Mitt rike komme

Krig, terror, mennesker på flukt: Den gamle verdensordenen kollapser.

Die Zeit nr. 37/2014

Les også Thomas Assheuers «Autoritarianismens nye akse»

IMG_7736
Foto: Andreas Töpfer

Dypt i menneskehetens hukommelse har ørkenen en urokkelig plass. Den representerer den arkaiske nøden, det nakne, forsvarsløse livet, naturtilstanden. Ørkenen er ikke interessert i mennesket, den har ikke bruk for det, og derfor måtte mennesket flykte fra den. I ørkenen begynner bevegelsen inn i sivilisasjon. Midtøsten, landet mellom Eufrat og Tigris, kalles «kulturens vugge».

Titusener av kvinner, menn og barn i Nord-Irak flykter fra sine mordere og inn i ørkenen. De som ikke klarer det, blir skutt eller gjort til slaver. På bildene ser man skyggeaktige skikkelser, kropper i panikk, på en t-skjorte står det «Fabregas», navnet til en fotballstjerne. De jages av dødsskvadroner som via smarttelefoner er på nett med hele verden. Drap som arkaisk real-life action i ørkensanden: Dette er høykulturen i året 2014 – det opplyste verdenssamfunnet, den berømmelige moderniteten.

Hva innebærer det at sunnimuslimske drapsbrigader myrder vilkårlig og hugger hodet av folk? Er det det ondes tilbakekomst? Eller den djevelske menneskenaturen? Er det en invasjon av barbarer?

Slike forklaringer er ikke uriktige, for beretningene om menneskenaturens grusomhet er like gamle som mennesket selv. «Den islamske statens» leiesoldater kommer fra hele verden, fremfor alt fra de arabiske statene. De er gamle strengt troende, nye fanatikere og konvertitter, deriblant mange som først ble radikalisert på grunn av War on Terror. En liten gruppe stammer fra de europeiske kjerneområdene, fra England, Belgia, Frankrike og Tyskland. Disse jihadistene er barn av det moderne samfunnet, av yrke kanskje pizzabakere, grønnsakshandlere eller transportarbeidere. Blant dem er det også 20 tidligere Bundeswehr-soldater. Til sammen utgjør de verdens største hær av frivillige, den farligste motkulturen til den globaliserte moderniteten. President Bush ville sikre amerikansk hegemoni i Midtøsten ved hjelp av shock and awe. Nå er Irak bare en kartografisk fiksjon, og den hellige krigen sprer frykt og skrekk. Den vil etablere herredømme over regionen – et islamsk rike, et kalifat.

Andre bilder trenger seg på, også de ørkenallegorier. Boko Haram, terrormilitsen fra Nigeria, sprer likedan en skrekkens islamisme og myrder for et kalifat, et rike uten lese- og skriveferdigheter, uten bøker, uten «giften» fra en gudløs vestlig kultur som har styrtet Afrika ned i ulykken. Bildene fra Øst-Ukraina. For Vladimir Putin er Amerikas unipolare herredømme over, og nå værer han muligheten for å utvide sin egen maktsfære i en ny og multipolar verden. Putin ønsker ikke kalifatet, han vil ha et eurasisk rike som motsetter seg Vestens innflytelse og hvelver seg over det kapitalistiske russiske ulvesamfunnet som en baldakin.

Samtidshistorikere vil påpeke at slike rystelser ikke er noe nytt, og at flere mennesker døde i krigene og borgerkrigene etter 1989 enn i dag. Det stemmer, man trenger bare å tenke på blodsutgytelsen i Jugoslavia eller de ekstreme voldshandlingene i Rwanda. Og likevel er det en forskjell. På nittitallet slo man seg til ro med at det bare dreide seg om kriser i en overgangstid, om smerten ved det nye og fremtidens fødselsveer. Uansett hvor forferdelig blodsutgytelsen var, sporet verdenshistorien en metafysisk medvind og syntes å være på vei mot tilstanden som George Bush den eldre hadde lovet: en global orden av rett og frihet. Rettferdighet ble det snakket heller lite om.

e8ed591cd6c611e295d322000aa80060_7
Foto: Andreas Töpfer

Det er ikke lenger mulig å spore denne metafysiske medvinden. Det hersker opprør og destabilisering, krigsfrykten sprer seg. Mens man den gangen trodde at blodige konflikter hørte fortiden til, har man i dag mistet troen. Putin, som lærte av George W. Bush hvordan man legger folkerettens hode på blokken, har gjort slutt på den europeiske fredsfasen. Et kvart århundre etter Sovjetunionens fall fører han en både åpen og fordekt angrepskrig mot en suveren stat. Panservognene hans ruller over den kosmopolitiske drømmen, den legitime lengselen etter et samvirkende verdenssamfunn hvor imperialistiske handlinger hører fortiden til. I denne drømmen forutså man ikke at den militære suvereniteten skulle vende tilbake, ei heller en politiker drevet av isoleringsfantasier etter Natos utvidelse mot øst.

Uansett var det en feiltagelse å tro at det etter murens fall skulle oppstå et romløst rom for one world, og at de markedskonforme demokratienes små flagg skulle vaie lystig i vinden fra Vancouver til Vladivostok. Globaliseringen sådde selv splid, noe som gjerne glemmes av de landene som profiterte på den, og hvor det nå går bedre enn noen gang før. Globaliseringen er en mektig omveltningsmaskin, en permanent revolusjon som rokker ved alt tradisjonelt og planter en grunnleggende usikkerhet i samfunnene.

Man glemmer gjerne hvordan det seierrike Vesten i fullkommen selvrettferdighet blåste seg opp til en sivilisasjon av første rang som hadde frelst menneskeheten fra kommunismen og nå fikk kreve Guds velsignede rett til å innsette den samme nyliberale frelsesplanen for alle: innlemmelse i verdensmarkedet og total kapitalisering. Riktignok vokste velstanden, men i tillegg vokste følelsen av å bli overveldet, av vestlig overformynderi og heteronomi. Og når det gjelder utbyttingen av de elendige, vil ingen hevde at multinasjonale konserner ikke er til å stole på. De er det. Man kan stole på at de forlanger maksimal profitt for minimal lønn. Til slutt må nok de fattigste av de fattige også betale dyrt for sitt eget drikkevann, ettersom vannforsyningen blir privatisert. Gjerne også det genmanipulerte såkornet, nok et av det overlegne vestlige verdifellesskapets topprodukter.

I stor fart splittes «den ene verden» opp; man kan miste pusten ved tanken på hvor mange som har tatt avstand fra den vestlige moderniteten og dens løfter. «Frihet», «demokrati» og «internasjonalt fellesskap» er ikke lenger hellige formler. Putin latterliggjør dem, i hans øyne er de ikke annet enn den sivilt kamuflerte Vestens streben etter makt. Med oppløsningen av «den ene verden» svinner også troen på at konfliktene lar seg løse; selv skillet mellom krig og fred utviskes. Det som tidligere var fred, er nå bare våpenhvile og stillhet før stormen. Det er krig i freden og fred i krigen, og idet én konflikt tar slutt, er det en ny som truer. Når de vestlige troppene trekker seg ut av Afghanistan, vil det ikke herske noen fred, heller ingen krig, snarere en krigersk ikke-krig. Putin sørger for å male over nasjonalitetsmerkene på panservognene sine, noen bærer påskriften «fredstropper». Russiske soldater har angivelig forvillet seg inn på ukrainsk område eller er der på «ferie». Med rette snakker Nato om hybrid warfare, hybridkrig. Her hører i høyeste grad også amerikanske stridsdroner hjemme.

Denne beskrivelsen kan utvides, for også forskjellen på normalitet og unntakstilstand løser seg opp, det samme gjør definisjonen av venn og motstander. Dødsfienden av i går er morgendagens allierte, og Tyskland bevæpner kurdiske krigere som tidligere ble regnet som «terrorister». Tyske jihadister i amerikanske jeeper kan bli skutt av tyske våpen i kurdiske hender. Man vet simpelthen ikke: Er sivilister sivile eller irregulære soldater? Hvem er okkupant, hvem er frigjører? Hva foregår hvor? CNN viser bilder fra et krigsområde, pansrede personellkjøretøy drønner militaristisk forbi. Amerikanske bakkestyrker i Irak? Irakiske soldater med amerikansk utstyr? Jihadister med ferskt bytte fra Vesten? Nei, det er politiet i Ferguson, som holder den oppbragte befolkningen i sjakk etter at en hvit politimann skjøt en ubevæpnet svart mann flere ganger i hodet.

img_5733
Foto: Andreas Töpfer

Som om disse nyhetene fra vårt verdensindre ikke var foruroligende nok, rammes også de usikre vestlige samfunnene. Deres nasjonaløkonomier, den viktigste kilden til sosialt samhold, befinner seg i en varig krise, og med minimale renter og maksimal statsgjeld venter de på en forløsende vekst slik Becketts figurer på Godot. Økonomer som Larry Summers snakker om en «sekulær stagnasjon», og i New Left Review informerer sosiologen Wolfgang Streeck sine lesere om tanken på at hele systemet kan løse seg opp i intet: How will capitalism end?

Man kan forstå at det i omstendighetenes tåke er vanskelig for statsvitere å dechiffrere tidsalderens signatur, den historiske tendensen. Likevel er ikke verden uleselig, den er ingen gåte. Alt tyder på at vi er vitner til den nye, multipolare verdens brutale realitet – en verden hvor det, enkelt fortalt, for første gang siden det moderne statssystemet oppstod, ikke finnes noen politisk-kulturell hegemonimakt, ingen magnetisk pol. Det unipolare øyeblikket i 1989 er over og den amerikanske hypermakten bare nok en mektig stjerne blant andre. Kort sagt, den multipolare verden består av rivaliserende sentra som kjemper intenst om sine innflytelsessoner. Derfor oppstår konfliktene også i periferien, de oppstår i «kampen om den andre verden» (ifølge den amerikanske statsviteren Parag Khanna): Hvilket land tilhører hvilket innflytelsesområde, hvilken pol?

Men uansett hvor kaotisk, hvor skremmende anarkistisk denne post-western world ser ut, handler det alltid om orden, om å sikre sin egen innflytelse. Putin vil ikke bare være del av «den andre verden», han vil danne en egen maktpol, ved siden av De forente stater, Europa og Kina. «Nyrussland» kaller han Øst-Ukraina, som skal sikre det eurasiske rikets vestflanke mot Vestens «demokratiske imperialisme» (samtidig må det ikke forties at Ukraina – bare les den amerikanske strategen Zbigniew Brzeziński – alltid har spilt en viktig rolle i USAs kalkyler).

Så absurd det enn høres: Selv jihadismen bedriver «empire building», slik Bernd Rheinberg skriver i Blätter für deutsche und internationale Politik (9/14). De herjende leiesoldatene dreper for et islamsk rike, for en klerikal-fascistisk ordning som en egen maktpol i verdenssamfunnet. I de lovløse sonene som George W. Bush har etterlatt dem, fører IS-lederen Abu Bakr al-Baghdadi krig mot alt som er hellig for den kulturelle moderniteten. Han kjenner dens religiøse symboler og perverterer menneskerettighetenes universalisme med kniv og sverd: drapslyst istedenfor drapsforbud; voldskult, maktkult, offerkult. Terrorens teologer spikrer vestlige «korsfarere» og sjiamuslimske «forrædere» til korset eller halshugger dem, alltid med blikket rettet mot det forestilte Abbasidkalifatet, som bestod i mer enn fem hundre år, fra 749 til 1258 – det mektigste muslimske riket noensinne.

Riktignok er det også mulig å stifte forbund, frivillige koalisjoner og midlertidige allianser i en multipolar verdensorden – kampen mot global jihad kunne snart gjort motstandere til partnere. FN kunne i så måte overta Moder Teresas rolle. For dem blir ørkenen værende. De sender hjelpepakker til ingenmannsland og vaktposter til de svarte hullene av ødelagte stater. Kanskje en liten demonstrantskare holder plakater opp mot kameraene og krever at verdenssamfunnet skal gripe inn. «Verdenssamfunnet.» For et vakkert, gammeldags ord.

Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard

Les også Thomas Assheuers «Autoritarianismens nye akse»

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.