ANMELDELSE. Kyrre Andreassen demonstrerer rikdommen i muntligheten, skriver Espen Grønlie.

Vi kunne kalle det romanmonologens problem: Hvem snakker jeg til? I Stig Sæterbakkens Kapital (2003) gis det et klart svar på spørsmålet: Konrad Ofting taler til retten, der han står tiltalt for bedrageri. I Philip Roths Portnoys besværlige liv (1969) er monologen Alexander Portnoys beretning til sin psykoanalytiker doktor Spielvogel. Knut Hamsun løste det annerledes i Pan (1894), ved å la tittelen på romanens hoveddel angi at den er skrevet av jegpersonen: Af løitnant Thomas Glahns papirer. Tilsvarende i Fjodor Dostojevskijs Opptegnelser fra et kjellerdyp (1864), på mange måter urmonologen i den moderne litterære tradisjonen: Romanen gir seg ut for å være utsnitt av den navnløse hovedpersonens dagbok eller memoarer.

Kyrre Andreassen, For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges (Gyldendal Norsk Forlag 2016).

Kyrre Andreassen, For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges (Gyldendal Norsk Forlag 2016).

Ingen slik nøkkel gis i Kyrre Andreassens roman For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges. Samtidig er det vanskelig ikke å spekulere i hvem som liksom er adressat for de kaskadene av ord fortelleren Krister Larsen lirer av seg, for det er som om han henvender seg til noen: «tør jeg minne om», heter det for eksempel; eller «jeg nevnte vel ikke tilfeldigvis». Mot slutten av romanen står det: «For å si det sånn: Jeg har prosessert det som trengs å prosesseres. Og visse ting, visse ting får være forbeholdt memoarene.» Hvis «visse ting får være forbeholdt memoarene», som jegpersonen – formodentlig på fleip, men likevel – leker med tanken på å skrive, hva er da det vi leser? Det er altså ikke «memoarene». Men hvorfor ikke? Det likner da unektelig en smule på memoarer? Teksten i boka er en monolog, utvilsomt. Men henvendt til hvem?

Krister Larsen har jobbet som elektriker, men ryggprolapser tvinger ham til å slutte. Han omskoleres til lærer med ansvar for å gi voksne utlendinger introduksjonskurs i arbeidsnorsk. En del oppmerksomhet vies samboeren Mariannes ønske om å få bygget en såkalt pergola, en paviljong, i hagen, inspirert av restauranten La Pergola som de har besøkt i Roma. Problemene Larsen har på den nye jobben topper seg når han får en av elevene sine, tsjetsjeneren Magomed, til å være med og bygge pergolaen. Her ser vi for øvrig hvordan hele monologen framstår som uttalt i en slags etterpåklokskapens lys: «Og la meg bare få sagt: Det var ikke snakk om rå utnytting eller sosial dumping eller noe av det andre de såkalte kollegaene seinere beskyldte meg for.»

Med Marianne har Larsen sønnen Andreas. Tidlig i romanen blir foreldrene innkalt til møte på skolen om sønnen. Det er åpenbart at verken far eller sønn er særlig velfungerende, selv om hovedpersonen neppe fullt ut innser det selv: Han forteller bare at han slumper til å høre de ansatte på skolen omtale ham selv og sønnen nedsettende når de ikke er klar over at han kan høre dem.

Beretningen hopper hit og dit i kronologien. På et tidspunkt presenteres historien om hvordan Larsen møtte Marianne, som han frekventerte på si da han var sammen med en annen dame, uten å fortelle noen av dem om hverandre: «Jeg jugde i alle retninger.» Senere er han også utro uten å fortelle samboeren om det, og han slår i stykker vinduet på en bil da noen provoserer ham, uten å innrømme at det er derfor han har skadet hånda. Vi har med andre ord å gjøre med en upålitelig mann, som selvfølgelig da også kan mistenkes for å være en såkalt upålitelig forteller.

Forestillingen om en upålitelig forteller forsterkes da Larsen i en besynderlig passasje rapporterer om da han en gang fikk «et helvetes déjà vu», eller «[i] hvert fall noe à la déjà vu», nemlig en klar forestilling om at han en gang hadde sittet i Bergen, på en uteservering med utsikt til Bryggen, sammen med navngitte personer, før han kunngjør at «ingenting av dette har noen gang hendt annet enn i huet mitt, men ved nabobordet satt det ei dame og spiste rekesmørbrød og en mann som røykte sigarillo, de drakk øl av hvert sitt stettglass» – ja, det imaginære minnet vider seg ut i sine spesifikke bestanddeler, mannen har smørgult hår og bart, han er «rynkete som et furutre i fjeset», dama er tjukk og har en hvit kjole, og så videre: «Men faktum har jeg aldri vært i Bergen.» Hva skal vi si om det der? Det slående er kombinasjonen av upålitelighet og åpenhjertighet, og nettopp denne kombinasjonen gjør at spørsmålet om hvem hovedpersonen egentlig henvender seg til, virker vesentlig. Det er nesten så jeg føler meg snytt for en forklaring. Men grunnen er at jeg i løpet av boka virkelig begynner å interessere meg for hovedpersonen.

Krister Larsen er kort og godt en interessant person. Ikke bare et «interessant kasus». Han har flere sider. Eksempelvis er han etter alt å dømme en dyktig selskapsdanser. Han virker på mange måter intelligent, om enn ikke dyp. Han er påfallende kunnskapsrik, kan en betydelig mengde fagsjargong fra ulike fagområder, og er skeptisk til de ansatte på NAV som slett ikke har «bagasjen full av utdanning»:

Men etter det jeg har hørt kreves det ikke stort for å bli saksbehandler. De som sitter der nede har ikke bagasjen full av utdanning, og respekten for vedkommende blir ikke overstrømmende når man merker at kompetansen ikke akkurat sitter i fingertuppene. Det har tatt noen kurs, og det er det. Moduler!

Det avsluttende enkeltordet etterfulgt av utropstegn er karakteristisk for Larsens ofte utbruddspregede uttrykksmåte. Jeg har ellers stor sans for utsagnet: «Apropos ekspert, apropos mangel på ekspertise.» Det er jo slik man snakker. Samtidig er det som om det har sneket seg inn en snedig perfiditet her: Er det nå så sikkert at forskjellen på en ekspert og en som mangler ekspertise er så stor? En romersk retoriker kunne ikke gjort det bedre enn tilsynelatende lett henslengt å assosiere slik, i antitetiske kola: «Apropos ekspert, apropos mangel på ekspertise». Strålende. Også her er ordet «apropos» brukt med bravur:

Hva er det man sier? Se romantikken blomstre i den evige stad. Apropos naiv. Sånn som vi vandra rundt i brosteinsgatene og snakka om den herlige atmosfæren, for det var Colosseum og det var Pantheon, marmorskulpturer overalt.

Etter eget sigende har Larsen lest en god del historie, noe allerede romanens tittel varsler om, da den gjengir et utsagn av den antikke romerske senator Cato den eldre, som var kjent for å avslutte samtlige av sine taler i senatet med replikken «For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges». Et sted i verket blir også Cato den eldre nevnt av Krister Larsen, da han besøker naboparet med sin samboer. Men ingen vil høre på det han har å si:

Og da satt jeg der da, satt og snakka om Cato den eldre, helt ut i løse lufta, det var ingen som brøy seg. I de blindes rike er den enøyde konge, men det hjelper ikke en dritt når de blinde nekter å innse at kongen har ett øye.

I den grad denne korte passasjen skal kunne forstås som en nøkkelpassasje, må det være nettopp fordi den er et tegn på at hovedpersonen ikke blir hørt, eller i det minste føler at han ikke blir det. Han snakker «ut i løse lufta» om Cato den eldre, og kanskje snakker han ut i løse lufta hele boka gjennom. Det er den beste forklaringen jeg kan finne på at forfatteren har valgt denne ukringe tittelen.

På et tidspunkt framgår det at Krister Larsen har sittet inne i flere måneder for å ha slått ned en mann utenfor utestedet Park. Her heter det at «forholdet mellom det som rettsmedisineren skreiv og min oppfattelse av hendelsesforløpet, det var mye som ikke var riktig i den rapporten». Som fengslet gikk Larsen på aggresjonsmestringskurs:

Jeg likte kurset, fordi det var en adspredelse, og jeg likte å lese boka om hjernen som hun kursholderen ga meg, den var interessant, men jeg har aldri hatt problemer med å kontrollere aggresjonen, faktum har jeg ikke det. Jeg har aldri slått noen uten å ha blitt provosert først, men så kan det antakeligvis diskuteres dette med proporsjonalitetsprinsippet, som det heter, om reaksjonen står i proporsjon til det forutgående. Der har det vel vært noe uenighet, litt dissens i episoder hvor jeg har vært involvert, men i saken min, da jeg måtte i retten etter å ha slått ned han desperadoen utafor Park, da ville den ene lekdommeren frikjenne meg.

Man kan kanskje hevde at alle monologer rommer et psykologisk portrett, så hva slags profil avtegner seg i denne talestrømmen? Alt er neppe som det skal med Krister Larsen. Derfor kan det være er fristende å tenke at jegpersonen har «dårlig selvinnsikt», og at romanens anliggende er å avsløre sin egen forteller ved gradvis å la hans verdensanskuelse brytes mot andres. Et sted sier han plutselig: «Jeg sier bare sannheten. Og jeg er vel bevandra i egen psyke. Jeg har god sjølinnsikt.» Hvem med god selvinnsikt uttrykker seg slik?

Men samtidig ser det ikke ut til at det er hit romanen vil. Krister Larsen foretar plausible refleksjoner over mangt og mye, og vi har ingen grunn til å tro at menneskene i hans omgivelser har så mye større selvinnsikt enn ham. Han er rett og slett ikke så lett å bli klok på. Den intrikate utfordringen forbundet med å tolke ham løfter romanen over det jevne. Og for romanens del er det enda godt at fortelleren er en interessant skikkelse, siden den hverdagen som beskrives i Drammen-området ikke virker særlig oppsiktsvekkende.

Noen gode utfall mot norsk byråkrati unntatt, det blir mye av det samme, og en god del av det har vi hørt før. Men stemmen til hovedpersonen er fascinerende. Tonen er gjennomgående muntlig, med korte innskudd og plutselige avbrudd. Dertil er muntlige uttrykk som «nemligen» og «faktum» mye brukt (som i «faktum har jeg aldri vært i Bergen»). Også en del faste vendinger dukker opp, gjerne i lett amputert form: «Jeg fikk virkelig passet mitt.» Eller: «Vi hadde det som plommen». Eller: «Hagen deres var et kapittel».

En svært frekvent bruk av uttrykket «som det heter» er karakteristisk, også når det ikke er åpenbart at det heter akkurat det:

Sitte rundt et bord med alle pedagogene. Gnukking og gnuring med masse velmenende mennesker som har behov for å bli sett og hørt. Velendende mennesker med en hang til problematisering. Ørkesløst, som det heter.

I en litterær monolog er det mye som står og faller på om man setter pris på selve uttrykksmåten. Selv lar jeg meg begeistre av For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges. Men Kyrre Andreassen gir altså ikke noe svar på romanmonologens problem, altså hvem fortelleren henvender seg til. Monologen er vel mest sannsynlig til oss lesere, hvem ellers? Og hva er problemet med det? Kanskje er det ikke noe problem. Antakelig er det et riktig valg å ikke gjøre det eksplisitt hvem beretningen henvender seg til (om noen). Det ville muligens bare banalisert et verk som i all sin monologiske monotoni framstår forbausende rikt.

For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges er på mange måter eksemplarisk for sjangeren monolog, ikke minst fordi språket er så hektende: Det er som skriftliggjører av muntlig språkbruk Andreassen utmerker seg, når han gir stemme til en av de skakkjørte blant oss. Fortellerstemmen oppviser muntlighetens alle regnbuefarger. En periode lyder slik, in extenso: «Fader meg smilehull rundt knærne på jenta.» Det er noe abrupt ved dette, som går igjen flere steder, men som brått avløses av lange utlegninger. Jeg blir imponert av hvordan forfatteren har maktet å bevare stemmens særegenheter hele romanen igjennom. Til tross for den stilistiske variasjonen framstår selve stemmen koherent, og muntligheten plausibel. Man hører taleflommen, og glemmer ikke Krister Larsen så lett, selv om han utbasunerer sin monolog i det tomme intet.

Espen Grønlie