Oversettelsen av en rekke av Arnold Gehlens tekster fra perioden 1952-1975 gir oss muligheten til å stifte bekjentskap med en intellektuell strømning som Gehlen var en sentral representant for: den filosofiske antropologien.
Le Monde, 8. april 2010
Tysk 1900-tall er et hull i antropologiens historie. Det er to hovedgrunner til dette: I motsetning til land som Frankrike, Storbritannia og USA var aldri Tyskland noen stor kolonimakt og hadde derfor ikke samme tilgang på kulturgjenstander fra de andre kontinentene. Dessuten har den tyske antropologien ofte sverget til Nazi-regimets rasistiske teser, noe den fortsetter å bøte for den dag i dag.
Like fullt var det i Tyskland at tanken om en vitenskap om mennesket første gang ble formulert, under opplysningstiden, hos Kant og Humboldt-brødrene. I Tyskland oppsto ideen om «kultur», selve definisjonen på antropologiens emne. I løpet av 1800-tallet frambragte landet en rekke viktige oppdagelsesreisende og etnografer, som var oppmerksomme på mangfoldet av språk og skikker, for eksempel Adolf Bastian (1826-1905) og Karl von den Steinen (1855-1929). I et fengende nummer av Revue germanique internationale, redigert av Olivier Agard og Céline Trautmann-Waller (10/2009), fremgår det hvordan tysk antropologi alltid har pendlet mellom filosofi og vitenskap, mellom det transcendentale og det empiriske. Etter det tredje riket har man i Frankrike foretrukket fenomenologiens mer spekulative diskurser framfor empiriske arbeider som lot seg forlede til rasisme.
Hjernens plastisitet
Dette kan forklare interessen for en av Tysklands viktigste antropologer på 1900-tallet: Arnold Gehlen (1904-1976). Samtidig framstår Gehlen som en skruppelløs karriereakademiker. Han meldte seg inn i det tyske nazistpartiet i 1933, og hans lysende karriere hadde ikke vært mulig om ikke hans egen veileder, biologen og pasifisten Hans Driesch, hadde mistet jobben under nazistene. I 1935 skrev Gehlen enNasjonalsosialismens filosofi, som han beholdt i skuffen etter 1945. Hovedverket hans bærer ganske enkelt tittelen Der Mensch («Mennesket»). Det ble utgitt i 1940 og er et viktig, om enn sterkt kritisert, referenseverk for tyske etterkrigstenkere som Theodor Adorno, Jürgen Habermas, Hans Blumenberg, Niklas Luhmann og Axel Honneth.
Så hvorfor skal man gjenutgi en slik forfatter? Oversettelsen av en rekke av Gehlens tekster fra perioden 1952-1975 gir oss muligheten til å stifte bekjentskap med en intellektuell strømning som Gehlen var en sentral representant for: den filosofiske antropologien. Langt fra noen enhetlig gruppe dreier det seg om et knippe tenkere, ofte rivaler, som delte tanken på en biologisk fundert filosofi om mennesket, på den tiden da Heidegger gjorde noe liknende med utgangspunkt i «spørsmålet om væren». Gehlen skriver om sine samtidige – Max Scheler, Helmut Plessner, Adolf Portmann – og avgrenser dem fra sitt eget prosjekt med en tankekraft som grenser til arroganse, og som gjør lesningen av disse tekstene både fascinerende og irriterende.
Til grunn for denne antropologien ligger en formulering fra filosofen Johann Gottfried Herder (1744-1803): «Mennesket er et mangelvesen» («Mängelwesen»), altså bestemt av sine naturlige mangler. Denne romantiske forståelsen – som i Frankrike tas opp igjen av Bataille: «Mennesket er sin egen utilstrekkelighet» – utvikles videre i paleontologiens og etologiens studier av kulturelle etterlevninger og dyrs handlingsmønster. Det som skiller mennesket fra andre dyr, er en forsinkelse i utviklingen. Modningen som skal til for å stå oppreist, oppnås ikke før et år etter fødselen, noe som innebærer at mennesket må tilpasse seg omgivelsene. Sagt på en annen måte er mennesket det dyret hvis natur streber mot kultur.
Gehlens prosjekt er å beskrive denne strebenen gjennom å analysere menneskelig handling. All handling er fundamentalt risikabel, fordi den utføres i en ukjent verden. Språkets funksjon er å utsette og forutse denne utførelsen ved å stille opp forskjellige former for det mulige i et interaktivt handlingsrom. Sjelen manifesterer seg altså i «mellomrommet» mellom kroppen og verden, og ved hjelp av hjernens plastisitet, i måten den kan åpne seg for et mangfold av handlingsmønstre. Hos Gehlen oppfattes ikke menneskesjelen som naturens modningspunkt, slik den gjør hos Scheler, men snarere som et tegn på en mangel: «Mennesets sjel medvirker til dette vesenets tvetydighet og stadige risiko.»
Det er ingenting rasistisk over dette. Tvert imot: Som Jean-Claude Monod uttrykker i sitt glimrende forord, trekker Gehlen rasebegrepet under tvil i sinNasjonalsosialismens filosofi. Men i antropologien hans er mennesket så skrøpeliggjort at det til slutt gis alt for mye tillit til institusjonene, siden de er ment å «lette» «mangelvesenet» for dets naturlige feil. Etter krigen gikk Gehlen inn for en konservativ kritikk av teknologisamfunnet, uten å falle tilbake på noen idé om menneskets gode natur, men på institusjonenes evne til å danne mennesket.
Her gjentar antropologen poengene til Nietzsche om nødvendigheten av å «temme» menneskeheten. Men eksemplene som gis, avslører en viss blindhet. Det er for eksempel vanskelig å se at piloten som slipper en bombe, skal ha blitt «lettet» for sine agressive reflekser av teknologien. Må man ikke også ta i betraktning andre, mellomliggende årsaker til handlingen hans? Analysen av handlingens risiko forkludrer på en problematisk måte konteksten Gehlen formulerte den i.
Arnold Gehlen:
Essais d’anthropologie philosophique («Essays om filosofisk antropologi»)
Oversatt til fransk av Olivier Mannoni
Éditions de la Maison des sciences de l’homme, 2010
Oversatt fra fransk av Simen Hagerup
