Reinhard Jirgl skuer inn i fremtiden og oppdager underjordiske byer på fremmede planeter.
Der Tagesspiegel, 15. juni 2013
Når det ikke lenger er nok å se til samtiden, forestiller man seg et annet sted hvor livet kunne tilbringes. Eller i hvert fall et sted «hvor det er stil over tilværelsen». Robert Musil brukte en gang disse ordene og eksemplifiserte samtidig ideen slik: En «super-amerikansk» by hvor alt haster avsted etter stoppeklokken eller står stille. «Luft og bakke danner en maurtue som gjennomskjæres av trafikkårenes etasjer. Høybanetog, overflatetog, undergrunnstog, menneskeforsendelser med rørpost og rekker av biler raser horisontalt, ekspressheiser pumper menneskemasser vertikalt fra ett trafikknivå til et annet.»
Ut ifra dette utopiske stoffet har Büchnerprisvinneren Reinhard Jirgl skapt sin nye roman. Som alltid er Jirgl interessert i det menneskelige bunnfallet, samfunnsfantasiene og maktens hybris, som han lar utfolde seg i et helt eget språk gjennomsyret av ordeksperimenter og grammatiske krumspring. Og enhver analyse av en fortelling er for ham samtidig en vei til erkjennelse. Det er ikke tilfeldig at mottoet i hans forrige roman, Die Stille [Stillheten] (2009), lød: «Denne boken er dedisert til fremtiden.» Der handlet det om den glohete sommeratmosfæren i Berlin i 2003, nå handler det om den virkelige fremtiden. Det 25. århundre på jorden, månen og Mars, som etter omstillingen til den rådende marstiden utgjør ca. år 2550 etter vår tidsregning.
Allerede Musil satte en negativ kulør på samfunnsideen sin. Men han hadde vel aldri utpenslet en så dunkel utopi som den Jirgl skisserer opp i sin roman. Etter århundrer fulle av grusomhet og krig om de beste energimulighetene hersker det fred på jorden. Menneskene i Sentral-Europa lever adskilt på sitt eget kontinent under en kunstig himmel som kalles imagosfæren, og det i en tilstand som minner mer om søvn enn om liv. Men det fredelige skinnet bedrar.
For jordboerne er «den beste av alle tenkelige verdener» absolutt ikke noe resultat av politiske bestrebelser eller til og med menneskelig innsikt. Den skyldes derimot at det skjedde et uhell under brutale eksperimenter med menneskelig arvemateriale. Det såkalte detumesens-genet, som forvandler aggresjonsdriften til dens motsetning, klarte ved en tilfeldighet å komme seg fra månen til jorden, hvor det spredte seg raskt.
I likhet med enhver god fremtidsroman forlenger Jirgls bok samtidens strukturer og muligheter inn i en kommende tid. Her kreves det fremfor alt at man tenker i motsetninger. Altså ser situasjonen på Mars helt annerledes ut enn i Sentral-Europa. Allerede for flere hundre år siden forlot alle selvoppnevnte «maktmennesker» jorden for å kolonisere den røde planeten. De har ikke dermed overvunnet sin hang til empatiløs byråkratisering og forskning, sin kraft og sin higen, men grenseløst forsterket den. Marsboerne holder til i gigantiske byer under overflaten. I vulkanske huler er det blitt nedfelt fleretasjes bygninger, forbundet med tunneler som trafikkeres av fjerntog og «skyssgondoler». Jobb, bolighus og fornøyelser holdes, for å si det med Musil, «strengt adskilt med hensyn til tid, og avveies på grunnlag av omhyggelige laboratorieundersøkelser».1
Den egentlige laben befinner seg i undergrunnen – eller mer presist: i lagene i marsskorpen. Der har man stuet sammen tusenvis av mennesker i nisjer, «små som maur sett på avstand», og deres eneste funksjon er å arbeide. Der man ikke lenger kan snakke om livsbetingelser, går alt til profittmaksimering. Degradert til materiale skal disse skitne og oljetilsølte vesenene i bergverkene sørge for luft man kan puste i. Men ingen av planene for å generere en jordlignende atmosfære lykkes. Maktmenneskene vender derfor tilbake til jorden for å underlegge seg den og starte et siste, stort Mars-prosjekt.
Jirgl har på ingen måte konstruert en lineær bok. Isteden flettes helt ulike perspektiver og historietråder, tids- og språksjikt inn i hverandre. Nichts von euch auf Erden [Intet fra dere på jorden] kobler an til samtidens ideer om miljøødeleggelse, digitalisering og genteknikk, og spinner videre på dette med et skarpt øye for detaljene, slik at man som leser iblant tror man faktisk vandrer under imagosfærens digitalskjerm eller i Mars’ høyteknologiske fornøyelseskvarter.
Dypest sett er denne romanen selv et slags forskningssenter: nemlig for fortellingen. Med kyndig hånd forbinder Jirgl kapitler fortalt fra marsboernes synspunkt med kapitler fra den unge fortellerens og de pasifiserte jordboernes perspektiv. Og slik imagosfæren er linket til jordboernes følelser, mottar også romanen talløse impulser fra så vidt ulike fremtidsskisser som Stanislaw Lems og Douglas Adams’. Likevel forsyner den seg enda kraftigere av filmens kulturreservoar. Enten det dreier seg om science fiction-filmer fra 1970-årene eller hollywoodklassikere fra Total Recall til Avatar – Jirgl har smeltet dem alle inn i sin fremtidsverden. Ikke bare siterer han dem, han bruker av deres virkemidler, arbeider med harde klipp, kryssfading og tilbakeblikk. Slik konkurrerer romanen med filmmediet. Og den konkurrerer med alle de digitale mulighetene som filmen dyrker med slik pinlig nøyaktighet. Selvforsakelse, noe de pasifiserte jordboerne praktiserer, ligger ikke for Jirgl. Hans klare ambisjon er å håndheve litteraturen. Og dermed hopper han frem og tilbake mellom konkrete og abstrakte setninger, mellom anskuelse og begrep, bokstavelig og billedlig forståelse. Attpåtil lager han egne talemåter for sine jord- og marsboere, som skal illustrere hvordan de tenker og føler på ulike vis.
Men fremfor alt forsyner han sitt narrative kosmos med vidd og selvrefleksjon. Endelig spiller ideen om såkalte biomorfologiske bøker en ikke ubetydelig rolle. Dette er bøker som ved hjelp av en elektrisk bryterkrets utvikler et «på=!direkte=vis virksomt språk». Opprinnelig var de tiltenkt å omskrive Mars’ biosfære, men ble selvstendige og skriver nå seg selv videre. Disse bøkene virker som et våpen og lager rifter i systemet. Og teksten antyder at de naturligvis også kunne ha skrevet denne romanen. Men inntrykket bedrar, Nichts von euch auf Erden er langt sterkere enn enhver morfologisk bok. For Jirgls roman utfolder sin omveltende makt helt uten elektriske koblingsskjemaer. Kun gjennom språkets og fantasiens kraft.
Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard
- Alle Musil-sitatene er hentet fra Mannen uten egenskaper, Solum, Oslo 1990–1993. Overs. av Ole Michael Selberg. O.a. ↩
