Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Minnesbilden av händelseförloppet är fragmentarisk

Tidligere publisert i en enquête om Stig Larssons När det känns att det håller på ta slut (2012) i Vagant 3/2013.

Stig Larsson. Foto: Ulla Montan

Stig Larsson. Foto: Ulla Montan

Stig Larsson angrer ingen ting. Han gråter når han hører Edith Piaf synge Je ne regrette rien, for det er slik han føler det. Gjennom 500 sider i När det känns att det håller på ta slut angrer han ikke på noen av de usannsynlige scenariene han har viklet seg inn i gjennom 30 års pendling mellom Stockholms underverden og byens kulturelle elite. Han angrer ingenting før han sju sider før slutten, ved det punktet annen halvdelen av boken hele tiden har gravitert mot, skriver at visst måste jag nu, när det är för sent, det är alltid för sent, erkänna, att, jo, visst – jag ångrar mitt beteende, min liksom oinskränkta egoism, framför allt gentemot Eva och Natalie. Förlåt. 

For å angre må man kunne huske.

Jag minns det så väl. Det var en morgon i augusti 2000. Klockan var lite drygt åtta.

Marguerite Duras om å skrive: Man må la det skje, man skal ikke beherske seg, man skal gi fritt løp, for man vet ikke alt om seg selv. Man vet ikke hva man er i stand til å skrive. Stig Larsson sier at skrivingen klargjør tanken; han oppdager ting han ikke tør tenke på, når han ikke tar hensyn til at det han skriver er ufordelaktig for ham selv. Larssons metode heter skamløshet. Han eier ikke skam – men han husker. Og jeg tror på ham når han skriver:

Jag minns det så väl. Ja, som om det vore igår.

I et intervju med Dagens Næringsliv (06.01.2013) sier Stig Larsson at han kaller När det känns att det håller på ta slut en «roman» av kommersielle hensyn. Sjangerbetegnelsen finnes ikke i selve boken, bare på forsiden av smussomslaget. Det er ikke til å unngå å se det romanaktige i teksten: Dramaturgisk oppbygning, subplot, karakterutvikling, vendepunkt etc. Men Larsson avstår fra den avrundetheten som romanformen innbyr til, han gnir minnebildene mot virkeligheten på en slik måte at vi blir klar over deres uvirkelighet. Om det han beskriver har hendt, eller nesten hendt, eller ikke hendt, er av mindre betydning; det som betyr noe er de prosessene som muligheten av slike hendelser fremkaller i leseren. Fantasien forstørrer, forvrenger og, på en paradoksal måte, virkeliggjør minnebildene. Først når disse bildene blir gjort til kunst, gjort kunstige, gjennom Larssons skrift, ser vi deres uvirkelighet og opplever deres virkelighet – samtidig. I dette lyset blir sjangerbetegnelsen på När det känns att det håller på ta slut logisk.

Ja, så här långt senare blir det något av en efterhandskonstruktion.

Boken åpner med et fysisk sammenbrudd høsten 2010, som får ham til å slutte med amfetamin. Da har han skrevet alle bøkene sine siden midt på 80-tallet i amfetaminrus; blant disse finnes noen av de beste innen nyere svensk litteratur. Larsson beskriver hvordan dopet har latt ham holde konsentrasjonen i skriveøkter på 30-40 timer. Og man kan spekulere i hvilken rolle dette sentralstimulerende stoffet har hatt for hvordan han har spilt ut sin urokkelig tro på egne kvalitetsvurderinger. Den nesten patologiske selvtilliten kan forklare noe av den tildels hatske mottagelsen han fikk utover nittitalet. Også den siste romanen har fått sitt. Crister Enander avslutter for eksempel sin anmeldelse i Tidningen Kulturen på denne måten: «Lägg därtill hans svullna självgodhet – en självöverskattning av närmast ofattbara proportioner – och läsandet blir lika klaustrofobiskt och utmattande som att under flera dygn sitta inlåst i en trång cell tillsammans med en gravt dement människa.» I Thomas Manns Doktor Faustus tilbyr Djevelen komponisten Adrian Leverkühn 24 geniale år i bytte mot hans sjel. Dette er Djevelens løfte, i Dag Østerbergs oversettelse:

Oppsving leverer vi og forklarelser, opplevelser av løftelse og befrielse, av frihet, sikkerhet, letthet, makt- og triumffølelse, så vår mann ikke tror sine egne sanser – ovenikjøpet medregnet den kolossale beundring for det han har frembragt, en beundring som til og med lett kunne få ham til å gi avkall på enhver beundring utenfra, fra andre: Selvtilbedelsens gysninger, ja, den mest kostelige gru overfor seg selv, og som får ham til å fremstå for seg selv som et beåndet talerør, som et guddommelig udyr.

Jeg henter frem Espens Stuelands gjendiktninger av 80- og 90-talls Larsson, Helhjertet på en annen måte (2004). Og jeg tenker at det er et annet språk 2012-Larsson byr på; enkelt, klart, gjennomskinnelig. Ingen hemmeligheter, ingen språklige leker, ingen esoteriske utflukter. Han skriver med stort mot. Og som om han ikke kan ta sjansen på å bli misforstått.

Antingen har jag ovanligt dåligt minne, eller också är det så minnet fungerar; det här är ju inget man pratar om.

I intervjuet med Dagens Næringsliv kaller han ikke teksten litteratur, han kaller den «informasjon». Stig Larsson har ingen tro på å nå opp til sine gamle bøker lenger. Men han skriver det rett ut i boken, at dersom det han skriver kan få ett menneske til å avstå fra å prøve sentralstimulerende narkotika, så er det verdt det. Hvem er det som skriver slik? Den religiøse? Den dypt moralske? Den redningsløst fortapte?

Mitt minne. Det är så mycket som är viktigt i mitt liv och det är bara svart, som då en film plötsligt går av, det blir svart, snart tänds ljuset i salongen.

Leser «Klick-klick från dörrklockan» igjen, diktet er så sentralt i När det känns att det håller på ta slut. Her beskriver Larsson hvordan bestekompisen Kim vil forsøke å drepe ham; diktet i Natta de mina (1997) forteller akkurat den samme historien som romanen skrevet 16 år senere, med de samme observasjonene, de samme bildene. I scenen fra London, hvor han innbiller seg at vennen vil kaste ham ned fra et hustak, skriver han om bakgården, om trærne som allerede har sprunget ut, om varmen, om stillheten. De samme ordene, i to tekster skrevet med mange års mellomrom. Hva betyr det, at Larsson husker ordrett, så å si? Han skriver at han leser sine gamle bøker om og om igjen. At de stadig lærer ham noe nytt. Er det slik at han etterhvert kan dem, at han husker teksten, ikke hendelsen? Larsson skriver at minnebildene liksom fremkalles mens han skriver dem. Blir tydeligere, klarere. Men man kan også tenke seg det motsatte; at skriften ikke fremkaller bildet, men erstatter det.

Jag minns det så väl, som om det vore igår, hur vi vid kanten av en myr gick ut ur vår lånade vita Folkabubbla och skymtade folk på några hundra meters håll.

Gertrude Stein skrev Tender Buttons i et forsøk på å ville leve i det å se, ikke det å huske. Og jeg tenker at kanskje dette også har vært Stig Larssons liv: Å aldri slippe verden med blikket; at erindringen kommer som en automatisk kroppsfunksjon, nærmest, noe man ikke behøver å tenke på; at han ikke er opptatt av å huske, men av å se. Selvsagt finnes ikke noe «rent» blikk som ser verden som for første gang. Men jeg tenker meg at forfatterblikket ofte ser for å huske – for å skrive. Og at det blikket jeg snakker om har et annet utgangspunkt, en annen intensjon.

Det här var så länge sedan, det kan också vara en efterhandskonstruktion.

Når jeg først har blåst støvet av Stuelands utgave er det mye fint å lese her. Jeg husket ikke hvor bra forordet til Horace Engdahl er, hvordan setningene sitter, som om de var skrevet til 2012-Larsson, ikke fin de siècle-Larsson. I motsetning til (men ikke til forkleinelse for) Stuelands etterord, som virker som om det er skrevet i en annen virkelighet. Og det er det jo forsåvidt. Men det er klart, insisteringen på Larssons «iscenesettelser», beskrivelsen av «biografisk lesning av siste sort» i Larsson-resepsjonen og uttrykk som «kvasi-biografisk» gjør teksten litt, hva skal man si, krampaktig. Som om Stueland kjemper for å finne en adekvat lesemåte som unngår det opplagte: Å ta tekstene slik de er. Engdahl leter derimot ikke etter lesemåter. Han leser, bare. Dette er selvsagt en håpløst naiv formulering fra min side, men jeg lar den likevel stå – idét jeg påberoper meg Gertrude Steins materielt orienterte skriving som eksempel. Også diktene fra før vendingen mot Larssons erklærte mål om å skrive «dårlig», vendingen mot det biografiske, bort fra formene, allerede sent på åttitallet, i dikt som «Mani» eller «Yoricks farge» kan man lese Larsson bokstavelig. Lese det som står på linjene. Det handler ikke om «Stig Larsson» som skriver om «penisen sin». Det er Stig Larsson som skriver om penisen sin.

Jag kommer aldrig att glömma Fassbinders svar på min fråga varför hans filmer så ofta handlade om olycklig kärlek.

Jeg leser När det känns att det håller på ta slut og kan ikke unngå å tenke at Larsson inngikk en pakt med Djevelen en gang på 80-tallet. Han ville så gjerne fortelle, forføre, fremstille seg som interessant. Flere ganger skriver han om det, at dersom amfetaminet kunne hjelpe ham til å skrive bare litt bedre bøker var det hans plikt å ta stoffet. Dette er han ikke alene om; hele biblioteker er skrevet under the influence, det er en del av kunstnermytologien. Men Stig Larsson går lenger, for han sier samtidig: Dopet ødelegger livet ditt. Han skriver fra et punkt der Satan står på døra og krever inn sitt tilgodehavende. Djevelen sier det samme som Larsson innså for 15 år siden:

Verk, tid og skinn er ett, og sammen hjemfaller de til kritikken. Kritikken holder ikke lenger ut skinn og spill, fiksjonen, formenes selvforherligelse som sensurerer lidenskapene, menneskets lidelse, og deler ut roller og omsetter til bilder. Det eneste som ennå er tillatt er det ikke fiktive, det realistiske, det uforstilte og uforklarte lidelsens uttrykk i dens reale øyeblikk.

Avatar

Eivind Buene