I sin nye bok, La carte et le territoire (Kartet og terrenget), sikter Houellebecq igjen inn modernitetens utvekster og uhyrligheter, og den enorme fremmedheten som oppstår i livet slik det fortoner seg i forbrukssamfunnet.
Le Monde, 3. september 2010
Houellebecq er død. Drept. Drapet fant sted i et hus i Loiret hvor forfatteren levde tilbaketrukket etter å ha oppholdt seg i Irland over lengre tid. Mannen var brutalt lemlestet, i likhet med hunden hans. Likene var kuttet i strimler som var så sammenblandet at det var umulig å skille dem fra hverandre. Hans nærmeste viste seg å være svært lite snakkesalige under forhørene. Han «hadde mange fiender», sa de bare, og «de framstod som urettmessig aggressive, onde».
Fascinerende nøkkelscene: Opptrinnet er hentet fra La carte et le territoire, som utkommer i disse dager, og understreker paradokset i «tilfellet Houellebecq». Ut i fra det vi vet, er dette en mann som fører et ekstremt enkelt liv (især i Irland). En intellektuell som holder seg langt borte fra alle former for glamour, fra det hippe bohemlivet og alt dertil hørende snakk. Han er romanforfatteren som jager modernitetens symptomer overalt, og det er de mest ordinære og (tilsynelatende) minst aktverdige objekter, væremåter og tanker som vekker hans interesse.
Og likevel er dette forfatteren som både gjennom sin person og sine tekster pådrar seg de voldsomste utbruddene av kritikk og hat som det franske litterære liv kan oppdrive. Dette er mannen som opptrer i oppsiktsvekkende rettssaker, han som Goncourt-juryen ikke vil ta i med ildtang, av frykt for å skitne til hendene. Forleggerbyttet hans skaper like mye omtale som et spillerbytte for Real Madrid, alle bøkene hans møtes med stormvarsel, og hans sjeldne opptredener i offentligheten overvåkes med røngtenblikk i Frankrike så vel som andre steder. Dette er forfatteren, som enten han vekker entusiasme eller avsky, med jevne mellomrom setter den ellers så kjedelige åndsdebatten i republikken i fyr og flamme.
Hvordan? Gjennom en nøytral og distansert romankunst som grenser til det voldelige. En iskald stil, en kjølig dømmekraft som forvirrer, en mangel på sinnsbevegelse som hans motstandere ikke bærer over med. Houellebecq synes ikke å la seg berøre, men sikter med stor heftighet inn modernitetens utvekster og uhyrligheter, og den enorme fremmedheten som oppstår i livet slik det fortoner seg i forbrukssamfunnet.
Uansett hva man måtte mene, er Hvermannsen en «fremmed» bak masken, og Michel Houellebecq en mektig forfatter. Bøkene hans befinner seg langt unna de tusenvis av høflige utgivelser som verken evner å gjøre oss varme eller kalde; bøkene hans forstyrrer, de virker motbydende og de ryster oss – de virker. Og om de gang på gang framprovoserer kjemiske reaksjoner i leserens sinn, så er det fordi spørsmålene de stiller alltid, i bunn og grunn, er våre egne – til og med, og i særdeleshet, når de opprører oss. At Houellebecq ikke er noen humanist? Han er menneskelig. Og i høyeste grad i live.
Mannen Michel Houellebecq er altså i live, men romankarakteren hans dør, i likhet med et visst antall franske «personligheter» som opptrer i boka. Ikke overraskende, da det delvis dreier seg om en framtidsroman, formodentlig satt i en nær framtid (omtrent 20 år). Hovedpersonen er ikke forfatteren fra blodbadet, men derimot en ung maler, Jed Martin, som kunne ha vært en slags dobbeltgjenger for Houellebecq. I alle fall en veldig typisk «houellebecqsk» skikkelse: Liksom andre karakterer vi har støtt på i de foregående romanene, er Jed verken empatisk eller solidarisk. Han vedkjenner seg knapt å være del av det menneskelige fellesskap, eller snarere, han hører ikke til, verken seg selv eller andre. Han nøyer seg med å streife omkring på sitt desillusjonerte vis, fullstendig «likegyldig», for ikke å si depressiv. «Blikket han betrakter sin tids samfunn med,» skriver forfatteren, «likner mer på blikket til en etnolog enn til en politisk kommentator.» Jed er garantert kjendisstatus takket være en utstilling der en viss Michel Houellebecq har redigert utstillingskatalogen, og nærmer seg berømmelsens hule fornøyelser, før han vender seg bort fra det fullt og helt.
Det er i spennet mellom følelsesløsheten og berømmelsens blendverk at Michel Houellebecq (den virkelige) skaper en fortelling med tydelig kraft, humor og oppfinnsomhet. Alle kort er lagt på bordet, omhyggelig foldet ut, kjølig betraktet: som en encyklopedist setter Jed seg fore å feste objekter «til lerretet», deretter profesjoner og til sist mennesker som er i ferd med å forsvinne. Hans ambisjon er ikke å fange detaljen eller å dvele ved det pittoreske, men å finne mønsteret. Når karakteren Houellebecq studerer portrettet som Jed har laget av ham, erklærer han først at han gjerne kunne hatt det over peisen hjemme, før han så, noen glass med chablis senere, uttaler: «Tross alt, så har jeg sansen for de seneste arbeidene dine, selv om de forestiller mennesker. De har noe … generelt ved seg, jeg mener, som hever dem over det anekdotiske.»
«Kartet er viktigere enn terrenget,» observerer forfatteren til slutt, med referanse til Jeds arbeid med Michelin-kart. Kart over Frankrike selvfølgelig, ettersom det er dét det handler om: Frankrike, med sin romlige og sosiale geografi, som Michel Houellebecq (den virkelige) omtaler med stor presisjon i bok etter bok. Dette landet, og videre, denne frenetiske moderniteten som kretser om sine store landområder og sitt mer eller mindre gloriøse «folk», snurrende som en dervisj rundt sitt tomme sentrum. Av dette terrenget tegner forfatteren et presist portrett (beskrivelser av steder, av væremåter, stereotypisk tenkning, språklige tilbøyeligheter eller helt enkelt av bruksanvisningen til et kamera, rikt på informasjon om eksisterende familiære normer), ubarmhjertig og realistisk på sitt vis.
Kan man av den grunn kalle ham en realistisk forfatter? Slett ikke. Når man leser Houellebecq, er det bildene til den amerikanske maleren Edward Hopper som dukker opp i minnet: presise de også, men stumme og bærere av en gåtefull objektivitet. Hopper, som Houellebecq i boka, lot seg fengsle av hus (det er stadig spørsmål om husvære i La carte et la territoire). Hopper ble ansett som Den som malte «the American way of life», og han tok i bruk realismens redskaper, ikke bare virkeligheten i egentlig forstand (han endte aldri opp med å male det han hadde for øynene), men en sjelstilstand – en idé om virkeligheten.
«Meditasjon over et lik»
De realistiske elementene Houellebecq forsyner boken sin med er som oftest artefakter. Jo visst strør han også om seg med «virkelige» navn i fortellingen, enten det dreier seg om forfattere (Frédéric Beigbeder, Philippe Sollers) eller tv-fjes (Jean-Pierre Pernaut, Claire Chazal, Patrick Le Lay, Julien Lepers), men alle disse er bare typer, ikke virkelige personer. Enkelte scener, som nyttårsaften hos Jean-Pierre Pernaut, gir for øvrig rom til veritable farser, nærmere karikaturen enn et hvilket som helst naturalistisk pennestrøk.
Helheten danner et bilde av et dekadent samfunn, for ikke å si utkjørt. Kan en verden som i en slik grad er blottet for ryggrad, overleve? Mens politimannen, fullmektig Jasselin, undersøker likene av forfatteren og hunden, husker han en setning han lærte i et srilankisk kloster hvor han praktiserte «meditasjoner over et lik»: «Dette er min skjebne, hele menneskehetens skjebne, jeg kan ikke flykte fra den.» Denne tanken om alle tings forgjengelighet opptrer mange ganger i boka. Det handler ikke bare om døden, et yndet tema for mange forfattere, men om det faktum at evigheten ikke eksisterer. «Individualiteten er ikke annet enn en kort fiksjon,» observerer Jed. Fullstendig likegyldig som han later til å være overfor alt levende, konfronteres Jed gjennom kunsten han lager med spørsmålet om varighet: Hvordan representere virkeligheten og hvorfor? For hvilket tidsperspektiv?
Er man bare nødt til å representere den? Bare gjennom det faktum at den eksisterer, svarer boka bekreftende. Houellebecq er ikke bare entomologen som beveger seg med forstørrelsesglass blant sine egne, men viser seg også å være en moralist. Om enn en litt nostalgisk moralist, vekselvis ubarmhjertig og nærmest bløthjertet, som omhyggelig «fester til lerretet» de siste bildene av en verden dømt til utslettelse – som en type forrykt og nitid opptelling, før likvidasjonen.
Oversatt fra fransk av Cathrine Strøm
Michel Houellebecq:
La carte et le territoire
Flammarion, 2010
