LEDER. Offentligheten er ikke en del av naturens orden. Den litterære kulturen er en sosial praksis, som særlig forfattere må ta ansvar for.

Tidligere publisert i Vagant 1/2011.

«Jeg føler meg død som forfatter, avskiltet og klar for å søke vernepleierskolen.»

Henning H. Bergsvåg lot dette hjertesukket falle på sin Facebook-side i slutten av november 2010, foranlediget av at hans fjerde diktsamling, utgitt seks uker tidligere, på dette tidspunktet hadde fått kun én anmeldelse, i Bergens Tidende. Bemerkningen avfødte en debatt der flere poeter og kritikere deltok. Midtveis i en diskusjon som til slutt telte 80 kommentarer, erkjente Bergsvåg:

Hva er det så man lengter sånn etter, er det formidling eller fortolkning? Er det bare et ønske om å bli sett, anerkjent, og henvist til, eller er det et ønske om å få prosjektet sitt åpnet opp av en lesning på en slik måte at det får utslag i hvordan man forstår sin egen skriving og hvordan man tenker seg nye prosjekter? Jeg må innrømme at dagsavisanmelderi for min del i urovekkende stor grad kun tilfredstiller det førstnevnte behovet. Det er kanskje småfrekt å si det, men jeg har ennå til gode å oppleve en eneste lesning av bøkene mine i offentligheten som har sagt meg noe som helst jeg ikke visste fra før. Likevel går jeg og venter på og lengter etter en «positiv anmeldelse». Det er skammelig banalt.

Hva er det forfatteren viser her? Vårt bud: At anmeldelser ikke først og fremst dreier seg om anerkjennelse og salgstall, men vel så mye om å være en del av et forståelsesfellesskap som er avhengig av den typen åpnende praksis bare den kvalifiserte kritikken står for – en praksis vi altså ser mindre og mindre av.

I en pamflett som utkommer i disse dager, Over for en ny virkelighed (Edition After Hand #33, 2011), beskriver den danske forfatteren Mikkel Thykier en situasjonsendring som er enda mer drastisk enn den Bergsvåg reagerer på: De danske forlagene har ikke lenger ressurser til å holde andre enn sine bestselgende titler i distribusjon, forfatterne blir knapt markedsført eller honorert, ambisiøse utgivelser henvises til idealistiske småforlag, og store deler av kritikken har spilt fallitt – dikt blir knapt anmeldt i det hele tatt. I en av flere presise formuleringer av at brenner i det litterære kretsløpet, skriver han: «Her er der ingen forskel mellem en avis som Politiken eller et tidsskrift som Standart: Der er ingen af de nuværende dagblade og litterære tidsskrifter, der tilfredsstiller et behov eller sætter en standard, som forfatterne kan ønske at reagere på.»

Thykiers analyse danner grunnlag for en påstand om at det litterære verket, slik det har stabilisert seg i vareform mellom bokas permer de siste par hundre årene, er i oppløsning, eller at det bør oppløses. Verket er nå, på grunn av en kort eller ikke-eksisterende levetid i offentligheten, mer å regne som en begivenhet, og må altså behandles – og skapes – deretter: Vi kan ikke lenger stole på kulturens evne til å gjenkjenne og omsette kvalitet.

Thykier stiller følgende spørsmål:

Hvis litteratur tilbyder fordybelse, hvorfor er der så ingen fordybelse i anmeldelserne? Hvis litteraturen forfiner sproget og bevarer det levende, hvorfor bliver vi så generelt spist af med floskler og retoriske klicheer i anmeldelserne? Hvis litteraturen uddyber menneskelig indsigt, hvis den viser os, at der er uendeligt mange måder at leve som menneske på, hvorfor er der så så få måder at skrive anmeldelser på?

Innvendingene er kjente, og deres relevans er ikke blitt mindre etter de store norske avisenes «nye satsing på kritikk» – som mest av alt er ny satsing på superlative formuleringer. «En keiser uten klær» eller «Den største fortellingen som er skrevet i min levetid»: Stilt overfor disse alternativene vender man seg et annet sted for å lære noe om litteratur.

Ser vi nærmere på utviklingstrekkene i dagens nasjonale offentligheter, og projiserer dem noen få år fremover, går gamle bautaer i oppløsning foran øynene våre, mens andre befester sin stilling. I en slik kritisk fase gjelder det å ikke være defensiv. Det innebærer en stor risiko for litteraturen om den opphører å bli diskutert side om side med politikk, energispørsmål, vitenskap, teknologi, populærkultur og så videre, og i stedet blir henvist til gettoer av spesielt interesserte.

I heldige tilfeller vil en slik enklavedannelse etter en stund føre til kraftfulle uttrykk og nyskapende tanker som vil tiltvinge seg også andres interesse. Men generelt sett er muligheten større for et sivilisasjonsfall – en befolkning som blir vant til ikke å høre kunst diskutert offentlig av kyndige mennesker, er det grunn til å frykte. I denne situasjonen har det selvsagt liten hensikt kun å reprodusere indignasjon. I stedet vil Thykier – og her er det lett å være enig med ham – finne nye, offensive posisjoner: «En kritik, der er lige så desillusioneret, intelligent og kreativ, som litteraturen har været, når den har været allermest spændende. I dag.»

Den norske kulturelle infrastrukturen er ikke fattig på utsikter, men gir tvert imot uovertrufne muligheter for nye skapende og kritiske plattformer, slik Bergsvåg og mange med ham etterlyser. Kulturrådet støtter rundhåndet formidlingstiltak, nettmagasiner er i ferd med å bli innarbeidet i Tidsskriftsforeningens kulturpolitiske fremstøt, Fritt Ord deler ut millioner til bloggere og flere har kommet med fremsynte forslag til omfordeling av deler av pressestøtten til mer spesialiserte, uavhengige journalistiske arbeidslag – der kritikere og produsenter av nye, hybride litterære uttrykk absolutt burde passe inn. Hva som mangler er ikke muligheter, men initiativer.

Var virkelig litteraturbloggen.com den eneste søkeren med en litterær idé i søknadsbunken da Fritt Ord delte ut sin første pott bloggstøtte i oktober? I så fall burde kanskje poetlauget på Facebook gå i seg selv, før de klager over at medier og forlagshus ikke er nysgjerrige og offensive nok på poesiens vegne. Hvorfor denne troen på at andre skal løse problemene man selv føler sterkest på kroppen? Offentligheten er ikke en del av naturens orden, men et sivilisatorisk fenomen det blir vanskeligere og vanskeligere å forvente at kommersielt pressede bedrifter som Dagbladet skal aksle.

Vender vi blikket mot Sverige, publiserer en rekke av de yngre poetene sterke anmeldelser i avisene, noe som også bidrar til at poesien er mer bevisst sine institusjonelle rammer og har en fremtredende posisjon i offentligheten. Aftonbladet trykket 1. januar et politisk langdikt på flere sider av Mara Lee; hvilken norsk avis ville ha gjort noe tilsvarende, om ikke publiseringen var knyttet til et dikterjubileum?

At Paal Bjelke Andersens «Navnet» fra i fjor vår er et av de få unntakene, da det ble publisert parallellt som chap book på Edition After Hand og i Klassekampen (27.03.2010), peker mot at han nettopp har bidratt aktivt til å skape offentlighet rundt poesien, og i å skape litteratur som har et bevisst og kritisk forhold til det litterære kretsløpet.

Hvilke forfatterkritikere har i Norge tatt steget frem fra poetenes rekker de siste ti årene? Snakker man faktisk med kulturredaktørene, oppdager man raskt at de hungrer etter skribenter med oversikt over feltet. Espen Stueland har levert mangt et årsverk i forsøk på å sette i gang samtaler med poesi som startpunkt, Cornelius Jakhelln er stadig mer aktiv i flere sammenhenger enn metallalbumets og diktkvadralogiens format, mens Pedro Carmona-Alvarez og Gunnar Wærness trolig vekket flere samtidspoeters slumrende mulighetssans med antologien Verden finnes ikke på kartet (Oktober, 2010). Ellers later mange poeter til å holde fast på en forestilling om at ingen kan forvente at de skal ytre seg annet enn gjennom de innkjøpsordningstilpassede verkene sine.

Men hva med ønsket om at tekstene skal bli virksomme i et sansende og tenkende kollektiv? Og hva gjør man om noen år, når bokformen ikke lenger er den primære utgivelseskanalen for poesi, dersom man ikke kontinuerlig har arbeidet for å beherske nye verktøy? En kriseforståelse av dagens situasjon går dårlig ihop med en forventning om at de påkrevde radikale meningsutvekslingene skal finne sted – og de nyskapende uttrykkene få sine beste fortolkere – i kommersielle medier. Man må med andre ord skape og opprettholde alternative fora. Veien til fremtiden er brolagt med initiativer som nypoesi.net, Luj, H Press og Bergen Poesifest (samtlige nå nedlagte aktivistiske sentra fra begynnelsen av 00-tallet): Poet, ikke klag, men lag.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.