av de musikalske referansene i teksten er Pärts De Profundis. Jeg antok teksten, og vi begynte å skrive til hverandre om alt mulig annet: den slovakiske komponisten Vladímír Godár, Susanna and the Magical Orchestra, Béla Tarr … Det lot til at vi hadde alle slags felles favoritter. Han støttet meg entusiastisk i arbeidet med M&L fra tidlig i prosessen med å realisere bladet av, og jeg vil alltid være takknemlig for vennligheten og generøsiteten hans. Det første nummeret er viet minnet om Stig.

– Lesningen din av den serbiske romanforfatteren Svetislav Basara i nettmagasinet Numéro Cinq tyder på at du, som kritiker og redaktør, har et intimt forhold til den eksistensialistiske tradisjonen – Ionesco, Beckett, Sartre, Camus, Bernhard, Krasznahorkai –, i den grad at du tillater deg å bruke vendinger som «de nå slitte tropene i den eksistensialistiske romanen». Du sier også at Basara med debutromanen sin, oversatt til engelsk som Chinese Letter, tok i bruk «den mest kraftfulle fiksjonsmaskinen: en observatør som observerer seg selv mens han martres av tvil». Det slo meg da jeg leste dette første gang at setningen like gjerne kunne ha vært formulert av Stig Sæterbakken …

– Jeg tror ikke at jeg og Stig noensinne snakket direkte om Basara eller eksistensialisme, men vi delte definitivt en affinitet for selvbevisst litteratur om mennesker i pressede situasjoner. Jeg leste nettopp Krasznahorkais Satantango, som endelig ble publisert på engelsk i år – etter min mening en av de viktigste hendelsene i den nordamerikanske forlagsverdenen de siste fem årene. På et vis minner Krasznahorkai meg om Stigs tekster, med deres mørke, deres intensitet og nesten uutholdelige virkelighetsnærhet. Krasznahorkai selv sa om sin ideallitteratur at den skulle være «virkeligheten undersøkt inntil galskap», og nettopp den formuleringen er talende også for Stigs forfatterholdning.

Til syvende og sist er det språket som må bære litteraturen. En av USAs fremste bokanmeldere, Steven Moore, skrev nylig at «litteratur er retorisk opptreden»; jeg merket en umiddelbar resonans da jeg leste dette. Kunstgrepene i fiksjonen, hvordan en historie er fortalt, interesserer meg mye mer enn historien selv, og mer enn noen bestemt tradisjon. Jeg må nok innrømme at jeg etter hvert er gått litt lei av den eksistensialistiske litteraturen, men da bare fordi den er blitt utført så godt av forgjengerne at nye forsøk lett vil bli bleke gjentagelser, med liten variasjons- og gjenoppfinningsglede. Jeg plasserer ikke Basara i denne gruppen, han er etter min mening en svært sterk forfatter.

– Hvordan forholder du deg til kombinasjonen av musikk og litteratur? Noen former for europeisk modernisme, særlig tolvtonemusikken til Arnold Schönberg og serialismen til Anton Webern og Pierre Boulez, forsøker å flytte musikken vekk fra det fortellende, og dermed i en viss forstand vekk fra litteraturen. Men samtidig åpner det seg da en annen tilnærmingsmulighet, som kanskje kan være i slekt med det Stéphane Mallarmé omtalte i et foredrag holdt i 1894, «Musikk og litteratur». Her tok han til orde for at litteraturen burde bryte med den mimetiske tradisjonen, og heller nærme seg «ren musikk». Nå er nok dette en altfor platonsk – eller greenbergsk – tanke for vår tid, men like fullt: Er det noe du kan kjenne deg igjen i her?

– For å si det enkelt: Jeg tror ikke at musikk kan plasseres ett sted i verden og litteratur et annet. Film er heller ikke grunnleggende adskilt fra maleri eller skulptur eller poesi. Ingen ville hevde at fordi vi ser et lyn og først deretter hører tordenbraket, så har de ingenting med hverandre å gjøre. Og likevel later tenkningen vår om disse spørsmålene til å være temmelig rigid: Vi snakker ofte som om de ulike kunstartene ikke er forbundet, som om ulike slags verk ikke springer ut av hverandre eller snakker sammen. Ikke minst gjelder dette for tidsskrifter, som gjerne, i alle fall i USA, konsentrerer seg strengt om én kunstart. Snakker man med en kunstner, komponist eller forfatter, derimot, og hører hva hun leser, ser og erfarer, blir man tvunget til å innse at kunstverkene inngår i samme omfattende system. Og at de nærer de samme sidene av oss.

I et intervju med Hubert Selby jr. som står på trykk i første utgave, trekker han frem Beethoven som sin eneste bevisste kunstneriske innflytelse. Den særegne rytmen i Selbys syntaks er nøye orkestrert, stavelse for stavelse, tone for tone, i stadig mer sammensatte variasjoner over svært enkle talemåter. Dette ligner en hel del på hvordan Beethoven komponerte sin femte symfoni ut fra et enkelt rytmisk mønster, som han så varierte på et utall måter. Mens jeg satte sammen nummeret, frydet jeg meg over stadig å komme over slike likheter mellom metodene og teknikkene til de tre utvalgte kunstnerne, Selby, Micheline Aharonian Marcom og Arvo Pärt. Da nummeret ble planlagt, hadde jeg ingen bevisst idé om at det var noen åpenbar sammenheng mellom dem – men straks jeg gikk ordentlig i gang med arbeidet, ble fellestrekk etter fellestrekk synlig.

I utgave nummer to fokuserer vi først og fremst på forfatteren László Krasznahorkai, og derfor inkluderer vi også stoff om filmskaperen Béla Tarr og maleren Max Neumann, som Krasznahorkai har samarbeidet med. Å skulle insistere på skiller her, blir kunstig – noe man gjør enten av profesjonell bekvemmelighet eller ren og skjær latskap. Det eneste ærlige vil være å innrømme at de er en del av det samme universet, og forsøke, som kritikere og redaktører, å ta konsekvensen av det.

 

 

 

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.