Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirtutgaver i året

Fransk endetid

LEDER. Få forfattere i vår tid har lyktes med å tenke så stort i romanform som Michel Houellebecq. Har vi å gjøre med en sannsiger eller en fortapt nihilist?

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Hvorfor er det så vanskelig å gi slipp på Michel Houellebecq? Den 63-årige franskmannen er en av vår tids mest omtalte forfattere, helt der oppe med Elena Ferrante, Jonathan Franzen og Karl Ove Knausgård, men med større gjennomslag i popkulturen og politiske ordskifter enn noen av sine kolleger. Siden slutten av 1990-tallet har han inntatt en markant plass i den kollektive europeiske bevisstheten, ofte på grensen til å opptre som en parodi på seg selv, alltid klar til å provosere de som vil lytte. Og de er ikke så rent få.

Forfatterskapet bader i klisjeer om hvite, vestlige menn: De har fitte på hjernen, lengter etter å unnslippe familien, for eksempel til fordel for sexturistparadiser i Asia, og de tror at alle problemer kan løses ved hjelp av vitenskap, alkohol eller selvmord. Samtidig omtales Houellebecqs romaner som vesentlige varsler om Vestens bristende sammenhengskraft i kjølvannet av opplysningstidens sekularisering og individualisme. Den enes frislipp av den indre svinehund, er den andres lutrende lektyre.

Enten det dreier seg om «sedenes frigjøring», eskalerende genteknologiske fremskritt eller altgjennomtrengende økonomiske tenkemåter, er Houellebecqs store interesse hvordan vi er fanget av generasjonstypiske forestillinger, som gradvis eller plutselig endrer seg. Talende nok vender han igjen og igjen tilbake til den franske positivisten Auguste Comte og forfatteren Aldous Huxley – intellektuelle som av ettertiden er blitt oppfattet som budbringere om nye tideverv.

Ingen steder i forfatterskapet merker man interessen for kulturens store omslag som i Houellebecqs gjennombruddsbok, De grunnleggende bestanddeler (1998). Romanen munner ut i en skildring av «den tredje metafysiske forvandling, som mange ser på som den mest gjennomgripende, og som ble begynnelsen på en ny periode i verdenshistorien». I bøkene som siden er kommet, har klassekamp og kulturkamp romstert side om side med konfliktene i kjølvannet av Guds – og den tradisjonelle mannsrollens – død. Få forfattere i vår tid har lykkes med å tenke så stort i romanform som Houellebecq, og dét ofte ved å knytte an til høykulturens «andre»: rock, punk, skrekkfortellinger og science fiction.

En forfatter skal gjerne erklære sin misnøye med tingenes tilstand, men få later til å vantrives så sterkt i den kulturen de er født inn i som Michel Houellebecq. Helt siden debutromanen Utvidelse av kampsonen (1994) har han skildret en kynisk samtid der kapitalismen styrer så å si alle samfunnsområder. Romanene velter seg i overskridelser av ymse slag – i den grad at man kan undres på om ikke kritikken de fremsetter av politisk korrekthet tidvis er et resultat av nettopp den samme markedsmentaliteten: Stadig jager forfatteren videre til nye områder der kollektivets tattforgittheter ennå ikke er endevendt.

Da Houellebecq rett før utgivelsen av sin seneste roman Serotonin (2019) i Harpers’ Magazine kalte Donald Trump en av USAs beste presidenter de seneste 60 årene, klødde mange seg igjen i hodet. Menar han virkelig det han sier, eller spiller han oss et puss? Spørsmålet dukker ofte opp når man leser romanene hans: I det ene øyeblikket framstår han som en progressiv kritiker av de liberale samfunnene, for i neste øyeblikk å åpenbare seg som reaksjonær. Man tror det ene øyeblikket at man leser en Oswald Spengler-inspirert konservativ idealist, i det neste en marxist som insisterer på materielle forholds altavgjørende rolle i formingen av enkeltmenneskets horisont.

Siden Houellebecqs socialdarwinistiske slapstick så åpenbart har en ambisjon om både å ta opp i seg og å skrive seg inn i samtiden – med romanintriger som kretser rundt politisk radikalisering, depresjon og sex – er det vanskelig ikke å forstå dem som urosignaler om Vestens fremtid. Samtidig kan man fristes til å tenke at hans variant av den naturalistiske romanen tilbyr en for enkel utvei, der den tilsynelatende viser livet som det er – og jo styggere, som det heter hos Stendhal, desto sannere. Livet hos Houellebecq består av en eneste stor stillstand, en håpløshet der både den individuelle og den kollektive overlevelsen synes usikker. Sjelden har individets egen kunstform – romanen – blitt brukt til så ettertrykkelig å pulverisere troen på enkeltmenneskets makt over sitt eget liv.

Houellebecq er kort og godt en ressentimentets kameleon. Jo mer man leser, desto mer får man sine egne fordommer bekreftet. Det han skildrer, er ikke så mye de samtidige politiske arenaene som vanforestillingene de fylles opp av. Houellebecq kan få en til å tenke at Stig Sæterbakkens oft siterte formulering – »Mine lykkeligste øyeblikk som forfatter er når jeg har skapt noe jeg er usikker på om jeg kan stå inne for« – kan føre til at man begynner å mistro mennesket bak ordene. Eller for den saks skyld, utvikler en tiltro til at det han sier – orakelaktig – er samtidens uuttalte sannheter.

Houellebecqs romaner setter leseren i kontakt med det kulturelt ubevisste og viser at de symbolske tegnsystemene avgjør hvordan vi begriper verden. Når de religiøse forklaringene viker for vitenskapelige modeller, kommer nye forestillinger opp til overflaten (eller også vender religiøse forestillinger tilbake med mer totaliserende anspråk); og når det frie markedet brer seg ut som en altomfattende ideologi, får det utslag ikke bare i synet på seksualitet, men også i hvordan medmenneskelighet leves ut og solidaritet skaper (eller ikke lykkes med å skape) fellesskap. I Houellebecqs romaner skjer dette mot et bakteppe av kosmisk pessimisme og et tilsynelatende deterministisk syn på sivilisasjoners vekst og fall. Men siden det blikket han beskriver verden gjennom er så partisk, og så ofte tilhører den tapende part, og er farget av romanpersonenes begjær og mislykkethet, kan man underveis i lesningen aldri gi noen «rett», verken personene eller forfatteren (eller leseren): Vi vasser alle rundt i den samme suppa. Houellebecqs sannhet er pornografens sannhet.

Etter å ha lest romanene hans, ser man overalt denne overseksualiserte, overpolitiserte og overkommersialiserte samtiden der ingenting lenger er skjult. Houellebecq gir oss verktøyene til å se dette, men forsterker også den samme tilstanden. Nettopp derfor er det så vanskelig å forholde seg likegyldig til Houllebecq, hvor mye man enn skulle ønske at man kunne nettopp dét.

God lesning!

Denne teksten er hentet fra Vagant  1-2/2019. Les mer her.
Vagant-abonnement tegnes her.

 

Avatar

Joni Hyvönen

Skribent. Medredaktør i Vagant. Bor i Stockholm.

Christian Johannes Idskov

Christian Johannes Idskov

Kritiker og skribent. Netredaktør i Vagant.
christian.j.idskov@vagant.no

Audun Lindholm

Audun Lindholm

Ansvarlig redaktør i Vagant. Født 1980.
audun.lindholm@vagant.no

Mats O. Svensson

Mats O. Svensson

Kritiker och skribent, medredaktör i Vagant. Bosatt i Berlin. Född 1987.