Minneord om Pål Norheim

Minneord om Pål Norheim (1962–2017), ved Tormod Haugland, Sigurd Tenningen, Sunnev Gran, Ole Robert Sunde, Maren Sæbø, Erlend O. Nødtvedt, Christopher Haanes, Espen Grønlie og Kjetil Rolness.

Ein pratande ravn

Eg høyrer at Pål Norheim er død, at han døydde natt til fredag 4. august 2017. Eg høyrer at han døydde sovande i ei seng. Eg som trudde Pål aldri sov.

Pål likte å prate, tenkje høgt, samtale, og han ville ikkje gje seg, ville ikkje gå heim, ville ikkje sove. Han arbeidde som nattevakt og når han ikkje arbeidde var han vaken, han var ein pratande ravn.

Mine fyrste møte med Pål Norheim si stemme var gjennom radioen og NRK P2 sitt program Kritikertorget, der Pål deltok fleire gonger tidleg på 1990-talet. Merksemda mi var retta mot samtidslitteraturen og litterære tidsskrift som Vagant, og eg hadde øyrene på stilkar når vagantskribentar fekk ordet. Stemma til Pål var godt eigna for radio, det fanst eit nærvere der, og ein klokskap, som om han hadde kunnskapen og tankane på tunga, som om dei var munnlege.

Både Pål og Vagant flytta til Bergen. Og det var på eit vis logisk. Han var med i startfasen til tidsskriftet, og kanskje var han med på å gje det namn, ein vagabond som han, og kvifor skulle ikkje også eit blad kunne streife omkring? Dette er det andre som veit meir om, men saka er at Pål var i Bergen frå tidleg på 2000-talet, han gjekk i gatene med sitt kamera, eller utan, med sine kompisar, eller utan, åleine, men som regel med andre, alltid parat for ein prat. Han likte å prate.

Pål kjende mange, men held seg i utkanten. Han budde på Eidsvågneset, seiest det, og eg sa det sist eg møtte han, korleis han no var i ferd med å mytologisera denne staden. Det lo han av, eg trur han likte det.

Han var innom Skrivekunstakademiet som gjestelærar nokre gonger, der han held føredrag, snakka om samtidslitteraturen og essayet. Elles møtte vi einannan på litterære arrangement, eller meir tilfeldig, på kroer, kafear, barar og pubar. Pål Norheim.

Sist eg møtte han var fredag 30. juni på Folk og røvere i Bergen. Eg hugsar vi snakka om bokprosjektet hans, ei ny bok med oppdateringar. I 2015 var han på biblioteket og snakka om korleis han fann tråden igjen etter ti år med skrivesperre. No snakka han om alt stoffet han hadde, om arbeidet med å redigere og velje ut tekstar til ei ny bok. Han ville reise, ta fri nokre veker for å gjere arbeidet ferdig. I haust. Og no høyrer eg at han er død. Pål Norheim. Det berre er slik. Og det er ingen som Pål, slik han var.

Tormod Haugland, f. 1962, er forfattar og lærar ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Bur i Bøvågen.

 

Høyt over, midt i

Det er uvirkelig at Pål Norheim er gått bort. Senest for noen dager siden diskuterte jeg et av essayene hans med en venn, og det med den typen naiv selvfølgelighet som kjennetegner beundringen for en samtidig forfatter og venn som liksom alltid har vært der. Vi var begge sikre på at det i mange år framover ville fortsette å dukke opp nye tekster fra Påls hånd – tekster som ville rykke oss ut av våre tilvendte oppfatninger og sette nye standarder for prosa på norsk.

Pål var en stor forfatter som dyrket det lille formatet. Det var som forfatter av miniatyrer (essays, fragmenter, skisser og «oppdateringer») at han virkelig kom til å briljere. Mitt første møte med forfatterskapet var gjennom den lille romanen Gottfried von Baaders dagbok fra 1998. Det er neppe noen overdrivelse å si at den straks kastet om på forestillingene mine om hva romansjangeren kan benyttes til. Boken følger oldingen, boktyven og tenkeren Gottfried von Baader i hans daglige gjøremål i hovedstaden. Den eldgamle mannens hukommelse og livserfaring ga romanen et utvidet spillerom som strakk seg forbi den langt trangere norske virkeligheten jeg selv var blitt sosialisert inn i. Det var først mye senere, da jeg ble kjent med Pål, at jeg forsto at han selv beveget seg på et slikt åpnere plan.

Med den lille memoarboken Z fra 2005 skapte Pål en prosa som på det tidspunktet ellers ikke fantes på norsk, og som vel egentlig ikke har fått noen virkelige oppfølgere siden (muligens med unntak av hans egne Oppdateringer, da). Sammenvevingen av personlige opptegnelser, reiseskildring, kriminalmysterium, litteraturkritikk og koloni- og misjonshistorie er gjort på en så nennsom måte at man straks får følelsen av at disse teksttypene ikke tilhører ulike sjangre og kunnskapsområder, men snarere inngår i den uoversiktlige veven vi med et håpløst utilstrekkelig ord kaller «verden». Kanskje var det nettopp denne nomadiske evnen til å kombinere ulike tanke- og sjangertradisjoner som gjorde at Pål virket så uendelig bevegelsesfri – både i tanke og handling?

Det er nemlig ikke ut ifra det samlede antallet hyllecentimeter at Påls forfatterskap ruver i samtidslitteraturen. Det er gjennom idétilfanget, bevegelsesfriheten og ikke minst gjennom hans unike etos, liksom høyt hevet over og samtidig befinnende seg midt i en støyende og vakker samtid, at han etterlater seg et tomrom. Både gjennom bøkene og som det «vandrende essay» han var, hjalp Pål oss å få øye på alt det forførende og fascinerende komplekse i våre nære og mer perifere omgivelser. I dette var og er han unik i norsk sammenheng: en nomadisk forfatter hjemmehørende overalt.

Hvil i fred, Pål.

Sigurd Tenningen, f. 1982, er forfatter. Bor i Kristiansand.

 

Bildet av hytta

Bildet av hytta som han la ut 30. juli, «vårt lille krypinn i Nordland». Jeg måtte lese litt nedover i tråden for å skjønne at det handlet om et virkelig sted, at det ikke var en Pål-ablegøye, en ironisk referanse, en invitasjon til en diskusjon om et annet tema. Det var bare hytta. Og så, dagen etter, to gamle bilder av moren: «Trolig tatt midt på 50-tallet – bilder jeg aldri hadde sett før.» På det øverste står hun med elven rett bak seg, og noen knauser bak der igjen. Hun holder opp den ene armen og vinker. Jeg tror hun ler.

Hun elsket hytta, skriver han. Vannet og fjellene. Da hun lå for døden, kom barnebarna med markblomster som de hadde plukket utenfor den hytta. Jeg vil aldri glemme smilet hennes da, skriver han. Og så er han også borte. Nei, jeg vil ikke forbanne tidens elv. Fred over Pål Norheims minne.

Sunnev Gran, f. 1959, er frilanser. Bor i Oslo.

Hytta ved Tverrvatnet utenfor Mo i Rana. Foto: Pål Norheim.

Vindstille

Det at Pål Norheim er død, virker helt umulig å fatte; og så den alltid vitale Pål, som kunne spille alt mulig på et piano; han var gjennommusikalsk, som hans slentrende prosa; det rinner meg i hu en setning av Vergil, fra Aeneiden, som ikke slutter å synge i mitt hode; den er fra den syvende boken; det blir vindstille og «årene strevet i langsom marmor».

Ole Robert Sunde, f. 1952, er forfatter. Bor i Oslo.

 

Mens verden flyter forbi

«Du må be om et av værelsene i andre etasje, med utsikt mot byen. Og så sitter du bare på terrassen nedenunder med en kaffe, og ser Addis Abeba flyte forbi.»

Itegue Taitu Hotel i Etiopias hovedstad Addis Abeba ble bygget i 1907 av keiserinne Taitu Betel, medregenten til Menelik den andre. Hotellet ligger i hovedstadens piazza-område og er landets eldste. Bygningen er ikke fancy eller skinnende, men har tidvis varmt vann og mer sjel enn den nesten har godt av. I første etasje finnes en restaurant med lunsjbuffet, vegansk, men overdådig, og en kafé, der man kan bestille øl og kaffe. Fra kafeens uteservering, på baksiden av hotellet, har man utsikt mot det moderne Addis Abeba, en by av glass og betong – som hevder å være kontinentets hovedstad, setet for den Afrikanske Union.

På Taitu ser du Addis flyte forbi. Ifølge Pål Norheim. Helt siden keiserinne Taitu fikk oppført bygningen for å ta imot fremmede dignitærer på en standsmessig måte, har hotellet vært et kultursentrum. Musikk og litteratur. Ved siden av å anbefale hotellet, anbefalte Pål selvsagt en hel leseliste for etiopiafarere. Bradts fyldige og litterære reiseguide av Philip Briggs. Svære verk i mange bind om keisere og keiserinner jeg ikke har fått tak i. De store bindene, jeg innbiller meg at de er store, ville kanskje vært litt mye å dra på, men bordene på Taitu er omfangsrike nok til at de også hadde kunnet bli lest der.

Det er selvsagt ikke bare lesning som foregår på Taitu. Man snakker. Her formelig flasser samtalene av veggen i takt med tapet og maling. Ikke ulikt et annet av Påls favorittsteder, Teddys i Brugata i Oslo. Forfattere og intellektuelle, journalister og fritenkere i samtaler som neppe er ufarlige i et land som Etiopia.

Mens Taitu har stått der, har keisere og keiserinner blitt avsatt, bygget seg opp og blitt avsatt igjen. Landet har gått gjennom sultkatastrofer og den røde terroren til Derg-regimet, borgerkrig, valg, og er nå inne i en mer autoritær periode igjen. I fjor sendte Pål meg bilder fra Taitu via SMS og søsteren Elisabeth, da regimet har stengt Facebook-tilgangen for innbyggerne.

Det var lett å få øye på Påls tilknytning til Etiopia, og særlig til piazza-området i Addis Abeba. Han skrev om det mange ganger. Entusiasmen i formidlingen av barndommens steder gjenkjennes av mange «Afrika-barn». Man vokser opp på vidt forskjellige steder, si Mo i Rana og Debre Zeit, Etiopia, og så bruker man store deler av livet på å reise mentalt mellom disse stedene. Er vi heldige, ordner vi oss slik at vi også kan reise fysisk mellom stedene våre. Reisene blir et mål i seg selv.

Etter Påls siste tur i Etiopia dukket igjen reiseplaner opp. I fjor åpnet en ny toglinje fra Djibouti, ved Aden-gulfen, til Addis Abeba. En helt ny toglinje, fra kysten og ørkensanden, til høylandet og tordenstormene. Vi diskuterte på Facebook: Kunne det gå an å fly til Eritreas hovedstad Asmara, ta seg til Djibouti derfra, og så gå på toget? Burde vi inkludere et besøk til Somaliland? En grand tour på Afrikas horn, det hadde vært noe! Pål vurderte å ta en testtur i november «eller deromkring», vi skulle snakke om det når han kom innom Oslo.

Nå må jeg gjøre turen uten Pål Norheim. Takk for glassene, pianospillet og alle reisetipsene. Jeg tar dem med i bagasjen.

Maren Sæbø, f. 1976, er journalist. Vokst opp i Oslo og Luanda, Angola. Bor i Oslo.

Utsikten fra andre etasje i Itegue Taitu Hotel. Foto: Maren Sæbø.

En kveld med Pål Norheim

Vi sitter rundt et bord på Pingvinen og plutselig er den beryktede professoren, som man sjelden ser øynene på, helt tom for argumenter, han er så til de grader målbundet av Pål Norheim at han langer ut en desperat hånd og klæsser, som det heter på bergensk, Pål Norheim over fjeset. Pål Norheim blir sint, men han er overbærende, han synes tydeligvis litt synd på den avkledde, samtidig som en aldri så liten seiersantydning skjelver i munnviken. Noen timer senere er det som om Pål Norheim omsnur kveldens tidligere aggresjon, en tilfeldig fyr skaper seg gal og gjør voldelige utfall i alle retninger utenfor Legal, vi dukker og rygger unna, men Pål Norheim griper heltemodig inn, og det med et grep jeg aldri har sett maken til, han legger armene omkring berserkeren og lar seg selv falle bakover, strak, med arrestantens fulle tyngde over seg på den våte asfalten, jubel og applaus. På nachspielet i leiligheten min i Øvregaten forsøker Pål Norheim forgjeves å overbevise meg om hvor avansert en akkordprogresjon i en viss Paul McCartney-låt faktisk er, før Pål Norheim spiller salmer på pumpeorgelet og avviser mildt alle mine dommedagsfantasier. Pål Norheim er slett ikke forduftet og gått hjem når jeg kaster et nervøst blikk inn i stuen i fire-fem-tiden den påfølgende dag, han har i kjent stil funnet seg til rette i sofaen med et pledd, en bok og pakken med Petterøes, men det er helt greit, det er fint, det er jo Pål Norheim. Det er ikke til å holde ut at han er borte.

Erlend O. Nødtvedt, f. 1984, er forfatter. Bor i Bergen.

 

Fillearistokraten

Pål Norheim er død. Den skarpeste og steileste av mine venner og samtalepartnere. En fillearistokrat, etter egen definisjon, som kunne vandre fra en brun pub i Oslo til et forfallent skur av en kafé i Addis Abbeba og med den største selvfølgelighet konversere de han møtte underveis, på engelsk, tysk eller ahmarisk. Han kunne slå inn på en surrealistisk monolog om «den inste grenda», noe som førte til svimlende forvirring for noen, og for andre var halsbrekkende og ustyrtelig morsom satire. Pål kunne, med én kommentar, oppsummere en debatt i samtiden, parkere en innpåsliten plageånd eller finne konstruksjonsfeilen i en problematisk tekst. Ikke minst navigerte han med den største letthet mellom ulike ideologiske, litterære og estetiske posisjoner.

«Sin generasjons fremste forfatter», sa en god venn og forfatterkollega om Pål. Han hadde et utpreget klart språk, som samtidig med eller på tross av denne klarheten kunne bevege seg mellom påstander, ambivalenser, paradokser, konkretiseringer og metaforer. Samtalene med Pål kunne være krevende. Han hadde en «null nonsens»-attityde som kunne være hard å føle på. Alle som har kjent ham kan fortelle om et analytisk sinn og en belesthet som var få forunt. Pål hadde også en selsom situasjonsforståelse og en evne til handlekraft, noe som kan eksemplifiseres ved følgende historie.

En kveld hadde vi snakket og drukket på Cacadou i mangfoldige timer, samtalen beveget seg over hele skalaen, fra musikk og litteratur til «livet selv» (forøvrig et begrep Pål ville ha smilt skjevt av, for så å la falle en treffende bemerkning). Etter stengetid forsøkte vi å komme inn på et illegalt sted, som bar det for oss velklingende navnet «No limits». Dørvakten var av den massive sorten. Stålkjetting rundt halsen, tyrenakke, the works. Han var åpenbart misfornøyd med svarene våre på spørsmålet «Hvordan er formen?», og bestemte seg for at vi hadde fått nok å drikke. Pål retter rygg (eller hadde han kommet rakrygget opp trappen, forberedt på dørvaktens henvendelse?), setter sitt mest intenst isblå blikk i mannen, mens han går i gang med en relativt lang belærende tirade om Rattus Norvegicus, en rotteart han skryter uhemmet av. Dette medfører at det antagelig for første gang i norske dørvakters historie blir sluppet inn en gjest som, etter å ha blitt nektet adgang, sammenligner dørvakten med en rotte.

Pål skriver om bokstaver i Gottfried von Baaders dagbok (1998). von Baader drømmer om bokstaver om natten, de har farge og form. For meg er derimot bokstaver entiteter, som ordene er det for Emily Dickinson; «Words are entities, sacred beings». For von Baader, og for Pål, var bokstaver noe langt mer. Først etter mange års vennskap innrømmet han å kunne «se» form og farge i bokstaver. Han var en av de ytterst få som hadde den medfødte egenskapen «synestesi». Jeg fikk gleden av å lage bokomslaget til Påls nydelige lille bok Z (2005), og jeg undrer på hvilke farger og former han så for seg der jeg så bokstaven selv.

Mange med meg vil savne de givende samtalene, de spennende møtene, de musikalske seansene med Pål Norheim. De glitrende tekstene hans står igjen.

Christopher Haanes, f. 1966, er kalligraf, typograf og bokdesigner. Bor i Oslo.

 

Å drømme om bokstaver

Fra Pål Norheims forfatterskap finner jeg i dag særlig grunn til å framheve en ambisiøs og unorsk roman, Gottfried von Baaders dagbok (1998), som tåler sammenlikning med 1900-tallets kontinentale storheter innen romanmodernismen.

Dagboken beskriver den 96 år gamle østerrikske emigranten Gottfried von Baaders liv i Oslo fra januar til mars 1986. Hovedpersonen er stum, men har til gjengjeld begynt å drømme om bokstaver. Når von Baader skal omtale de enkelte bokstavene, henviser han alltid til dem i majuskelform, slik de artet seg for stenhuggerne i antikken, og slik de arter seg på hans skrivemaskin. Ettersom han stort sett bare skriver til seg selv, og den norske språkstriden og rettskrivingsreformene på 1900-tallet har forvirret ham, holder von Baader seg til den ortografien han lærte som ung. Slik de stadig gjør på hans morsmål tysk, skriver han substantiver med store forbokstaver: «Versalerne fremhæver disse Ord lig smaa Skulpturer i Teksten, lig Gjenstande man holder af.»

I likhet med en del av de mest intelligente psykiatriske pasienter, er von Baader fortrolig med sine vrangforestillinger:

Når det begynder at mørkne, ser jeg fra mit Stuevindu at nogen har indgraveret Bogstaverne A–B–C i Fuldmaanen. Den har saa stor Fart, at man kan registrere dens Bevægelse med det blotte Øie. Ved nærmere eftersyn viser det sig dog at være en Luftballon der svæver høit over Byen, med Firma-merket til en Sparebank paamalt den melkehvide Bund.

Bokstavene i von Baaders drømmeliv gjør at avstanden mellom tegn og ting virker uendelig, som i en bok. Gottfried von Baaders dagbok minner på grunn av sine barokke innfall om romanmodernister som Robert Musil, samtidig som romanen har et fortettet uttrykk som står poesien nær. Dagboken blir nærmest en øvelse i å erfare verden ikke som en ustoppelig strøm av sanseinntrykk, men som løsrevne blokker, som et av Paul Cézannes proto-kubistiske malerier. Det er som om von Baader er Cézanne i skriftspråket, eller i hvert fall som om han benytter en variant av det den danske poeten Per Højholt kalte «Cézannes metode», til tross for at han tror det er Gaugins, evig romantiker som han er.

Espen Grønlie, f. 1978, er kritiker. Bor i Oslo.

 

Det stille sjokket

En tilsynelatende frisk mann på 55 (ett år yngre enn meg) legger seg til å sove i familiehytta, der han har tilbrakt fine dager med brødrene sine. Samme dag har han gått to fjellturer, lett til beins, og sittet og diskutert framtidsplaner utover kvelden. Han skal reise til Etiopia, jobbe videre med neste bok, og ta flere naturbilder med to nyinnkjøpte kameraer. Men han våkner aldri igjen.

Så fredelig – og så brutalt. Tankene går til familien, vennene, kollegene – og til alle som bryr seg om offentlighetens ve og vel. Norsk åndsliv har mistet en av sine skarpeste fritenkere. Det norske språket har mistet en mester av den fyndige formulering. Og Facebook ble plutselig et fattigere sted.

Jeg har hatt gleden av å kjenne Pål Norheim siden 1980-tallet. Fra endeløse samtaler ved lurvete vannhull på Oslos beste østkant, til den mer digitalt baserte – men vel så fortrolige – kontakten de senere årene. Ikke minst på Facebooks «bakrom», der vi jevnlig møttes i felles hoderisting over debattens tilstand. Hvorfor kunne ikke alle være like vise og forstandige som oss!

Mye har allerede vært sagt om Påls rolle som liberal, inkluderende og siviliserende stemme i en polarisert tid. Jeg vil tillegge at en av hans fremste egenskaper var evnen til å bli engasjert, til å ta verdier og prinsipper på dypeste alvor, uten å la seg oppsluke, ri seg vill på egne kjepphester, eller tynge av sin egen (mer eller mindre innbilte) betydning. For å opptre i Påls rolle – som suverent uavhengig (meta)kommentator – må man ha distanse til striden, fleksibilitet i egne standpunkter, og kunne kommunisere med folk man er dypt uenige med (så lenge de oppfører seg anstendig). Som han en gang skrev til meg: «Lettheten er livsnødvendig i all sosial omgang, også polemikken.»

Lettheten skjerper dessuten blikket for komikken. Pål Norheim, denne tilsynelatende alvorsmannen, som tidvis kunne være både pompøs, forbannet og streng, hadde en formidabel humoristisk sans. Jeg tror faktisk det var det jeg satte aller mest pris på med ham: Å kunne dele absurditeter, overdrivelser og guddommelig fjas, og se ham gi seg ende over. Han lo med hele fjeset.

Pål var kjent som «fillearistokraten», «det vandrende essayet», den beleste, bereiste og iblant lett beduggede flanøren som aldri fikk noen grad, stilling eller status som svarte til hans innsats eller bidrag til det norske ordskiftet. Han livnærte seg som ufaglært arbeidskraft, i en døgnrytme som ingen har godt av. Pål Norheim var nattevakten som burde ha vært statsstipendiat. Det er et tankekors hvor vanskelig der er å innløse kulturell kapital i økonomisk kapital, selv i et land fullt av stipender og støtteordninger.

Det er også et tankekors at denne respekterte, men tross alt ganske ukjente skribenten, knyttet til det velrenommerte, men tross alt ganske alternative litteraturtidsskriftet Vagant, ble en slags helt i det mest tilgjengelige og populære av alle medier, Facebook, utskjelt for sine kattebilder og ferieskryt. Men det forteller tre ting:

For det første at denne plattformen bare tar hensyn til hva du sier, ikke hvem du er. Du kan bygge deg en talestol og få et stort, lydhørt og takknemlig publikum uten på forhånd å ha noen posisjon, eller noen til å markedsføre deg. Du når fram ene og alene i kraft av dine ord og tanker, om de er gode nok.

For det andre at dette flyktige mediet kan formidle forseggjorte, gjennomarbeidede tekster, med lengde, holdbarhet og litterær verdi (hans Brage-nominerte bok Oppdateringer).

For det tredje at du kan bli hørt, uten å være talerør for én av partene i en pågående strid, eller være den som taler høyest eller opptrer tøffest i debatten. Pål kunne absolutt skrive polemisk, men hans signatur var først og fremst refleksjonen og sideblikket. Dette bør noteres i tider der mange klager over at Facebook har forfalt til en arena for stammekrig og gjørmebryting. Pål sukket selv tidligere i sommer over at han ble stadig mindre inspirert av å skrive på Facebook:

Mediet er lik en ektefelle man etter et lengre, stormfullt forhold har gått inderlig trett av: en forutsigbar og lunefull make (og kanskje mest forutsigbar i sin lunefullhet) som man på forskjellige vis likevel er avhengig av, mens man uavlatelig drømmer seg vekk.

Det er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i dette. Men Pål var selv det beste eksemplet på hvordan man kan heve seg over både skyttegraver og mediets begrensninger. Han bidro med samtidskommentarer som gjorde oss klokere, og som vi ikke fant andre steder. Den beste måten vi kan hedre Påls minne på, er derfor å la oss inspirere av hans eksempel.

Her er en av hans betraktninger, gjort under et besøk i Marrakesh i 2014. Det viser hvordan Pål Norheim evnet å se det store i det små, og belyse et forterpet stridstema fra en ny og helt egen vinkel:

Man må se seg om når man beveger seg i Marrakech. Et øyeblikks uoppmerksomhet kan koste deg dyrt. Riktignok er risikoen for å bli ranet (eller ende opp som terroroffer) minimal. Men mopedene, vår tids svar på kamelene, er overalt. Første gang jeg var her, ble jeg nedrent av en, enda jeg gikk på fortauet.

Mange av mopedistene og scooterførerne er iført enkle hjelmer som ser ut som om de ble laget før andre verdenskrig. Venninner defilerer forbi side om side, i seksti kilometer i timen, fordypet i samtale. En unggutt tar akrobatisk fraspark og står plutselig fremoverbøyd på alle fire på scooteren, med føttene plantet på bagasjebrettet. Ethvert klesplagg, enhver livsstil er representert, fra burka og niqab til de mest raffinert sminkede ansikter innrammet av hijab; fra jellabahkledde oldinger til unge fedre med kone og flere barn på fanget og passasjersetet.

Mopedene befinner seg utenfor loven, og dét i dobbel forstand. De bryter enhver tenkelig trafikkregel. Og av en eller annen grunn (er det kanskje fordi disse kjøretøyene ikke blir nevnt en eneste gang i koranen og hadithene?) ser selv de mest bokstavtro og bakstreverske mullahene gjennom fingrene med at kvinner kjører moped her. Slik risikerer de ikke å bli trakassert på vei til eller fra jobben eller et ærend, som de gjerne blir hvis de går til fots (man ser nesten aldri marokkanske kvinner bevege seg til fots i denne byen uten følge av en venninne, slektning eller ektemann). Og slik overskrider disse allestedsnærværende og prosaiske kjøretøyene skillet mellom den gamle og den nye orden. Samtidig øker også gapet mellom de analfabetiske landsbykvinnenes og de urbane mennene og kvinnenes livsverden.

At mopedene øker mobiliteten i byene, også blant folk som ikke har råd til bil, sier seg selv. At kvinnelige mopedførere ikke er blitt bannlyst som haram, utvider friheten og mulighetsrommet til selv de mest konservative blant dem. Mopedene i Marrakech føyer seg inn i rekken av teknologiske innovasjoner (man kan tenke på plastbøtten, vaskemaskinen, P-pillen og mobiltelefonen) med bivirkninger så dyptgripende at oppfinnerne selv ikke kunne overskue dem, innovasjoner ingen samfunn kan motstå i lengden uten å isolere seg helt og holdent fra omverdenen.

Takk for alt du var, og alt du skrev, Pål!

Kjetil Rolness, f. 1961, er frilansskribent. Bor i Oslo.

 

Pål Norheim utenfor Altes Europa i Gipsstraße, Berlin-Mitte, 3. juli 2014. Foto: Trude-Kristin Mjelde Aarvik.

 

Vagant

Vagant

Facebook

Twitter